Ansvar for Libya

 
Mens resten av verden jobbet for å få til et FN-mandat for en flyforbudssone over Libya, strittet den norske regjeringen mot. Det kan ikke Stoltenberg ro seg unna.
 
Det er med noe undring jeg registrerer hvordan statsministeren svarer på kritikken fra blant annet Høyre om at regjeringen har opptrådt feigt og fomlete i sin håndtering av Libya-spørsmålet. Han sier til NTB at:
– Det ville ha vært et brudd med norsk utenrikspolitikk om vi hadde gått inn for bruk av militærmakt uten forankring i folkeretten og FN.
Det har Stoltenberg rett i, men det har svært lite med saken å gjøre. Høyre har aldri tatt til orde for noe annet enn en flyforbudssone under FN-mandet. Det vi har tatt til orde for, og som regjeringen ikke har tatt til følge, er at Norge skulle arbeide aktivt innad i FN for å få til et vedtak av typen Sikkerhetsrådet i går kveld kom frem til.
 
At regjeringen motarbeidet dette kommer ikke Stoltenberg seg unna. Da jeg i spørretimen på onsdag spurte utenriksministeren om Norge støttet og ville være blant pådriverne for et FN-mandat som innebar flyforbud svarte han at vi ” har vært blant dem som har funnet grunn til å advare” mot dette.
 
Dagen i dag må være ganske pinlig for Støre og for Regjeringen. Først forsøkte han å bløffe folk ved å konsekvent si at regjeringen ”ikke utelukket flyforbudssone”. Når han ble presset i Stortinget, måtte han innrømme at Norge internasjonalt har advart mot militær bistand til demokratiforkjemperne. Begrunnelsen var altså mangel på ”analyse”. Når FN omsider treffer den rette beslutningen, som Norge altså har motarbeidet, blir den hyllet av Støre som ”historisk”. Fra onsdag morgen til torsdag kveld er det vel ingen som har registrert at det har kommet noen fundamental ny ”analyse” som Støre har vært så opptatt av.
 
Når dette nå forhåpentligvis ender godt så kan man oppsummere at verdenssamfunnet, etter lang tids nøling og unødvendig tap av liv, heldigvis gjorde det rette til slutt. Norges standpunkt har selvfølgelig ikke så mye å si i det store bildet. Men mange nasjoner har i det minste gjort det de har kunnet – påvirket og argumentert for sitt syn om et vedtak i Sikkerhetsrådet – for å redde folk fra en gal manns bomber og kanoner.

“The responsibility to protect” ble utformet etter folkemordene i Rwanda, og i 2005 ble doktrinen vedtatt med sterk støtte fra Norge. Formålet er at det internasjonale samfunnet skal kunne gripe inn og stoppe regimers overgrep mot sin egen befolkning, uten å bli hindret av nasjonens suverenitet. Nå når FN for første gang bruker doktrinen til å hindre Gaddafis slakting av sivile i Libya viser det seg at Utenriksministeten og Regjeringen dessverre har motarbeidet tiltaket som er ment å hindre de brutale angrepene på sivile.

Uanstendig teater i vandrehallen?

Marianne Aasen og andre fra Arbeiderpartiet har gitt uttrykk for at det er blitt ett uanstendig teater i vandrehallen, etter at Marte Wexelsen Goxøyr var med KrF i Stortinget for å konfrontere Statministeren om Aps ultralydforslag. Hvorfor så opprørt?

Dette er selvfølgelig ubehagelig, ultralyd, abort og Downs syndrom er vanskelige tema, og ansikt til ansikt med Marte er det vanskelig å argumentere med avstand og generelle synspunkt.

Men det er ikke noe nytt at vandrehallen brukes som arena for å trekke frem sannhetsvitner og eksempler.

I vandrehallen har det i alle de årene jeg har vært i Stortinget alltid vært representanter for interessegrupper, organisasjoner, bedrifter,fagforeninger , særlig ved budsjettfremleggelser eller store saksdebatter.Stortingsrepresentanter har tatt med seg sannhetsvitner for å understreke debattpoeng overfor journalister etter en debatt.

I 2006 ble jeg selv utsatt for et slikt stunt av Arbeiderpartiet, jeg hadde fremmet en interpellasjon om fiskeripolitikk mot fiskeriminister Helga Pedersen. Det var mye uro i fiskerikretser pga endringer og nye reguleringer. Ap hadde invitert med en eier av et nordnorsk fiskemottak som var fornøyd (han hadde tjent på de nye reguleringene). De laget et stort nummer av det, og at han var Høyremann, både i salen og i vandrehallen.

Jeg hørte ikke noen prinsipielle knirk fra Ap da eller alle de andre gangene. Hvorfor ikke? Fordi en middelaldrene fiskemottakseier, en fagforeningsleder, eller organisasjonslobbyist ikke vekker så mye følelser? De er en del av maktspillet, de som kan og vil bruke media og makten.

De samme får jo også svar på brev som sendes til Regjeringen, og de får møte på andre arenaer. Når de som ikke kan spillet deltar i vandrehallen, når de som ikke får svar på brev eller får møte statsministeren får bruke vandrehallen slik de organiserte spillerne får, så opleves det som ubehagelig.

Det er altså greit å bruke vandrehallen for en fiskemottakseier som tjener på Aps fiskeripolitikk, men ikke for pasienter å utfordre deres helsepolitikk for å få behandling som virker, eller for en jente med Downs å utfordre AP på konsekvensene av deres ultralydforslag .

Jeg forstår ubehaget, men på onsdag hørte jeg rødgønne politikere som freste i hjørnene at “hun blir brukt, hun burde skjermes fra dette. Hun kan jo ikke se det fra andre synsvinkler”.

Det jeg så var en jente som hadde en klar misjon, som ville delta og få sagt sitt. Det hadde alle på Stortinget godt av å se og høre. Selvfølgelig er det utfordrende og vanskelig, men er det noen som har rett til å bli sett og hørt i debatten om offentlig tilbud om tidlig ultralyd – så er det personer med Downs syndrom. Det gjelder i høyeste grad dem.

To av mine første folkevalgte oppgaver var som 18 åring å sitte i hhv styret for en liten institusjon med vernete boliger, og i tilsynsutvalget for et sykehjem. Begge ga meg noen lærdommer jeg har hatt med meg. Den ene å sitte i et styre med beboerrepresentanter med Downs syndrom lært jeg hvor mye de kan bidra med og hvilken rett de har til å bli hørt. Jeg innrømmer jeg var skeptisk først, men lærte hvilken verdi det har å bli lyttet til og hvor viktig det var å få bestemme.

På sykehjemmet lærte jeg hvor forferdelig det motsatte er. Under et tilsynsbesøk tok en eldre dame kontakt, hun hadde åpenbart problemer med at munnen hadde skrompet inn og gebisset passet ikke lengre. Vi forsto at hun gjerne ville ha et nytt, men det var vanskelig å snakke med henne. Styreren valgte å snakke om henne, hennes familie og gebissproblemene til oss som om hun var luft, selv om hun stod ved siden av oss. Du kunne nesten se hvordan hun krypet seg der hun sto.

Disse erfaringene gjør at jeg mener vi må tåle litt følelser, støy og “annerledeshet” både i vandrehallen og i den politiske debatten. Marte, og andre (som jentene med anoreksi som vi tok med for noen år siden) bør Stortinget tåle å se.

Jeg har tidligere skrevet om selve forslaget om ultralyd i 12. uke.