En eksistensiell trussel

«Iran, Iran, Iran» slik starter Israelsk UDs representant sin orientering om de viktigste utfordringene Israel ser fremover. En usedvanlig klar understrekning for oss, like etter Gaza-konflikten, og i lys av den humanitære situasjonen der.  Mens palestinerne møtes i Egypt i dag for å forsøke å samle faksjonene, og med verdens øyne konsentrert om Gaza, er altså Israels viktigste prioritet Iran. Retorikken fra Iran mot Israel har vært meget sterk under dagens Iranske president.

Nå henger jo alt sammen med alt som kjent. Hizbollah i Libanon og Hamas er begge klart støttet opp av Iran, til dels styrt av Irans interesser. Likevel er det ikke dette som først og fremst er Israelernes frykt. Det er hurtigheten i utvikling av atomvåpen kapasitet, Ifølge israelerne vil Iran ha kapasitet til å starte produksjon av atomvåpen i løpet av dette året eller tidlig neste år. Jeg vet ikke om det er riktig, men de siste dagene har det internasjonale atomenergibyrået, IAEA, og en rekke flere internasjonale medier understreket at det Iranske arbeidet går videre og stadig nye terskler overstiges. Atomvåpen i hendene på regimet i Teheran oppfattes her som en eksistensiell trussel mot staten Israel. 

Samtidig er det ikke bare israelerne som har uttrykt sterk bekymring for Irans potensielle atomvåpen. Ingen jeg traff i Egypt var i tvil om at Iran var på vei til å bli en atommakt og at de, dersom de fullfører programmet, vil starte en kjedereaksjon i Midtøsten. Både Saudi Arabia og Egypt, sammen med noen av de mindre Gulfstatene, vil da følge etter. Da står verden overfor en betydelig spredning av atomvåpen, og enda flere land med lite stabile regimer vil ha atomkapasitet.

De siste årene har flere forhold styrket Irans innflytelse i Midtøsten. Da amerikanerne felte Saddam Hussein i Irak fjernet de Irans historiske hovedfiende i regionen. Iransk støtte til motstand og terror i Irak etter den amerikanske invasjonen viste USAs sårbarhet og økte Irans status i anti-vestlige kretser i Midtøsten ytterligere. Den massive økningen i oljeprisen frem til finanskrisen har gjort Iran rikere, og gitt mulighet til å finansiere og støtte Hamas, Hizbollah og andre fundamentalistiske uromomenter. Det pekes samtidig på en splittet vestlig holdning til Iran som lar regimet kjøpe seg tid.

Iran er et persisk land, med shia-islam som religion, og står i så måte i en særstilling. Samtidig splittes også den arabiske verden av en rekke konfliktlinjer, ulike agendaer og en skjør maktbalanse. Flere arabiske land, som stort sett domineres av sunni-islam, frykter at Iran styrker deres egne shiaminoriteter for å bruke for sine egne formål. Likevel er det noen positive trekk: De siste valgene i Irak har vist økt støtte til dagens regjering, og sjiamuslimene (som jo er størst i Irak) har ikke støttet seg så tett opp mot Iran som man kunne frykte. Våre samtalepartnere her var av den oppfatning at valgene har bygget opp under Iraks nasjonale identitet.

Det utvidete bildet viser altså at situasjonen på Gaza og den Israelsk-Palestinske konflikten i sin helhet fort kan overskygges av et tilspisset forhold til Iran. Et Iran med atomvåpen vil fremstå som en trussel for mange land både i Midtøsten og i Vesten, og vil helt sikkert medføre et regionalt rustningskappløp i Midtøsten og et nederlag for de mange av oss som ønsker mindre ikke mer atomvåpen og land med atomvåpen fremover.