Europas felles ansvar

Drømmen er en lysere fremtid i Europa, men veien er ofte både lang og farlig. De dramatiske bildene rører oss alle.

Alle som er foreldre forstår mødrene og fedrene som vil ha barna sine ut av Syria – eller andre områder hvor hverdagen kjennetegnes av uro, krig og konflikt.

Vi lar oss alle prege av de sterke bildene vi ser, de gripende historiene vi hører.

Vi leser om rekordhøye tall. En strøm av flyktninger og migranter som kommer til Europa.

Men det handler ikke først og fremst om sifre. Det dreier seg om enkeltmennesker. Foreldre som vil det beste for sine barn, sine familier.

Regjeringen følger utviklingen tett. For få uker siden besøkte kollega Vidar Helgesen den greske øyen Lesbos. Han forteller at det var overveldende å se og møte barn, kvinner og menn som nettopp hadde ankommet Europa etter en lang og strabasiøs reise.

Bare i løpet av den ene natten han var der kom det over 1000 flyktninger. Det gjorde sterkt inntrykk å snakke med nyankomne syrere i et provisorisk mottakssenter.

Hellas har allerede mange problemer å takle. Mottakssystemet i et land som sliter økonomisk fra før, klarer ikke å håndtere alle som kommer. Forholdene i midlertidige mottak er vanskelige, særlig på øyene.

De aller fleste flyktningene vil videre til andre europeiske land, og forlater gresk territorium så snart de kan.

Flere europeiske land opplever et økende press. Tilstrømmingen har steget dramatisk i løpet av sommeren – en stor felles europeisk innsats må til. Det er avgjørende å bidra til at flyktningene som kommer til Europa møtes med verdighet og medmenneskelighet.

Regjeringen har kommet med en lang rekke ulike tiltak for å støtte de landene som mottar svært mange flyktninger, til redningsoperasjonen i Middelhavet og ikke minst til å bekjempe de humanitære krisene som tvinger mennesker på flukt.

For det er alvor. Tysklands forbundskansler Angela Merkel beskrev nylig situasjonen som mer bekymringsfull enn euro-krisen og de politiske utfordringene i Hellas.

Det vi opplever i Europa setter samarbeidet mellom landene under press. Som Schengen-medlem er vi del av et område med felles yttergrense og indre reisefrihet. Schengen-avtalen er imidlertid ikke opprettet for å regulere innvandring.

Vi trenger en samordnet europeisk innsats. Jeg forventer at europeiske ledere blir enige om en felles politikk og felles virkemidler.

Norge tar ansvar og er blant landene i Europa som tar imot flest overføringsflyktninger. I nærområdene til Syria er vi også blant de aller største bidragsyterne.

Det er lett å lete etter symboler for at Norge skal gjøre mer, men det er ingen grunn til å skamme seg over at vi gjør for lite.

Samtidig som vi er med og gjør vår del av jobben, er det avgjørende at alle i Europa bidrar. Derfor er debatten om det europeiske systemet så viktig. Vi må sørge for at vi har systemer som er bærekraftige over tid.

Enkelte har tatt til orde for at vi skal sette Dublin-avtalen ut av spill. Hovedregelen er at den staten som mottar en asylsøknad blir ansvarlig for å realitetsbehandle den. Hvis asylsøkeren søker om beskyttelse i et annet land som også omfattes av avtalen, sendes han eller hun vanligvis tilbake til det landet søkeren allerede er registrert i. Det er imidlertid ingen grunn til at vi skal slutte å returnere folk til land som tar imot færre enn Norge.

Norge bidrar for å lette situasjonen for landene som er utsatt for størst migrasjonspress, blant annet Italia og Hellas. Vi overfører ressurser til EUs grensekontrollbyrå Frontex og støtter deres operasjoner. Vi bidrar blant annet til sjøoperasjonen Triton med skipet «Siem Pilot», og Redningsselskapet har stilt med redningsskøyten «Peter Henry von Koss» til Poseidon utenfor Hellas. Begge gjør en stor innsats – og til sammen har skipene reddet over 6000 personer.

Vi bidrar også betydelig gjennom EØS-midlene, blant annet til Hellas. 21 millioner euro av EØS-midlene til landet er blitt brukt til å styrke asylsaksbehandlingen og andre migrasjonstiltak. Vi skal nå bidra blant annet til å bygge et nytt asylsenter på Lesbos, hvor mange migranter kommer i land. Vi har også åpnet for å omdisponere ytterligere 5 millioner euro til dette hvis greske myndigheter er enige. I tillegg bruker vi seks millioner kroner på å sende eksperter fra Flyktningrådets beredskapsstyrke Norcap.

Den totale norske humanitære støtten til Syria og nabolandene blir på 1,25 milliarder kroner i år. Støtten går blant annet til mat, helse, husly, utdanning, vann og sanitære tjenester.

I en situasjon med store flyktningestrømmer på grunn av krig og konflikt må vi være villige til å både hjelpe i nærområdene og her hjemme.

Jeg vil nok en gang poengtere at regjeringen vil gjennomføre Syria-avtalen. I 2014 satte Solveig Horne rekord i antall bosatte på ett år sammenlignet med hva den rød-grønne regjeringen klarte. Denne satsingen fortsetter og vi skal klare å bosette Syria-flyktningene som kommer til Norge.

I Dagbladet i går kunne vi lese om Mazen Almaanee som er utdannet tannlege fra Syria og England, og som sammen med sin familie vil starte et nytt liv hos oss. Han ønsker å være et forbilde for andre flyktninger. Syriske flyktninger tilfører Norge menneskelige ressurser. I all diskusjon om byrdefordeling og flyktningekvoter, skal vi ikke glemme dette.

Det vil komme flere. Men det er viktig for meg at vi skal integrere dem godt.

Samtidig må vi huske at de største utfordringene fortsatt er i Syrias nærområder. FNs appeller om hjelp er på langt nær innfridd. Den store tilstrømningen av syriske flyktninger til Europa vi nå ser skyldes blant annet at nærområdenes behov for hjelp fra verdenssamfunnet ikke blir møtt.

Mange av flyktningene Vidar møtte på den greske øyen var slitne. Stemningen var samtidig rolig – de virket lettet over endelig å ha ankommet Europa.

De var klare på at Hellas og Lesbos kun var et stopp på veien videre til et bedre liv uten krig og konflikt. Det gjorde sterkt inntrykk på min kollega å se med egne øyne båter som flyktningene hadde blitt reddet fra i nattemørket.

Båten på bildet ved siden av er beregnet for 15 personer, men det norske redningsmannskapet talte over 50 da de berget dem samme natt. Det illustrerer menneskesmuglernes råskap og kynisme.

Europa har en viktig jobb å gjøre. Norge bidrar.