Å se de usynlige
Denne kronikken stod på trykk i Aftenposten 30.oktober
Vi har den siste tiden hørt hvordan norsk ungdom slutter seg til radikale bevegelser. To unge jenter har nylig reist til Syria for å kjempe hellig krig. En gutt er mistenkt for å ha deltatt i terrorangrepet i Nairobi. Historiene reiser vanskelige spørsmål: Hva skyldes utviklingen og hvordan kan vi i fellesskap snu den?
Mange har bidratt med interessante debattinnlegg for å forklare årsakene til at unge mennesker søker ulike radikale miljøer – islamistiske, høyreekstreme og andre. En fellesnevnerer manglende tilhørighet til det norske samfunnet, blant etniske så vel som minoritetsspråklige ungdommer. Vi må tenke bredt for å fange opp mennesker i sårbare grupper.
Yousef Bartho Assidiq skrev nylig iVG hvordan han selv havnet i faresonen for å bli radikal. Han levde ikke opp til forventningene verken på hjemmebane eller ute i samfunnet. Blant konservative og radikale muslimer ble han sett for den han var. Ungdomsarbeideren Ismail Muhyadin beskriver i Adresseavisen hvor viktig det er å gi minoritetsspråklige en arena for fellesskap og mestring. Begge har viktige poenger. Lærdommen er at vi som samfunn må se flere av dem som føler seg usynlig før de søker radikale miljøer, og skape positive muligheter for alle.
Muhyadin har et annet viktig poeng vi skal huske. Kampen mot økt radikalisering vinnes ikke med enkelttiltak på kort sikt. Arbeidet for å skape tilhørighet blant dem som ikke føler seg sett er langsiktig, og inkluderer både offentlige myndigheter, frivilligheten, kultursektoren, religiøse miljøer, lokalsamfunnet og enkeltmennesker.
Politiets sikkerhetstjeneste anslår at om lag 30-40 personer har dratt til Syria, men at det finnes mørketall. Med personer snakker vi om norske ungdom og voksne. Miljøene disse rekrutteres fra er naturligvis lang større. Vi ser også at høyreekstreme strømninger skaper uro. I tillegg ser vi enkeltpersoner og små grupper som opererer uavhenige av de organiserte miljøene. De samme tendensene med økt radikalisering og voldelig ekstremisme ser vi igjen i våre naboland. Resultatet av denne utviklingen har Norge fått smertelig erfare med terrorangrepet 22.juli. Skal vi forhindre at noe lignende skjer igjen må vi sette inn innsats på bred front.
Høyre/FrP-regjeringen skal i 2014 presentere en ny handlingsplan for forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme. Erfaringer fra dagens plan viser at det er behov for å videreutvikle samarbeidet på tvers av sektorer. PST-sjef Benedicte Bjørnland har tidligere etterlyst bedre samhandling. Assidiq skriver at hans erfaring er at både omsorgssvikt og mobbing på skolen kan være underliggende årsaker. Det bekrefter at tidlig innsats fra aktører innen kommune, politi, skole, helsevesen og barnevern er nødvendig for å øke mulighetene til å lykkes i det forebyggende arbeidet.
Jeg tror vi har mye å lære av å lytte til dem som deler dine erfaringer fra miljøene. Tilhørighet starter med mestring. Som mennesker har vi behov for å føle at vi passer inn. Enten det er i barnehagen, på skolen eller i idrettslag. Dersom noen presterer dårlig på skolen og ikke finner et fellesskap å ta del i på fritiden, så øker sjansen for å falle utenfor samfunnet. Å gi norske barn og unge nødvendige verktøy for å klare seg i skolen er noe av det viktigste vi kan gjøre – både for å bygge landet og for å bekjempe radikalisering.
Det er mange og varierte grunner til at mennesker søker radikale miljøer. Skal vi være offensive overfor personer i radikaliseringsfasen må vi engasjere ungdomsorganisasjoner og innvandrerorganisasjoner. Vi må også engasjere foreldre og støttenettverk. God kontakt og dialog mellom myndighetene og de ulike organisasjonene og enkeltmenneskene er viktig. Dette er forebyggende arbeid der tverrfaglige problemstillinger og løsninger diskuteres. Initiativ fra disse arenaene må følges opp.
Økt kunnskap og informasjon er også en viktig forutsetning for en målrettet innsats. Det er viktig å være åpen på at vi vet for live om hva som rører seg i miljøene hvor radikalisering vokser frem. Vi har solide etablerte forskningsmiljøer, men det er nødvendig å fortsette oppbyggingen av kompetanse, samt videreformidling av forskning. Dette må stå sentralt i en ny plan.
Vi har ikke råd til å henge etter i arbeidet mot økt radikalisering. Høyre/FrP-regjeringen inviterer alle til å være med på dette løftet. Radikalisering blant norsk ungdom er noe vi alle må kjempe i mot – uansett hvilke miljøer de stammer fra. Jeg ønsker at vi alle skal være med på å se dem fom føler seg usynlig, og som mangler tilhørighet. Utenforskap og fremmedgjøring er noe vi må forhindre, og vi må stå sammen for å komme fram til gode løsninger.
Å begrense radikalisering betyr at vi lykkes med å styrke det sosiale sikkerhetsnettet, og at vi er nærmere et samfunn med muligheter for alle.
