Uigurene – hva skjer i Kina?

Hver dag forekommer flere hundre demostrasjoner i Kina. Særlig fra bønder som mister landområder, og som er tvunget til å betale kompensasjonspenger, som forsvinner i korrupte systemer. Deltar gjør også fabrikkarbeidere og interne migrantarbeidere som mister arbeid pga av finanskrisen. Likevel virker det som om den absolutt største utfordringen sett fra Kinesiske myndigheter er de etniske og regionale protestene som kan gi grunnlag for oppsplitting av landet. I fjor var Tibet på dagsorden, i disse dager er det Uigurene.

I dag har VG flere oppslag om situasjonene på sine nettsider. Hvem som har gjort hva og startet demostrasjons, drap og urolighetene nå er vanskelig å vurdere, men Kinesiske myndigheter har forsøkt å  legge skylden på uigurernes ledere i utlandet.

Deres fremste leder heter Rebiya Kadeer- hun fikk Raftoprisen i 2004 og jeg har truffet  henne flere ganger. Hun går inn i rekke av mange flotte kvinner som jobber for menneskerettigheter  i undertrykkende regimer rundt i verden. Opprinnelig var hun aktiv foretningkvinne og trukket frem av Kinesiske myndigheter som ett eksempel, men etter som det kinesiske  presset på uigurene ble tyngre og tyngre , valgte hun å engasjere seg mot vilkårlige arrestasjoner og dannet organisasjonen 1000 mødres forening for kvinners menneskerettigheter og økonomiske utvikling. Hun ble fengslet og kom på Amnestys liste  over spesielle oppfølgingsaker, da hun fikk Rafto prisen var hun fortsatt fengslet . Året etter slapp hun ut, fikke reise til USA pga helseproblemer , men opplevde at hennes barn ble  fengslet i Kina.

Hun har selv tatt avstand fra angrepene  om at hun står bak opptøyene, men at hun er en torn i øye på Kinesiske myndigheter opplevde vi som er medlemmer av utenrikskomiteen allerede i 2006 da vi var på besøk  i Kina. Vi fikk en klar advarsel om at det ville være en meget vanskelig sak for norsk -kinesiske forhold, hvis Nobelkomiteen ga henne fredspris. En svensk parlementariker hadde nemlig nominert henne til Nobels fredpris det året.

Reaksjonene var så sterke at vi ble forbauset, men det passer inn i det som er tydelig – kinesiske mydigheter har en dyptgående frykt for alt som kan bryte opp det kinesiske rike. Regionale og etniske minoriteter opplever derfor  å bli møtt med tøffe svar og sterke brudd på  deres menneskerettigheter hvis de organisere seg .

Rebiya Kadeer er en  liten bestemor med livlige øyne og et sterkt egasjement, som valgte å legge til side en gode økonomisk karriere til fordel for menneskerettigheter for sin etniske gruppe. Hun ga ett imponerende og varmt inntrykk. Uigurene er et folk vi knapt hadde hørt om  før de siste dagene,hadde det ikke vært for Raftoprisen. Vi får alle håpe at de siste dagers uroligheter ikke ender opp i en ytterligere  forverring av situasjonen for uigurene.