Det går bra i Norge: Investeringer i vekst gir mindre oljeavhengighet

Det går godt i norsk økonomi. Bedriftene melder om den høyeste veksten siden 2012, og det skapes flere jobber. Vi har fra regjeringen i flere år prioritert vekstfremmende investeringer i samferdsel, klima og kunnskap, og samtidig latt folk og bedrifter beholde mer av egen inntekt. En bredere anlagt vekst i næringslivet gjør at vi skaper grunnlag for en mindre oljeavhengig økonomi.

Det har i over 15 år vært bred enighet om å legge handlingsregelen til grunn for hvor mye oljepenger som skal fases inn i økonomien. Dette sikrer at vi håndterer de store inntektene fra oljevirksomheten på en god måte som bidrar til stabilitet og langsiktighet. Graden av oljeavhengighet blir derfor i større grad et spørsmål om hvordan vi lykkes med å fremme andre næringer enn petroleum. Da er de politiske forskjellene knyttet til bruk av det handlingsrommet oljepengene skaper viktig. Vi bruker de store pengene på tiltak som vil gjøre oss mindre oljeavhengige på sikt. Beregninger i

Nasjonalbudsjettet viser at om lag 37 pst. av handlingsrommet i perioden 2014–2019 er benyttet til satsing på kunnskap, samferdsel og skattelette mot knapt 18 pst. i perioden 2006–2013. Aps kritikk blir særlig hul, når de i tillegg til å bruke minst like mye oljepenger, unngår reelle prioriteringer gjennom kutt ymseposten og uspesifiserte kutt på kjøp av konsulenttjenester. Likevel er oljepengebruk et lite egnet mål på oljeavhengigheten i norsk økonomi.

Industriinvesteringene øker
De tradisjonelle distriktsnæringene går godt. Både skogbruk, fiskeri og sjømat, reiseliv og den maritime leverandørindustrien langs kysten går godt. Ja, det går så det suser i Distrikts-Norge. Dette er viktig for fremtiden – etterhvert som petroleumsnæringen får mindre betydning.

Investeringene i industrien øker. I mars åpnet jeg Hunton sin nye fabrikk for trefiberisolasjon på Gjøvik. Gjennom sin nye fabrikk øker de produksjonen, og forbedrer teknologien, samtidig som de flytter produksjonen hjem til Norge.

Samlet er industriinvesteringene i andre sektorer enn olje på sitt høyeste nivå som andel av BNP siden finanskrisen, og hvis man sammenlikner petroleumsinvesteringene med andre næringslivsinvesteringer over tid (se figur under), vil man se at gapet er større enn på lenge.

Det har vært pekt på at aktiviteten i petroleumssektoren i 2018 utgjør en større andel av BNP enn i 2016. Dette er riktig og skyldes at oljeprisen har økt igjen etter oljeprisfallet og vekst i investeringene på norsk sokkel. Petroleumsinvesteringene ventes også å øke kraftig i år som bl.a. har sammenheng med utbygging av Johan Sverdrup og Johan Castberg. Ser vi på petroleumssektorens andel av BNP i et lengre tidsperspektiv er imidlertid bildet av utviklingen noe annen. Nivået i 2018 er, på tross av økningen, lavere enn alle årene i perioden 2000-2014.

Bred vekst i sysselsettingen
Sysselsettingen øker over hele landet, og i de fleste næringer. De fleste bedriftene i landet er små og mellomstore, og regjeringen har nå lansert «Småbedriftslivet», som en start på regjeringens strategi for små- og mellomstore bedrifter. Startskuddet gikk på Lillestrøm, der jeg sammen med Siv, Kjell Ingolf, Ola og Torbjørn hadde «speed-dating» med en rekke småbedrifter

Foto: SMK

På 100 timer fikk nesten alle medlemmer av regjeringen og andre representanter fra regjeringspartiene direkte innspill fra flere hundre småbedrifter over hele landet. Vi ønsker å høre hva Norges verdiskapere mener vi politikerne kan bidra med – for å gjøre det enklere for dem å drive og skape nye arbeidsplasser. En av de jeg traff ville gjøre regelverket for arbeidstid bedre tilpasset småbedrifter. En annen mente konkurransepolitikken burde styrkes. En tredje mente skattene var for høye. Her er det mer å gjøre.

Utgangspunktet for fortsatt jobbskaping er godt. I første kvartal i år kom 14 000 flere i arbeid. 8 av 10 nye sysselsatte det siste året har kommet i privat sektor. Fra 2017 til 2018 økte næringslivet sysselsettingen i alle landsdeler. Samtidig ser vi at den direkte sysselsettingen i oljenæringen har falt, og er nå på nivået den var for ti år siden.

Styrket konkurranseevne på fastlandet gjør eksporten mindre oljeavhengig
Oljeprisene svinger, og det påvirker naturlig nok også eksportverdiene fra Norge. En effekt av oljeprisfallet fra 2014 er at olje og gass nå utgjør en lavere andel av samlet eksport, fra 50 prosent i 2013 til om lag 42 prosent nå. Samtidig har for eksempel sjømatnæringen opplevd en eventyrlig vekst, og eksporten nådde 99 mrd. kroner i fjor. I vår åpnet jeg et visningssenter i Oslo, The Salmon, der både østlendinger og utlendinger kan lære mer om laksenæringen.

Økt eksport er også et resultat av at den kostnadsmessige konkurranseevnen er betydelig bedret de siste årene. I tillegg til kronekursen har ansvarlige lønnsoppgjør gitt gode bidrag. Bedre veier, lavere skatter og god tilgang for norske produkter i europeiske markeder bidrar også til konkurransekraft.

Bærekraftig velferdssamfunn
Regjeringens viktigste prosjekt er å utvikle et bærekraftig velferdssamfunn. Da er konkurransekraft gjennom grønn omstilling avgjørende. Vi gjennomfører en miljørevolusjon i fergesektoren. Innen 2022 kommer rundt 80 ferger være enten null- eller lavutslippsferger. Enova har under denne regjeringen blitt en effektiv elmotor i det grønne skiftet. Siden 2013 har vi økt bevilgningene til Enova med nærmere 80 %. Regjeringens handlingsplan for grønn skipsfart viser veien videre.

Foto: SMK

Vi har mange bedrifter som har vokst frem som leverandører i petroleumsnæringen, som nå ser etter muligheter i andre næringer, som f.eks. oppdrettsnæringen. Nylig fikk Aibel i Haugesund en kontrakt på over 2,5 mrd. kroner knyttet til havvind i Tyskland. Vekstmuligheter i andre næringer fører også til redusert eksponering mot oljesektoren i leverandørindustrien. Evnen til utnytte kompetanse og erfaring fra ett marked til å vri seg gradvis over mot nye markeder er trolig blant norsk industris viktigste egenskaper – og vil være helt sentralt i omstillingen vi må gjennom i kommende tiår.

Vi skal glede oss over veksten i næringslivet og flere jobber i hele landet. Det gir meg energi for å fortsette å legge til rette for jobbskaping. Gjennom omstilling bygger vi bærekraft for fremtiden.

Et budsjett for fremtiden

Bilde er fra et av mine besøk til  hjørnesteinsbedriften Kværner Stord.  (Foto: Cecilie V. Jensen /Høyre)

Norsk økonomi skyter fart, men omstillingsbehovet er fortsatt stort. De gode tidene må brukes riktig.

Økonomisk vekst er grunnlaget for velferden. Et bærekraftig velferdssamfunn sikres best ved at veksten i økonomien over tid er større enn veksten i offentlige utgifter. Derfor er det viktig at skatte- og avgiftssystemet oppmuntrer til å jobbe og investere. Forskning og utvikling må gjøre at vi griper mulighetene i teknologiutviklingen.

Best på forskning
Statsbudsjettet tar tak i både kortsiktige og langsiktige utfordringer. Noe av det viktigste er omstillingen av norsk økonomi. Derfor er langtidsplanen for forskning og høyere utdanning, som også ble lagt frem mandag, helt vesentlig.

Langtidsplanen angir tre områder vi skal trappe opp forskningen spesielt på de neste fire årene: Teknologiløft, forskning og utviklingsarbeid (FoU) for fornyelse og omstilling i næringslivet og kvalitet i høyere utdanning.

Få satsinger er viktigere – og samtidig mer langsiktige – for økonomisk vekst, enn disse. En av mine ambisjoner da jeg ble statsminister, var at norsk forskning kunne hevde seg i konkurransen med de beste forskningsmiljøene i verden.

Et synlig bevis på at norske forskningsmiljøer lykkes, er at vi har nådd målet om å hente hjem minst to prosent av de konkurranseutsatte midlene fra EUs rammeprogram for forskning, Horisont 2020.

Digitalisering av offentlig sektor
Offentlig sektor må ta i bruk teknologi for å gi bedre digitale tjenester og bli mer effektiv. Budsjettet inneholder derfor tidenes største satsing på digitalisering. Det betyr blant store moderniseringer av IT-løsningene i NAV, og et stort IT-løft i helsetjenesten i Midt-Norge, der det skal utvikles et felles system for pasientjournaler på tvers av kommunene, fastlegene og sykehusene.

Det vil gi økt kvalitet for pasientene, en mer sømløs samhandling i helsetjenesten, og bedre pasientsikkerhet.

Styrket gjennom oljeprisfallet
Før regjeringen tiltrådte i 2013 var Høyre enige med FrP, KrF og Venstre om at omstilling var en sentral oppgave. Da oljeprisen falt, opplevde økonomien et tilbakeslag. Regjeringen investerte for å holde ledige hender i arbeid og for å få vekst i økonomien igjen. Det var viktig for oss at de kortsiktige tiltakene for å motvirke ledigheten skulle støtte oppunder den langsiktige omstillingen.

Vi kom oss ikke bare gjennom oljeprisfallet, vi kom styrket ut av det.

Fremtiden er grønn
At petroleumssektoren nå opplever gode tider er bra. Men det endrer ikke det grunnleggende faktum at aktiviteten over tid vil avta. Både begrensede reserver til utvinning og utviklingen innen fornybar energi gjør at vi trenger flere bein å stå på. Fremtidens næringsliv må være grønt, smart og nyskapende.

Vi må øke veksten
Nettopp når det går bra i økonomien er det viktig at vi fortsetter å investere for fremtiden. Om vi endrer kurs kan den positive utviklingen stoppe opp, og i verste fall reverseres. I neste års budsjett har vi derfor mange forslag til bedre rammebetingelser for å øke vekstevnen i økonomien ytterligere og for å oppmuntre til at flere kan være med og skape verdier. Selskapsskatten reduseres. Pensjonssparingen for selvstendig næringsdrivende forbedres. Formuesskatten på arbeidende kapital reduseres ytterligere.

Forskningssatsingen, skattelettene, teknologisatsingen – og mye mer, blant annet en sterk satsing på forsvar og samferdsel, gjøres med en pengebruken som ikke bidrar til økt rente eller sterkere krone, og dermed svekket konkurransekraft. Utgiftsveksten er lavere enn den økonomiske veksten.
Utsiktene for norsk økonomi fremover er gode. Men det er også mørke skyer i horisonten.

Handelskrig 
De internasjonale forholdene er ustabile og vi ser tilløp til handelskrig. Akkurat nå er utviklingen internasjonalt en større trussel mot norsk økonomi, enn hjemlige forhold.

Men av hensyn til konkurranseutsatt sektor må vi ikke drive opp kronekursen og dermed gjøre flere bedrifter ulønnsomme. Derfor må det holdes igjen på offentlige utgifter. Når vi nærmer oss en situasjon med press i arbeidsmarkedet og kamp om arbeidskraften, bør ikke det offentlige utkonkurrere de private bedriftene.

Alternative budsjetter
De neste ukene skal SV, AP og SP lage alternative budsjetter. Basert på tidligere års alternative budsjetter vet vi noe om hvordan det vil se ut. Kjøpe- og investeringskraften til privatpersoner og næringslivet vil reduseres gjennom økte skatter og avgifter. Pengene brukes på økte offentlige utgifter. Det svekker grunnlaget for den langsiktige økonomiske veksten.

Det endelige budsjettet for 2019 avhenger av forhandlingene i Stortinget. Regjeringen har lagt frem et forslag som bør være et godt utgangspunkt for forhandlinger med KrF.

For fri og rettferdig handel

Kommentaren stod på trykk i DN 20.april

Globalisering og en friere verdenshandel har gitt fantastiske resultater. Nå må vi forsvare hva vi har oppnådd.

Handel på tvers av landegrensene har gjort verden rikere, fredeligere, mer demokratisk og tryggere. Vi kan tillate oss å være mer ambisiøse og optimistiske på vegne av verdens utvikling enn vi har vært noen gang før. Derfor må vi forsvare ordningene og institusjonene som har gjort fremgangen hittil mulig.

Da FN vedtok tusenårsmålene i 2000 var ett av dem å halvere andelen mennesker som lever i ekstrem fattigdom innen 2015. Målet ble innfridd i 2010. I et lenger perspektiv har utviklingen vært enda mer utrolig. I 1966 levde halve verden i ekstrem fattigdom. I 2017 var det redusert til 9 %. Fra 1990 til i dag er barnedødeligheten halvert og sult redusert med 40 %.

Tusenårsmålene er erstattet av bærekraftsmålene. De er enda mer ambisiøse. Blant annet skal ekstrem fattigdom og sult utryddes. Rent vann og gode sanitærforhold skal være tilgjengelig for alle. Klimaendringene skal bekjempes.

Felles for alle FNs bærekraftsmål, er at vi trenger en fortsatt god økonomisk utvikling globalt for å nå dem. Det får vi ikke, uten at flere land tar del i verdenshandelen. Hvis vi vil selge vår olje, gass, laks skip og mye annet som verden trenger, så må vi skjønne at verden vil selge sine klær, mobiltelefoner og biler til oss. Vi lager og selger de vi er gode til. Andre lager og selger ting de er gode til. Resultatet er i sum høyere levestandard og flere jobber. Det er en løsning alle land vinner på.

Handel og samarbeid er ikke bare viktig for land som skal løfte befolkningen ut av fattigdom. Det er også viktig for Norge. Vi er ikke rike fordi vi lager alt selv, men fordi vi først og fremst lager og selger ting vi er så gode på at verden er villig til å betale godt for det. Hvis andre land bygger barrierer mot norske varer, som gjør at vi selger mindre – så blir vi fattigere. Og norske arbeidsplasser vil forsvinne.

Derfor er det sterkt bekymringsfullt å lese i DN at representanter for kinesiske myndigheter sier de er klare for handelskrig. Selv om beskjeden er rettet mot USA, ikke Norge, så vil vi kunne bli fanget i kryssilden. Proteksjonistiske tiltak og tollmurer fra én part utløser motreaksjoner fra andre. En global handelskrig er det siste verden – og Norge – trenger. Heldigvis deler mange vår bekymring. Bare de siste ukene har jeg diskutert ønsket om å bevare en fri verdenshandel med ledere som presidentene i Mexico og Colombia og statsministeren i India.

Handelskrig og straffetoll vil føre til svakere økonomisk vekst, i verste fall resesjon. Det gir mer fattigdom og nød. Veien til en mer konfliktfylt verden blir kortere. Det har vi opplevd før. Derfor støtter vi opp om et forpliktende internasjonalt samarbeid og institusjoner som sikrer kjøreregler mellom land fordi vi i det lange løp er best tjent med en verden hvor handelen skjer så fritt som mulig, og hvor konflikter løses rettferdig.

Globalisering og frihandel er ikke problemfritt for enkeltmennesker. De kan oppleve at jobber flyttes og utkonkurreres. Det er lett å forstå at de som opplever negative konsekvenser på kroppen, mener proteksjonisme er å foretrekke. For samfunnet er det likevel flere fordeler enn ulemper. Med en politikk for omstilling, kompetanseheving og trygge sosiale sikkerhetsnett er ikke utfordringene uoverkommelige. Uten skapes det grobunn for sterke strømninger mot globalisering og frihandel.

Behovet for omstillingspolitikk drives ikke bare av endringer som følge av handel mellom land. I Norge vil oljen og gassens betydning for økonomien avta, samtidig som vi utfordres av de samme kreftene som alle andre moderne økonomier, særlig digitalisering, robotisering og klimaforpliktelser. Vi ser det, og handler. Regjeringen har lagt frem en digital strategi for Norge, vi er i gang med å utrede fremtidens kompetansebehov og hvordan utdanningssystemet kan tilpasses. Samtidig vet vi at å lære hele livet blir sentralt fremover. Derfor er vi allerede i gang med å tilrettelegge for at mennesker kan kombinere jobb og familieliv, med å tilegne seg ny og oppdatert kompetanse. Vi arbeider for å kutte klimautslippene samtidig som vi opprettholder økonomisk vekst.

Vi kan ikke stenge verden ute, uten å stenge oss selv ute fra verden. Derfor må vi forsvare avtaler som sikrer oss rettferdige rammevilkår og likebehandling med andre. Alternativet er å bli behandlet ulikt. Det betyr ikke nødvendigvis å bli behandlet bedre enn andre, for å si det forsiktig.

Norsk vannkraft skal fortsatt være norsk

kykkelsrud hydro power plant in norway

Den siste tiden har det rast en debatt om hvorvidt Norge bør knytte seg tettere til EU i energipolitikken gjennom ACER. Jeg synes dette er en viktig debatt – og altfor viktig til å bli ført på noe annet enn fakta.

Her er noen fakta i den pågående debatten
•   Arvesølvet forblir vårt
•   Norge vil fortsatt bestemme over norsk kraft
•   Kraftprisene går ikke opp som følge av norsk tilknytning til ACER
•   Utenlandskabler er en viktig del av norsk forsyningssikkerhet
•   EUs energiomlegging skal bidra til lavere klimagassutslipp i Europa

Det er den korte versjonen. Men hvis vi skal gå litt dypere inn i de faktiske forhold, så må vi begynne med EU.

Hva skjer når solen ikke skinner og vinden ikke blåser?

Halvparten av alle utslipp av klimagasser i EU kommer fra energiforsyning, for eksempel fra kullkraftverk. EU har vedtatt mål om store kutt i disse utslippene, og derfor pågår det nå en storstilt utbygging av utslippsfri energi i EU, for eksempel solenergi og vindkraft, for å erstatte kull. Det er veldig bra og helt nødvendig, og gir fornybar energi som er utslippsfri og ofte billig.

Men solenergi og vindkraft har en ulempe. For hva skjer når solen ikke skinner eller vinden ikke blåser? Mens kullkraftverkene produserer jevnt og trutt, og gjerne ligger helt i nærheten av store befolknings- og industriområder, er de fornybare energikildene spredt utover, og avhengig av sol og vind. Akkurat som i Norge, hvor vannkraften produseres langt unna de fleste byer og tettsteder, må den fornybare energien i EU også transporteres dit den trengs.

Det handler om bedre koordinering

En viktig løsning på dette problemet handler rett og slett om bedre koordinering. For å si det litt enkelt: For å sikre at strømmen flyter optimalt rundt i EU, fra områder der solen skinner, til områder der den ikke gjør det, trengs det koordinering mellom EU-land og energimyndigheter.

Derfor har EU opprettet et eget byrå nettopp for å sørge for at de forskjellige landenes reguleringsmyndigheter jobber godt sammen. ACER står for Agency for the Cooperation of Energy Regulators, eller Byrået for samarbeid mellom reguleringsmyndigheter. ACER er ikke en lovgivende myndighet, men har beslutningsmyndighet i enkelte spørsmål knyttet til utveksling av strøm mellom land dersom det skulle være uenigheter.

Hva har så dette med Norge å gjøre?

Her hjemme i Norge har vi ikke det samme problemet som EU har. Så godt som all norsk strømproduksjon kommer fra vannkraft. Den slipper ikke ut klimagasser, og i motsetning til vindkraft og solkraft gjør vannmagasinene våre at vi kan regulere produksjonen etter behov. Det betyr at når det er sol og vind i Danmark og Tyskland, kan vi importere billig strøm derfra, og så selge strøm tilbake når det ikke blåser eller solen ikke skinner. ACER skal blant annet ved behov bidra til at slike prosesser fungerer på god måte.

Betyr dette at EU nå skal bestemme over norsk vannkraftpolitikk? Mister vi arvesølvet?
Svaret er nei.

Kraftsamarbeid er ikke noe nytt

Det er ikke nytt i at Norge har kraftsamarbeid med landene rundt oss. I 1960 ble det for første gang bygget en høyspent kraftlinje mellom Norge og Sverige. Mange var bekymret for hva som kunne skje med den kraftkrevende industrien når vi skulle eksportere strøm – ville den overleve? I virkeligheten ble resultatet motsatt av hva kritikerne fryktet. 1960 var et tørrår. Vi importerte strøm fra Sverige, og sikret stabil strøm for både husholdninger og industri. Og vi mistet ikke kontrollen over kraften vår. Da folk så nytteverdien i å være koblet til Sverige, så stilnet også kritikken.

Norge har gradvis blitt tettere knyttet til det nordiske kraftmarkedet og EUs kraftsystem gjennom strømledninger til Sverige, Danmark, Finland og Nederland. Men det er fremdeles vi som bestemmer over norsk kraftpolitikk.

Selv om vi nå koordinerer oss bedre med EU, beholder Norge full suverenitet over energiressursene våre. Norske myndigheter skal fortsatt avgjøre konsesjoner til kraftverk, strømnett og utenlandskabler.

Saksenvik Kraftverk - Tinfos
Saksenvik Kraftverk

Hva har så dette å si for norske kraftpriser?

Kraftprisene går ikke opp som følge av norsk tilknytning til ACER.
Når vi snakker om strømpris, så snakker vi egentlig om flere forskjellige ting. Strømprisene norske husholdninger og industri betaler består av selve kraftprisen, nettleie og avgifter.
Mange hevder at når vi knytter oss tettere til det europeiske kraftsystemet, så går strømprisene opp. Det er en påstand det er god grunn til å være skeptisk til. Utenlandskablene til Tyskland og Storbritannia, som nå er under bygging, vil ifølge NVE kunne gi en økning i norsk kraftpris på 1-2 øre/kWh mot 2030. Endringer som følge av variasjoner i tilsig til vannkraftverkene, kuldeperioder, nettleie og avgifter har vel så mye å si for den samlede strømprisen. Det er også verdt å nevne at når solen skinner og vinden virkelig blåser i Danmark, da kan Norge importere svært billig strøm derfra, som bidrar til å holde strømprisene i Norge lave.

Kort oppsummert: Det er fortsatt norske myndigheter som vil ha ansvar for norsk energipolitikk.

Færre ledige og flere i jobb

Det viktigste for et bærekraftig velferdssamfunn er at flere jobber. De siste dagene har det kommet flere meldinger som viser vi er på rett kurs.

  • I slutten av november meldte SSB at ledigheten falt
  • I dag, 1. desember meldte Nav om den laveste ledigheten på 9 år
  • SSB melder om at de fremover forventer lavere ledighet, økende sysselsetting

Hvis det nå lykkes å øke andelen sysselsatte, har vi snudd en trend som har vært nedadgående i nesten ti år. Det vil styrke den økonomiske bærekraften i velferdssamfunnet og gjøre at færre mennesker blir stående på utsiden av arbeidslivet, noe som vil gi færre fattige og mindre sosiale forskjeller.

Fremover blir det viktig å fortsette arbeidet med gode rammevilkår for næringslivet, en finanspolitikk som ikke forverrer konkurransesituasjonen og å digitalisere og modernisere slik at vi frigjør ressurser til viktige oppgaver.

Sammen med politikk for mer kunnskap og kompetanse, enten det er tidlig innsats i skolen eller å lære hele livet, så legger vi grunnlaget for at flere er kvalifisert til jobbene som kommer med økt økonomisk vekst. Det er det tryggeste fundamentet for et bærekraftig velferdssamfunn.

Bærekraftig velferdssamfunn

Kronikken stod på trykk i Dagens Næringsliv 21.10.17

Enten gjør vi små skritt for å sikre et bærekraftig velferdssamfunn nå, eller så vil det tvinge seg frem dramatiske kutt som smerter.

 I 2030 skal Norge ha innfridd våre forpliktelser i Paris-avtalen, vi skal ta vare på flere eldre og budsjettene skal gjøres opp med en mindre andel oljepenger enn i dag. Den teknologiske utviklingen vil gi oss et arbeidsmarked som det er en fare for at flere havner utenfor.

Det er en konservativ dyd å forandre for å bevare. Hvis vi vil bevare Norge som verdens beste velferdssamfunn, er vi nødt til å stille oss selv spørsmålet om hvilke endringer som må gjøres for å møte utfordringene vi vet at kommer.

 Derfor vil den overordnede oppgaven for regjeringen de neste fire årene vil være å sikre et bærekraftig velferdssamfunn. Det var budskapet både i trontalen som ble lest av kongen ifb med Stortingets konstituering, og i statsbudsjettet for 2018 som ble lagt frem forrige uke.

Bærekraft i velferdsordningene, økonomien, klima- og integreringspolitikken er avgjørende for at Norge fortsatt skal være et godt – ja, la oss like gjerne si verdens beste – land å bo i.

Det er neppe noen stor politisk uenighet om at vi må skape et bærekraftig velferdssamfunn. Men når det kommer til konkrete politiske løsninger er det uten tvil helt reelle politiske forskjeller. F.eks skatte- og avgiftsnivå, effektivisering og modernisering for å få mer kvalitet og velferd ut av hver skattekrone, samt synet på arbeidslinja; om det alltid skal lønne seg å jobbe eller ei – og om det skal stilles krav til aktivitet og oppmøte for unge.

I årene som kommer vil utgiftssiden på statsbudsjettet øke blant annet som følge av at vi blir flere eldre, at det er nødvendig å styrke forsvaret og ruste opp infrastrukturen. Stadig økende skatter er ingen bærekraftig løsning for velferdssamfunnet. Hvis vi hvert år skal gripe til skatteøkning for å finansiere disse, eller andre satsinger i budsjettet, så vil vi raskt oppleve at skatte- og avgiftsnivået ender med å hemme den økonomiske veksten, hvilket fører til lavere jobbskaping. Forsøket på å hente inntekter til å finansiere velferden vil i praksis føre til lavere inntekter fra folks arbeid, og større utgifter til ordninger for de som ikke er i arbeid. Det er det motsatte av bærekraft, og betyr at det på et eller annet tidspunkt vil tvinge seg frem store kutt for å oppnå balanse.

Det gode alternativet er å legge til rette for flere jobber, slik at vi får flere i jobb og gjør det mulig at flere står lenger i jobb. Derfor foreslår vi i budsjettet for 2018 endringer i skatte- og stønadssystemet som vil gjøre det mer lønnsomt å jobbe og å skape arbeidsplasser. At vi i årene fremover lykkes med å øke sysselsettingsandelen er avgjørende for å øke statens inntekter og redusere utgiftene. Særlig må innsatsen for å redusere andelen unge utenfor jobb og utdanning styrkes. Det er avgjørende ikke bare av hensyn til fellesskapet, men også fordi det er avgjørende for den enkelte. Flere i arbeid vil også sikre at vi fortsatt har små forskjeller i samfunnet. Et viktig grep for å få flere i arbeid er å kvalifisere flere til jobbene. Kunnskap har alltid vært viktig for Høyre, i årene fremover blir det enda viktigere.

Vi trapper opp tidlig innsats i neste års budsjett. Jo flere barn som får et best mulig utgangspunkt tidlig i livet, jo flere vil stå på egne ben som voksne. Mitt utgangspunkt er  at vi aldri skal gi opp mennesker. Å stille krav er å bry seg, og å ha tro på folk.  Derfor vil vi stille krav om oppmøte i videregående skole. Vi vil stille krav om aktivitet for unge sosialhjelpsmottakere. Jeg har møtt mange ungdommer som sier at de i utgangspunktet ikke var så glade for å bli stilt krav til, men som i ettertid er veldig glade for at det ble stilt krav. Det er også viktig at vi satser mer på de ordningene som viser seg å være mest vellykket for å trekke mennesker inn i arbeidslivet.

Fordi presset på de tilgjengelige ressursene blir større fremover, er effektivisering og modernisering avgjørende. Både fordi det skaper et større økonomisk handlingsrom enn vi får uten, og fordi det kan gi oss bedre velferdstjenester gjennom nye ideer og bedre løsninger. Regjeringen opprettholder i budsjettet avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen, vi støtter IKT-prosjekter som forenkler folks hverdag og forsterker ordninger som vi vet er effektive for å få flere tilbake i arbeid. Kommunereformen skal fortsette. Den første jernbanestrekningen ble nylig konkurranseutsatt, og vi vil sette nye ut på anbud.

2030 kan høres ut som det er lenge til. De elevene som i høst begynte på skolen går ut av videregående da. Alle vi som er foreldre og ser hvor raskt årene går, vet at tiden er kortere enn man tror.

 

 

 

 

Kunsten å prioritere

Denne kronikken sto på trykk i min spalte «Med egne ord» i Dagens Næringsliv 13.oktober 2o12:

Årets forslag til statsbudsjett er på over én billion kroner. Justert for inflasjon bruker vi 305 milliarder mer enn i 2005. Mye går naturligvis bra i Norge, men spørsmålet er om det økte økonomiske handlingsrommet har gitt resultater som bygger landet for fremtiden?

• Den ferske OECD-rapporten «Education at a Glance» viser at bare Sveits og USA bruker mer penger per elev enn Norge. Samtidig viser rapporten at vi er på 22.plass av 25 på frafallsstatistikken i skolen. Den forrige PISA-undersøkelsen fra 2009 viser også at Norge scorer gjennomsnittlig på matematikkferdigheter.
• Høyere utdanning og fagskoler har fått økt bevilgningene fra 22,0 milliarder i 2005 til 28,7 milliarder for 2013. I samme periode har Universitet i Oslo gått fra 138.plass på Times Higher Education til 202.plass. Årets rangering gir videre UiB en 228.plass og NTNU en 251.plass.
• De samlede bevilgningene til forskning var i 2005 på om lag 19,4 milliarder. I år er forslaget på omtrent 27,0 milliarder. Likevel er vi på sisteplass i Norden på forskningsinnsats som andel av BNP. Som rektor ved UiO, Ole Petter Ottersen, sa: «Det hjelper lite å ta to skritt frem når resten av verden løper».
• Samferdselssektoren er for 2013 bevilget 35,7 milliarder fratrukket momskompensasjon mot 26,5 milliarder i 2005. Det raskeste veiprosjektet de rødgrønne har igangsatt er E6 fra Gardermoen til Biri hvor det bygges 840 meter vei i måneden. Da Høyre sist satte i regjering bygget vi E18 fra Grimstad til Kristiansand med offentlig-privat samarbeid og klarte 1035 meter i måneden.

Dette er fire eksempler på områder hvor regjeringen har bevilget historisk mye penger uten å få gode nok resultater fordi penger ikke er alt – det trengs også nye løsninger. Politikken mangler ikke gode formål å gi penger til, men den mangler prioritering av de viktigste formålene. Å ruste Norge for fremtiden handler derfor om å satse på de områdene som styrker kunnskapen og konkurransekraften.

• Forskere ved prestisjetunge Stanford har vist at fem år med en god lærer fullstendig utjevner sosiale forskjeller med bakgrunn i foreldrenes inntekt. I dag bevilges det 350 millioner til etter- og videreutdanning av lærere, og 248 millioner til frukt og grønt i skolen. Her kan vi omprioritere til det som er aller viktigst for elevenes læringsutbytte, og derfor har vi foreslått totalt 500 millioner mer til etter- og videreutdanning av lærere.
• Ett av de områdene norske universiteter scorer dårligst på er samarbeid med næringslivet. Tettere samarbeid vil styrke forskningen og det vil gjøre utdanningsinstitusjonene bedre.
• For å løfte den totale forskningsinnsatsen må vi stimulere til mer innovasjon ute i bedriftene. Derfor har vi foreslått å styrke Skattefunn-ordningen som belønner FoU-aktivitet.
• Å bygge vei og jernbane er dyrt, men det er mer enn penger som avgjør hvilke prosjekter man gjennomfører. OPS som finansieringsmetode gjør at entreprenøren kan se bygging og vedlikehold i samme perspektiv, og det har gitt gode resultater i Norge. En modernisering av vegvesenet vil også gi mer effektiv veibygging.

Sveriges finansminister Anders Borg ble nylig kåret til EUs beste. I en tøff økonomisk situasjon med høyere arbeidsledighet og statsgjeld enn Norge øker de bevilgingene til samferdsel og forskning mer enn oss til tross for at de allerede er i toppsjiktet. Mens Sverige og flere andre europeiske land prioriterer tiltak som styrker konkurransekraften, smøres friske penger tynt utover alle poster her hjemme. Det vil svekke Norges konkurranseevne i årene som kommer. Vi trenger derfor bedre politiske løsninger for at ikke dagens oljefestbudsjett skal bli morgendagens bakrus.

Regjeringen brukte store deler av Stortingets trontaledebatt på å si at valget mellom det rødgrønne og borgerlige alternativet er et retningsvalg. Det er jeg enig i. Men derfor er det overraskende at regjeringens forslag til statsbudsjett gir litt mer til alt og fremstår som retningsløst. Det gjør jobben med å spre budsjettlekkasjer hyggelig, men det ruster ikke landet for fremtiden.

Norge skal ha et høyt generelt lønnsnivå, og det vil gi oss et høyt kostnadsnivå. For at vi som høykostland skal hevde oss i internasjonal konkurranse må vi hele tiden produsere smartest og lansere innovasjoner. Derfor har Høyre formulert en tydelig ambisjon om at vi skal ha et verdensledende universitetsmiljø. Fordi å bygge Norge for fremtiden krever kunnskap og konkurransekraft som grunnmur.

De nordiske verdier

Partilederne i de konservative partiene i Norden hadde på mandag et møte hvor vi drøftet felles utfordringer og muligheter i de nordiske land. De nordiske landene er preget av liberale, sterke demokratier, åpne markedsøkonomier, sterke velferdsordninger og et organisert arbeidsliv der både arbeidstaker og arbeidsgivere har høy organisasjonsdeltakelse, og der det er et utstrakt samarbeid mellom staten og arbeidslivets parter. Denne modellen er preget av tillit mellom innbyggerne og mellom innbyggerne og myndigheter, med mindre dyptgripende konfliktnivå enn det som preger mange andre land. Resultatet er kvaliteter som høy velferd, trygghet, frihet og rimelig godt samhold. Men samtidig må våre land også ruste oss for å møte fremtidens utfordringer.

Vi forholder oss til en verden med økonomisk og sosial uro, samtidig som våre bedrifter møter en stadig tøffere global konkurranse. En økende andel eldre og mennesker utenfor arbeidslivet utfordrer samfunnets bærekraft.

Vårt felles mål er å trygge det nordiske velferdssamfunnet. Vi er enige om at vi må satse mer på kunnskap, og at de nordiske land må styrke sin konkurransekraft gjennom bedre betingelser for næringslivet, satsing på infrastruktur og innovasjon.

De borgelige partiene i de nordiske landene har sterke bånd og mange felles tradisjoner. Vi jobber for et samfunn med frihet, trygghet og gode muligheter for alle. Dette krever først og fremst en skole som gir alle barn god kunnskap, uansett sosial bakgrunn. Vi ønsker gode offentlige velferdsordninger, men sier ja til å samarbeide med private aktører for å gi et større mangfold av gode tjenester. Vi legger vekt på at verdier må skapes, ikke bare fordeles.

Kunnskap
Hvis barna våre skal ha de beste muligheter i livet, må de få en god utdannelse. Samtidig trenger vi som samfunn økt kompetanse for å hevde oss i en stadig tøffere internasjonal konkurranse. Den viktigste faktoren for å gi barn god kunnskap i skolen er å ha gode lærere. Derfor er det et felles mål for de borgelige partiene å gi lærerne økt kompetanse, og å gi lærere en karrierevei som gjør det attraktivt å velge dette viktige yrket. Vi ser at Finland langt på vei har lykkes med dette, og dermed fått bedre resultater i skolen. De borgelige partiene vil lære av hverandre for å gjøre skolen enda bedre.

Konkurransekraft
De borgelige partiene vil gi våre bedrifter et større rom til å skape nye, spennende arbeidsplasser. Vi må ikke belaste næringslivet med høye skatter og byråkrati. De borgelige partiene mener at staten må støtte forskning og innovasjon, slik at gode ideer kan bli nye produkter og tjenester. Vi må også sørge for en bedre infrastruktur, slik at varene kan komme raskt frem og arbeidstakerne kan komme raskt og trygt hjem.

Velferd som virker
De borgelige partiene er enige om å sikre gode offentlige velferdsordninger. Men vi ser at det er behov for nye ideer og bedre løsninger for å sikre at alle får hjelp når de trenger det. Vi må effektivisere de offentlige tjenestene, og overføre mer makt fra systemet til den enkelte. Vi må ha et mangfold av ulike tilbud, ikke et offentlig monopol. Vi må samarbeide med private aktører, og støtte dem som vil skape velferdsbedrifter. Ny teknologi kan gi større trygghet, for eksempel for eldre, og de borgelige partiene vil samarbeide om å utvikle en satsing på omsorgsteknologi.

Erna Solberg, Høyre
Fredrik Reinfeldt, Moderaterna
Jyrki Katainen, Samlingspartiet (Kansallinen Kokoomus)
Lars Barfoed, Det Konservative Folkeparti

På tide å følge handlingsregelen?

Det viktigste med handlingsregelen, er ikke hvor mange oljekroner vi skal bruke. Det viktigste er å sikre at pengene går til tiltak som kan styrke norsk konkurransekraft. Dessverre gjør de ikke det i dag.

I dag tenker mange på handlingsregelen som en regel for å begrense pengebruken. I 2001 var bekymringen snarere den motsatte, nemlig om handlingsregelen kunne føre til overdreven pengebruk. Både Høyre og Arbeiderpartiet avviste dette, fordi vi var enige om intensjonen: Å investere på en måte som styrket for norske bedrifters konkurransekraft.

Avkastningen fra det som i dag heter Statens pensjonsfond utland skulle brukes til vekstfremmende skattelettelser og investeringer i forskning, utdanning og samferdsel. På den måten ville oljepengene bidra til nye jobber, sterkere bedrifter og nye inntekter for å trygge velferden. På sikt kunne kloke investeringer faktisk gjøre det unødvendig å tappe av pensjonsfondet.

I noen år klarte vi å holde oss til dette, men siden 2005 har utviklingen gått gal vei.

Trygge velferden
Det er velkjent at bondens ideal er å gi gården videre i litt bedre stand til neste generasjon enn man selv overtok den i. Det samme idealet lå til grunn for handlingsregelen. Vi skulle ikke tappe for mye av formuen, men bruke rikdommen til å bygge landet.

I 2012 bidrar Statens pensjonsfond utland med 120 milliarder kroner til statsbudsjettet. Det er mye på ett år, og veldig mye over tid. Har så Norge det siste tiåret har gjort et krafttak for å skape mer innovasjon og nyutvikling? Har norske bedrifter fått lavere transportkostnader? Svaret er nei.

Når det gjelder vekstfremmende skattelettelser, er svaret nesten dogmatisk – det å fastholde skattenivået fra 2004 er blitt et mål i seg selv. Det positive er at de rødgrønne med det i hvert fall anerkjenner at sentrum-/Høyreregjeringens skattelettelser var riktige og samfunnsnyttige.

Siden 2005 har vi hatt stadig flere oljekroner til disposisjon i statsbudsjettet. Dessverre har ikke dette først og fremst ført til investeringer for økt konkurransekraft. Ifølge NHOs økonomibarometer blir oljen stadig mer dominerende i norsk økonomi. Dermed blir vi enda mer avhengige av oljesektoren, mer sårbare for svingninger i oljeprisen og får færre ben å stå på som nasjon. Det blir dermed vanskeligere å omstille økonomien når aktiviteten i oljesektoren avtar i fremtiden.

Fordi regjeringen øker forbruker fremfor å investere for vekst og nye jobber legger de grunnlaget for større forpliktelser i fremtiden, med mindre mulighet til å innfri.

Investeringer for fremtiden
Norge klarer seg godt i et Europa hvor mange land sliter med gjeld og en farlig stor arbeidsledighet. Vi skal glede oss over nettopp dét, for arbeidsledighet er både fryktelig for den enkelte og et misbruk av menneskelige ressurser. Men dette må heller ikke bli en hvilepute. Snarere bør vi være ydmyke og forsøke lære av land som har taklet utfordringene bra uten drahjelp fra store petroleumsinntekter.

Tre land nær oss er verdt å nevne: Sverige, Finland og Tyskland. Alle tre har god orden i økonomien og taklet finanskrisen på en måte det står respekt av. Finland er beundret for sine solide resultater i skolen, og både Tyskland og Sverige har benyttet skattelettelser for å skape ny vekst. Veksten i privat sysselsetting nå er langt sterkere i Sverige enn i Norge.

Disse landenes politikk er i tråd med det Høyre har tatt til orde for i våre alternative statsbudsjetter, nemlig tiltak for å styrke norsk konkurransekraft. For meg blir det en viktig oppgave for en ny, borgerlig regjering å snu bruken av pengene over fra forbruk til investeringer for fremtiden. De borgerlige partiene har ulike hjertesaker, men jeg ser samtidig at vi alle peker i riktig retning når det gjelder dette spørsmålet.

Tilbake til handlingsregelen
For få uker siden stilte sentralbanksjef Øystein Olsen spørsmål ved om vi burde endre handlingsreglen. Jeg synes spørsmålet fortjener å bli diskutert. For eksempel må vi huske at selv om Statens pensjonsfond utland forvalter mye penger, har mange andre land langt større privat sparing enn det vi har.

Men det største problemet er at bruken av oljepengene har blitt så annerledes enn det vi for et drøyt tiår siden var enige om. Jeg er altså mest av alt opptatt av hvordan vi bruker rikdommen.

Et viktig grep vil være å synliggjøre i statsbudsjettene hvordan avkastningen fra Statens pensjonsfond utland benyttes og hvorvidt dette bidrar til å styrke konkurransekraften.

Det vil i seg selv være en nyttig informasjon, men enda viktigere: Det vil være en klar påminnelse om hva Høyre og Arbeiderpartiet har vært enige om når det gjelder hva oljepengene skal brukes til.

EU i urolig økonomisk farvann

Det er stor usikkerhet rundt den økonomiske utviklingen i Europa. Flere av landene er i dyp statsgjeldskrise fordi de over tid har lånt over evne og mislykkes i å gjennomføre helt nødvendige reformer. Når nå statsgjeldskrisen er et faktum er det gledelig å se den europeiske solidaritet og politiske vilje som er til å finne en løsning ut av gjeldskrisen.

Krisen er ikke skapt av EU, og det er stor forskjell på EU-landene. Bl.a. Hellas og Italia har utnyttet andre eurolands kredittverdighet til å leve godt på billige lån. Andre euroland som Nederland og Østerrike holdt orden i økonomien og gjennomført nødvendige reformer av pensjonsalder, skattesystemer og offentlige tjenester slik at de har opprettholdt en god økonomisk vekst kombinert med ledighet på nivå med Norge.

Nattens løsning på EU-toppmøtet er et godt tegn på den sterke politiske viljen som er til å finne en vei ut av gjeldskrisen. EU innebærer at landene er gjensidig avhengige, og det gjør at tyske skattebetalere er villige til å hjelpe sine sydlige naboer ut av krisen. Løsningen som EUs toppledere er kommet frem til er et godt steg i riktig retning, men langt fra en slutt på alle bekymringer. Man er enige om at EUs redningsfond på 440 mrd euro skal dobles, men det er ikke klart hvor pengene skal komme fra. En nedskrivning av gresk statsgjeld var nødvendig for at Hellas skulle være i stand til å betjene gjelden, men det viktigste for utviklingen i Hellas er at landet gjennomfører nødvendige reformer.

Det norske oljefondet er blitt trukket frem av utenlandske politikere som en mulig løsning på gjeldskrisen i Europa. Det må være helt klart at investeringer fra Statens pensjonsfond utland må skje på et forretningsmessig grunnlag, også på dette området.

Norsk økonomi kan tilsynelatende fremstå som uberørt av finanskrisen. Regjeringens statsbudsjett bærer lite preg av usikkerheten i Europa. Men for norsk konkurranseutsatt næringsliv er krisen alvorlig. De møter denne krisen med en tyngre ryggsekk enn sine konkurrenter. Lønnskostnadene i Norge er steget til ca 50 % høyere nivå enn våre handelspartnere, produktivitetsveksten er svakere i Norge og vi har mindre innovasjon. Det er nødvendig å innrette norsk økonomi slik at næringslivet er bedre rustet til å møte den internasjonale konkurransen og til å skape vekst.