Arbeiderpartiets samrøre med Røkke

De virkelig rike har sjelden hatt noe å frykte fra Arbeiderpartiet – til det har de aller rikeste vært for viktige. I etterkrigsårene brakte skipsrederne inn viktige valutainntekter for den norske staten, mens frykten for utflytting av penger og arbeidsplasser har styrt Arbeiderpartiets politikk i nyere tid.

Det er derfor regningen alltid har gått til folk flest – menn og kvinner med helt normale inntekter som hverken kan true med utflytting eller kaste glans over Arbeiderpartiets valgkamp. Jens Stoltenberg har likt å bli avbildet sammen med Kjell Inge Røkke, som har visst å si de riktige tingene til rett tid. Røkke stemmer Ap, har ikke problemer med skattenivået i Norge og andre ting som mykt glir inn i Youngstorgets øreganger.

Ja, Kjell Inge Røkke er liksom blitt ideal-kapitalisten. Og de vet å ta vare på sine venner i Arbeiderpartiet.

For mens nesten samtlige arbeidstakere og landets små og mellomstore bedrifter har fått skatteøkninger i gave fra Stoltenberg-regjeringen, har enkelte fått maks uttelling motsatt vei. Hittil har statens oppkjøp av aksjer fra Røkke vist seg å være en gullgruve for Røkke, mens det har vært en fiasko for fellesskapet og den aktive næringspolitikken.

Arbeiderpartiet elsker å snakke om at de rikeste tjener mest på Høyres skattepolitikk. Det blir ikke sant av at det gjentas gang på gang. Sannheten er at Høyre kjemper for skattelettelser over hele linja, både til lavtlønte, middelslønte og høytlønte. Jeg synes det er fair – det skal lønne seg å jobbe! Mens Arbeiderpartiet foretrekker å dra inn ekstra mye skatter som de kan reise rundt og dele ut som milde gaver i etterkant. Velferd fremfor skattelette, kalles visst den politikken. Eller tiltakspakker, som de så ofte har blitt kalt i det siste. Og noen milliarder kan altså brukes til oppkjøp av aksjer fra Kjell Inge Røkke.

For ti år siden var Arbeiderpartiet like ivrig på å bruke penger på IT-Fornebu. Også den gang kjempet Høyre imot. Vi mente det var prinsipielt galt at staten skulle drive næringspolitikk på den måten, og vi var skeptiske til å putte statens penger inn i prosjekter som det var stor grunn til å tro at noen av landets aller rikeste ville tjene fett på. Ap fikk det som de ville, både i IT-Fornebu-saken og i Aker-saken. Arbeiderpartiet vant – og det med Fremskrittsparitet som sin ivrigste støttespiller. Ikke ulikt det vi ser idag, hvor FRP har vært en av regjeringens viktigste støttespillere.

Jeg mener det er god næringspolitikk å overlate til private å drive næringsliv. Politikernes rolle bør i størst mulig grad være å legge til rette for nyskapning og lønnsomme bedrifter. Jens Stoltenberg har tolket Røkkes gode humør som en seier for sosialdemokratisk politikk. Realiteten er at det var en seier for Røkke, mens det for fellesskapet hittil har vist seg å være en alvorlig bommert!

Vi må bruke mer penger på forsvaret

På VG-nett kan vi i dag lese at 86 prosent av afghanerne ifølge en meningsmåling mener at ISAF-styrkene (deriblant norske styrker) bidrar til å gjøre Afghanistan tryggere. Dette er et eksempel på hvor viktig den norske innsatsen og militær tilstedeværelse i landet er.

Samtidig svarer en stor andel i denne undersøkelsen at sikkerhetssituasjonen er meget utfordrende og at den har blitt forverret de siste fem årene. Sikkerhetsutfordringen i Afghanistan er ikke bare en stor utfordring for afghanerne, det er også den viktigste utfordringen for NATO. Som NATO-medlem har vi et betydelig ansvar for å ta vår del av ansvaret gjennom å bidra som best vi kan.

I den forbindelse var det svært interessant å lese hva USAs ambassadør Benson K. Whitney kom med i sin tale i Oslo Militære Samfund tidligere i uken. Ambassadøren understreker at en utstrakt hånd fra USA til Europa, Norge inkludert, må møtes med en vilje til å komme vår fremste allierte i møte, en større vilje til å ta ansvar både for egen sikkerhet og NATO-alliansens felles sikkerhet. Det er en klar utfordring til oss som norske politikere.

Konkret ber ambassadøren Norge om å styrke det norske forsvaret. Tallenes tale er klar: Etter 60 år med NATO-medlemskap bruker bare fem av medlemslandene to prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP) til forsvarsformål, slik målet i alliansen er. Norge ligger på 20. plass, og bruker 1,3 prosent av BNP. Det er ned fra 1,9 prosent for bare fem år siden, og fra ca. 3 prosent på høyden av den kalde krigen. Det norske forsvarsbudsjettet er i år på 33,4 milliarder norske kroner, en liten økning etter to år med kutt fra den rødgrønne regjeringen. Høyre har hvert år i denne stortingsperioden bevilget mer til Forsvaret i sine alternative budsjetter. Også i arbeidet med den nye langtidsplanen for 2009–2012 ønsket vi en ytterligere styrking av Forsvaret, men ble nedstemt i Stortinget.

2009 er det første året i denne nye langtidsplanen, som det rødgrønne flertallet i Stortinget vedtok med minst mulig flertall. Høyre valgte, sammen med en samlet opposisjon ikke å inngå et forlik med regjeringen om denne planen. Det er fordi vi mener at den rett og slett ikke er god nok. Gjennom regjeringens plan videreføres ubalansen i Forsvaret og de økonomiske forutsetningene holder ikke mål.

Forsvar er en av statens fundamentale oppgaver. Det er et grunnleggende og tidløst ansvar å sørge for sikkerheten til borgerne, til samfunnet og til staten. Uavhengig av det kortsiktige trusselbildet har Norge behov for et sterkt og anvendelig forsvar. Dette gjelder både for Norges egen del og i forhold til vår rolle i NATO. For et lite land er de to dessuten uatskillelige.

Vi leverer betydelige bidrag til internasjonale operasjoner, men slitasjen på soldatene våre er stor, alt for stor på noen miljøer. Hvis vi ikke vil redusere ambisjonene og bidragene internasjonalt, betyr det at vi må styrke Forsvaret. For Høyre, og for meg, er det viktig at Norge tar ansvar både for våre egne soldater og for våre allierte.

Venner stiller opp for hverandre. Når det å stille opp for vår nærmeste allierte samtidig betyr at vi kan handle i vår egen klare interesse, burde veien videre være såre enkel: Det norske Forsvaret må styrkes. Høyre er villige til å ta det ansvaret.