Den siste tiden har det rast en debatt om hvorvidt Norge bør knytte seg tettere til EU i energipolitikken gjennom ACER. Jeg synes dette er en viktig debatt – og altfor viktig til å bli ført på noe annet enn fakta.
Her er noen fakta i den pågående debatten
• Arvesølvet forblir vårt
• Norge vil fortsatt bestemme over norsk kraft
• Kraftprisene går ikke opp som følge av norsk tilknytning til ACER
• Utenlandskabler er en viktig del av norsk forsyningssikkerhet
• EUs energiomlegging skal bidra til lavere klimagassutslipp i Europa
Det er den korte versjonen. Men hvis vi skal gå litt dypere inn i de faktiske forhold, så må vi begynne med EU.
Hva skjer når solen ikke skinner og vinden ikke blåser?
Halvparten av alle utslipp av klimagasser i EU kommer fra energiforsyning, for eksempel fra kullkraftverk. EU har vedtatt mål om store kutt i disse utslippene, og derfor pågår det nå en storstilt utbygging av utslippsfri energi i EU, for eksempel solenergi og vindkraft, for å erstatte kull. Det er veldig bra og helt nødvendig, og gir fornybar energi som er utslippsfri og ofte billig.
Men solenergi og vindkraft har en ulempe. For hva skjer når solen ikke skinner eller vinden ikke blåser? Mens kullkraftverkene produserer jevnt og trutt, og gjerne ligger helt i nærheten av store befolknings- og industriområder, er de fornybare energikildene spredt utover, og avhengig av sol og vind. Akkurat som i Norge, hvor vannkraften produseres langt unna de fleste byer og tettsteder, må den fornybare energien i EU også transporteres dit den trengs.
Det handler om bedre koordinering
En viktig løsning på dette problemet handler rett og slett om bedre koordinering. For å si det litt enkelt: For å sikre at strømmen flyter optimalt rundt i EU, fra områder der solen skinner, til områder der den ikke gjør det, trengs det koordinering mellom EU-land og energimyndigheter.
Derfor har EU opprettet et eget byrå nettopp for å sørge for at de forskjellige landenes reguleringsmyndigheter jobber godt sammen. ACER står for Agency for the Cooperation of Energy Regulators, eller Byrået for samarbeid mellom reguleringsmyndigheter. ACER er ikke en lovgivende myndighet, men har beslutningsmyndighet i enkelte spørsmål knyttet til utveksling av strøm mellom land dersom det skulle være uenigheter.
Hva har så dette med Norge å gjøre?
Her hjemme i Norge har vi ikke det samme problemet som EU har. Så godt som all norsk strømproduksjon kommer fra vannkraft. Den slipper ikke ut klimagasser, og i motsetning til vindkraft og solkraft gjør vannmagasinene våre at vi kan regulere produksjonen etter behov. Det betyr at når det er sol og vind i Danmark og Tyskland, kan vi importere billig strøm derfra, og så selge strøm tilbake når det ikke blåser eller solen ikke skinner. ACER skal blant annet ved behov bidra til at slike prosesser fungerer på god måte.
Betyr dette at EU nå skal bestemme over norsk vannkraftpolitikk? Mister vi arvesølvet?
Svaret er nei.
Kraftsamarbeid er ikke noe nytt
Det er ikke nytt i at Norge har kraftsamarbeid med landene rundt oss. I 1960 ble det for første gang bygget en høyspent kraftlinje mellom Norge og Sverige. Mange var bekymret for hva som kunne skje med den kraftkrevende industrien når vi skulle eksportere strøm – ville den overleve? I virkeligheten ble resultatet motsatt av hva kritikerne fryktet. 1960 var et tørrår. Vi importerte strøm fra Sverige, og sikret stabil strøm for både husholdninger og industri. Og vi mistet ikke kontrollen over kraften vår. Da folk så nytteverdien i å være koblet til Sverige, så stilnet også kritikken.
Norge har gradvis blitt tettere knyttet til det nordiske kraftmarkedet og EUs kraftsystem gjennom strømledninger til Sverige, Danmark, Finland og Nederland. Men det er fremdeles vi som bestemmer over norsk kraftpolitikk.
Selv om vi nå koordinerer oss bedre med EU, beholder Norge full suverenitet over energiressursene våre. Norske myndigheter skal fortsatt avgjøre konsesjoner til kraftverk, strømnett og utenlandskabler.
Hva har så dette å si for norske kraftpriser?
Kraftprisene går ikke opp som følge av norsk tilknytning til ACER.
Når vi snakker om strømpris, så snakker vi egentlig om flere forskjellige ting. Strømprisene norske husholdninger og industri betaler består av selve kraftprisen, nettleie og avgifter.
Mange hevder at når vi knytter oss tettere til det europeiske kraftsystemet, så går strømprisene opp. Det er en påstand det er god grunn til å være skeptisk til. Utenlandskablene til Tyskland og Storbritannia, som nå er under bygging, vil ifølge NVE kunne gi en økning i norsk kraftpris på 1-2 øre/kWh mot 2030. Endringer som følge av variasjoner i tilsig til vannkraftverkene, kuldeperioder, nettleie og avgifter har vel så mye å si for den samlede strømprisen. Det er også verdt å nevne at når solen skinner og vinden virkelig blåser i Danmark, da kan Norge importere svært billig strøm derfra, som bidrar til å holde strømprisene i Norge lave.
Kort oppsummert: Det er fortsatt norske myndigheter som vil ha ansvar for norsk energipolitikk.
