Uanstendig teater i vandrehallen?

Marianne Aasen og andre fra Arbeiderpartiet har gitt uttrykk for at det er blitt ett uanstendig teater i vandrehallen, etter at Marte Wexelsen Goxøyr var med KrF i Stortinget for å konfrontere Statministeren om Aps ultralydforslag. Hvorfor så opprørt?

Dette er selvfølgelig ubehagelig, ultralyd, abort og Downs syndrom er vanskelige tema, og ansikt til ansikt med Marte er det vanskelig å argumentere med avstand og generelle synspunkt.

Men det er ikke noe nytt at vandrehallen brukes som arena for å trekke frem sannhetsvitner og eksempler.

I vandrehallen har det i alle de årene jeg har vært i Stortinget alltid vært representanter for interessegrupper, organisasjoner, bedrifter,fagforeninger , særlig ved budsjettfremleggelser eller store saksdebatter.Stortingsrepresentanter har tatt med seg sannhetsvitner for å understreke debattpoeng overfor journalister etter en debatt.

I 2006 ble jeg selv utsatt for et slikt stunt av Arbeiderpartiet, jeg hadde fremmet en interpellasjon om fiskeripolitikk mot fiskeriminister Helga Pedersen. Det var mye uro i fiskerikretser pga endringer og nye reguleringer. Ap hadde invitert med en eier av et nordnorsk fiskemottak som var fornøyd (han hadde tjent på de nye reguleringene). De laget et stort nummer av det, og at han var Høyremann, både i salen og i vandrehallen.

Jeg hørte ikke noen prinsipielle knirk fra Ap da eller alle de andre gangene. Hvorfor ikke? Fordi en middelaldrene fiskemottakseier, en fagforeningsleder, eller organisasjonslobbyist ikke vekker så mye følelser? De er en del av maktspillet, de som kan og vil bruke media og makten.

De samme får jo også svar på brev som sendes til Regjeringen, og de får møte på andre arenaer. Når de som ikke kan spillet deltar i vandrehallen, når de som ikke får svar på brev eller får møte statsministeren får bruke vandrehallen slik de organiserte spillerne får, så opleves det som ubehagelig.

Det er altså greit å bruke vandrehallen for en fiskemottakseier som tjener på Aps fiskeripolitikk, men ikke for pasienter å utfordre deres helsepolitikk for å få behandling som virker, eller for en jente med Downs å utfordre AP på konsekvensene av deres ultralydforslag .

Jeg forstår ubehaget, men på onsdag hørte jeg rødgønne politikere som freste i hjørnene at «hun blir brukt, hun burde skjermes fra dette. Hun kan jo ikke se det fra andre synsvinkler».

Det jeg så var en jente som hadde en klar misjon, som ville delta og få sagt sitt. Det hadde alle på Stortinget godt av å se og høre. Selvfølgelig er det utfordrende og vanskelig, men er det noen som har rett til å bli sett og hørt i debatten om offentlig tilbud om tidlig ultralyd – så er det personer med Downs syndrom. Det gjelder i høyeste grad dem.

To av mine første folkevalgte oppgaver var som 18 åring å sitte i hhv styret for en liten institusjon med vernete boliger, og i tilsynsutvalget for et sykehjem. Begge ga meg noen lærdommer jeg har hatt med meg. Den ene å sitte i et styre med beboerrepresentanter med Downs syndrom lært jeg hvor mye de kan bidra med og hvilken rett de har til å bli hørt. Jeg innrømmer jeg var skeptisk først, men lærte hvilken verdi det har å bli lyttet til og hvor viktig det var å få bestemme.

På sykehjemmet lærte jeg hvor forferdelig det motsatte er. Under et tilsynsbesøk tok en eldre dame kontakt, hun hadde åpenbart problemer med at munnen hadde skrompet inn og gebisset passet ikke lengre. Vi forsto at hun gjerne ville ha et nytt, men det var vanskelig å snakke med henne. Styreren valgte å snakke om henne, hennes familie og gebissproblemene til oss som om hun var luft, selv om hun stod ved siden av oss. Du kunne nesten se hvordan hun krypet seg der hun sto.

Disse erfaringene gjør at jeg mener vi må tåle litt følelser, støy og «annerledeshet» både i vandrehallen og i den politiske debatten. Marte, og andre (som jentene med anoreksi som vi tok med for noen år siden) bør Stortinget tåle å se.

Jeg har tidligere skrevet om selve forslaget om ultralyd i 12. uke.