Statlig eierskap for hvilken pris?

Vi i Høyre blir ofte beskyldt for å gå på autopilot og være motstander av statlig eierskap uansett situasjon. La meg få understreke at det er slett ikke riktig.

Jeg mener Staten skal være en profesjonell medeier i deler av norsk næringsliv, men ikke alltid, eller for enhver pris og i dette tilfellet 5 milliarder kroner.

Regjeringens hovedbegrunnelse for å investere nesten 5 milliarder kroner i det som den gang het Aker Kværner, var å sikre norske arbeidsplasser. Høyre, sammen med Krf og V, stemte som kjent nei til Regjeringens forslag. Men dette var ikke et “nei uansett” som mange og særlig regjeringen liker å gi inntrykk av. Vi konkluderte først etter at vi hadde satt seg grundig inn i betingelsene og begrunnelsene. Prisen, avtaleteksten og begrunnelsen Regjeringen hadde for å bruke 5 milliarder kroner på være medeier i et oljeserviceselskap, ble grundig gjennomgått.

Faren for rolleblanding
Det er flere grunner til at jeg i denne saken ikke støttet Regjeringens pengebruk. Eierskapet i Aker har i seg for mange av farene ved statlig eierskap, og for få av fordelene. Noe av det viktigste staten må tenke gjennom når den eier et selskap, er faren for rolleblanding, favorisering eller mistanker om urent spill.

Staten er allerede den dominerende eieren i StatoilHydro, som på sin side er Aker Kværners største kunde. Siden Staten også er øverste reguleringsmyndighet og politisk premissleverandør, blir Staten sittende med flere hatter på, og på alle sider av bordet.

Det er uheldig.

Norge var i 2007, og er fortsatt i ferd med å gjennomføre norgeshistoriens største enkeltinvestering, som er nye jagerfly til Forsvaret. Jagerflyene som skal kjøpes inn, blir kan hende av svensk fabrikat. Den svenske Wallenberg-familien (Investor) og SAAB kjøpte også en aksjepost i Aker Holding, samtidig med den norske stat. Vel og merke med en bedre avtale enn den som er inngått mellom Aker og Staten. Poenget er at det i denne saken kan stilles spørsmål om hvor heldig det er at Staten inngår den type partnerskap med en potensiell jagerflyleverandør.

De siste dagene har vi også fått vite at Aker i fjor høst var i samtaler med statsminister Jens Stoltenberg om mulighetene for å opprette en stiftelse med skattefritak med utgangspunkt i Aker-systemet. Stiftelsen skulle ifølge Finansavisen også tjene allmennyttige formål – så som å tjene som en sosialdemokratisk tenketank.

Finansminister Kristin Halvorsen bekrefter i dag at samtaler fant sted. Nøyaktig hva som ble sagt og hvem som sa hva, får vi kanskje aldri vite – samtalene stoppet opp da finanskrisen brøt ut og børsen raste. Men dette er et godt eksempel på at når staten får for nære bånd til enkelte aktører i næringslivet, vil det alltid bli spekulasjoner om hva slags avtaler som gjøres på bakrommet. Det er ødeleggende for norsk næringspolitikk, og det var en forutsigbar risiko ved Aker-kjøpet.

Jeg mener også at det ut i fra et investeringsmessig perspektiv er uklokt å være så kraftig eksponert mot én sektor. Selv om eierskapet i Aker Kværner ikke først og fremst er å regne som en investering, er det lite hensiktsmessig (for å bruke en floskel) – plassere for mange egg i samme kurv.

Hørte ikke på råd
Det er ikke ofte Staten bruker 5 milliarder skattekroner til å investere i et børsnotert selskap. Før det rødgrønne flertallet på Stortinget gikk god for Regjeringens pengebruk, ville det vært naturlig at ekspertene fikk si sitt. Utrolig nok skjedde ikke dette i denne saken! Regjeringen benyttet seg ikke av eksterne finansielle rådgivere for å kvalitetssikre avtalen med Aker. Personlig finner jeg ingen god grunn til ikke å lytte til råd.

Det kan være lett å gå glipp av nyanser. I alle fall når nyansene krever at den som beskuer må åpne øynene. Det er det tydeligvis mange som bør gjøre, for Høyre kjører altså ikke på autopilot. Vi sier ikke nei hver gang det kommer opp spørsmål om statlig eierskap, selv om vi i dette tilfellet var i mot kjøpet av Aker Kværner.

Dette blogginnlegget er også publisert på min TV2-blogg.

Arbeiderpartiets samrøre med Røkke

De virkelig rike har sjelden hatt noe å frykte fra Arbeiderpartiet – til det har de aller rikeste vært for viktige. I etterkrigsårene brakte skipsrederne inn viktige valutainntekter for den norske staten, mens frykten for utflytting av penger og arbeidsplasser har styrt Arbeiderpartiets politikk i nyere tid.

Det er derfor regningen alltid har gått til folk flest – menn og kvinner med helt normale inntekter som hverken kan true med utflytting eller kaste glans over Arbeiderpartiets valgkamp. Jens Stoltenberg har likt å bli avbildet sammen med Kjell Inge Røkke, som har visst å si de riktige tingene til rett tid. Røkke stemmer Ap, har ikke problemer med skattenivået i Norge og andre ting som mykt glir inn i Youngstorgets øreganger.

Ja, Kjell Inge Røkke er liksom blitt ideal-kapitalisten. Og de vet å ta vare på sine venner i Arbeiderpartiet.

For mens nesten samtlige arbeidstakere og landets små og mellomstore bedrifter har fått skatteøkninger i gave fra Stoltenberg-regjeringen, har enkelte fått maks uttelling motsatt vei. Hittil har statens oppkjøp av aksjer fra Røkke vist seg å være en gullgruve for Røkke, mens det har vært en fiasko for fellesskapet og den aktive næringspolitikken.

Arbeiderpartiet elsker å snakke om at de rikeste tjener mest på Høyres skattepolitikk. Det blir ikke sant av at det gjentas gang på gang. Sannheten er at Høyre kjemper for skattelettelser over hele linja, både til lavtlønte, middelslønte og høytlønte. Jeg synes det er fair – det skal lønne seg å jobbe! Mens Arbeiderpartiet foretrekker å dra inn ekstra mye skatter som de kan reise rundt og dele ut som milde gaver i etterkant. Velferd fremfor skattelette, kalles visst den politikken. Eller tiltakspakker, som de så ofte har blitt kalt i det siste. Og noen milliarder kan altså brukes til oppkjøp av aksjer fra Kjell Inge Røkke.

For ti år siden var Arbeiderpartiet like ivrig på å bruke penger på IT-Fornebu. Også den gang kjempet Høyre imot. Vi mente det var prinsipielt galt at staten skulle drive næringspolitikk på den måten, og vi var skeptiske til å putte statens penger inn i prosjekter som det var stor grunn til å tro at noen av landets aller rikeste ville tjene fett på. Ap fikk det som de ville, både i IT-Fornebu-saken og i Aker-saken. Arbeiderpartiet vant – og det med Fremskrittsparitet som sin ivrigste støttespiller. Ikke ulikt det vi ser idag, hvor FRP har vært en av regjeringens viktigste støttespillere.

Jeg mener det er god næringspolitikk å overlate til private å drive næringsliv. Politikernes rolle bør i størst mulig grad være å legge til rette for nyskapning og lønnsomme bedrifter. Jens Stoltenberg har tolket Røkkes gode humør som en seier for sosialdemokratisk politikk. Realiteten er at det var en seier for Røkke, mens det for fellesskapet hittil har vist seg å være en alvorlig bommert!