Publisert

Skape mer, ikke skatte mer

Norge forblir ikke uberørt av økonomiske uro i verden rundt oss. I hele vår moderne historie har vi fått merke konsekvensene av internasjonal uro her hjemme.

Forklaringen er enkel nok: Norge er en del av den globale markedsøkonomien, vi kjøper og selger varer og tjenester til og fra hele verden. Det er grunnleggende sett bra. Handel knytter oss sammen, reduserer konfliktnivåer og skaper mer velstand for alle.

Men nettopp fordi vi er sårbare for økonomiske svingninger, og ikke minst for kriser, må vi være godt forberedt på dem. Å håndtere kriser er bra, å forebygge dem er bedre. Politisk sett betyr det at vi må bruke de gode tidene på å forberede oss på de dårlige. Derfor må de gode tidene brukes på å investere i fremtidig vekst. Slik sikrer vi også at det økonomiske grunnlaget for varig velferd.

Helt konkret betyr det at vi må investere i det vi vet at gir avkastning over tid, som ruster næringslivet til å stå sterkt også i vanskelige tider og som kommer hele befolkningen til gode.

Særlig tre satsingsområder peker seg da ut.

Det første er den fysiske infrastrukturen. Flere og bedre veier, tog og kollektivtrafikk handler om muligheten for at både varer og mennesker kan forflytte seg raskere og mer effektivt. Gode transportårer for energien vår er en forutsetning for salg til utlandet, og mer stabile rammevilkår for næringslivet og privatpersoner når det gjelder strømpriser.

Det andre er den kunnskapsmessige infrastrukturen. Mer kunnskap i skolen, og en sterkere satsing på forskning og utvikling, samt innovasjon er nødvendig. I fremtiden vil arbeidsmarkedet bli stadig dårligere for de som ikke har en skikkelig utdanning, enten de er håndtverkere eller akademikere.

Det tredje er den skattemessige infrastrukturen. Det må alltid lønne seg å stå i arbeid, særnorske skatter på arbeidsplasser i Norge eid av nordmenn må vekk, og vi må sørge for at norsk næringsliv er konkurransedyktig.

Fordi en slik satsing er avgjørende for å sikre varig velferd mener jeg også at avkastningen fra oljefondet i langt større grad enn i dag må investeres i nettopp disse områdene. Slik situasjonen er nå svekkes Norges konkurransedyktighet, innovasjonsevnen vår er ikke god nok og den fysiske infrastrukturen er for dårlig.

Statsbudsjettet kommer på torsdag, og regjeringen varsler strammere tider. Det gjenstår å se om dette reelt sett strammes inn for å skjerme norsk næringsliv, eller om regjeringen bare prøver å dempe forventningene i forkant. Men dersom det er stramt håper jeg de likevel greier å prioritere helt nødvendige investeringer for å sikre fremtidig vekst og varig velferd.

Hittil har regjeringen ikke prioritert de nevnte områdene så høyt som var meningen da Stortinget vedtok retningslinjene for bruken av oljepenger. Slik kan vi ikke fortsette. For fremtidens skyld handler det ikke bare om å håndtere kriser, men å forebygge dem. Den beste måten å gjøre det på er å sikre at vi har et sterkt næringsliv, en kunnskapsrik og produktiv befolkning og god fysisk infrastruktur. Da må vi prioritere det høyt hele tiden, ikke bare når krisen skyller over oss.

Publisert

Er Norge økonomisk verdensmester?

Forrige uke deltok jeg i Debatten på NRK. Der kom det frem overraskende påstander fra regjeringen om hvor godt det går økonomisk i Norge.

Liv Signe Navarsete hevdet at ”Vi har større vekst enn land vi kan sammenligne oss med, uansett. Land som fører politikk adskillig nærmere Høyre og Fremskrittspartiet, som kutter formueskatt, som kutter skatter an mass. Men de får ikke veksten til.”

Stemmer det? Norge gjør det riktignok godt i internasjonal sammenheng, med et stort oljefond som gjorde oss i stand til å møte finanskrisen med oppsparte midler fremfor lånte penger. Men at vi er verdensmestre i økonomisk vekst baserer seg på ønsketenkning mer enn noe annet.

Jeg vet ikke hvilke land Liv Signe mener det er naturlig at vi sammenligner oss med, men jeg mener et godt utgangspunkt er landene i OECD.

Ifølge OECD.Stat, som lager statistikk innenfor en rekke felter for OECD-området så er realiteten at mange land gjør det bedre enn Norge. Jeg tar utgangspunkt i tallene for tredje kvartal 2010, som er de ferskest tilgjengelige tallene.

21 av 35 land har en høyere økonomisk vekst enn Norge, hvis vi kun tar hensyn til fastlandsøkonomien, som vokser med 2,5 % – hvilket for øvrig er det samme som gjennomsnittet for de europeiske OECD-landene.

Ser vi veksten i norsk BNP under ett, hvor petroleumsvirksomheten er inkludert, så minsker reelt sett Norges BNP med 1, 4 %. Bildet da blir at vi gjør det dårligere enn snittet for både EU og OECD. Faktisk er det hele 32 av 35 land som det er naturlig å sammenligne oss med som i så tilfelle har en høyere økonomisk vekst (eller mindre reduksjon av BNP) enn Norge.

Hvis Navarsetes påstand skal stemme så må det bety at landene hun mener vi kan sammenligne oss med er Hellas og Island. Personlig har jeg langt større ambisjoner enn som så.

Kanskje regjeringen og Navarsete tvert i mot kunne lært litt av våre naboland, som har innsett at et for høyt skattenivå, og særskatter som formueskatten er skadelig for den økonomiske vekstevnen?

Formueskatten er skadelig fordi den ikke oppmuntrer norske eiere og investorer til å investere i Norge. Men å bytte den ut med en boligskatt for alle, slik næringsministeren vil, er heller ikke en god løsning. Vi har råd til å fjerne den uten å sende skatteregningen over til alle landets boligeiere.

Sverige fremstilles gjerne av regjeringen som et skrekkens eksempel på hva som kan skje når en borgerlig regjering kutter skattene og fjerner formueskatten. Sverige har tredje høyeste vekst i hele OECD, og høyest vekst i Europa.

Den veksten i økonomien finansierer langt flere velferdsgoder enn formueskatten, og er grunnen til at Høyre er opptatt av å skape mer, ikke skatte mer.

Publisert

Takknemlighet og forventning

 Overgangen fra et år til et annet gir oss anledning til å feire sammen med familie og gode venner, mennesker som vi er glade i og setter pris på. Overgangen gir oss også anledning til refleksjon. Til å tenke over både året som gikk, og året som ligger foran oss.

Ser vi enda lenger bakover i tid, på tidligere generasjoners slit og tøffe tak, er det lett å glede seg over alt vi har oppnådd. Vi bor i et godt samfunn, i et fredelig hjørne av verden. Derfor har vi også mye å være takknemlige for.

Takknemlighet er en holdning som det er viktig å lære barna våre, og føre videre til kommende generasjoner. Særlig i vår tid hvor vi tar stadig mer – både fred og frihet, og ikke minst materielle ting – for gitt.

I respekt for hva tidligere generasjoner har skapt, skal vi bevare de beste sidene ved vårt samfunn samtidig som vi fornyer oss. Det ville være like feil å motarbeide enhver endring, som det ville være å forandre på alt. Utfordringer som ligger bare noen få år foran oss krever nettopp evne til forandring og omstilling. Gamle arbeidsplasser vil bli erstattet av nye. Gammel kunnskap vil måtte vike for nye funn. Gammel teknologi vil bli utkonkurrert av nye løsninger. Likevel mener jeg at vi kan lykkes i å bevare de sidene ved vårt samfunn som vi setter pris på, dersom vi klarer å møte disse endringene med åpenhet og nysgjerrighet, og med en tung satsing på kunnskap, forskning og konkurransedyktige arbeidsplasser.

Vi skal huske på at selv om vi har mye å være stolte av, så er det fortsatt mennesker som faller utenfor – selv i Norge. Mennesker som opplever at de ikke har de samme mulighetene som flertallet. Derfor går vi også det nye året i møte med forventninger om at vi stadig kan gjøre landet vårt enda bedre for enda flere.

Når vi har mye å takke for i vårt samfunn, så skyldes det ikke minst mange menneskers innsats – hvor hvert lille bidrag er like verdifullt i den store sammenhengen. Norge ville ikke vært et velferdssamfunn, hadde det ikke vært for de millioner av mennesker som skaper velferden gjennom sitt utrettelige arbeid.

Vårt samfunn har særlig grunn til å være takknemlige overfor alle våre lærere, assistenter og andre i skolen. De er entusiaster som formidler kunnskap, trener opp ferdigheter, kommuniserer med foreldre, mekler når det krangles og kjemper for å holde ro i klasserommet. De har en utrolig krevende jobb, men også en utrolig viktig jobb. De setter våre barn i stand til å skape sin egen, og vår felles, fremtid.

Vi står også i en dyp takknemlighetsgjeld til alle de sykepleiere, hjelpepleiere, hjemmehjelpere og andre som tar seg av våre syke, gamle og pleietrengende. Et velferdssamfunn er helt utenkelig uten deres innsats. Alle de som yter det lille ekstra, som betyr så mye for så mange, er med på å skape den varmen og omtanken som preger vårt samfunn og som vi setter så stor pris på.

En av de viktigste forventningene jeg har til årene som ligger foran oss, det er at vi skal klare å gjøre mer for å bistå både kunnskapsarbeidere og omsorgsarbeidere i deres hverdag. Vi bør særlig satse mye mer enn i dag på deres kompetanse og etterutdannelse. Det vil gjøre offentlig sektor til en mer spennende og interessant arbeidsplass, og samtidig styrke den omsorgen vårt samfunn kan gi dem som trenger det, og øke kunnskapen i skolen.

Mange nordmenn har ikke anledning til å feire det nye året sammen med familie og venner. Nordmenn som tjenestegjør i utlandet gjør viktig arbeid på vegne av oss alle, derfor tenker vi spesielt på dem nå i høytiden. Særlig tenker jeg på de norske styrkene i Afghanistan. Deres oppdrag har blitt stadig vanskeligere, og risikoen større. Noen av våre fineste ungdommer og soldater har betalt den høyest tenkelige prisen i kamp for vår fred og vår frihet. Både de som har kommet hjem, de som nå kjemper og de som har falt, fortjener vår dypeste respekt og takknemlighet.

Vi skal ha høye forventninger for fremtiden. For det er nettopp ambisjoner og tiltakslyst som har brakt oss dit vi er i dag. Bare se på pionerene i Nordsjøen, gründerne i laksenæringen og mange andre som har satset, tatt risiko og skapt noe nytt. Vi bør vise vår takknemlighet også overfor de som skaper, de som går nye veier, for deres viktige bidrag til vårt velferdssamfunn. I fremtiden, når oljealderen går mot slutten, vil vi trenge dem mer enn noen gang. Jeg har besøkt mange av dem landet rundt. Enten det er folk som vil innrede sjøboder og satse på turisme eller det er forskere som studerer livets byggeklosser under et mikroskop, så tar de ofte opp at de kunne kommet mye lenger hadde det ikke vært for alt byråkratiet vi har utstyrt oss med.

Min ambisjon for fremtiden er å gjøre Norge enklere og bedre. Vi må skape større rom for dem som beveger Norge fremover. Vi må stole litt mer på at våre lokale politikere, lokalsamfunnene og grunneierne fatter de rette beslutningene lokalt. Vi må redusere statlig detaljstyring og byråkrati, slik at den utrolige skaperkraften og viljestyrken som alltid har vært der i ostehøvelens og polfarernes hjemland igjen kan få blomstre fritt.

Noen mennesker går dessverre inn i det nye året med et dypt savn. Det var noen de så gjerne skulle feiret høytiden sammen med, men det gikk ikke slik. For mange mennesker rives bort i trafikken, eller blir hardt skadet. Vi må aldri venne oss til ulykkene. Organisasjoner som Nei til frontkollisjoner og Trygg Trafikk gjør en fantastisk innsats for å bedre sikkerheten og for å minne oss på at vi ikke må tillate oss å glemme. Min forventning og ambisjon for fremtiden er at mange flere kommer trygt frem på veiene våre.

En av de beste sidene ved det norske samfunnet, er fellesskapet. Gründeren, læreren, hjelpepleieren, forskeren, kjøpmannen, soldaten i Afghanistan, alle gir vi vårt bidrag til fellesskapet og alle er vi på ulike måter avhengige av hverandres innsats. Vi har klart å ta vare på dette fellesskapet og den gjensidige forståelsen. Det er en stor styrke. Det er ikke behov for å skifte samfunnsmodell i Norge. Men vår modell trenger hele tiden fornyelse i møte med nye tider og nye utfordringer, og justeringer for å rette opp det som ikke virker som det skal. Bare på den måten kan vi ta vare på det som vi er så takknemlige for, samtidig som vi kan virkeliggjøre våre høye forventninger for fremtiden.

Godt nytt år!

 Dette innlegget stod på trykk i Verdens Gang 31. desember 2010

Publisert

Høyre baker kaken større!

I denne valgkampen forsøker de rødgrønne igjen å kategorisere Høyres skattereduksjoner som ”voodoo- økonomi». Selv skal de visstnok ha funnet den ”perfekte balanse” i skattenivået i 2004.

La oss først se på statens inntekter fra skatter og avgifter i perioden etter at vi reduserte skattene med rundt 24 mrd kroner. Vi gjorde det mer lønnsomt å jobbe og vi stimulerte bedriftene til vekst.

Hva skjedde i årene etterpå?

Jo, skatteinntektene økte med ca 150 mrd kroner. Høyre la forholdene til rette for velferd ved hjelp av redusert skattebyrde!

Både borgerlige og rødgrønne regjeringer bevilger penger til forskning og innovasjon. Men denne satsningen er størst når Høyre er i regjering. Forskning koster milliarder på statsbudsjettet, men det er ikke penger tapt. Det skal sikre fremtidens velferd. Sånn er det med skattereduksjoner også. For at Norge skal stå rustet med et vekstkraftig næringsliv og dyktige ansatte i fremtiden, vil vi satse på bla forskning, innovasjon og skattelette. Det baker kaken større!

I finansdepartementet sitt budsjettarbeid i 2009 benyttes utdaterte beregninger. De har selv svart på spørsmål fra Høyre at effekter på arbeidstilbudet ikke er tatt med i kostnadsberegninger. Det er veldig spesielt når en analyse av skattereformen fra 2005, gjort av Statistisk sentralbyrå, viser at 56 prosent av skatteletten kommer tilbake etterpå. SSB skrev:

”Hovedhensikten med en slik utvidelse er å gi mer korrekte anslag på proveny- og fordelingsvirkninger”

Det er altså store positive og dokumenterte effekter av Høyres skattelette. Det har finansminister Kristin Halvorsen også sagt fra talerstolen på Stortinget i juni 2008 da hun uttalte:

”Selvsagt er det noen dynamiske effekter ved å gi skattelette”

De stemte ned Høyres forslag om å utrede mer om positive virkninger på økonomien over tid. Kanskje de er redde for hva de kan finne?

Glem heller ikke at de har økt skattene for vanlige bedrifter med over 10 mrd på vei inn i en finanskrise. Det er for tidlig å si hvor negativt dette slår ut på arbeidsplassene. Vi lever i en global verden. En regjering som bruker ”gamle modeller” hvor ett lands nasjonalbudsjett balanseres med kun ett år av gangen, er ikke lenger holdbart.

Høyre vil som alltid satse mer på forskning og innovasjon. Ikke fordi det lønner seg for ett enkelt budsjettår, men fordi vi skaper fremtidens velferd. Dette landet trenger en regjering som er glad i jobbskaperne og baker kaken større. Redusert skatt gir tryggere jobber og høyere privat velferd.

Fremtidens velferd er tryggere med et sterkt Høyre i regjering!

Publisert

Høyres 125-års markering.

Denne lørdagen var en fantastisk dag. Sol, sommer, masse folk og god stemning under Høyres 125-års markering i spikersuppa i formiddag. I videovinduet under kan du høre bursdagsappellen min.

Se også oppslag i Nettavisen og NRK.no

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=j9nKavF_VEA&w=480&h=295]

Publisert

Dette er ikke et valg mellom skattelette eller velferd

Regjeringspartiene presenterte i dag sitt forslag til forpliktende samarbeid, et såkalt Soria Moria 2. På bakgrunn av presentasjonen kan vi konkludere med at Ap sier Nei til EU, og forøvrig var dette et selvtilfreds gjesp fra de rødgrønne (en karakteristikk som også TV2s politiske redaktør Stein Kåre Kristiansen bruker).

Jeg inviterte i etterkant av regjeringspartienes presentasjon til pressekonferanse på Høyres Hus (Du kan se bilder på Flickr), hvor jeg gav uttrykk for at partilederne ikke fremførte noen nye tanker eller planer for fremtiden. Bare kjente besvergelser. Dokumentet som regjeringspartiene presenterte fremsto som rene avskjedssøknaden.

Du kan lese hele min kommentar på høyres hjemmeside.  I videoskjermbildet under kan du se mine kommentarer til Jens Stoltenberg og Kristin Halvorsens beskyldninger.

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=14ezqjtWmKU&w=480&h=295]

Publisert

En strategi for norsk industri

I formiddag hadde jeg og Høyre den oppsummerende pressekonferansen etter denne 4 års perioden i Stortinget. Jeg valgte her å fokusere på betydningen av å få på plass en klar strategi for å redde norske industriarbeidsplasser.

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=32KLODiS8p0&w=480&h=295]
Hvis vi kommer i regjering etter valget, vil vi sammen med bedriftene, organisasjonene og fagbevegelsen utarbeide og legge frem for Stortinget en langsiktig strategi for norske industriarbeidsplasser.

En strategi for norske industriarbeidsplasser må vektlegge følgende seks hovedpunkter:

  1. Internasjonalt konkurransedyktige betingelser
  2. Motor for ny leverandørindustri
  3. God tilgang på ren kraft
  4. Lettere å etablere nye industribedrifter
  5. God tilgang på kompetent arbeidskraft og høy evne til omstilling og innovasjon
  6. Bedre evne til å stå imot dårlige tider


På hoyre.no kan du lese mer om hvilke konkrete tiltak som bør ligge under hvert enkelt punkt.

Publisert

Europa til valgurnene

Det er ikke bare i Norge det er valgår. Til helgen går EU-borgerne til valgurnene for å velge 736 representanter til Europaparlamentet. De 736 skal vedta lover og regler på områder som miljø, arbeids- og sosialpolitikk, samferdsel, forbrukerspørsmål og kulturpolitikk – lover og regler som også vil gjelde i Norge. Men hvem de 736 skal være, har vi ingen innflytelse over.

Europaparlamentet er verdens eneste internasjonale, folkevalgte parlament, og dermed med på å gjøre EU til et unikt prosjekt i internasjonal politikk. Europaparlamentet er fortsatt en nokså ukjent institusjon, men det blir stadig viktigere i EUs beslutningsprosess, og har nå like mye makt som det mer kjente ministerrådet i de aller fleste saker. Denne utviklingen har gått fort – Europaparlamentet ble ikke direkte valgt før i 1979. En stor utfordring for parlamentet er den lave oppslutning om valgene. De foreløpige prognosene for i år tyder ikke på noen bedring, men et håp er at parlamentets økende profil på sikt kan føre til større oppmerksomhet fra velgerne.

Viktig pådriver
De siste årene har Europaparlamentet drevet frem EUs omfattende og svært ambisiøse opplegg for å bekjempe klimautfordringene i en situasjon da EUs regjeringer ikke klarte å bli enige. Det var også Europaparlamentet som vedtok REACH, et banebrytende regelverk for kontroll med kjemikalier som brukes i industriproduksjon. Det europeiske demokratiet oppnådde i denne saken endringer, som medførte at tidligere miljøminister Helen Bjørnøy gikk fra å ville å bruke reservasjonsretten mot det i EØS, til å rose det som ett viktig skritt på verdensbasis for miljøet. En endring på knapt ett år.

Men de gjør også vedtak vi i Norge er mer uenige i – det var Europaparlamentets medlemmer som kjempet frem et totalforbud mot salg av selprodukter i EU, et forbud som rammer den norske næringen hardt.

Tatt på sengen
Selsaken er interessant. Det ble gjort flere unntak i Europaparlamentets forbudsvedtak, deriblant et unntak for inuittenes tradisjonelle selfangst på Grønland. Hvorfor fikk inuittenes fangst unntak, mens den norske ikke gjorde det? Svaret er enkelt: Danmark er EU-medlem og har representanter i Europaparlamentet, representanter som kjempet hardt for sine grønlandske landsmenns tradisjonelle levevei. Norske myndigheter fikk hard kritikk for manglende tilstedeværelse fra ledende representanter i parlamentet, som gjennom hele saken hadde lurt på hva nordmennene mente.

Europaparlamentets styrkede rolle de siste årene har helt tydelig tatt norske politikere på sengen. Når regjeringens representanter reiser til Brussel for å fremme norske synspunkter, er Europaparlamentet ofte glemt. Særlig i saker hvor Europaparlamentet tar initiativet og er pådriver – som i selsaken – blir det tydelig at vi ikke forstår hvordan parlamentet arbeider og hvor viktig det er. Da jeg selv var i Brussel for å diskutere saken med mine partifeller i Europaparlamentet, ble jeg fortalt av en norsk korrespondent at han hadde vært eneste nordmann til stede på komitémøtet hvor forbudet ble vedtatt. Den norske delegasjonen til EU hadde ringt ham etter møtet for å finne ut hva resultatet ble. Det tyder på at vårt påvirkningsarbeid kan være mer kontinuerlig og mer aktivt. En interessant mulighet er at Stortinget takker ja til en stående invitasjon fra Europaparlamentet om å ha et kontor som kan være vår lyttepost i Brussel. Kanskje kan det gi oss større innblikk i de viktige europeiske diskusjonene?

Politisk arena
Europaparlamentet er primært en politisk arena, på samme måte som Stortinget. Kampen står ikke mellom ja og nei, eller mellom mer EU og mindre EU. I Europaparlamentet finner du konservative, sosialdemokrater, liberalere og sosialister, som kjemper for sine ideologiske ståsteder og sine kampsaker. Ved dette valget har de fleste av de store europeiske partiene laget felles programmer som utmeisler deres politiske prioriteringer for EU. Jeg var med på det europeiske folkepartiets kongress i Warszawa, hvor vi vedtok vårt program. Her finner man kjente konservative kampsaker som bedrede vilkår for små og mellomstore bedrifter og økte investeringer i forskning og skattelette. Det europeiske folkepartiet vil også investere mer i grønn teknologi for å møte klimakrisen.

I de siste to periodene har det europeiske folkepartiet vært Europaparlamentets største parti, og de har ført en næringslivsvennlig og fremtidsrettet politikk. På samme måte stiller Høyre kandidater til stortingsvalget fordi vi har en politikk vi ønsker å gjennomføre. Vi deler ideologi og mye av politikken med våre partifeller i Europaparlamentet. Høyre har aldri lagt skjul på at vi gjerne skulle stilt kandidater også til Europaparlamentet som EU-medlemmer. Det ville ha løst det alvorlige demokratiske underskuddet EØS-avtalen påfører oss.

Stadig vanskeligere
Etter femten år med EØS er det vanskelig å overse hvor marginalt Norge er i møte med EU. Mens EU blir stadig viktigere for oss og leverer lovgivning og regelverk vi må følge på stadig flere områder, blir EØS-landene mindre viktige for EU. Det er vanskeligere å nå gjennom i Brussel med viktige norske interesser, fordi vi ikke er tilstede ved bordet selv. Et sterkere og mer innflytelsesrikt Europaparlament er bra for demokratiet i EU, men for Norge skaper det problemer, fordi vi får flere institusjoner i EU å forholde oss til. Det er vårt eget valg. Ved å si nei til EU-medlemskap og i stedet nøye oss med EØS har vi satt oss i en situasjon hvor vi gjennomfører EUs regelverk uten selv å være med å bestemme. Tysklands tidligere utenriksminister Joschka Fischer kalte oss i forrige uke et usedvanlig sjenerøst folk, som går med på å følge EUs regler og betale til EUs medlemsland uten å ha noen innflytelse.

Kryss fingrene
Så i helgen får vi i grunnen bare håpe at alle andre europeere velger klokt. For deres valgte representanter i parlamentet skal også bestemme over oss. Syv av ti vedtak i norske kommunestyrer berøres av reglene de lager. Syv av ti bestemmelser norske bedrifter må følge kommer fra EU. 80 prosent av norsk miljølovgivning er bestemt av dem.

Høyre mener at også nordmenn bør ha innflytelse over utviklingen i Europa. Vi vil være med å bestemme over regelverket som lages, ikke bare følge det. Høyre kjemper for norsk medlemskap i EU – slik at også nordmenn kan være med neste gang Europa går til stemmeurnene.

Publisert

Vi trenger alle gode krefter i eldreomsorgen!

I Aftenposten kunne vi onsdag lese om Kathrine Evensen, leder for et privatomsorgsfirma i Skien, som rett før jul i fjor fikk en sjokkmelding fra Skatt Sør, da etaten forlangte etterbetaling av nærmere 1 million momskroner.

Begrunnelsen, kan vi lese, var at Evensen ikke hadde noen formell avtale med kommunen. Det hjalp ikke at alle brukerne som fikk hjelp hadde kommunalt vedtak på at de hadde krav på hjelp – en hjelp kommunen ikke hadde kapasitet til å gi.

Eksempelet er dessverre svært illustrende for regjeringens private allergi – hvor ideologi er viktigere enn å gi eldre mennsker den hjelpen de har krav på. Imotsetning til regjeringen mener jeg at vi trenger alle de gode krefter vi kan få i kampen for en bedre eldreomsorg, uavhengig av om de er private eller offentlige. Vi trenger flere personer som Kathrine Evensen, ikke færre.

Ikke overraskende var hennes første tanke å legge ned, ettersom marginene for mange private omsorgsfirmaer slett ikke er store, og et millionkrav ville føre til konkurs. Dersom hun ikke hadde bestemt seg for å ta opp kampen med regjeringen, så hadde alle ansatte mistet jobben og færre eldre hadde fått et godt tilbud. Heldigvis bestemte Evensen seg for å sloss og vant frem i klagenemda. Riktignok synes jeg det er usigelig trist at Kathrine Evensen måtte bruke masse tid på å bekjempe urettferdig statlig byråkrati, fremfor å bruke kreftene sine på å tilby bedre eldreomsorg (kanskje til og med tilby en ekstra arbeidsplass eller to). Jeg kan love at dersom Høyre kommer i regjering så vil vi spille på lag med de som arbeider med eldreomsorg, ikke mot, uavhengig av om de jobber i privat eller offentlig sektor!

Jeg synes denne saken er et lysende eksempel på at hendene er like varme i privat som offentlig sektor, og at dersom vi legger til rette for likebehandlig mellom begge sektorene så vil vi øke tilbudet, valgmuligheten og kvaliteten i eldreomsorgen. At mange av de ansatte var uføretrygdede, men som gjennom Evensen sitt firma fikk muligheten til å bruke sin restarbeidskraft, er rett og slett et glimrende praktisk eksempel på godt arbeidsmiljø i privat sektor.

Jeg håper virkelig at regjeringen tar til fornuften og ikke omgjør beslutningen til klagenemden. Kathrine Evensen er en av dem som ønsker å bidra slik at det skinner av eldreomsorgen – spørsmålet er om Jens Stoltenberg ønsker å la henne få lov til nettopp det!

Publisert

Regjeringens private allergi fortsetter!

Jeg har tidligere blogget om regjeringens private allergi, som blant annet har gitt seg utslag i en veldig urettferdig behandling av private barnehager, gjennom deres tidligere forslag om å fjerne likebehandling av offentlig og private barnehager.

Det er gledelig å se at det presset som vi, sammen med blant annet Private Barnehagers Landsforbund, har øvet mot regjeringen har medført at de rødgrønne innrømmer svakheten i eget lovforslag og gjeninnfører retten til likeverdig behandling.

Arild M. Olsen, direktør for de private barnehagene uttaler til VG-Nett at ”Det er en full seier for de foreldrene som hentet barna sine i barnehagen den 19. mai. Dette er en stor dag! Det var dette vi gikk inn for, og nå har vi har fått det”.

Jeg er langt på vei enig i at dette er en seier for foreldrene og alle vi som aksjonerte 19 mai.

Men (og det er et stort MEN), dette er kun en halv seier for de private barnehagene ettersom regjeringen legger opp til en fem års innfasing av likebehandling, dvs, at lik finansiering av offentlige og private barnehager først vil skje i 2015. Likevel overføres ansvaret for finansieringen til kommunene allerede i 2011. Et slikt forslag skaper en helt uakseptabel uforutsigbarhet for de private barnehagene som nå endelig kan få den likebehandling de og vi rettmessig har kjempet for i perioden frem til 2015.

Ingen nye private barnehager etter 2011
Regjeringens forslag gir heller ikke barnehager godkjent etter 2011 rett til offentlig finansiering, hvilket min kollega Olemic Thommessen helt riktig påpeker på Høyres hjemmesider, så er forslaget en stor trussel mot nyetableringer, hvilket bekrefter at dette mest er et valgtaktisk utspill og at regjeringen fremdeles er preget av sin kraftige allergi mot private løsninger.