Nye Veier viser at reformer driver landet videre

Bilde fra møte med Nye Veier i Trøndelag. Foto: Cecilie Victoria Jensen

Ny politikk og bedre organisering sørger for at vi bygger mer vei raskere, billigere og bedre. Det er verdt å merke seg at Ap, Sp og SV stemte imot en reform som så langt ligger an til å spare skattebetalerne for 28 milliarder kroner.

God infrastruktur er en grunnpilar i et moderne samfunn. Det er en konkurransefordel for næringslivet å få sine varer og tjenester raskt, enkelt og billig frem til markedene til en lav kostnad. Gode veier binder landet bedre sammen, og utvider bo- og arbeidsregioner slik at valgfriheten og livskvaliteten øker.

Når reisetiden mellom for eksempel Lyngdal til Kristiansand halveres, er det med å endre folks hverdag og gi nye muligheter. Satsing på infrastruktur oppnår vi både gjennom bedre organisering og økte bevilgninger. Regjeringen har økt bevilgningene til samferdsel med over 75% siden 2013.

Allerede i regjeringserklæringen da jeg ble statsminister sa vi at vi ville etablere et eget utbyggingsselskap som skulle løfte flere veiprosjekter og gjennomføre utbyggingen mer effektivt. Vi ønsket å ta tak i utfordringene med klattvise utbygginger som tok for lang tid og som ble for dyre. Året etter la vi frem stortingsmeldingen «På rett vei» og i 2015 etablerte vi Nye Veier AS, med hovedkontor i Kristiansand.

Selskapet, som har Samferdselsdepartementet som eier, skal bygge, drifte og vedlikeholde viktige hovedveier i Norge. Porteføljen av veiprosjekter de fikk ansvar for er viktige hovedveier på Sørlandet, Innlandet og Trøndelag, som vist på kartet under. Nå har selskapet vært i gang i litt over tre år, og resultatene så langt er formidable. Prognosene er nå at Nye Veier siden starten har økt samfunnsøkonomisk netto nytte i sine prosjekter med over 60 milliarder kroner. Det tilsvarer en verdiøkning på langt over 100 millioner kroner per km vei.

Her er en oversikt over de veistrekningene Nye Veier har ansvar for. Illustrasjonen er hentet fra www.nyeveier.no  der det ligger mer informasjon om prosjektene.

Det manglet ikke på kritiske røster i opposisjonen og fra LO til etableringen. Arbeiderpartiet mente det ville bli for mye administrasjon, og Senterpartiet sa rett ut at de ikke syntes dette var en god idé. Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet stemte alle mot opprettelsen. LO hevdet at opplegget for Nye Veier innebar en økt privatisering av veibyggingen, med dårligere kvalitet på veiene, lavere trafikksikkerhet, uten at det ble besparelser. Som på andre områder var perspektivet at dersom noen kunne ha en fortjeneste betød det dyrere og dårligere resultat. Resultatene viser at de tok feil.

Kostnadene til veibygging har i mange år hatt en nærmest galopperende utvikling, og gjennom aktive tiltak kan denne trenden snu. Nye Veier vektlegger påvirkning i planfasen for å sikre gode løsninger. Tidlig involvering av entreprenørene, og derigjennom gi entreprenørene større frihet til å påvirke designvalg, er et bevisst valg for å sørge for bedre gjennomføring. Mer bruk av totalentrepriser, samt entreprenører med totalansvar for drift og vedlikehold i 20 år, er en del av måten selskapet sørger for effektiv prosjektgjennomføring. Et annet tiltak som bidrar til mer tids- og kostnadseffektivitet er standardisering og industrialisering av prosjektene. I sum har dette bidratt sterkt til at kostnadskurven for veibygging flater ut.

Dette er tiltak som ikke rokker ved våre politiske mål og føringer, men som i mye større grad enn tidligere gir fleksibilitet til hvordan Nye Veier som byggherre skal oppnå våre mål om høyere trafikksikkerhet, effektiv gjennomføring og lavere totalkostnader.

Her er jeg på befaring ved utbygging av E18 Langangen-Grimstad  (Foto: Nye Veier)

Besparelsene gjennom mer kostnadseffektive utbygginger gir fleksibilitet og handlingsrom i utviklingen og finansieringen av disse viktige veiene, og gir muligheter til å fremskynde utbygging av de øvrige strekningene i porteføljen. Anslagene for reduserte kostnader for prosjektene samlet er nå på 28 milliarder kroner. Dette er oppsiktsvekkende høye tall for en så stor sektor, og viser betydningen av å ta politiske valg som sikrer høy kvalitet, god fremdrift og effektiv ressursbruk.

Selskapet mener med erfaringer fra sine første utbyggingsprosjekter at det vil kunne være mulig å bygge ut den tildelte porteføljen på ned mot 12-13 år mot 20 år dersom kostnadsnivået hadde ligget der det ble vurdert å være når porteføljen ble overført fra Statens vegvesen til selskapet i 2016.

De gode erfaringene gir nye muligheter. De nye regionene skal nå overta ansvar for utbygging og drift av fylkesveiene, og både i Trøndelag og Innlandet tar nå Høyres representanter til orde for å bruke erfaringene fra Nye Veier for å oppnå bedre, tryggere og billigere fylkesveier. I tillegg er det flere som ønsker at Nye Veier skal overta flere statlige veiprosjekter.

For fri og rettferdig handel

Kommentaren stod på trykk i DN 20.april

Globalisering og en friere verdenshandel har gitt fantastiske resultater. Nå må vi forsvare hva vi har oppnådd.

Handel på tvers av landegrensene har gjort verden rikere, fredeligere, mer demokratisk og tryggere. Vi kan tillate oss å være mer ambisiøse og optimistiske på vegne av verdens utvikling enn vi har vært noen gang før. Derfor må vi forsvare ordningene og institusjonene som har gjort fremgangen hittil mulig.

Da FN vedtok tusenårsmålene i 2000 var ett av dem å halvere andelen mennesker som lever i ekstrem fattigdom innen 2015. Målet ble innfridd i 2010. I et lenger perspektiv har utviklingen vært enda mer utrolig. I 1966 levde halve verden i ekstrem fattigdom. I 2017 var det redusert til 9 %. Fra 1990 til i dag er barnedødeligheten halvert og sult redusert med 40 %.

Tusenårsmålene er erstattet av bærekraftsmålene. De er enda mer ambisiøse. Blant annet skal ekstrem fattigdom og sult utryddes. Rent vann og gode sanitærforhold skal være tilgjengelig for alle. Klimaendringene skal bekjempes.

Felles for alle FNs bærekraftsmål, er at vi trenger en fortsatt god økonomisk utvikling globalt for å nå dem. Det får vi ikke, uten at flere land tar del i verdenshandelen. Hvis vi vil selge vår olje, gass, laks skip og mye annet som verden trenger, så må vi skjønne at verden vil selge sine klær, mobiltelefoner og biler til oss. Vi lager og selger de vi er gode til. Andre lager og selger ting de er gode til. Resultatet er i sum høyere levestandard og flere jobber. Det er en løsning alle land vinner på.

Handel og samarbeid er ikke bare viktig for land som skal løfte befolkningen ut av fattigdom. Det er også viktig for Norge. Vi er ikke rike fordi vi lager alt selv, men fordi vi først og fremst lager og selger ting vi er så gode på at verden er villig til å betale godt for det. Hvis andre land bygger barrierer mot norske varer, som gjør at vi selger mindre – så blir vi fattigere. Og norske arbeidsplasser vil forsvinne.

Derfor er det sterkt bekymringsfullt å lese i DN at representanter for kinesiske myndigheter sier de er klare for handelskrig. Selv om beskjeden er rettet mot USA, ikke Norge, så vil vi kunne bli fanget i kryssilden. Proteksjonistiske tiltak og tollmurer fra én part utløser motreaksjoner fra andre. En global handelskrig er det siste verden – og Norge – trenger. Heldigvis deler mange vår bekymring. Bare de siste ukene har jeg diskutert ønsket om å bevare en fri verdenshandel med ledere som presidentene i Mexico og Colombia og statsministeren i India.

Handelskrig og straffetoll vil føre til svakere økonomisk vekst, i verste fall resesjon. Det gir mer fattigdom og nød. Veien til en mer konfliktfylt verden blir kortere. Det har vi opplevd før. Derfor støtter vi opp om et forpliktende internasjonalt samarbeid og institusjoner som sikrer kjøreregler mellom land fordi vi i det lange løp er best tjent med en verden hvor handelen skjer så fritt som mulig, og hvor konflikter løses rettferdig.

Globalisering og frihandel er ikke problemfritt for enkeltmennesker. De kan oppleve at jobber flyttes og utkonkurreres. Det er lett å forstå at de som opplever negative konsekvenser på kroppen, mener proteksjonisme er å foretrekke. For samfunnet er det likevel flere fordeler enn ulemper. Med en politikk for omstilling, kompetanseheving og trygge sosiale sikkerhetsnett er ikke utfordringene uoverkommelige. Uten skapes det grobunn for sterke strømninger mot globalisering og frihandel.

Behovet for omstillingspolitikk drives ikke bare av endringer som følge av handel mellom land. I Norge vil oljen og gassens betydning for økonomien avta, samtidig som vi utfordres av de samme kreftene som alle andre moderne økonomier, særlig digitalisering, robotisering og klimaforpliktelser. Vi ser det, og handler. Regjeringen har lagt frem en digital strategi for Norge, vi er i gang med å utrede fremtidens kompetansebehov og hvordan utdanningssystemet kan tilpasses. Samtidig vet vi at å lære hele livet blir sentralt fremover. Derfor er vi allerede i gang med å tilrettelegge for at mennesker kan kombinere jobb og familieliv, med å tilegne seg ny og oppdatert kompetanse. Vi arbeider for å kutte klimautslippene samtidig som vi opprettholder økonomisk vekst.

Vi kan ikke stenge verden ute, uten å stenge oss selv ute fra verden. Derfor må vi forsvare avtaler som sikrer oss rettferdige rammevilkår og likebehandling med andre. Alternativet er å bli behandlet ulikt. Det betyr ikke nødvendigvis å bli behandlet bedre enn andre, for å si det forsiktig.