Helsepolitisk bomskudd fra Arbeiderpartiet

De siste årene har vi hørt Tonje Karna Finsås fortelle sin historie om tvangsinnleggelser på grunn av store psykiske problemet, og om hvordan friheten til å velge behandlingssted- og form selv, reddet livet hennes. I Førde har Odin på 9 år, med cerebral parese, gått fra å bli spådd et liv i rullestol, til å klare å gå i trygge omgivelser etter han fikk intensiv treningsbehandling i Bergen – en behandlingsform det offentlige ikke kunne tilby. 

Dette er bare to eksempler på resultater av Fritt behandlingsvalg. Totalt har det blitt nesten 20 000[1] slike pasienthistorier siden Høyre i regjering ga pasientene friheten til selv å velge behandlingssted- og form de mener er best for dem, gitt at tilbudet er godkjent gjennom ordningen. Likevel mener Arbeiderpartiet ordningen er et ledd i regjeringens «demontering av det norske helsevesenet». Det kan ikke stå uimotsagt. 

Det er flere grunner til at jeg mener at Fritt behandlingsvalg er et viktig supplement til det offentlige helsevesenet:

·        For det første er det en ordning som bidrar til å få ventetiden ned og kvaliteten opp.

·        For det andre gis pasientene mer makt og valgfrihet gjennom at også private og ideelle aktører kan bidra med behandling på det offentliges regning. Det gjør at pasientene får tilgang til et bredere spekter av behandlingstilbud- og metoder. Tidligere var disse stort sett kun var tilgjengelig for dem med tykkest lommebok. Nå er de tilgjengelig for oss alle. Det er Odins historie et eksempel på. Hadde ikke familien fått intensiv treningsbehandling i Bergen, måtte de mest sannsynlig reist til USA. 

·        For det tredje er det viktig å forstå at i mange sykdomsforløp er egen motivasjon for den behandlingen man får helt avgjørende for resultatet. Gjennom Fritt behandlingsvalg gis pasienten mer kontroll over egen situasjon, noe som igjen gir økt mestring, og økt tillit mellom pasient og behandler.

Å styrke pasientens stilling og kontroll er kjernen i Høyres mål om å skape pasientens helsevesen. Valgfrihet og mer makt til pasientene er også bakgrunnen for at vi har innført pakkeforløp for kreft og andre sykdommer, brukermedvirkning i forskningsprosjekter og sagt at ingen beslutninger om pasienten skal gjøres uten pasientens deltakelse. Det skal vi fortsette med.

Arbeiderpartiets nei til Fritt behandlingsvalg viser etter min mening at de ikke vil forstå at for mange er muligheten til selv å velge behandlingsmetode- og form viktig for at behandlingen skal virke. Dette er en helsepolitisk uenighet, men for Tonje var det avgjørende. Til Eidsvoll Ullensaker Blad sa hun i 2017: «Hadde jeg ikke hatt friheten til fritt å velge behandling, hadde jeg ikke stått her i dag. For meg har det vært et spørsmål om liv eller død».

Politiske uenigheter skal vi diskutere, men det er usmakelig når Aps mest fremtredende helsepolitiker, Ingvild Kjerkol, skriver på Facebook at vi er i full gang med å demontere helsevesenet fordi vi gir pasientene mer makt og større valgfrihet. En slik retorikk bør underbygges med sterke bevis. Det har de ikke.

Bevilgningene til helsetjenester både i spesialisthelsetjenesten og utenfor har økt – både som andel av statsbudsjettet og bruttonasjonalprodukt. I 2013 ble det brukt 4,1 % av BNP og 12,4 % av statsbudsjettet på helse. I 2019 ligger vi an til å bruke henholdsvis 4,9 % og 13,3 %. 

Til sammenligning pekte pilene i motsatt retning fra 2009 til 2013. Da sank andelen av BNP Norge brukte på helse fra 4,3 % til 4,1 %. Den falt også som andel av statsbudsjettet, selv om Jonas Gahr Støre var helseminister.

Tallenes tale er altså tydelig. Vi demonterer ikke – vi bygger opp og satser. Og hvis dette er demontering, hvilken karakteristikk gir AP sin egen innsats fra 2009 til 2013?

Viktigst for meg er likevel ikke hvor mye penger som bevilges, men resultatene. Gjennom snart seks år i regjering har vi bygget opp den norske helsetjenesten på mange måter og på mange områder. Behandlingen av kreftpasienter har blitt bedre og mer forutsigbar gjennom pakkeforløpene for kreft. Kommunene har fått flere psykologer, helsesykepleiere og jordmødre gjennom rekrutteringstilskudd og økte overføringer. Helsekøene er blitt kortere. Vi bygger nye sykehus i alle landsdeler og vi har styrket pasientenes valgfrihet og rettigheter. 

Helsepolitikken er full av utfordringer og det er fortsatt mange uløste oppgaver: Kvaliteten skal økes, sammenhengen med kommunenes helsetjenester bli bedre, det forebyggende arbeidet må styrkes – ikke minst innenfor psykisk helse. La oss diskutere hvordan vi løser disse utfordringene fremfor å komme med følelsesladde, feilaktige karakteristikker av hverandres politikk.

Legg vekk demonteringspåstanden Arbeiderpartiet og fortell oss heller hvordan dere vil løse helseutfordringene fremover.

Det går bra i Norge: Investeringer i vekst gir mindre oljeavhengighet

Det går godt i norsk økonomi. Bedriftene melder om den høyeste veksten siden 2012, og det skapes flere jobber. Vi har fra regjeringen i flere år prioritert vekstfremmende investeringer i samferdsel, klima og kunnskap, og samtidig latt folk og bedrifter beholde mer av egen inntekt. En bredere anlagt vekst i næringslivet gjør at vi skaper grunnlag for en mindre oljeavhengig økonomi.

Det har i over 15 år vært bred enighet om å legge handlingsregelen til grunn for hvor mye oljepenger som skal fases inn i økonomien. Dette sikrer at vi håndterer de store inntektene fra oljevirksomheten på en god måte som bidrar til stabilitet og langsiktighet. Graden av oljeavhengighet blir derfor i større grad et spørsmål om hvordan vi lykkes med å fremme andre næringer enn petroleum. Da er de politiske forskjellene knyttet til bruk av det handlingsrommet oljepengene skaper viktig. Vi bruker de store pengene på tiltak som vil gjøre oss mindre oljeavhengige på sikt. Beregninger i

Nasjonalbudsjettet viser at om lag 37 pst. av handlingsrommet i perioden 2014–2019 er benyttet til satsing på kunnskap, samferdsel og skattelette mot knapt 18 pst. i perioden 2006–2013. Aps kritikk blir særlig hul, når de i tillegg til å bruke minst like mye oljepenger, unngår reelle prioriteringer gjennom kutt ymseposten og uspesifiserte kutt på kjøp av konsulenttjenester. Likevel er oljepengebruk et lite egnet mål på oljeavhengigheten i norsk økonomi.

Industriinvesteringene øker
De tradisjonelle distriktsnæringene går godt. Både skogbruk, fiskeri og sjømat, reiseliv og den maritime leverandørindustrien langs kysten går godt. Ja, det går så det suser i Distrikts-Norge. Dette er viktig for fremtiden – etterhvert som petroleumsnæringen får mindre betydning.

Investeringene i industrien øker. I mars åpnet jeg Hunton sin nye fabrikk for trefiberisolasjon på Gjøvik. Gjennom sin nye fabrikk øker de produksjonen, og forbedrer teknologien, samtidig som de flytter produksjonen hjem til Norge.

Samlet er industriinvesteringene i andre sektorer enn olje på sitt høyeste nivå som andel av BNP siden finanskrisen, og hvis man sammenlikner petroleumsinvesteringene med andre næringslivsinvesteringer over tid (se figur under), vil man se at gapet er større enn på lenge.

Det har vært pekt på at aktiviteten i petroleumssektoren i 2018 utgjør en større andel av BNP enn i 2016. Dette er riktig og skyldes at oljeprisen har økt igjen etter oljeprisfallet og vekst i investeringene på norsk sokkel. Petroleumsinvesteringene ventes også å øke kraftig i år som bl.a. har sammenheng med utbygging av Johan Sverdrup og Johan Castberg. Ser vi på petroleumssektorens andel av BNP i et lengre tidsperspektiv er imidlertid bildet av utviklingen noe annen. Nivået i 2018 er, på tross av økningen, lavere enn alle årene i perioden 2000-2014.

Bred vekst i sysselsettingen
Sysselsettingen øker over hele landet, og i de fleste næringer. De fleste bedriftene i landet er små og mellomstore, og regjeringen har nå lansert «Småbedriftslivet», som en start på regjeringens strategi for små- og mellomstore bedrifter. Startskuddet gikk på Lillestrøm, der jeg sammen med Siv, Kjell Ingolf, Ola og Torbjørn hadde «speed-dating» med en rekke småbedrifter

Foto: SMK

På 100 timer fikk nesten alle medlemmer av regjeringen og andre representanter fra regjeringspartiene direkte innspill fra flere hundre småbedrifter over hele landet. Vi ønsker å høre hva Norges verdiskapere mener vi politikerne kan bidra med – for å gjøre det enklere for dem å drive og skape nye arbeidsplasser. En av de jeg traff ville gjøre regelverket for arbeidstid bedre tilpasset småbedrifter. En annen mente konkurransepolitikken burde styrkes. En tredje mente skattene var for høye. Her er det mer å gjøre.

Utgangspunktet for fortsatt jobbskaping er godt. I første kvartal i år kom 14 000 flere i arbeid. 8 av 10 nye sysselsatte det siste året har kommet i privat sektor. Fra 2017 til 2018 økte næringslivet sysselsettingen i alle landsdeler. Samtidig ser vi at den direkte sysselsettingen i oljenæringen har falt, og er nå på nivået den var for ti år siden.

Styrket konkurranseevne på fastlandet gjør eksporten mindre oljeavhengig
Oljeprisene svinger, og det påvirker naturlig nok også eksportverdiene fra Norge. En effekt av oljeprisfallet fra 2014 er at olje og gass nå utgjør en lavere andel av samlet eksport, fra 50 prosent i 2013 til om lag 42 prosent nå. Samtidig har for eksempel sjømatnæringen opplevd en eventyrlig vekst, og eksporten nådde 99 mrd. kroner i fjor. I vår åpnet jeg et visningssenter i Oslo, The Salmon, der både østlendinger og utlendinger kan lære mer om laksenæringen.

Økt eksport er også et resultat av at den kostnadsmessige konkurranseevnen er betydelig bedret de siste årene. I tillegg til kronekursen har ansvarlige lønnsoppgjør gitt gode bidrag. Bedre veier, lavere skatter og god tilgang for norske produkter i europeiske markeder bidrar også til konkurransekraft.

Bærekraftig velferdssamfunn
Regjeringens viktigste prosjekt er å utvikle et bærekraftig velferdssamfunn. Da er konkurransekraft gjennom grønn omstilling avgjørende. Vi gjennomfører en miljørevolusjon i fergesektoren. Innen 2022 kommer rundt 80 ferger være enten null- eller lavutslippsferger. Enova har under denne regjeringen blitt en effektiv elmotor i det grønne skiftet. Siden 2013 har vi økt bevilgningene til Enova med nærmere 80 %. Regjeringens handlingsplan for grønn skipsfart viser veien videre.

Foto: SMK

Vi har mange bedrifter som har vokst frem som leverandører i petroleumsnæringen, som nå ser etter muligheter i andre næringer, som f.eks. oppdrettsnæringen. Nylig fikk Aibel i Haugesund en kontrakt på over 2,5 mrd. kroner knyttet til havvind i Tyskland. Vekstmuligheter i andre næringer fører også til redusert eksponering mot oljesektoren i leverandørindustrien. Evnen til utnytte kompetanse og erfaring fra ett marked til å vri seg gradvis over mot nye markeder er trolig blant norsk industris viktigste egenskaper – og vil være helt sentralt i omstillingen vi må gjennom i kommende tiår.

Vi skal glede oss over veksten i næringslivet og flere jobber i hele landet. Det gir meg energi for å fortsette å legge til rette for jobbskaping. Gjennom omstilling bygger vi bærekraft for fremtiden.