Arbeid gir bedre psykisk helse

I dag er verdensdagen for psykisk helse. Svært mange av oss opplever igjennom livet å få psykiske helseutfordringer. Noen med diagnoser som varer livet ut og som må mestres, behandles og medisineres. Andre skades i barndommen gjennom overgrep, mobbing og mishandling. Andre igjen møter motgang, i arbeids- eller privatlivet som tårner seg opp og er vanskelig å mestre.

Uansett årsak til og varigheten av utfordringer skal alle bli møtt av et bedre hjelpetilbud, behandlingstilbud og oppfølging. God psykisk helsehjelp dreier seg ikke bare om behandling, samtale og medisinering. Det dreier seg og om å få innhold i dagene, flytte fokus fra egne utfordringer til andre oppgaver. Derfor er arbeid en viktig hjelp for svært mange som sliter med psykiske utfordringer.

I flere år har vi nå hatt forsøk med noe som kalles individuell jobbstøtte (IPS). Dette er en metode som er basert på at personer med psykiske helseproblemer kommer seg rasket mulig ut i arbeid. De får bistand og oppfølging av en jobbspesialist og får psykiske behandling parallelt.

Dette er i motsetning til det som vanligvis skjer, når man får psykiske problemer er sykemelding og tilbaketrekking fra arbeidslivet vanligst. Jeg tror det er mye vanskeligere å bli bedre eller mestre livet hvis du blir sittende hjemme å vente på neste behandlingstime. Da får du mye tid til å gruble og forverre problemene.

Arbeid er sunt for de aller fleste av oss, det viser òg evalueringen av IPS-forsøket. Evalueringen viser ar IPS har en statistisk sikker effekt på overgang til arbeid. Etter 18 måneder var 37 % av IPS-deltakerne i jobb, betydelig flere enn i kontrollgruppene. Når vi vet at psykiske lidelser er en hovedårsak til at særlig unge blir uføretrygdet er det viktig å lære av dette. Derfor utvider Regjeringen nå IPS-ordningen slik at flere NAV-kontor kan bruke metodikken. Det blir flere jobbspesialister gjennom neste års statsbudsjett.

For meg er likevel det aller viktigste resultatet, det jeg opplever når jeg møter deltagerne på IPS tiltakene. Stoltheten over å mestre, gleden over lønnsutbetaling, det å ha kollegaer, og ikke minst en arbeidsgiver som vet om slitet og hvilken støtte jobbspesialisten gir. Det å ha noe å gå til, fylle dagene med og oppleve mestring gir bedre psykisk helse.

Noe av det første jeg gjorde da jeg ble statsminister var å besøke IPS prosjekt, blant annet på Hadeland, sist uke var jeg i Askim og traff flere IPS deltagere. Bla Mathias Eide som startet på kjøkkenet i K&B Kjøkken og bar, og nå vikarier i baren. Et formidabelt steg når man har slitt med sosial angst.

Han sa selv at uten sin jobbspesialist Ernest Amponsah hadde han aldri kommet dit. Nå er han i jobb og ser fremover, før satt han hjemme og så mørkt på det.

I Norge må vi løfte arbeid og helse sammen fremover. Det er mye god helse i å ha jobb og oppleve mestring. Dette skal vi fortsette med.

Læreren du aldri vil glemme

 

Jeg husker godt min første lærer. Fru Høsteng var en eldre dame med grått hår og knute i nakken. Men fremfor alt var hun veldig snill og kunnskapsrik. Hun betydde mye for meg.

Jeg tror nok de aller fleste kan fortelle om en lærer som har betydd noe ekstra for dem. En som tegnet og forklarte slik at du forsto, som så deg når ting kunne være krevende. En god lærer er flink til å lære bort, lytte, inspirere, bry seg og er opptatt av at alle elevene skal ha det bra.

I dag, 5. oktober, er det verdens lærerdag. Jeg vil takke alle lærere for jobben de gjør, hver eneste dag.

Det er vanskelig å tenke seg en jobb som er mer meningsfylt og viktig, men også mer utfordrende enn å være lærer. Læreren er med på å forme barn og ungdoms liv, og spiller en nøkkelrolle i utviklingen deres.

Kunnskap danner grunnlaget for at alle unge har mulighet til å lykkes, uavhengig av hvem foreldrene deres er, hvor de kommer fra og hvor stor lommebok de har.

Lærerens rolle er uvurderlig.

Derfor er vi i Høyre så opptatt av å satse på læreren. Alle barn fortjener en drømmelærer, og læreryrket fortjener høyere status enn det har i dag. Mitt ønske er at læreryrket skal være blant de mest attraktive innen 2030. Vi har gjort mye viktig i perioden vi nå legger bak oss. Både for å heve kvaliteten på lærerutdanningene, men også for å sikre at de beste lærerne blir i klasserommet. Vi er likevel ikke i mål. De neste fire årene skal vi fortsette det vi har startet og gjøre enda mer. Læreren er den viktigste enkeltfaktoren for elevenes læring, og elevene er Norges fremtid. Det gjør dette arbeidet så viktig.

Her er noen av grepene vi har gjort:

  • Alle elever skal møte en lærer med fordypning i matematikk, engelsk og norsk
  • Opptakskravet til lærerutdanningene har økt fra karakteren 3 til 4 i matematikk
  • De som startet på lærerutdanningen nå i august startet på en helt ny femårig masterutdanning
  • Vi har lagt frem en realfagsstrategi og elevene får nå en time mer naturfag.
  • En tredobling i antallet lærere som får etter- og videreutdanning
  • Startet forsøk med nye karriereveier for lærere, hvor lærerne kan bli lærerspesialist
  • Gitt kommunene penger til å ansette over 1800 flere lærerkolleger i 1.-4.klasse

Her er noe av tingene vi vil gjøre:

  • Fortsette satsingen på videreutdanning av lærere
  • Ha som mål at alle lærere skal ha fordypning i fagene de underviser i
  • Fortsette arbeidet med å etablere nye karriereveier i skolen
  • Vurdere om lærerprofesjonen selv skal ha et større ansvar for deler av skoleutviklingsmidlene

Lykkes vi med skolen, lykkes vi med alt.

Alle har et ansvar for Norges fremtid

 

En ny regjering eller et nytt Stortingsflertall vil bety at det blir en endring i den politiske kursen. Regjeringsskifter kan, i teorien, skje når som helst. Stortingsflertallet kan endres hvert fjerde år. Kursendring fordi det politiske grunnlaget er tilstede er en funksjon av demokratiet vårt. Det er bra.

Når man velges til Stortinget er det for å representere landets og folkets interesser. Min og Høyres tanke har alltid vært det gjøres ved å finne flertall for løsninger som gir mest mulig gjennomslag for den politikken partiet gikk til valg på. Hvis fireårsperioder kun skal brukes på å posisjonere seg før neste valg, bør man stille seg spørsmålet om man da representerer folkets interesser, eller sine egne.

Dersom slik posisjonering samtidig skulle medføre omkamper om alle viktige endringer som er gjort av tidligere regjeringer eller stortingsflertall, ville Norge være mer preget av ustabilitet og uforutsigbarhet enn vi har vært så lenge vi har hatt et parlamentarisk styresett.

Historisk har Høyre og Arbeiderpartiet, på hver sin side av norsk politikk, vært store nok til å sikre at hvis de to partiene var enige om en politisk kurs – så ville den ligge fast, selv om det ble regjeringsskifte – fordi det fortsatt ville være et flertall for den fastlagte kursen.

Dette har gitt en forutsigbarhet og stabilitet rundt viktige samfunnsspørsmål som blant annet skattesystem, pensjonssystem, forsvar- og utenrikspolitikk. Ikke fordi partiene har vært grunnleggende enige i spørsmålene, men fordi begge partier har vært villig til å inngå kompromisser som man kunne leve med. Kompromisser man inngikk fordi nasjonens interesser ble satt foran partienes interesser.

Uten brede kompromisser i Norge ville statens finanser, sikkerhetspolitikken og næringslivets rammevilkår vært mye mindre forutsigbare. Norge ville blitt vurdert som et mer ustabilt, og dermed mer sårbart land av fremmede krefter.

Når Jonas Gahr Støre nå signaliserer at Arbeiderpartiet etter valgnederlaget skal bli mindre konstruktive og kompromissvillige, og heller bli mer konfliktsøkende mener jeg det er dårlig nytt for landet og gal analyse. Hvis Arbeiderpartiet hadde stått opp for reformer om langtidsplanen for Forsvaret og politireformen, og stemt for en kommunereform de var for – så hadde heller ikke Senterpartiet hatt det spillerommet de fikk i valgkampen. Ap ville også sluppet lekkasjer til partier som forsvarte reformer Aps egne velgere ønsket, og som Ap var for – men velgerne fikk inntrykk av at de argumenterte mot.

I andre land har vi sett en utvikling mot en politisk kultur som er mer kompromissløs. Blanke seiere eller tap, er viktigere enn hensynet til nasjonens interesser. Det gir et mer splittet, mindre forutsigbart og mer dysfunksjonelt system. Denne splittelsen forplanter seg også nedover i samfunnet. Det skaper mer usikkerhet – men også ønske blant stadig mer polariserte velgere – om mer dramatiske samfunnsomveltninger ved nye politiske flertall.

Dersom viljen til å inngå, stå for og forsvare kompromisser forlates av Høyre eller Ap vil et viktig fundament i norsk politikk rakne. Da er de store og langsiktige forlikenes tid forbi. Man kan ikke være for brede forlik i posisjon og mot dem i opposisjon. Ingen andre partier vil akseptere at brede forlik kun skal inngås når ett av de to store regjeringsbærende partiene ser seg tjent med det, eller at de skal stå fritt til å hoppe av når meningsmålingene går dem imot.

Jeg har alltid ment at det lønner seg å holde stø kurs, selv om den politiske vinden tilsynelatende skifter. Det kan være krevende å stå i det når kritikken hagler, media retter et kritisk søkelys på avgjørelser og man ser at politiske motstandere scorer poeng på å være mot. For Høyre og Arbeiderpartiet har det vært et adelsmerke at man har vært villig til å stå i en storm, ikke oppføre seg som en værhane.

Det bekymrer meg hvordan vi skal være rustet til å håndtere mer eller mindre akutte kriser og de store langsiktige utfordringene, uten at Stortinget kan samles om brede kompromisser når det er nødvendig. Hva vil skje hvis vi får en ny finanskrise, en migrasjonskrise eller et annet sjokk mot det norske samfunnet – og håndteringen blir enda en brikke i et politisk spill, fremfor noe vi forsøker å løse i fellesskap?

Jeg vil advare mot at vi forkaster en politisk kultur som har gjort det mulig å oppnå stabilitet og forutsigbarhet i viktige spørsmål, selv om regjeringen går av og stortingsflertall endres. I en urolig verden trenger vi ikke mer uro på hjemmebane.

De neste fire år

Demokratiet har talt. Høyre, FrP, Venstre og KrF fikk fornyet tillit av velgerne. Jeg er glad for at velgerne ønsker en ny periode med den politikken vi fører sammen. Når har vi ansvar for å forvalte tilliten på en god måte.

I skrivende stund er det for tidlig å si hvordan samarbeidet de neste fire årene vil fungere rent praktisk. Men det oppdraget velgerne har gitt oss må vi løse på en god måte, uansett samarbeidsform. Min ambisjon at partiene i dagene fremover sammen går gjennom hva vi vurderer som de største utfordringene for Norge, hva vi mener er de viktigste prosjektene å løfte – og hvilket politisk grunnlag vi har for å løse dem sammen.

Velgerne har gitt oss mandat til å fortsette å modernisere Norge. Omstille norsk økonomi til å bli grønnere, smartere og mer nyskapende. Fornye, forenkle og forbedre offentlig sektor. Forsterke grunnlaget for sterkere økonomisk vekst og flere nye jobber. Etterleve forpliktelsene fra Paris-avtalen. Regjeringen vil invitere Stortinget til å sammen diskutere og finne løsninger på de store utfordringene vi har foran oss.

Basert på erfaringene fra fire år er jeg ikke i tvil om at det er samarbeidspartiene som er best egnet til å finne sammen og ta Norge gjennom de helt nødvendige endringene landet står overfor. Vi har gjennom fire år vist at når vi møtes i vår samlende enighet og skapende uenighet, så finner vi gode kompromisser for å ta Norge i den retningen vi ønsker.

En interessant erfaring fra de siste fire årene er at på vårt beste, så greier partiene sammen å finne løsninger som ingen hadde tenkt på før – og som gjør at vi greier å komme rundt den utfordringen det kan være at selv om man er enig i retningen, så kan man være uenig om virkemidlene. For de som brenner for politikk og tenker på politikk som det muliges kunst, er det svært tilfredsstillende å finne gode løsninger som ikke bare er kompromisser, men også politisk innovasjon.

For Høyre vil hovedprioriteringene de neste fire årene være kunnskap i skolen, skape flere jobber, trygg omsorg og raskere behandling, samt styrke forsvar og beredskap. Hvilket selvsagt ikke betyr det vil være våre eneste prioriteringer. Vi har også lagt frem blant annet ambisiøse planer for digitalisering, modernisering, en kompetansereform som sikrer at ingen går ut på dato, og tiltak for å styrke arbeidslinjen.

Selv om optimismen er tilbake i norsk økonomi og mange piler peker i riktig retning, kan vi ikke bli sedate. Norsk økonomi blir sterkere hvis den får flere bein å stå på. Vi gjør klokt i å øke investeringene i forskning, ny teknologi og digitalisering, slik at det kan skapes nye jobber også utenfor oljesektoren. Vi må også investere mer i veier og jernbane slik at folk kommer seg på jobb og varene kommer frem til kundene.

Det må lønne seg å jobbe og å skape arbeidsplasser. Bedriftene må settes i stand til å skape mer, ikke pålegges å skatte mer. Vi trenger flere jobber som bidrar til statsbudsjettet, ikke flere som lever av statsbudsjettet. Tersklene inn i arbeidslivet må bli lavere, ikke høyere.

Økt økonomisk vekst er likevel ikke alene nok til å sikre bærekraftig velferd og gi rom for nye satsinger. Vi må også ha mer modernisering og finne nye måter å løse utfordringene på. Enten vi får mer velferd ut av hver krone, eller vi får bedre resultater til en lavere pris, så er det uansett avgjørende at Norge blir enda bedre til å utnytte ressursene våre. Dette er spennende – men også krevende – arbeid. Motkreftene mot endringer er alltid store.

Høyre fikk et tydelig mandat fra våre velgere til å fortsette arbeidet med modernisering og omstilling. Slik vi har stått opp for nødvendige endringer i denne perioden, vil vi stå opp for nødvendige endringer i kommende periode.

De neste fire årene vil handle om alle partiene på Stortinget. Vårt demokrati er avhengig av at vi leter etter svakheter i hverandres politikk, at vi utfordrer hverandre gjennom å utvikle ulike løsninger på problemer, at vi fører en levende diskusjon om store – og små – spørsmål. Demokratiet og velgerne er avhengig av at vi bryner oss på hverandre.

Regjeringen vil sikkert oppleve å få flertallet på Stortinget mot seg, det er en del av parlamentarismen. Vi er avhengige av pressen som formidler politikkens innhold ut til folket. Jeg syns at vi jevnt over er velsignet med en presse i Norge, som viser og vier stor oppmerksomhet til politikken. Det er bra for demokratiet.

Vi har spennende tider foran oss. Ingen kan med sikkerhet si hva som vil skje i løpet av perioden, og jeg er ikke glad i å spekulere. Men jeg er trygg på én ting: Vi har et robust demokrati, vi har samfunnsinstitusjoner som bidrar til å sikre stabilitet. Norge kan håndtere utfordringene vi kjenner til, og vi vil evne å håndtere det ukjente.

Store oppgaver venter. Jeg gleder meg til å ta fatt på dem. Takk for tilliten.

Flere familier vil få pleiepenger

Det er viktig for meg at flere syke barn får ha en eller begge foreldre ved seg, ved sykehusinnleggelse eller andre skremmende dager. Det er skummelt å være syk som barn og forferdelig å være forelder som skal berolige, ikke bare barnet – men seg selv og partneren i en slik tid.

Mange flere familier, ja kanskje dobbelt så mange, vil fra 1. oktober få rett til pleiepenger – familier som i dag ikke får pleiepenger, eller som går inn og ut av ordningen som følge av de strenge reglene. Regelverket blir litt enklere, for i dag er de svært strenge og kompliserte. Det er lite forutsigbart for foreldre og svært utfordrende for NAV pga fare for forskjellsbehandling. Ny ordning vil bli mer fleksibel og gjøre det lettere for foreldre å kombinere pleieoppgaver og delvis arbeid. Alle starter på scratch med ny ordning, dvs. at retten til full dagkonto (1300 dager) gjelder for alle uavhengig om det tidligere er mottatt pleiepenger.

Jeg mener at endringene vi har gjort med ordningen som trer i kraft legger godt til rette for familier med syke barn. Disse barna SKAL få tilbud om pleie og omsorg, uten å være avhengige av at foreldrene kutter all kontakt med jobb.

Hensikten med pleiepengeordningen er å erstatte tapt arbeidsinntekt ved midlertidig fravær fra arbeidet på grunn av pleie av sykt barn. Pleiepenger er og skal fortsatt være en midlertidig ytelse. I dag tas det ut pleiepenger i mindre enn 40 dager. For de aller fleste vil den nye dagkontoen på 1300 dager være nok (tilsvarer 5 år ved sammenhengende uttak).

I tillegg har vi ønsket å gi foreldre til barn som trenger pleie pga av en varig sykdom mulighet til å kunne få pleiepenger. Det er rimelig at to barn med like store pleiebehov skal få samme mulighet til å bli pleiet av foreldrene sine i en midlertidig periode uavhengig av om sykdommen er varig eller ikke. Samtidig har vi også laget et fleksibelt system der uttak av graderte pleiepenger vil kunne forlenge pleiepengeperioden, maksimalt i ti år. Dette har vi gjort for å gjøre det enklere å kombinere delvis arbeid og omsorg.  Vi vil at foreldre skal få uttelling for delvis yrkesdeltakelse.

Før måtte man betale den første uken med pleiepenger selv, det trenger man ikke etter våre endringer. Det tidligere svært strenge sykdomskravet har vi myket opp. Det er nå nok at barnet er sykt og med behov for kontinuerlig tilsyn og pleie (før måtte det værer livstruende eller svært alvorlig sykdom). Aldersgrensen er økt fra 12 til 18 år for alle grupper. Vi har også gjort det mulig for at begge foreldrene kan ta ut pleiepenger samtidig, det har kun vært mulig ved livstruende eller svært alvorlig sykdom.

Pleiepenger er ikke en lønn til foreldrene for å utføre pleieoppgaver. Det er kommunen som har ansvar for at barna får god pleie og omsorg. Pleiepenger skal derimot midlertidig kompensere for bortfall av arbeidsinntekt for yrkesaktive med sykepengerett i forbindelse med barns sykdom, barns funksjonshemming og pleie av nære pårørende i livets sluttfase. Det kan være greit å vite at en forelder i gjennomsnitt tar ut mindre enn 40 dager i året, altså svært mye mindre enn det regjeringen legger opp til. Pleiepengene fungerer som en «frikjøpsordning» fra foreldrenes jobb. Foreldre som har barn med varige sykdommer eller barn som trenger kontinuerlig tilsyn og pleie kan søke om pleiepenger. Det kommer i tillegg til ordningene omsorgslønn og avlastningshjelp som kommunene står for og hjelpestønad fra NAV.

I 2015 fikk 8500 foreldre være hos barnet sitt pga pleiepengeordningen, med våre endringer vil dobbelt så mange i året kunne benytte den muligheten fremover. Ordningen blir nå mer fleksibel, men har også en begrensning. Pleiepengeordningen vil ha en tidsbegrensning på inntil 1300 dager (5 år) pr barn, ved 100 % uttak.

Vi har også innført en nedgang i kompensasjonsgrad til 66 % av tidligere inntekt etter et år, lik ordning som ved sykemelding. Folketrygdens system er det slik at kortvarige ytelser gis med full dekning, mens langvarige ytelser graderes ned. I 2015 var det litt over 400 personer som hadde mottatt pleiepenger i mer enn ett år. Det var litt under 50 personer som hadde mottatt pleiepenger i mer enn tre år.

For at foreldre med store pleieoppgaver kan kombinere pleiepenger med delvis arbeidsdeltagelse, skal det bli lettere å få støtte for deler av dagen, helt ned til 20 prosent uttak. Det kan man gjøre i inntil 10 år. Dersom det tas ut 50 % pleiepenger, kan ytelsen gis for inntil 2600 dager totalt. En utvidelse av ordningen innebærer også mer tid til å forberede og planlegge et samarbeid med kommunen, ut fra om det er en varig/kronisk sykdom, en sykdom som varierer mye eller om det er en sykdom hvor barnet blir friskt etter en tid med behandling.

Målet med endringene er at livet vil bli lettere og mer forutsigbart for familier i en vanskelig livssituasjon med den nye ordningen. Samtidig tetter vi et hull i den foreslåtte nye ordningen slik at foreldre ikke kommer i en vanskelig økonomisk situasjon hvis barnet blir alvorlig syk på nytt.

Disse endringene i pleiepengeordningen ble etter grundig debatt i stortinget i midten av april, enstemmig vedtatt.

Les mer om endringene i pleiepengeordningen på høyre.no.