Ansvar for Libya

 
Mens resten av verden jobbet for å få til et FN-mandat for en flyforbudssone over Libya, strittet den norske regjeringen mot. Det kan ikke Stoltenberg ro seg unna.
 
Det er med noe undring jeg registrerer hvordan statsministeren svarer på kritikken fra blant annet Høyre om at regjeringen har opptrådt feigt og fomlete i sin håndtering av Libya-spørsmålet. Han sier til NTB at:
– Det ville ha vært et brudd med norsk utenrikspolitikk om vi hadde gått inn for bruk av militærmakt uten forankring i folkeretten og FN.
Det har Stoltenberg rett i, men det har svært lite med saken å gjøre. Høyre har aldri tatt til orde for noe annet enn en flyforbudssone under FN-mandet. Det vi har tatt til orde for, og som regjeringen ikke har tatt til følge, er at Norge skulle arbeide aktivt innad i FN for å få til et vedtak av typen Sikkerhetsrådet i går kveld kom frem til.
 
At regjeringen motarbeidet dette kommer ikke Stoltenberg seg unna. Da jeg i spørretimen på onsdag spurte utenriksministeren om Norge støttet og ville være blant pådriverne for et FN-mandat som innebar flyforbud svarte han at vi ” har vært blant dem som har funnet grunn til å advare” mot dette.
 
Dagen i dag må være ganske pinlig for Støre og for Regjeringen. Først forsøkte han å bløffe folk ved å konsekvent si at regjeringen ”ikke utelukket flyforbudssone”. Når han ble presset i Stortinget, måtte han innrømme at Norge internasjonalt har advart mot militær bistand til demokratiforkjemperne. Begrunnelsen var altså mangel på ”analyse”. Når FN omsider treffer den rette beslutningen, som Norge altså har motarbeidet, blir den hyllet av Støre som ”historisk”. Fra onsdag morgen til torsdag kveld er det vel ingen som har registrert at det har kommet noen fundamental ny ”analyse” som Støre har vært så opptatt av.
 
Når dette nå forhåpentligvis ender godt så kan man oppsummere at verdenssamfunnet, etter lang tids nøling og unødvendig tap av liv, heldigvis gjorde det rette til slutt. Norges standpunkt har selvfølgelig ikke så mye å si i det store bildet. Men mange nasjoner har i det minste gjort det de har kunnet – påvirket og argumentert for sitt syn om et vedtak i Sikkerhetsrådet – for å redde folk fra en gal manns bomber og kanoner.

«The responsibility to protect» ble utformet etter folkemordene i Rwanda, og i 2005 ble doktrinen vedtatt med sterk støtte fra Norge. Formålet er at det internasjonale samfunnet skal kunne gripe inn og stoppe regimers overgrep mot sin egen befolkning, uten å bli hindret av nasjonens suverenitet. Nå når FN for første gang bruker doktrinen til å hindre Gaddafis slakting av sivile i Libya viser det seg at Utenriksministeten og Regjeringen dessverre har motarbeidet tiltaket som er ment å hindre de brutale angrepene på sivile.

Uanstendig teater i vandrehallen?

Marianne Aasen og andre fra Arbeiderpartiet har gitt uttrykk for at det er blitt ett uanstendig teater i vandrehallen, etter at Marte Wexelsen Goxøyr var med KrF i Stortinget for å konfrontere Statministeren om Aps ultralydforslag. Hvorfor så opprørt?

Dette er selvfølgelig ubehagelig, ultralyd, abort og Downs syndrom er vanskelige tema, og ansikt til ansikt med Marte er det vanskelig å argumentere med avstand og generelle synspunkt.

Men det er ikke noe nytt at vandrehallen brukes som arena for å trekke frem sannhetsvitner og eksempler.

I vandrehallen har det i alle de årene jeg har vært i Stortinget alltid vært representanter for interessegrupper, organisasjoner, bedrifter,fagforeninger , særlig ved budsjettfremleggelser eller store saksdebatter.Stortingsrepresentanter har tatt med seg sannhetsvitner for å understreke debattpoeng overfor journalister etter en debatt.

I 2006 ble jeg selv utsatt for et slikt stunt av Arbeiderpartiet, jeg hadde fremmet en interpellasjon om fiskeripolitikk mot fiskeriminister Helga Pedersen. Det var mye uro i fiskerikretser pga endringer og nye reguleringer. Ap hadde invitert med en eier av et nordnorsk fiskemottak som var fornøyd (han hadde tjent på de nye reguleringene). De laget et stort nummer av det, og at han var Høyremann, både i salen og i vandrehallen.

Jeg hørte ikke noen prinsipielle knirk fra Ap da eller alle de andre gangene. Hvorfor ikke? Fordi en middelaldrene fiskemottakseier, en fagforeningsleder, eller organisasjonslobbyist ikke vekker så mye følelser? De er en del av maktspillet, de som kan og vil bruke media og makten.

De samme får jo også svar på brev som sendes til Regjeringen, og de får møte på andre arenaer. Når de som ikke kan spillet deltar i vandrehallen, når de som ikke får svar på brev eller får møte statsministeren får bruke vandrehallen slik de organiserte spillerne får, så opleves det som ubehagelig.

Det er altså greit å bruke vandrehallen for en fiskemottakseier som tjener på Aps fiskeripolitikk, men ikke for pasienter å utfordre deres helsepolitikk for å få behandling som virker, eller for en jente med Downs å utfordre AP på konsekvensene av deres ultralydforslag .

Jeg forstår ubehaget, men på onsdag hørte jeg rødgønne politikere som freste i hjørnene at «hun blir brukt, hun burde skjermes fra dette. Hun kan jo ikke se det fra andre synsvinkler».

Det jeg så var en jente som hadde en klar misjon, som ville delta og få sagt sitt. Det hadde alle på Stortinget godt av å se og høre. Selvfølgelig er det utfordrende og vanskelig, men er det noen som har rett til å bli sett og hørt i debatten om offentlig tilbud om tidlig ultralyd – så er det personer med Downs syndrom. Det gjelder i høyeste grad dem.

To av mine første folkevalgte oppgaver var som 18 åring å sitte i hhv styret for en liten institusjon med vernete boliger, og i tilsynsutvalget for et sykehjem. Begge ga meg noen lærdommer jeg har hatt med meg. Den ene å sitte i et styre med beboerrepresentanter med Downs syndrom lært jeg hvor mye de kan bidra med og hvilken rett de har til å bli hørt. Jeg innrømmer jeg var skeptisk først, men lærte hvilken verdi det har å bli lyttet til og hvor viktig det var å få bestemme.

På sykehjemmet lærte jeg hvor forferdelig det motsatte er. Under et tilsynsbesøk tok en eldre dame kontakt, hun hadde åpenbart problemer med at munnen hadde skrompet inn og gebisset passet ikke lengre. Vi forsto at hun gjerne ville ha et nytt, men det var vanskelig å snakke med henne. Styreren valgte å snakke om henne, hennes familie og gebissproblemene til oss som om hun var luft, selv om hun stod ved siden av oss. Du kunne nesten se hvordan hun krypet seg der hun sto.

Disse erfaringene gjør at jeg mener vi må tåle litt følelser, støy og «annerledeshet» både i vandrehallen og i den politiske debatten. Marte, og andre (som jentene med anoreksi som vi tok med for noen år siden) bør Stortinget tåle å se.

Jeg har tidligere skrevet om selve forslaget om ultralyd i 12. uke.

Ultralyd i 12. uke?

Hvis flere hundre barn kunne reddes ved tidlig ultralyd burde vi ikke da gjøre som Arbeiderpartiet tar til orde for og innføre ultralyd for alle rundt 12.svangerskapsuke?

Jo, hvis det var reelt så burde vi det. Derfor har også Høyre møtt spørsmålet med den åpenheten det krever. Hvis ny kunnskap at grunnlaget for at vi tidligere har sagt nei er endret, så kan vi ta en ny vurdering.

Hva var så det gamle kunnskapsgrunnlaget?
For det første at det riktige tidspunktet for ultralyd av hensyn til fødsel og svangerskap er 18. uke. På det tidspunktet kan man med stor grad av nøyaktighet fastsette termin for fødselen (den medisinske hovedgrunnen til at ultralyd gjennomføres) i følge ekspertene er alle fostre like store akkurat da .

Å bare flytte tidspunktet for ultralyd er derfor ikke en løsning.

Spørsmålet er om man skal tilby 2 ultralydsjekker til alle. Helga Pedersen argumenterer med at dette vil «redde» flere barn, flere sykdommer kan avdekkes og hjelpes.

Når vi ber om fakta rundt dette så er det vanskelig å finne fakta som bekrefter Helga Pedersens påstander.Kunnskapsenteret (som setter sammen kjent medisinsk forskning) sier at ikke finnes forskning som støtter dette synet. Særlig hjertefeil har vært trukket frem. Kan man finne eksempelvis hjertefeil, og behandle tidlig så må det være bra. For en uke siden la Kunnskapssenteret frem en undersøkelse som ikke støttet at ultralyd ga noen pålitelig avdekking av hjertefeil, tvert imot ga ultralyd i 12. uke en stor grad av feilaktig mistanke om hjertefeil.

I sum sier forskningsresultatene at det eneste du med stor grad av sikkerhet avdekker ved ultralyd i 12. uke er den spesielle hudfolden i nakken som indikerer Downs syndrom, og som ved påvising leder til at man kan få konstatert dette ved en blodprøve. Derfor er det ikke uten grunn at Aps forslag fremstilles som en systematisk jakt på å avdekke Downs syndrom.

Danmarks utvikling etter at man i 2004 innførte ultralyd og tilbud om blodprøve ved mistanke har hatt et klart resultat; barn med Downs sorteres vekk.

Så langt har det vært vanskelig å se at Ap har grunnlag for sine påstander om at flere barn kan reddes og sykdom avdekkes tidligere. For de som har risikoindikasjoner, eller som engster seg sterkt tilbyr i dag det offentlige tidlig ultralyd.

Mange ønsker seg å se fosteret tidligere, men hvis det er hovedhensikten så må det veies opp ved kostnadene ved å innføre en skattebetalt ordning for alle. Hvis de medisinske gevinstene er små, så må et slikt tilbud veies opp mot andre behandlinger i helseprioriteringsdebatten. Så langt tror jeg vi har mange tiltak med mer helsevirkning å bruke nesten 50 millioner på.

Dette er vanskelige og følsomme diskusjoner, skal de være saklige må Ap og snart vise til hvilken forskning de har som bakgrunn for sine påstander.

Et krafttak for trafikksikkerhet

Jeg begynte året med å være tilstede i Stokke på Trygg Trafikks årvisse minnesmarkering, ”Lys til ettertanke”, over de som har mistet livet i trafikken i året som har gått.

Samlet i sorgen over de som har gått bort var det likevel et lyspunkt at det omkommer færre på veien våre nå enn før.

Men når vi ikke engang er midtveis i årets første måned, og vi allerede har blitt rammet av en tragisk ulykke i Tromsø, hvor fem personer går bort, og 59 skades – så ser det igjen ganske mørkt ut.

Den samme veistrekningen har krevd 22 liv de siste ti årene. Når vi også vet at veien ikke er med på listen over veier som skal få midtdelere fremover bør det mange til at alle partiene blir enige om å gjøre noe.

En ulykke skal ikke slås politisk mynt på, men den kan fungere som en vekker og anspore til nødvendig handling.

Jeg mener at Stortinget som bevilgende myndighet må bli enige om at utbyggingen av midtdelere i Norge må fremskyndes. Vi vet dette er et tiltak som sparer liv, og det bør derfor prioriteres langt høyere enn de 30 kilometerne som er bygd de to siste årene.

Lokale myndigheter kan også gjøre viktige bidrag. Nedgangen i antall drepte og skadde på norske veier har sunket mest i de fylkene som har hatt størst fokus på trafikksikkerhet. Derfor har vi også foreslått at fylkeskommunene burde få 200 millioner ekstra til å utbedre sitt veinett.

Det er fordi vi vet at en aktiv politikk for bedre veier kan spare liv at Høyre i 2009 gikk til valg på en visjon om null drepte og alvorlig skadde på norske veier som følge av for dårlig veistandard.

Målet både var og er ambisiøst, men når regjeringen sa at vi ikke trengte en høyere ambisjon enn regjeringens egen, som innebærer en reduksjon på 1/3 drepte og hardt skadde mener jeg vi sikter for lavt.

En kraftig økning i bevilgningene til trafikksikkerhetstiltak, vedlikehold og nybygging, samt å samarbeide med private for å realisere nye veiprosjekter raskere gjør det faktisk mulig å nå Høyres visjon.

Vi har i vårt alternative statsbudsjett prioritert 600 millioner ekstra til flere midtdelere, og vi vil sette av 50 mrd til et infrastrukturfond. Avkastningen fra fondet vil brukes på å investere i blant annet bedre veier, og innebærer derfor et stort årlig løft for samferdselssektoren.

Ulykker som følge av mennesklig svikt vil vi aldri komme bort fra, men vi er forpliktet til å gjøre vårt ytterste for å sikre at veiene er godt nok sikret, vedlikeholdt og bygget til at det ikke bidrar til flere ulykker.

Jeg håper regjeringen og opposisjonen kan bli enige om å gå sammen og gjøre et krafttak. Det koster mer å ikke handle når det står liv på spill.

Nærhet til velgerne

Julefreden har senket seg over Bergen. For de fleste er julen en herlig tid med familie og venner. Pinnekjøttet damper og torsken trekkes. For andre er det dessverre en tid med ensomhet. Jeg håper alle midt oppi julestria tar seg tid til å vise omsorg for de rundt seg, og gir sin støtte til Kirkens Bymisjon, Røde Kors og andre som gjør en iherdig innsats for de som har det vanskelig. Julen er også tiden for å tenke over året som har gått, og se inn i året som kommer.

Norge har i dag fantastiske muligheter. Vi er verdens best land å bo i, med god velferd, høy kunnskap og kompetanse yrkesfagen bugnende oljerikdom. Det betyr ikke at vi kan hvile på laurbærene. Jeg mener det neste tiåret skal brukes til å gjøre Norge bedre og sterkere. Hvis vi ikke gjør noe i dag, kan vi være den første generasjonen politikere som overlater landet i dårligere stand til å løse samfunnsoppgavene enn generasjonen før oss.

For Høyre er det derfor viktig at alle skritt på veien går i riktig retning. Vi må ha mer forskning, og mer innovasjon, for bygge kunnskaps-Norge. Men vi trenger også dyktige fagarbeidere. Derfor fremmet Høyre i år et yrkesfagsløft slik at yrkesfagutdanningen kan bli det den skal være, en skikkelig god utdanning for fagarbeidere, ikke en utvannet versjon av studiespesialiserende retning. I dag henger ikke den teoretiske og praktiske delen av yrkesutdanningen sammen. Eksempelvis vil en bilmekaniker i dag måtte forholde seg til svært kompliserte manualer på engelsk; da må engelskpensumet deres være relevant for å kunne forstå manualene – ikke for å analysere dikt. Vi må tillate flere opplæringsmodeller slik at de virkelig skoletrøtte har et godt alternativ til å droppe ut av skolen. Med disse forslagene og mange flere mener vi at yrkesutdanningen vil få det løftet som både den og elevene trenger.

For å være et lite land er Norge helt i verdenstoppen når det gjelder kreftforskning. Sykehusene våre og organisasjoner som Oslo Cancer Cluster gjør en fantastisk jobb med å utvikle nye metoder og medisiner. Til tross for dette ligger Norge langt bak andre Europeiske land når det gjelder å ta i bruk mer moderne medisin. Vi har lagt frem en plan med forsterket innsats mot kreft. Tilbudet til kreftpasienter og pårørende er i dag for dårlig, og vi mener det må gjøres mye mer. Vi kan ikke akseptere at norske pasienter har et dårligere tilbud enn pasienter i andre land.

70.000 flere står i dag kø for behandling ved et sykehus enn da Regjeringen tok over. Totalt står det 277.000 nordmenn i kø, det er ny rekord. Dette skjer fordi Regjeringen ikke vil ta i bruk alle de gode kreftene i samfunnet. Når man heller lar operasjonssaler stå ledige hos private aktører, enn å la pasienter bli behandlet der på det offentliges regning, er det ikke rart køene øker. Sykdom er for smertefullt for den enkelte, og for kostbart for samfunnet, til at vi kan la mennesker stå i kø. Høyre fikk ned sykehuskøene da vi satt i regjering, og de skal ned hvis vi igjen inntar regjeringskontorene.

Vi ser også at den organiserte kriminaliteten, og kanskje også internasjonal terror, har nådd oss her i utkanten av Europa. For at Norge fortsatt skal være et godt land å bo i, trenger vi trygge lokalsamfunn. Det må satses mer på det forebyggende arbeidet så vel som strakstiltak for å bekjempe kriminalitet. Høyre vil ha 2000 flere politifolk innen 2015. Det er en massiv nyrekruttering av politifolk – og det trengs. Regjeringen skryter av at de utdanner flere politifolk enn før, og det gjør de, men det hjelper jo ikke hvis de ikke har en jobb å gå til.

Som i 2010 skal vi i 2011 fortsette å utvikle ny politikk. I tillegg til å se fremover må vi finne løsninger på folks problemer i dag. Det er mange viktige saker som står på agendaen i året som kommer. NAV må bli mer velfungerende, skjebnen til private barnehager skal vurderes på nytt av Kunnskapsministeren, ny uførepensjon skal behandles, avgjørelsen om mastene i Hardanger kommer, og mange viktige prosjekter for norsk skole skal settes i gang. Jeg håper året preges mer av de politiske sakene, enn av en regjering som snubler i egne ben.

Det er også et lokalvalg til neste år. Velgerne fortjener en skikkelig diskusjon om politikkens innhold, og om hva kommunepolitikere landet rundt må gjøre for å styrke Norge. Høyre kommer før lokalvalget til å sette fokus på den utfordringen det er for mange lokalsamfunn at de overstyres av ansiktsløse byråkrater som har 100 lover og regler som gir dem anledning til å si «nei», når de burde ha 100 lover og regler som gav dem anledning til å si «ja». Lokalvalget vil for Høyre sin del også dreie seg mye om kunnskap i skolen, kvalitet i omsorgen, trygge lokalsamfunn, samt flere, bedre og tryggere veier.

Dette er saker jeg håper gjør at velgerne viser Høyre tillit i 2011, som i 2010.

Gledelig jul, og godt nyttår.

Erna Solberg

Dette innlegget stod på trykk i Bergens Tidende 29. desember 2010

Små forskjeller er et gode

Norge er et samfunn med små forskjeller, det er et gode vi må jobbe for å ta vare på. Det finnes nemlig ingen garantier for at det vil bli slik også fremover. Flere internasjonale undersøkelser har påpekt en utvikling hvor globaliseringen gir mindre forskjeller mellom land, men hvor forskjellene øker blant borgerne i det enkelte land – særlig i Europa. Vi kan få en utvikling som minner mer om den amerikanske, hvor velstandsveksten er ekstremt ujevnt fordelt.

Fordi Høyres visjon er et samfunn med muligheter for alle må vi bekjempe at folk faller utenfor arbeidslivet, og at folk flest sakker akterut i velstandsutviklingen. Vi vil aldri godta at omstendighetene rundt et barns fødsel kan bli en livstidsdom for sosial og materiell nød

Velferdsstatens viktigste oppgave er å ruste flest mulig til å stå på egne ben, mestre livet sitt og kunne bruke talentene sine. Derfor er et godt utdanningssystem og et samfunn som gir trygghet for din helse og din økonomi viktigst.

I det samfunnet vi jobber for, er det dine anlegg, evner og interesser som avgjør din fremtid – ikke dine foreldre, din hudfarge, din etnisitet eller hvilken bostedsadresse du er født i. Du skal ha trygghet for at du får hjelp når du trenger det. Flest mulig må få muligheten til å stå på egne ben, og ikke bli passivisert.
Det offentlige skal sørge for gode tjenester til alle, men må ikke utføre alle oppgavene selv. Ideelle og private aktører bidrar til mangfold, innovasjon og valgfrihet for brukerne. Høyre mener det offentlige skal finansiere og ikke minst kvalitetssikre tjenester – uavhengig av om tjenesteproduksjonen skjer i offentlig eller privat regi.

Jens Stoltenberg og resten av Arbeiderpartiet advarer mot denne politikken. Mottoet er åpenbart at angrep er det beste forsvar, og fremfor å vinne velgerne med egen politikk, skal man skremme dem vekk fra Høyres. Blant annet forsøker AP å ta monopol på ”den norske modellen”, og advarer til stadighet mot at sentrale trekk som små forskjeller i samfunnet vil forsvinne hvis Høyre kommer i regjering.

Angrepene er interessante, fordi mens AP regjerer og sier de beskytter modellen er det blitt satt ny rekord i antall mennesker som kjøper private helseforsikringer for å slippe den offentlige køen, og det har blitt flere fattige barn.

Dette bidrar til å skape reelle klasseskiller i Norge. Jeg finner ingen glede i at det er den reelle effekten av APs politikk. Jeg gleder meg derimot over at avstanden mellom fattig og rik fortsatt er forholdsvis liten i Norge. Det mener jeg er bra.

Små forskjeller i samfunnet er ikke først og fremst er en sosialdemokratisk eller konservativ verdi. Det er en nordisk verdi. Det henger sammen med vår historie og vår samfunnsutvikling.

Relativt små forskjeller er en del av limet i de nordiske samfunnene. Det skal vi holde fast ved, og vi skal holde fast ved de sosiale ordningene som gjør at det er slik. For eksempel at de som tjener mest, også skal bidra mest til fellesskapet. Helsevesenet skal være offentlig finansiert, og god behandling skal ikke avhenge av lommeboken. Skolen skal være offentlig finansiert. Dette er ordninger som bidrar til vår konkurransedyktighet, og som gjør at folk tør å satse.

Når venstresiden vil redusere forskjeller til kun å handle om å være for eller mot formueskatt går de glipp av det store bildet: En god skole; trygge jobber; trygghet for at du får behandlingen du trenger når du trenger den – dette er det sikreste fundamentet for å unngå for store forskjeller. For å sette det litt på spissen: I gamle kommunistdiktaturet var den økonomiske elendigheten ganske jevnt fordelt – svært få hadde noe formue å snakke om, men de var ikke velferdssamfunn av den grunn.

De største forskjellene i Norge i dag, er mellom de som står i og utenfor arbeidslivet. De som får ta del i velstandsveksten, og de som ikke gjør det. Derfor skremmes jeg av at Norge nå har 800.000 mennesker som står helt eller delvis utenfor arbeidslivet, og at de får følge av stadig flere.
Skillet vil vokse seg større og sterkere hvis vi ikke går løs på utfordringen i dag.

Internasjonal konkurranse vil øke. Mange flere mennesker verden over vil få stadig høyere utdannelse. Det vil bli økt konkurranse, ikke bare om arbeidsplassene for ufaglærte, men også for faglærte og høyt utdannede. Det må vi møte med god politikk.

Høyre vil heve kvaliteten i skolen, gjøre det mer lønnsomt å jobbe og redusere skatten på norske arbeidsplasser. I kampen mot fattigdom og forskjeller er det ingen jobb som er viktigere enn å få folk inn i arbeid. Høyre kjemper for arbeidslinjen, ikke stønadslinjen, fordi arbeidslinjen er eneste måten å sikre at flest mulig får ta del i velstandsutviklingen.

Derfor må vi begynne med innholdet og prioriteringene i skolen. Norsk skole reproduserer sosiale forskjeller. Når utenforskapet går i arv, da er vi virkelig i trøbbel. Da kan vi snakke om et virkelig delt samfunn.

Vi vet at mennesker som ikke har grunnleggende lese- og skriveferdigheter, og som ikke har fullført sin videregående utdanning, er overrepresentert på statistikken over de som havner på varig stønad og trygd.

Fordi den viktigste jobben er å hindre at flere mennesker faller utenfor, må vi også prioritere det viktigste først i skolen. Høyre vil prioritere ned frukt, og prioritere opp bedre lærere. Høyre vil prioritere ned regjeringens feilslåtte modell for leksehjelp, og prioritere opp flere timer i basisfagene. Høyre vil vekk fra en yrkesfaglig utdanning som krever at en som vil bli snekker, må lære seg teorien som skal til for å studere til litteraturviter.

Skolen skal ruste våre barn for en fremtid i arbeidslivet, og gi muligheten til å stå på egne ben. Slik bruker vi skolen til å kjempe mot utenforskap og sosiale forskjeller.
Vi må gi norske arbeidsplasser mer konkurransedyktige betingelser sammenlignet med deres utenlandske konkurrenter. De siste årene har Norge mistet konkurransekraft år for år. Vi har fått mange nye jobber i offentlig sektor, men mistet mange i privat sektor. På lang sikt kan vi ikke ha en ubalanse i hvor arbeidsplassene skapes.

Et samfunn hvor vi fortsatt har små forskjeller krever at vi får flere fra trygd til arbeid. Det krever at vi ruster våre barn for å stå i et fremtidig arbeidsliv som vil stille høye krav til kunnskap og kompetanse. Og det krever at vi har et levedyktig næringsliv som skaper gode jobber å gå til.
Den jobben er Høyre bedre i stand til å gjøre enn Arbeiderpartiet. Derfor vil også vår politikk på sikt føre til mindre forskjeller.

Inntrykk fra Japan

Jeg har tilbrakt den siste uken på reise i Japan sammen med andre NATO-parlamentarikere. Japan er ikke en del av NATO, men de senere årene har samarbeidet mellom sikkerhetsorganisasjonen og landet økt i omfang. Med nye sikkerhetsutfordringer i verden er det viktig med mange partnere, men å være partnere betyr også at man må ha forståelse for hverandres situasjon og virkelighet. I demokratier må også de folkevalgte forstå hverandre – derfor reiste den undergruppen av NATO-parlamentarikere jeg er en del av til Japan.

Her er en liten oppsummering av de viktigste sikkerhetspolitiske inntrykkene:

Japan geografiske plassering på den andre siden av verden forhindrer ikke at de sikkerhetspolitiske diskusjonene deres har fellestrekk (og selvfølgelig ulikeheter) med våre. De sammen globale utfordringene som vi diskuterer opptar Japanerne: Internasjonal terrors virkninger på verdensbildet, f.eks Afghanistan og Pakistan og piratvirksomheten utenfor Somalia, og frykten for spredning av atomvåpen – ikke minst til Nord-Korea. Japan bidrar i det internasjonale samfunnet, innenfor rammen de sterke begrensninger som grunnloven innført etter 2. verdenskrig tillater. Grunloven fastslåt at landets militære styrker bare kan brukes i forsvar av Japans territorie. Styrkene heter derfor de japanske selvforsvarsstyrene.
Derfor var Japans internasjonale bidrag i mange år begrenset til humanitært hjelpearbeid og penger.

For 17 år siden deltok landet i sitt første fredsbevarende med personell fra Japans selvforsvarstyrker, men fortsatt med klare begrensinger om hva de kan brukes til. Den gangen var deltagelsen også et svar på at Japan som var en av verdens største økonomiske bidragsytere i forbindelse med Kuwait/Gulf krigen, følte seg rammet av kritikken om at de bare bidro med sjekkheftet . I dag er Japan en stor økonomisk bidragsyter til ISAFs hjelpearbeid i Afghanistan og til FNs arbeid. De skal trene Afghanske militære i Tyrkia og de har 2 båter i Adenbukten.

Det siste har krevd en egen lov om forhindring av piratvirksomhet slik at de kan bidra overfor skip som seiler under andre flagg enn det japanske. Japan er svært avhengig av trafikken gjennom Suez kanalen, det er forbausende hvor lite råvarer Japan har i forhold til deres store økonomi, nesten alle industriråvarer og energi importeres, og kommer primært sjøveien.

Der de sterkest skiller seg fra oss er selvfølgelig de utfordringene som kommer av den geografiske plasseringen, og tilhørende utfordringer. Et uforutsigbart Nord-Korea har nå raketter som kan nå Japan og har, eller er nær ved å ha, atomkapasitet til disse rakettene. Dette gir åpenbart grunn til bekymring. Nord-Korea har over tid operert med spionskip i japanske farvann, i 2001 ble en Nord-Koreansk båt som ikke ville la seg inspisere senket etter gjensidig skuttveksling. Fartyøet ble hentet opp og innholdet dokumenterte mye våpen. Etterforskninger viste også at Nord- Koreanerne hadde hatt kontakter til organisert kriminalitet i Japan.

Ved siden av Nord – Korea var det usikkerheten og bekymringen om Kina som kom klarest opp i våre samtaler. Kinas militær utgifter mer enn tidoblet seg de siste 15 årene og landet har de siste årene hatt en sterkere vekst i militærutgiftene enn i BNP. Kina er ikke ustabilt eller uforutsigbart som Nord-Korea, men det er heller ikke land med en klar, tydelig og transparent forsvarspolitikk. Hva vil egentlig kineserne fremover, var et spørsmål vi ofte hørte. De siste månedene har det vært sterkere gnisninger mellom Kina og Japan. Det startet med en fiskebåt som rant inn i et japansk kystvaktskip og ikke ville la seg kontrollere utenfor Senkaku øyene. Kapteinen ble arrestert, og Kina har reagert kraftig. Selv om kapteinen ble sluppet fri etter en uke opplever japanerne en slags begrensning av salg av viktige råvarer, og det har vært en rekke med anti-japanske demostrasjoner i Kina. Noen av dem har blitt direkte voldelige. Kina utfordrer Japans territoriale rett til Senkaku øyene og dermed deres rett til å kontrollere fiskeri i området, likevel har reaksjonene fra kineserne blitt oppfattet som voldsomt sterke. Enkelte japanske produkter har vært blant de som har opplevd hærverk rundt demonstrasjonene i Kina.

Til nå har japanske selskaper opplevd Kina som et stabilt land å etablere produskjon i, derfor har samarbeidet økonomisk mellom Japan og Kina økt hvert eneste år. Det er kanskje den beste garantien mot et mer kjølig og anstrengt forhold fremover. Men ett spørsmål stilles tydeligere og tydeligere ikke bare i Japan; hva vil Kina med sin økte militære styrke?

Grunnlag for borgerlig politikk

En borgerlig regjering må søke makt for å gjøre en forskjell, ikke for maktens egen skyld. Vårt mål må være å sikre varig velferd, mer valgfrihet for enkeltmennesket og familiene samt større armslag for frivillige og private som vil bidra i samfunnet. Denne politikken vil Høyre, FrP, KrF og Venstre få gjennomslag for i samarbeid med hverandre, ikke gjennom samarbeid med Arbeiderpartiet.

Norge er et godt land å bo i, og vi må ta vare på det beste ved det. Men hvis vi ikke er villige til å skifte kurs vil vi oppleve store problemer i fremtiden. I 2020 kommer eldrebølgen for fullt, og vi må bruke tiden frem til da på å ruste oss på å møte den. Norge må få flere økonomiske ben å stå på, kvaliteten og effektiviteten på de offentlige tjenestene må bli bedre, og vi må sørge for at Norge kan hevde seg i den globale kunnskapskonkurransen.

De borgerlige partiene har felles tankegods og politikk det er mulig å bygge en borgerlig regjering rundt. Vi må i større grad dyrke det vi er enige om, enn det vi er uenige om. Et borgerlig flertall i 2013 må gi en borgerlig regjering, og en ny politisk kurs.

Skape mer, ikke skatte mer
På rødgrønn side snakkes det som om skatteøkninger er det eneste virkemiddelet i verktøykassa for å opprettholde velferden. Det er en grunnleggende forskjell på oss og dem.

Borgerlig side vet at å trygge varig velferd handler om å skape større verdier. Det gjør vi ikke gjennom å skatte for mye, eller å millimeterregulere næringslivet. De borgerlige partiene vil redusere byråkrati og skjemavelde, styrke det private eierskapet og satse mer på forskning og utvikling. Vi trenger omsorg også for små og mellomstore bedrifter, ikke bare store selskaper hvor staten har en eierandel.

Velferd med valgfrihet.
For de borgerlige partiene er valgfrihet en forutsetning for å styrke velferden og verdigheten for den enkelte. De borgelige partiene er enige om at pasientene skal få raskere og bedre helsehjelp gjennom et bedre samarbeid mellom den offentlige helsetjenesten og private aktører. Grunnplanken i denne politikken er at helsetjenestene uansett skal være finansiert av det offentlige, det viktigste er tilbudet du får, ikke hvem som leverer tjenesten.

Dette er en fundamental forskjell fra de rødgrønnes politikk. De mener at valgfrihet truer velferden, og argumenterer med at siden de ikke tror valgfrihet kan oppnås for alle, bør den ikke være tilgjenglig for noen.

Borgerlig side er blitt enige om hvordan samhandlingsreformen skal se ut, mens de rødgrønne nesten ser ut til å ha gitt opp å bli enige sier sitt om at avstandene ofte er kortere på borgerlig side, enn hos de rødgrønne.

Satsing på forskning og utdanning.
En bedre utdanning, fra grunnskole til universitet og høyskole er helt nødvendig for at hver enkelt av oss skal få muligheten til å realisere sitt potensial. De borgerlige partiene vil ha slutt på hvileskjæret for høyere utdanning og forskning, og vi vil prioritere det viktigste først i skolen. Vi er enige om en forsterket satsing på kunnskap. Rekrutteringen og kompetansen i grunnskolen og videregående skole må forbedres. En god skole som gir elever like muligheter uavhengig av bakgrunn forutsetter mer kunnskap og læring i skolen. Partiene er også enige om å øke bevilgning til forskning og høyere utdannelse.

Modernisere offentlig sektor
Moderniseringen av offentlig sektor har tatt flere steg tilbake, og siden stått på stedet hvil etter at de rødgrønne overtok. Når Arbeiderpartiets Raymond Johansen uttaler til landsstyret at ”vi har ikke dårlige offentlige tjenester i Norge” viser det en mangel på ambisjoner om å bli enda bedre. De borgerlige partiene er enige om at vi trenger en mer effektiv offentlig sektor som gir bedre tilbud til borgerne, og som frigjør ressurser fra administrasjon til tjenesteyting for å møte behovene til et stadig økende antall eldre.

Bedre samferdsel
Mens de rødgrønne partiene har angst mot private løsninger også i samferdselssektoren ser de borgerlige partiene at den norske samferdselspolitikken er overmoden for en overhaling. De borgerlige partiene igangsatte tre byggeprosjekter gjennom moderne byggemetoder, kalt Offentlig-Privat Samarbeid (OPS) sist vi hadde flertall. Disse tre byggeprosjektene ble realisert på halve tiden, og der hvor det oppstod kostnadssprekker ble det ikke belastet det offentlige, men entrepenøren. Togkaoset som har herjet norsk jernbane den siste tiden er en god grunn for de borgerlige til å konkurranseutsette flere jernbanestrekninger for å øke kvaliteten på togtilbudet.

Utgangspunktet for denne enigheten er noen felles grunnleggende verdier. Alle de borgerlige partienes prinsipprogram åpner med å snakke om det enkelte menneske, og enkeltmenneskets rettigheter. Vi tror at fellesskap er mer enn offentlig sektor. Vi anerkjenner at folk må få lov til å ta valg politikerne ikke liker, fordi mindretallets friheter og rettigheter skal beskyttes mot flertallets tyranni. Vi tror at staten ikke kan løse alt best alene, og at de private kan gi verdifulle bidrag. Vi tror at å slippe skaperkraften og enkeltindividene løs vil gi et bedre samfunn. Det gjør at jeg er optimistisk med hensyn til muligheten for å danne en borgerlig regjering, som vil gi Norge en ny politisk kurs.

Når panikken tar Arbeiderpartiet

AP er åpenbart ikke særlig fornøyd med utviklingen i velferdsdebatten. Jeg er ikke spesielt overrasket over det. Bare den siste tiden har det vært sterkt fokus på to saker som viser med all tydelighet at de rødgrønnes store ord og fagre løfter forblir akkurat det.

Før det første har vi debatten om at 600.000 mennesker i arbeidsfør alder står utenfor arbeidslivet. Høyres linje er at det skal lønne seg å jobbe, Arbeiderpartiet har med sitt nye statsbudsjett gjort det mindre attraktivt å gå fra trygd til arbeid for mange. Avstanden mellom ord og handling er stor.

For det andre har vi en nesten eksplosjonsartet utvikling i antallet mennesker som bruker private helseforsikringer for å unngå den stadig økende offentlige helsekøen. Regjeringen lider av en privat allergi og vil ikke samarbeide med private for å redusere helsekøen. Høyre ønsker å slippe alle gode krefter til for å redusere helsekø og ventetid. Vi gjorde det sist vi satt i regjering, og helsekøen gikk ned med 70.000. Under de rødgrønne har den økt med 50.000.

På fredag ble begeret åpenbart fullt for Helga Pedersen. Ikke slik å forstå at hun tok et oppgjør med egen politikk og resultatene av den, men fordi hun mislikte at jeg snakket om behovet for mer skreddersøm for å få flere funksjonshemmede med i arbeidslivet. Jeg nevnte ikke AP med et ord, men snakket om Høyres politikk.

Helga svarte med å be meg ”klappe igjen.”

Jeg forstår det er ubehagelig for Arbeiderpartiet at de har havnet i bakleksen med sin velferdspolitikk og i velferdsedebatten generelt, og at de ser det stivbeinte systemet holder folk utenfor arbeidslivet – men da er ikke løsningen å angripe oss som vil få flere inn i arbeid. Det vi trenger er politikk som gir muligheter for alle.

Høyre har foreslått en rekke velferdspolitiske tiltak som ville gitt flere mennesker en ny sjanse. Arbeiderpartiet har konsekvent stemt mot disse. Blant annet inviterte jeg til en stor nasjonal dugnad for å hjelpe voksne med manglende lese- og skrivekunnskaper. Mange av disse har havnet på uføretrygd helt unødvendig. Du er ikke syk fordi skolen har sviktet deg, du trenger hjelp til å lære å lese og skrive.

Jeg lover at Høyre kommer til å fortsette å utvikle vår velferdspolitikk. Arbeiderpartiet får det ikke noe lettere i velferdsdebatten fremover.

Får Norge endelig innført personvalg?

Norge er snart det eneste landet i Europa hvor velgere ikke har mulighet til å påvirke hvilke personer som velges inn i nasjonalforsamlingen.

Høyre har i flere runder jobbet for å få dette endret. Derfor synes jeg at Martin Kolbergs politiske signaler de siste dagene om at han i alle fall (og kanskje Arbeiderpartiet?) er på gli i spørsmålet om å gi velgerne mer makt.

For meg er det et paradoks at i Norge utsettes fritidspolitikerne våre for velgernes personvalg. Både ved kommune- og fylkestingsvalg kan du gjøre endringer på listen, mens landets heltidsbetalte stortingsrepresentanter – vi slipper at velgerne gir sin mening om oss.

Jeg mener personer betyr noe i politikken. Jeg tror at personvalgstemmer gir anledning til å gjøre noen endringer på stortingsvalglisten, for velgerne vil bidra til å gi enkeltrepresentantene en sterkere tilknytning til valgkretsen sin og mandat hjemmefra enn det vi har i dag.

Det vil også kanskje bidra til at flere stortingsrepresentanter jobber hardere for å bli kjent i sin valgkrets, og dokumentere hva de jobber med og hvilke saker de prioriterer.

Utgangspunktet for Martin Kolbergs nye tanker er Stortingets kontroll- og konstitusjonskomiteens behandling av et representantforslag fra Per-Kristian Foss, Jan Tore Sanner, Ingjerd Schou og meg. Dette forslaget er egentlig en liten omkamp, for da vi behandlet ny valglov i 2003, lå det inne et tilsvarende forslag fra Bondevik II-regjeringen.

Jeg hadde før jeg ble kommunalminister jobbet mye i Høyre for å få til en endring av vår politikk på dette området. Det fikk vi gjennomslag for også i Bondevik II- regjeringen. Da forbauset det meg  at både Arbeiderpartiet, SV og Fremskrittspartiet stemte i mot. Hvorfor de ikke ønsket å gi velgerne større innflytelse var ikke så lett å forstå.

Derfor ble det ikke noe av personvalg i forbindelse med stortingsvalget i hhv 2005 og 2009, men kanskje Martin Kolbergs nye snuoperasjon er et signal på at dette vil bli mulig fra 2103 eller 2017.

Vi har foreslått det samme som Stortinget hadde til behandling i 2003. Det innebærer at partiene lager listen, bestemmer hvem som står på listen, og hvis ikke noen på listen får mer enn 8 % personstemmer – det betyr 8 % av de som er partiets velgere i valgkretsen – så vil den listen partiet har satt sammen gå inn i den prioriteten partiet har gjort. Så hvis for eksempel 8 % har gitt et kryss til nr 3 på listen, så vil den personen gå foran  nr 1 og 2 på listen, hvis de ikke har like mange kryss eller flere.
Personvalgstemmene har ingen betydning for fordelingen av mandater mellom partiene, men altså en fordeling av hvem som får stortingsplassen.

Jeg er villig til å diskutere både prosenten på 8 % og systemet med hvor mange kryss man kan ha, men jeg er overbevist om at personer betyr noe i politikken og at det betyr noe for å få et sterkere personlig mandat for den enkelte stortingsrepresentanten.

Derfor er jeg glad for Martin Kolbergs  nye tanker og håper at det blir Arbeiderpartiets tanker.