Samarbeid gjør oss bedre

Bildet er fra da jeg besøkte Kirkens Bymisjons “Arbeidslag” i høst. Foto: Kirkens bymisjon

I en verden preget av uro, bør vi verdsette og hegne om den norske stabiliteten.

Den gjør oss sterkere i møte med utfordringene vi står foran. Nordmenn er gode på samarbeid. På arbeidsplassen, i dugnader, i frivilligheten, mellom politiske partier og mellom partene i arbeidslivet. Samarbeid er noe av det som gjør samfunnet vårt så godt og stabilt som det er.

De som roper høyest

Jeg syns det er verdt å fremheve, fordi i den offentlige debatten får konflikt mye større oppmerksomhet enn konsensus. De som roper høyest og representerer ytterpunktene får ofte mest oppmerksomhet i mediene, både sosiale medier og tradisjonelle medier.

Heldigvis er ikke mengden støy på sosiale medier nødvendigvis en god indikator på hva befolkningen egentlig mener. Virkeligheten ser oftest annerledes ut. Ut fra støyen kunne man tro folk var blitt mer innvandringsfiendtlige.

Oppslutningen om EØS-avtalen har økt

Men det er kort tid siden det kom SSB-tall som viser det motsatte. Om kommentarfeltene representerte meningen til det brede lag av befolkningen ville man trodd EØS-avtalen var under sterkt folkelig press. Tallene viser at oppslutningen om EØS-avtalen har økt. Noe jeg tror også handler om at Brexit har synliggjort viktigheten av avtalen, og mangelen på god alternativer.

Det er viktig at vi ikke lar oss blende av konfliktbildet. Det brede lag av befolkningen er mer opptatt av et større sett med spørsmål som angår dem i hverdagen. F.eks en god skole, et godt helsetilbud og et samferdselstilbud som gjør hverdagslogistikken med barnehage, jobb og fritidsaktiviteter til å gå opp.

Langsiktig arbeid

På områder hvor det går bra at er det som oftest resultatet av langsiktig og tålmodig arbeid. Eksempelvis når regjeringen sammen med arbeidstakerne og arbeidsgiverne samarbeidet og ble enige om ny offentlig tjenestepensjon og ny IA-avtale. Slike saker skaper – naturlig nok – ikke samme støy som konfliktsakene ofte gjør.

Sammenlignet med verden rundt oss, er norske politiske uenigheter ofte mindre fundamentale. Kanskje det mest dramatiske i 2018 var KrFs debatt om hvilket regjeringssamarbeid de skulle søke. Hadde det blitt et regjeringsskifte, ville det skjedd i ordnede former. Det er ikke tilfelle over alt, ei heller i reelle demokratier.

Mye å glede seg over i 2018

Nordmenn har generelt høy tillit til myndighetene. Det tror jeg handler om at de anerkjenner at selv om man er uenig med politikken en regjering fører – så ønsker alle politikere å gjøre Norge til et bedre samfunn. Så er det uenighet om hva som gjør landet vårt bedre og hvilke virkemidler som er de riktige å bruke.
Uansett politisk ståsted, så har det skjedd mye i Norge i løpet av 2018 som man bør kunne glede seg over.

Flere i jobb

Ledigheten er nå den laveste siden finanskrisen. Sysselsettingsandelen øker. Det siste året er det blitt 55.000 flere jobber. Om lag tre av fire kommer i privat sektor. Dette styrker både den sosiale og økonomiske bærekraften i velferdssamfunnet.

Elevene er mer til stede på skolen

Det går riktig vei med mye i norsk skole. Elevene er mer til stede enn før, de lærer mer og flere fullfører videregående. Siden 2014 har nå 27.000 lærere fått tilbud om videreutdanning. Lærertettheten er den høyeste på et tiår, og samtidig mangler færre lærere fordypning i fagene de underviser i. Søkertallene til lærerutdanningen er rekordhøye. Dette styrker den sosiale bærekraften i velferdssamfunnet.

Dette må vi jobbe med fremover

Samtidig er det fortsatt ting som jeg tror det er tverrpolitisk enighet om at vi må gjøre bedre enn i dag. Flere innvandrere må komme i arbeid, derfor må vi satse mer på kompetanseheving og språkopplæring. Mer og bedre tidlig innsats så ingen elever blir hengende etter. En bedre spesialundervisning. Hvordan vi skal få det til, er det uenighet om – og den debatten håper jeg vi får anledning til å ta i 2019.

Internasjonalt kom en av de viktigste hendelsene på tampen av året. Klimatoppmøtet i Katowice kom frem til felles regler for hvordan vi kan gjennomføre Paris-avtalen. Jeg vil takke klima- og miljøminister Ola Elvestuen for innsatsen hans som pådriver. Det er et viktig bidrag til den klimamessige bærekraften.
2019 blir et spennende år.

EØS-avtalen 25 år

1.januar 2019 feirer EØS 25 år. EØS-avtalen er en kilde til velstand for en liten og åpen økonomi som Norge. I omstillingen av norsk økonomi som vi skal gjennom, så trenger vi EØS. Det er tydeligere enn kanskje noen gang, at private arbeidsplasser er avhengig av stabilitet og gode rammebetingelser ikke bare nasjonalt, men også internasjonalt.

Derfor bekymrer det meg at EØS-avtalen står under så sterkt politisk press som den gjør. Enkelte etterlyser alternativer til avtalen. De bør se på hva som skjer i Storbritannia. Det er helt uaktuelt for en regjering ledet av meg, å skape usikkerhet om Norges tilknytning til EØS.

Forhandlinger om en ny regjering

Neste år vil vi gå i forhandlinger om en ny regjering. Det er for tidlig å si om vi lykkes, men jeg er optimistisk. Vi har likevel betydelige utfordringer. Vi er nødt til å holde igjen på offentlig pengebruk nå, ellers truer vi den økonomiske oppgangen gjennom økt press på kronekursen, samt konkurranse om arbeidskraften.

Det er en ramme vi må ha med oss i forhandlingene, som også legger begrensninger på ambisjonsnivået. Men erfaringen mellom de fire partiene er at vi greier å bli enige – slik vi har blitt om store reformer, statsbudsjetter og mye dag-til-dag politikk. Vi er ofte enige om målet. Uenigheten handler oftest om virkemidlene.

Jobb til flere med hull i CVen

Ett av målene jeg er sikker på at vi er enige om, er å få flere med hull i CVen og nedsatt funksjonsevne inn i arbeid. Nå som norsk økonomi er inne i en oppgangskonjunktur må vi få flere som står utenfor, inn i arbeidslivet. Vi kan ikke gjøre som under forrige høykonjunktur. Som LOs daværende sjeføkonom Stein Reegård sa i 2014: «Siden finanskrisen 2008 har hele sysselsettingsveksten tilfalt utenlandsk arbeidskraft.» Norske bedrifter må heller ringe NAV, enn til Polen. Norske myndigheter må jobbe mer med å kvalifisere folk til arbeid.

Løfte familier ut av fattigdom

Å få flere inn i arbeidslivet vil også være det viktigste vi kan gjøre for å bekjempe en annen stor utfordring: Barn som vokser opp i vedvarende fattigdom. Å hjelpe foreldre i arbeid, vil løfte familier ut av fattigdom. I tillegg er det bekymringsfullt at det fødes for få barn i Norge, og vi trenger å forstå hvorfor mange utsetter å få barn – og dermed får færre barn. Derfor vil mange aspekter av barn og familiers situasjon være viktig i årene fremover.

Det er mye å ta fatt i. Men jeg er glad for at det er det vi skal jobbe mot – for mange andre land har betydelig større utfordringer. Gjennom samarbeid – mellom partier, organisasjoner og partene i arbeidslivet, så tror jeg vi vil lykkes med å håndtere utfordringene våre på en god måte.

Neste år, og i årene fremover.

Innlegget ble først publisert i Dagbladet.

En god alderdom varer livet ut

Bildet er fra da jeg besøkte Aaraas gård i Nittedal. Foto: Cecilie V. Jensen /Høyre

God eldreomsorg engasjerer over hele landet. Det merker jeg godt når jeg treffer eldre og pårørende og på mine reiser rundt i Norge.

De første ordene som møtte meg da jeg gikk inn i stallen på Aaraas gård i Nittedal var ”heia Rosenborg”. Men varmen i stemmen og smilene som møtte meg gjorde at jeg følte meg velkommen selv om alle vet at jeg er Brann-supporter. Møtet med de eldre på Inn på tunet-gården i Akershus var et av besøkene som gjorde inntrykk i år.

Fellesbilde sammen med de eldre og de som jobber på Aaraas gård. Foto: Cecilie V. Jensen /Høyre

På gården får demente eldre et dagtilbud som gir gode opplevelser. Her får de eldre utfolde seg i mini-gartneriet, bake sveler eller stelle dyrene. Aktivitetene gir meningsfulle dager for brukerne, sosialt samvær, trygghet og mestring. Vi vet at det å bruke egne ressurser gjør det lettere å mestre livet og leve med sykdom. Derfor ønsker regjeringen å legge til rette for at personer med demens skal ha et godt aktivitetstilbud. Vi trenger flere slike eksempler på god eldreomsorg i årene fremover.

Aaraas gård i Nittedal. Foto: Cecilie V. Jensen /Høyre

Leve hele livet

I høst vedtok Stortinget reformen «Leve hele livet». Den skal sikre at eldre får god omsorg og en verdig alderdom, uavhengig av hvor de bor. Alle kommunene må nå lage planer for hvordan de skal følge opp reformen.

For de aller fleste er det godt å bli gammel i Norge. Vi har gode og trygge velferdstilbud, og eldre får hjelp og støtte til å mestre sykdommer og sine aldersrelaterte utfordringer. Bruk av ny teknologi som gjør det mulig å bo hjemme og klare seg selv har for mange gjort hverdagen enklere.

Samtidig ser vi også det motsatte. Det svikter for ofte på de mest grunnleggende tingene som mat, aktivitet og fellesskap, riktig helsehjelp og sammenheng i tjenestene.

Store forskjeller

Vi skal ikke tåle den store ulikheten i kvaliteten på eldreomsorgen. Derfor vil vi jobbe på lag med kommunene, for at alle skal strekke seg mot å bli like gode som de beste. Hvor du bor skal ikke avgjøre hva slags kvalitet du får. Jeg har mange steder sett hvordan et så enkelt grep som å flytte middagen fra klokken 13 til kl 16 har hatt stor betydning for de eldres livskvalitet. De spiser mer, sover bedre og noen kan også redusere medisinbruken. Små justeringer kan være avgjørende for at omsorgen blir god.

Enkle og viktige grep 

Hvor viktig det er med riktig mat til riktig tid fikk jeg se med egne øyne da jeg besøkte Kvaløysletta sykehjem i Tromsø i september. På Kvaløysletta har de endret måltidsrytmen slik at de eldre spiser frokost, lunsj, middag og kvelds til faste tider. De ansatte får nødvendig opplæring i ernæring og det gir større muligheter for aktivitet for de eldre på formiddagen og de blir naturlig sliten. Måltid på riktig tidspunkt gir bedre livskvalitet.

Kvaløysletta sykehjem i Tromsø. Foto: Cecilie V. Jensen /Høyre

Eldreomsorg er mer enn sykehjem

Det blir stadig flere eldre i samfunnet. I 2040 vil det være mer enn 1,4 millioner mennesker over 65 år i Norge. Flere lever lenger, både med og uten sykdom. Mange ønsker å bo hjemme så lenge som mulig, og det skal vi legge til rette for. For eksempel gjennom forebyggende hjemmebesøk for å kartlegge tilpasninger i boligen eller ny og innovativ velferdsteknologi som sørger for at de eldre får den hjelpen de trenger. Med denne reformen går vi vekk fra at eldreomsorg reduseres til en debatt om sykehjem.

I februar besøkte jeg Knut Breirem (97) på Stovner i Oslo. Bydelen har etablert et vurderingsteam som sørger for systematisk samarbeid med sykehusene når pasientene skrives ut. Takket være ordningen kunne 97-åringen på Stovner få et skreddersydd tilbud da han ble utskrevet. Nå bor han i egen omsorgsleilighet og klarer seg stort sett selv.

Se video fra besøket her:

Altfor mange eldre sliter når de blir skrevet ut fra sykehus. På Stovner har de etablert en god ordning og i stedet for å sitte passiv på sykehjem kunne Knut i februar gladelig fortelle om sine ukentlige kurong-kamper med kameratene.

Mange har fravær fra jobb fordi de er pårørende

Når vi legger til rette for at eldre får muligheten til å bo lengre hjemme, betyr ikke det at innsatsen fra de pårørende økes tilsvarende. Tre av fire pårørende sier situasjonen går ut over deres egen helse. Mange har fravær fra jobb fordi de er pårørende. Da er det vår oppgave å legge til rette for et bedre samarbeid. Mange eldre og pårørende føler på utrygghet fordi tjenestene ikke henger godt nok sammen. Bedre sammenheng og koordinering gir både bedre tjenester og økt trygghet.

Lære av hverandre

Nå er det opp til kommunene å lage planer for hvordan «Leve hele livet» skal følges opp i praksis. Vi har satt av midler i statsbudsjettet for 2019 for å bistå kommunene med både utvikling, gjennomføring og evaluering av planene. Alle kommuner blir også invitert til å delta i et læringsnettverk, slik at de kan dele erfaringer og lære av hverandre.

Skal vi forbedre eldreomsorgen må vi dokumentere det som fungerer bra og det som fungerer dårlig. Når vi vet hvor skoen trykker har vi bedre forutsetninger for å heve kvaliteten. Da må vi også ha åpenhet om resultatene. Da synliggjøres kvaliteten og gjør det enklere for kommunene å lære av hverandre. På den måten får vi likere kvalitet på tvers av kommunegrensene.