Et varmt fellesskap eller en kald skulder?

Tidligere i sommer fikk jeg møte tre sterke, modige kvinner. De var mødre til ungdommer med rusmiddelproblemer, og har opplevelser i livet de fleste av oss heldigvis er forskånet for. Det var et sterkt møte der de lavmælt men tydelig fortalte om fortvilelse, frustrasjon og oppgitthet over behandlingsapparatet og "systemer", men også om håp om et nytt og bedre liv for deres barn. Mens vi satt og pratet sammen, tok den ene ungdommen sitt eget liv. Det ble en brutal beskjed til oss om hva dette faktisk handler om.

For hva er situasjonen for denne gruppen? I følge Helse- og omsorgsdepartementets rapport "Rusmiddelsituasjonen i Norge 2006" har rusavhengige dårlig helsetilstand og betydelig økt risiko for tidlig død enn befolkningen for øvrig. Dette bør gjøre inntrykk på flere enn meg. Mange tungt belastede rusavhengige har dårlige levekår, blant annet i form av bostedsløshet og fattigdom. I tillegg påfører rusavhengighet familie og pårørende en stor belastning. Helsetilsynet dokumenterer betydelig mangler, både i kapasiteten og kvaliteten i tilbudet til rusavhengige, og det er avdekket at rusavhengige regelrett diskrimineres i tildelingen av kommunale hjelpetilbud. Det er mer andre ord klart at rusavhengige er blant de dårligst stilte i vår samfunn.

Da Høyre satt i regjering ryddet vi opp i et byråkratisk hjelpeapparat for rusavhengige og reformen ga rusavhengige pasientrettigheter på lik linje med andre pasienter. Vi trappet opp bevilgningene til rusbehandling, fordoblet kapasiteten i legemiddelassistert rehabilitering, antall kommunale lavterskel tiltak ble utvidet fra 8 til 38, og det ble etablert en tilskuddsordning for oppfølgingstiltak i kommunene. For første gang ble rusmiddelmisbrukere faktisk prioritert i spesialisthelsetjenesten, gjennom helt tydelig styringssignaler til helseforetakene. Jeg er stolt av arbeidet vi har gjorde da, men ser at så mye mer må bli gjort.

Høyre har ved flere anledninger tatt opp bekymring for tilbudet om rusbehandling med helseminister Sylvia Brustad. Vi stilte blant annet spørsmål om avrusningskapasiteten i Helse Øst var god nok for et år siden, og Brustad svarte at alt var i skjønneste orden. Etter dette viser det seg at 85 mennesker ble avvist bare i løpet av en 8-ukers periode da de søkte avrusning.

Jeg – og Høyre – mener vi fortsatt trenger en kraftig opptrapping av behandlingstilbudet til rusavhengige og deres familier. Høyre satt derfor av 500 mill kr i vårt alternative budsjett til en satsing på rehabilitering, hvorav 50 mill kr til strakstiltak for rusavhengige. Dette forslaget fikk dessverre ikke støtte fra regjeringspartiene. Tilbudet om avrusing, behandling, rehabilitering og ettervern må utvides, tilbudet må gis når det er motivasjon og det må være sammenheng og helhet i tilbudet. Det er for mange "tomrom" i behandlingskjeden, og det er i disse tomrommene man kan dø.

Vi hadde derfor store forventninger til den varslede opptrappingsplanen for rusfeltet fra Regjeringen. Den har foreløpig uteblitt. Som Fagrådet for Rusfeltet selv sier; "Helse- og omsorgsdepartementet har gjentatte ganger sagt at planen er rett rundt hjørnet. (…) I denne saken har det blitt mange hjørner." Om Regjeringens forslag til statsbudsjettet sier Fagrådet videre at det er den dårligste satsingen på rusfeltet på 8 år, og uttaler at "Rusfeltet har gjennom de foregående helseministere fått satt seg inntil bordet (…). men Brustad skyver rusfeltet tilbake under bordet." De rødgrønne partienes snakk om varmt felleskap i valgkampen har med andre ord blitt en kald skulder overfor noen av de dårligst stilte i samfunnet. Hvor lenge skal rusavhengige og deres pårørende vente på at regjeringen finner rom til å prioritere dem?