Stråmenn og skremmebilder

Det er flere årsaker til Høyres fremgang fra bunnivået i 2009 og til i dag. Én av dem er at vi tok på alvor det velgerne har sagt lenge: De er lei av politikere som bare krangler, legger skylden på hverandre og tegner skremmebilder av hverandres politikk.

Derfor valgte vi å i mindre grad aktivt oppsøke konfliktsaker med andre partier. Vi ville heller være mindre synlige i media en periode, men da heller være mer synlig med våre forslag og vår politikk. Det tok tid, men det gav resultater.

Komplett fravær av konfliktsaker er naturlig nok ikke mulig. Det er opposisjonens rolle å være kritisk til posisjonen, og den journalistiske dekningen baserer seg også på kritiske kommentarer fra opposisjonen. Slik skal det være.

Men vi svikter vårt ansvar som politikere ovenfor velgerne hvis kritikk ovenfor hverandre er det eneste vi har å bidra med. Uansett om vi sitter i posisjon eller opposisjon. Vi svikter særlig hvis kritikken ikke baserer seg på de faktiske forhold. I politikken ser vi ofte at man tegner opp et bilde av en motdebattant som enten er overdrevet, karikert eller rett og slett feilaktig. I stedet for å angripe den motstanderen man faktisk har, angriper man en annen – som man selv har skapt, og som er langt verre enn den virkelige. Det er dette som kalles stråmannsargumentasjon. Partier som velger slike taktikker gjør nok også seg selv en bjørnetjeneste. Å undervurdere velgerne lønner seg ikke.

Jeg advarte mot debattformen i en tale til Høyres stortingsgruppe, og påpekte også at Høyres sjel ligger i velferdspolitikken. Reaksjonene lot ikke vente på seg. Helga Pedersen slo til med Arbeiderpartiets nye mantra ”Skattekutt er velferdskutt” og en lang liste over forferdeligheter som ville komme med Høyre i regjering. Hvor listen var tatt fra vet jeg ikke, for det var ikke hentet fra Høyres programmer, forslag i Stortinget eller våre budsjetter. Kristin Halvorsen kunne fortelle at velgerne ikke vet sitt eget beste, og tror for godt om Høyre. Underforstått: De har ikke skjønt hvor forferdelige vi er.

De rødgrønne mener at høye skatter er den beste måten å sikre velferden. Jeg mener det vil svekke den på sikt. Høyre mener at vi må skape mer, ikke skatte mer. Våre forslag om mindre skatt, mer satsing på samferdsel, skole, forskning og innovasjon samt modernisering av staten handler nettopp om å gi oss rom for å trygge varig velferd. Skattelette er virkemiddelet, velferd er målet.

For all del, mitt mål med kronikken er ikke å få mindre fokus på Høyres politikk. Jeg forventer at de rødgrønne vil angripe oss, og at de er genuint uenige i vår politikk. Hvis AP vil bidra til gratis pr for våre løsninger ved å snakke om dem må de gjerne gjøre det. Problemet er bare at AP ikke diskuterer Høyre, men en teoretisk og lett udefinert høyreside som vil ruinere velferden i Norge og skape ”amerikanske tilstander” i helsevesenet.

Det er forståelig hvorfor de gjør det. En slik motstander er tross alt mye enklere å drive valgkamp mot enn én hvor de må forholde seg til fakta.

For fakta er at Høyre i hele sin historie har vært med å bygge velferden, ikke rive den ned.

Høyre-regjeringer har gjort mye for å styrke velferden. Regulering av arbeidstider for barn og ungdom ble fremmet av Høyre i 1890. Vi innførte sykeforsikring i 1894. Vi fattet vedtak om alderstrygden i 1923. Folketrygden kom i 1967, under en Høyreregjering. På 80-tallet åpnet vi samfunnet og gjorde det lettere å få hverdagen til å henge sammen for familiene. En styrking av den personlige velferden.

Også sist vi satt i regjering gjorde Høyre mye vi kan være stolte av. Vi reduserte helsekøen. Rusmisbrukernes interesseorganisasjoner sa at med vår regjering hadde de aller svakeste i samfunnet endelig fått en plass ved bordet. Norge fikk ros av FN for at det ble færre fattige barn i Norge. Var det å rasere velferden, eller å styrke den?

I boken «Hamskifte – den norske modellen i endring» utgitt av FAFO, skriver forfatterne: «Ulike regjeringer har nærmest tatt del i et kappløp om å bygge ut den offentlige velferden og bekjempe fattigdom og ulikhet.»

Én av forfatterne er for øvrig Gudmund Hernes. Med sin fortid som statsråd for Arbeiderpartiet kan han vanskelig anklages for å ha en høyrevridd agenda

Det er forskjell på for eksempel velferdspolitikken til Høyre og Arbeiderpartiet. Høyre mener velferdssamfunnet aldri vil nå et punkt hvor det offentlige kan gjøre alt alene. En god offentlig velferd gir et godt tilbud til mange. Men den svikter ofte dem som har spesielle behov. Den skaper ikke valgfrihet. Den gir mindre rom for fornyelse, og dårligere fleksibilitet. Derfor ønsker vi oss et større mangfold, med mer valgfrihet. Nettopp for å oppnå mer fornyelse og fleksibilitet. Fortsatt finansiert av det offentlige.

Det er forskjell på hvordan Høyre og Arbeiderpartiet vil finansiere velferden. Mens Arbeiderpartiets talsmenn har tatt til orde for å skatte mer, har Høyre sagt vi må skape mer.

Jeg går mer enn gjerne i en konstruktiv debatt med Stoltenberg om utfordringene for velferdsstaten. Både hvordan den skal organiseres, og hvordan den skal finansieres. Men jeg har en innstendig oppfordring til Stoltenberg og andre rødgrønne politikere: La oss gjøre det med ærlige argumenter og fakta, ikke stråmenn og skremmebilder. Nettopp fordi det finnes reelle forskjeller mellom partiene trenger vi ikke konstruere dem.

Jeg vil i hvert fall gi velgerne det de ønsker seg: En ærlig debatt som viser de faktiske alternativene. Fri for skremmebilder og stråmenn. Det tror jeg velgerne vil belønne.

Det viktigste først

På ethvert område hvor man ønsker å gjøre endringer må man prioritere det viktigste først. Om huset ditt er i ferd med å falle sammen hjelper det for eksempel lite å bytte gardiner, hvis det er grunnmuren som er problemet.

Slik er det også med skolen. Nå sier ikke jeg at skolen holder på å falle sammen, men det er et problem at 1 av 5 norske elever går ut av skolen uten å kunne lese og skrive skikkelig. Det er et problem at 30 % av elevene ikke fullfører sin påbegynte videregående utdanning. Og det er et problem at 70 % av norske elever ikke får den tilpassede undervisningen de har krav på.

Da må vi gjøre det viktigste først.

Jeg har vært på mange skoler i forbindelse med skolestarten de siste ukene. Og jeg har blitt imponert av mye av det jeg har sett. Særlig har jeg blitt møtt av en mengde dyktige og engasjerte rektorer.

Hvor viktige gode rektorer er for en god skole har blitt dokumentert i boken ”Riktig rektor?” skrevet av Morten Melhus og Pernille Dysthe. De har intervjuet 11 rektorer som alle har snudd dårlige resultater til å komme godt over gjennomsnittet.

Forfatterne peker på at det først og fremst ikke er mangelen på ressurser som er problemet i skolen, men mangel på god ledelse. De peker på at gode ledere utgjør forskjellen på A- og B-skoler, og at det er et skille i norsk skole som er høyst reell. I Aftenposten uttalte de at ”Tusenvis av norske skolebarn får dårligere skolegang på grunn av dårlige skoleeiere.”

Skoleeiere er ikke rektorene, det er politikerne. På fylkes- og kommunenivå er det politikere som er skoleeiere, og som må ta sitt ansvar for at skoleledelsen gjør en god jobb.

Å ansvarliggjøre skoleledelsen for de resultatene den enkelte skole oppnår er en viktig del av politikernes jobb. Men det må også satses på bevisst utdanning i det å være en god leder.

En annen avgjørende faktor, ja den aller viktigste, er gode lærere. Syv av ti lærere melder selv at de har behov for mer etter- og videreutdanning. Det er en oppgave skoleeiere og skoleledelse må gå sammen om å løse på en god måte slik at kunnskapsnivået hos norske lærere heves, og i tur kunnskapsnivået hos norske elever. Byrådet i Bergen fortjener ros i så måte for å ha gjort en god innsats med å være aktive og bevisste skoleeiere som har satset på etter- og videreutdanning

Høyre har foreslått egne opplegg for etter- og videreutdanning av lærere hvor innsatsen er målrettet for å oppnå en kompetanseheving i de fagene og på de skolene hvor det er størst behov.

Man kan ikke prioritere alt på én gang, man må gjøre det viktigste først. Det viktigste for Høyre er bedre skoleledelse, bedre skoleeiere og bedre lærere. Vi prioriterer det fordi vi har like høye ambisjoner for barn, som barn har for seg selv.

Kunnskapsminister Kristin Halvorsen har i liten grad tatt disse utfordringene på alvor. Når Høyre har forsøkt å løfte problemstillingene har vi blitt møtt med anklager om at vi setter skoler og lærere i gapestokk. Halvorsen har valgt å bruke sin energi på å detaljstyre det som er mindre viktig. Da tenker jeg f.eks på at det er blitt et lovbrudd for kommunepolitikere å heller bruke fruktpenger på en god lærer, enn flere pærer. Og at hun nå sysler med tanken om å lovfeste hvor mange elever det kan være per lærer.

Høyre er ikke imot frukt og grønt i skolen, men vi er mot at det skal prioriteres på bekostning av mer etter- og videreutdanning. Høyre er ikke imot flere lærere i skolen, men vi er mot at det skal prioriteres foran bedre lærere i skolen.

Å gjøre norsk skole handler om å prioritere det viktigste først. Høyre vil prioritere bedre skoleeiere, bedre lærere og bedre skoleledelse.

(Denne artikkelen står på trykk i min BA spalte 8 september – men ligger ikke på nett, derfor publiserer jeg den her og :))

Vi trenger en høring om Hardanger

Økonomer, ingeniører, naturvernere, politikere, hele Bergen og halve Sandviken har ytret sine meninger om høyspentmastene i Hardanger. Det er mange stemmer i debatten om dette betydelige naturinngrepet. Diskusjonen har ført til at flere enn energibyråkratene har fått presentere argumenter og synspunkt. Det mener jeg gir oss gode grunner til å revurdere både traseene, om kabling er bedre og hele utbyggingen.

Saken om høyspentledningen Sima-Samnanger har to sider. Vi forstår at det må tas hensyn til forsyningssikkerheten i Bergensregionen. Vårt moderne samfunn er sårbart, og Norge trenger et moderne kraftnett. Behovet for mer strøm i Bergensområdet ar en av grunnene til at jeg ønsket gasskraftverk på Mongstad velkommen. Etter min mening er det ikke aktuelt å spille med forsyningsikkerhet.

På den annen side har vi hensynet til Hardangernaturen. Høyre vil gi fremtidens nordmenn de samme muligheter til vakre naturopplevelser som nåtidens nordmenn. Byggingen som skal skje nå har minst et 50 års perspektiv over seg. Jeg mener denne generasjonskontrakten er en forpliktelse som er viktig å overholde. Mange andre deler også denne oppfatningen.

En meningsmåling har vist at 55,7 prosent nordmenn er motstandere av kraftlinjen gjennom Hardanger. Bare 18,3 prosent støtter utbyggingen. Senterpartiet har landsmøtevedtak mot luftspenn. SV er heller ikke begeistret for løsningen som er valgt. Internt i Arbeiderpartiet er det også strid. Det kan vil lese om hver dag.

Denne splittelsen burde ha fått varsellampene til å lyse rødgrønt både hos olje- og energiminister Terje Riis-Johansen og Statnett. De burde skjønt at en sak som dette krever en åpen beslutningsprosess og solid politisk håndverk. Debatten som går nå vitner om det motsatte. Regjeringen har holdt kortene tett til brystet, det har ikke vært åpne faglige debatter om alternativer. Vi så hvilke konflikter som tårnet seg opp, og i 2007 foreslo vi i Høyre at det skulle utarbeides nye retningslinjer som ga mer jord- og sjøkabling når nye nett trekkes .

Høyre har derfor tatt initiativ til en åpen høring for å gi en skikkelig gjennomgang av sakens mange sider. Vi er nødt å gjennomføre dette på egenhånd siden regjeringen skjuler seg bak byråkrati og lukkede dører. Det er mange spørsmål som fortjener oppklarende og fullstendige svar. Har naturens egenverdi blitt tilstrekkelig vektlagt i beregningene? Finnes det andre traseer som er reelle alternativ? Hvordan bør vi legge høyspentledninger i fremtiden?

Sjøkabler har vært lansert som en løsning i Hardanger. Den sparer oss for større naturinngrep, men vil koste mer å bygge. En av innvendingene har også vært at teknologien ikke er moden for bruk ennå. Det kan vi delvis takke regjeringen for. De avviste nemlig Høyres forslag å etablere et fagråd som kunne fungert som pådriver for raskere utvikling av kablingsteknologi. En sjøkabel i Hardanger kunne stadfestet Norges posisjon som verdensledende på undervannsteknologi.

I fjor foreslo vi også at regjeringen skulle utarbeide klare retningslinjer for mer bruk av jord- og sjøkabler i kraftnettet. Det ble nedstemt. Vi trenger en bred politisk enighet om fremtidig norsk nettpolitikk. Snart kommer det flere lignende saker opp til behandling. Det er blant annet planlagt en kraftlinje mellom Fardal i Sogn og Ørskog på Sunnmøre som kommer til å krysse fjordlandskap 25 kilometer fra turistmagneten Geiranger.

Jeg mener det er viktig å huske på at politikere av og til er nødt til å ta upopulære beslutninger. Det er en del av jobben vår. Før man tar en upopulær avgjørelse må man imidlertid være helt sikker på at det riktige alternativet blir valgt. Jeg er ikke sikker på om dette har skjedd i Hardanger. Høyres høring vil hente gode og gjennomtenkte innspill som regjeringen må bruke til å revurdere den beslutningen de har tatt.

(Innlegget har stått på trykk i Bergensavisen 10.08.2010)

Trygt Norge

Sommeren er tid for ferie og hygge for folk flest. Dessverre er det også høysesong for mange kriminelle. Hver sommer er avisene preget av oppslag om hvordan kriminaliteten rammer.

Det vil merkes godt i hele landet. Vi har hatt en jevn utvikling med stadig mindre synlig politi i gatene. Bare de to siste årene har sentrum politistasjon i Bergen blitt nedbemannet med 25 årsverk. I Oslo sentrum har antall politifolk blitt halvert på 20 år. Politiet gjør så godt de kan med ressursene de har til rådighet, men det er umulig å kutte så mye uten at det går utover publikum.

Det er mye som påvirker hvilke rammer politiet har å jobbe med, men arbeids- og ressurssituasjon er til syvende og sist et politisk ansvar. Et ansvar de rødgrønne har sviktet.

At det blir mindre politi utfordrer lovlydige folks trygghetsfølelse, og det styrker trygghetsfølelsen til de kriminelle. Det motsatte av hvordan det burde være.

Ikke bare trues tryggheten til innbyggerne, men også politiets egen trygghet. I vanskelige og muligens farlige situasjoner opplever de å ikke kunne tilkalle forsterkninger. Utviklingen er rett og slett uakseptabel.

Vi har i fem år hatt en justisminister som har lovet bedring. Som har skrytt av innsatsen til regjeringen. Og som har fortalt oss at regjeringens justispolitikk er en suksess. Det er en historie Knut Storberget blir stadig mer alene om å fortelle.

Høyre mener kriminalpolitikken er moden for en skikkelig gjennomgang. Derfor jobber vi nå med en helhetlig kriminalplan som skal danne grunnlaget for politikken vi vil føre i regjering. På noen områder har vi allerede konkludert.

Først og fremst: Politiet må få mer ressurser hvis vi skal ha mer synlig politi i gatene. Derfor vil Høyre frem mot 2015 bevilge 1,4 milliarder ekstra til 2000 flere politimenn- og kvinner enn i dag. Nyutdannede fra Politihøgskolen skal se frem til arbeid, ikke arbeidsledighetskø.

Vi har påbegynt opptrappingen i våre budsjetter. Bare for 2010 har vi foreslått å styrke politiets driftsbudsjett med 220 millioner. Frem mot 2015 vil Høyre bevilge 1,4 milliarder ekstra til 2000 flere politimenn- og kvinner enn i dag. Nyutdannede fra Politihøgskolen skal se frem til arbeid, ikke arbeidsledighetskø.

Politiets infrastruktur påvirker hvordan ressursene brukes. Det sier seg selv at når politiet i Bergen opplever at de må til Trondheim, og politiet i Oslo drar til Vadsø, for å sette folk i varetekt har vi et problem. Politiet bruker en hel arbeidsdag eller mer på fangetransport, og kostnadene er store. Derfor mener Høyre at varetektsplasser fremover må plasseres nærmest mulig de operative politikamrene for å redusere reisetiden.

Organiserte kriminelle står direkte eller indirekte bak mye av den tyngste og groveste kriminaliteten. Også mer hverdagslig kriminalitet som innbrudd i private hjem og biler øker nå i omfang fordi den er blitt organisert. Noe som har blitt tydeliggjort gjennom opprulling av flere saker med omreisende bander av østeuropeiske kriminelle.

Å stanse utenlandske kriminelle ved grensen vil derfor være noe av det mest effektive vi gjør.

Det er EU som kan vedta de nødvendige endringene. Norge kan slåss for at EU gir oss de nødvendige hjemlene til å utvise EØS-borgere som utnytter bevegelsesfriheten på det groveste. Her mener jeg regjeringen har sviktet.

Høyre mener også at utenlandske kriminelle bør sone i egne avdelinger for å hindre dem i å knytte nettverk i Norge. Innsatsen for å kjøpe soningsplasser for dem i hjemlandet må trappes opp. De man ikke får kjøpt plass til i utlandet skal transporteres rett fra fengsel til hjemlandet etter endt soning.

Nulltoleranse mot narkotika vil fortsatt være viktig for Høyre fordi det har enormt ødeleggende effekter på den enkelte bruker, familie og venner og samfunnet som helhet.

Førsteskansen mot narkotika er tollvesenet. Økte bevilgninger vil gi økte beslag, og mindre innførsel.

Høyre vil gjøre salg av narkotika på eller ved skoler, barneverninstitusjoner og andre steder der barn og unge oppholder seg, samt til barn og unge generelt, straffeskjerpende.

De som ønsker avrusing må få et bedre tilbud enn i dag. Høyre vil legge til rette for mer avrusning enn i dag, blant annet gjennom å hilse private og ideelle organisasjoner velkommen og å lære fra vellykkede programmer i utlandet.

Jeg håper arbeidet med krimplan vil engasjere, og jeg håper at de av dere som har synspunkter på det tar kontakt med oss. Bruk gjerne e-postadressen politikk@hoyre.no

«Skolen, det er meg»

I min tale til Høyres landsmøte i helgen snakket jeg om utfordringene i norsk skole, og hvordan disse kan løses.

Jeg påpekte noen faktiske forhold om norsk skole som bør bekymre alle som ønsker en god skole som gir våre barn en best mulig start på livet.

• 1 av 5 elever går ut av skolen uten å kunne lese og skrive godt nok.
• 1 av 3 elever dropper ut av videregående utdanning.
• 70 % av norske kommuner følger ikke Opplæringslovens pålegg om tilpasset undervisning.
• Syv av ti lærere sier at de har behov for mer etter- og videreutdanning.
• 900 plasser til videreutdanning i matematikk og språk står tomme.

Deretter etterlyste jeg en kunnskapsminister med ambisjoner om å løse disse problemene, og fortalte om hva Høyre hadde foreslått og hva vi ville foreslå.

Svaret jeg fikk fra Kristin Halvorsen i VG var at ”Erna svartmaler skolen”.

Kristin Halvorsen har en argumentasjonsteknikk hvor hun oppfører seg fornærmet på vegne av skolen eller på vegne av lærerne hver gang noen er uenig med henne. Slik vil hun unngå å diskutere fakta.

Kunnskapsministeren burde heller ta heller en saklig debatt om skolen. For hvordan skal de løse problemene i skolen hvis de ikke vil innrømme at de finnes?

Jeg kritiserer ikke skolen. Jeg kritiserer Kristin Halvorsen, og det gjør jeg fordi hun ikke gjør nok for å løse problemene. Kunnskapsministeren er ingen solkonge i norsk skole, og hun kan heller ikke forvente å bli behandlet som en.

Et løft for yrkesfagene

Jeg har i dag presentert Yrkesfagsløftet til Høyre. Slik Høyre løftet den teoretiske kunnskapen på allmennfagene og i grunnskolen gjennom Kunnskapsløftet vil vi nå heve den teoretiske kunnskapen på yrkesfagene.

Ikke gjennom å lage mer teori. Men gjennom å gjøre eksisterende teori knyttet til utøvelsen av det yrket man utdanner seg til. Det er viktigere for en mekaniker å bruke engelsktimene på å forstå fagengelsken som ligger til grunn for manualene de skal lese på jobben enn det er med diktanalyse.

Jeg innser dette ikke høres ut som noe nytt. Mange politiske partier har sagt det en god stund. De fleste sier i sitt partiprogram noe langs linjene av at ”teorien på yrkesfag må yrkesrettes mer”. I det ligger det en innrømmelse av at vi i dag lærer bort mye som ikke er relevant.

Når man leser forskningsrapporter hvor elever kan fortelle at de skriver eventyr om hvordan hus bygges fremfor å bygge dem – da skulle det bare mangle politikerne innrømmer det.

Det ingen har gjort foreløpig er å ta konsekvensene av hva vi vet og foreslå konkrete tiltak for hvordan det skal endres.

I dag ble det slutt på det. Som første parti har Høyre levert forslag til en helhetlig og radikal kursomlegging av yrkesfagene.

Vårt utgangspunkt er at veien til gode fagarbeidere går ikke via studiekompetanse. Respekten for yrkesfaglig utdannelse og kompetanse som et verdifullt selvstendig studie må gjenreises. Samtidig skal vi ha flere ordninger for de som på et senere tidspunkt finner ut at de ønsker å ta høyere utdanning og må opparbeide seg generell studiekompetanse.

Helt konkret ser planen vår for gjennomføring ut som følger:

Fag og teori må henge bedre sammen

1) Høyre vil ha egne læreplaner for yrkesfagene i den videregående skolen. Innholdet og undervisningen i fellesfagene norsk, matematikk, engelsk og naturfag skal knyttes direkte opp til det aktuelle studieprogram og det utvikles nye eksamener for disse.

2) Høyre vil lage et rekrutteringsprogram for å motivere erfarne fagfolk til å skaffe seg pedagogisk tilleggskompetanse og bli lærere i yrkesfag.

Tillate flere opplæringsmodeller

3) Høyre vil utvide tilbudet om praksisbrev til å bli en nasjonal ordning. Praksisbrev er en enda mer praktisk rettet yrkesutdanning enn fagbrev og svennebrev og er en alternativ vei til fagopplæring.

4) Høyre vil tillate alternative opplæringsløp som for eksempel opplæringsprogrammer i bedrift for elever.

5) Høyre vil at elever i hele landet skal ha tilbud om Tekniske og Allmenne fag (TAF). TAF er en modell som gir både fagbrev og studiekompetanse gjennom teoretisk opplæring i skole kombinert med praktisk opplæring i bedrift.

6) Høyre vil endre privatskoleloven og tillate bransjedrevne opplæringsløp i hele eller deler av yrkesfagene og stimulere til nye samarbeidsmodeller mellom bransjeorganisasjoner og den offentlige skolen.

Senere spesialisering og kompetanseheving:

7) Høyre vil beholde dagens krav til generell studiekompetanse. Voksne som har fullført yrkesfag og som vil gå videre til høyere utdanning, skal gis tilbud om påbygningskurs uten øvre aldersgrense.

8) Høyre vil videreutvikle fagskoletilbudet og ser disse skolene som et godt alternativ til annen høyere utdanning for fagfolk som ønsker videre spesialisering i faget sitt.

9) Høyre vil gjøre det mulig å kombinere fagskoleutdanning med teori som kvalifiserer til høyere utdannelse og utvikle flere muligheter for spesiell studiekompetanse innen flere fag (Y-veien).

De rødgrønne uten retning i miljøpolitikken

”Å høre Jens Stoltenberg snakke om miljøpolitikk etter dette, blir som å høre Taliban snakke om kvinnefrigjøring”, sa komikeren Knut Nærum i ”Nytt på nytt” sist fredag i en kommentar om debatten rundt den rødgrønne regjeringens fjerning av avgiftsfritaket for biodiesel. Dette var selvsagt en spissformulering i et humorprogram, men det var likevel treffende. Det skal nemlig bli svært vanskelig for dagens regjering å presentere seg som særlig miljøvennlig etter avgiftsøkningen på biodiesel.

Kun få uker før det viktige klimatoppmøte i København legger Regjeringen frem et forslag som vil gjøre det vanskeligere å redusere klimagassutslippene i Norge. Er det dette de rødgrønne regjeringspartiene mener når de snakker om Norge som et ”miljøpolitisk foregangsland”?

Regjeringen har med forslaget om å fjerne avgiftsfritaket brutt det forliket den inngikk med Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre i januar 2008 der det blant annet het at ”partene er enige om at det skal utvikles sterkere og mer effektive virkemidler som vil bidra til å redusere utslippene på transportområdet utover de tiltak som allerede er satt i verk.” Vil fjerning av avgiftsfritaket for biodiesel bidra til å redusere klimagassutslippene innen transport? Videre het det i klimaforliket at ”partene er enige om å arbeide videre med den grønne omleggingen av kjøretøyrelaterte skatter/avgifter og annen regulering som påvirker veitrafikken og fremmer lavutslipps- og nullutslippsalternativer.” Uansett hvilken begrunnelse Regjeringen har for å fjerne avgiftsfritaket, noen grønn omlegging av avgiftsystemet er det neppe.

I 12. time har statsminister Jens Stoltenberg forsøkt å ”sukre pillen” gjennom å love sende på høring et forslag om å øke omsetningspåbudet av biodrivstoff fra 2,5 til 3,5 prosent og sikre at minst fem prosent av omsatt diesel er biodiesel. Dette er faktisk mindre enn det som det allerede er enighet om. I klimaforliket fra 2008 står det at Regjeringen skal sende på høring et forslag om at andelen biodrivstoff innen 2009 (senere utsatt til 2010) skal være 5 prosent. Det Stoltenberg her lover er altså mindre enn det han allerede har forpliktet seg til i klimaforliket. Det kan ikke kalles noen innrømmelse.

Transportsektoren står for om lag en tredjedel av de norske klimagassutslippene. Det er vanskelig å se for seg at vi kan nå våre klimaforpliktelser uten en kraftig omlegging av bruken av fossilt drivstoff for kjøretøy. Økt bruk av biodrivstoff, herunder biodiesel, vil, sammen med økt bruk av el-biler og andre biler med lave utslipp, være viktige faktor i en slik omlegging.

I sin begrunnelse for å fjerne avgiftsfritaket for biodiesel viser Regjeringen blant annet til negative konsekvenser av enkelte typer biodrivstoff i forhold til at det kan gå utover matproduksjon, og at klimagevinsten for noen typer biodrivstoff er usikker. Jeg har ingen problemer med å se disse innvendingene. Det er ikke nødvendigvis slik at dagens biodrivstoff (1. generasjons biodrivstoff) er den endelige løsningen på utslipp fra bil. Men at det er denne typen drivstoff som nå er i markedet, som er distribusjonsklar og kan brukes nå. Vi kan alle drive teoretiske diskusjoner om de beste fremtidsløsningene, men CO2 utslippene er her og vi må begynne å gjøre noe nå. Det beste må ikke bli det godes fiende. Dessuten er den biodiesel som det er planer om å produsere på Follum 2. generasjons biodiesel basert på avfall fra skogen, og som derfor ikke går på bekostning av verdens matproduksjon. Norske Skogs planer på Follum kan være starten på å utvikle en industri for produksjon av 2. generasjons biodrivstoff i Norge, og skape mange grønne arbeidsplasser. Denne satsingen er i fare som følge av Regjeringens nei til fortsatt avgiftsfritak.

Selv om biodiesel kommer langt bedre ut miljømessig enn tradisjonell fossil diesel, er det ikke til å komme utenom at den med dagens oljepris er dyrere å produsere. Det er lite realistisk å tro at dieselkundene vil betale et par kroner mer pr. liter diesel av ren klimaidealisme. Derfor behøver biodiesel avgiftsfritaket fra autodieselavgiften for å være konkurransedyktig i forhold til fossilt drivstoff. Uten avgiftsfritaket vil ikke biodiesel ha noen muligheter i dagens norske drivstoffmarked.

Saken er ekstra merkelig sett i lys av at før siste stortingsvalg reiste miljøvernminister Erik Solheim og daværende næringsminister Sylvia Brustad til Norske Skog sin fabrikk på Follum og lanserte Regjeringens 100 millioner kroners satsing på miljøteknologi i Norge. Kun uker senere presenterer den samme regjeringen i statsbudsjettet et forslag som sparker bena unna det norske hjemmemarkedet for produktet som Norske Skog skal produsere på Follum.

Dette er et godt eksempel på regjeringens manglende forutsigbarhet i miljøpolitikken. Hvordan skal Norske Skog og andre bedrifter forholde seg til en regjering i løpet av få uker endrer rammebetingelsene så dramatisk?

Dessverre er ikke denne saken enestående. Vi har en regjering som siden den tiltrådte i 2005 har endret rammebetingelsene for fornybar kraftproduksjon hvertfall tre ganger. Nå har den omsider inngått en intensjonsavtale med Sverige om et felles marked for såkalte grønne sertifikater for elektrisk kraft basert på fornybare energikilder fra 2012. Men ingen ennå vet hvem som får delta i et slikt marked, og med de erfaringer man hittil har gjort med de rødgrønne vil nok de fleste som planlegger å investere i ny fornybar kraftproduksjon sitte på gjerdet i en god stund ennå.

Et annet eksempel er rederibeskatningen, der Regjeringen over natten i 2007 og med tilbakevirkende kraft ga norske rederier en ekstra skatteregning på 20 milliarder kroner.

Hvordan kan seriøse næringsutøvere, enten det er i Norges Skog, kraftnæringen, rederinæringen eller næringslivet forøvrig stole på denne regjeringen? Hvem vil investere i miljøvennlig drivstoff eller annen fornybar energiproduksjon når rammebetingelsene endrer seg i ett sett?

Et bedre helsevesen

Norge har et stort potensial for å levere bedre helsetjenester enn i dag. Vi er i verdenstoppen når det gjelder bruk av penger på helse pr innbygger. Resultatene står imidlertid ikke i forhold til innsatsen. I den ferskeste rapporten fra Health Consumer Powerhouse rangeres den norske helsetjenesten bare som nr 10 i Europa, etter Sverige og Danmark som bruker mye mindre penger på helse pr innbygger.

Vi har flere leger, sykepleiere og sykehussenger enn i andre land, men likevel ikke et godt nok tilbud. Dette skyldes ikke at norske leger og sykepleiere ikke løper fort nok, tvert i mot. Årsaken er først og fremst strukturelle problemer og organisatorisk svikt. Jeg mener det er viktig å huske at denne svikten rammer enkeltmennesker, for dem merkes svikten sterkt og det er viktigere enn belastningen på offentlige budsjetter.

I fjor hadde jeg et møte med en ung jente fra Bergen som ble rammet av et system hvor de mastodontiske skrivebordsmodellene ofte ikke samsvarer godt med virkeligheten. Denne jenten var absolutt ikke ressurssvak, men opplevde systemet som for vanskelig.

Hun hadde fått ryggproblemer og skulle til utredning for å fastslå hva problemet var. Problemet var at skulle hun til utredning i Bergensområdet måtte hun stå på venteliste i mange måneder. Ved hjelp av fritt sykehusvalg kunne riktignok denne ventetiden reduseres ved å reise til et annet sted i landet, men skrivet fra sykehusvesenet gjorde det ikke klart for henne at det var et alternativ, eller hvordan hun skulle benytte seg av det.

I mellomtiden risikerte hun at ryggplagene ble forverret, og i verste fall kunne ventetiden medføre permanent uføretrygding. Vi vet nemlig at det er mindre enn 50 prosent sjanse for å komme tilbake til fulltidsjobb i den jobben du er sykemeldt fra ved mer enn 12 ukers fravær. Og mindre enn 17 prosent sjanse etter ett år. At de fleste ikke vet om den statistikken gjør det ikke mindre sannsynlig at de kan bli en del av den. Det gjaldt også for denne jenten som ønsket å bli kvitt plagene sine og komme tilbake i heltids arbeids og en normal, smertefri hverdag. Dessverre holdt systemet henne tilbake.

At vi er organisert slik at helsekronene utnyttes ineffektiv og på en måte som øker sannsynligheten for at folk blir permanent uføretrygdede går ikke i lengden. Det har skapt et 3/4-samfunn hvor den siste fjerdedelen er utenfor arbeidslivet og hvor utgiftene til Folketrygden, primært helsetjenester og sosiale stønader spiser hver tredje krone av statsbudsjettet. Og utviklingen går fortsatt feil vei.

Dette viser at den nye helseministeren fra Bergen, Anne-Grete Strøm-Erichsen står foran betydelige utfordringer. Hun skal sørge for å rette opp strukturelle og organisatoriske problemer i helsevesenet, uten å miste enkeltmenneskene som påvirkes av strukturene av syne – for hvis det skjer vil mange pasienter fortsatt stå med luen i hånden i møte med byråkrati og administrasjon.

Samhandlingsreformen skal være det politiske svaret, men i sin nåværende form vil den ikke være god nok. Det mest kjente og mest åpenbare hinderet er dagens kommunestruktur. Man setter ikke noen med sertifikat for småfly til å lande en jumbojet, men det er det regjeringen nå gjør hvis de ikke foretar strukturelle grep før reformen settes ut i live.

Skulle man løse dette, og det håper jeg vi gjør, så vil det fortsatt gjenstå en rekke grep som må gjøres for at Høyre med god samvittighet skal kunne gi reformen sin tilslutning.

En detaljert gjennomgang av alle kan bli omstendelig, men i stikkordsform betyr det blant annet: Aksept for offentlig kjøp av helsetjenester fra private tilbydere for å redusere helsekøen. En forpliktende plan med konkrete mål for å ruste opp den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Det må komme et vesentlig løft i kommunenes kompetanse og kvalitet. Vi trenger flere kommunale sykepleiere, og ser på en kompetansepott som hever lønnen for høytutdannede kvinner i omsorgsyrkene som løsningen. Et kompetanseløft for de ufaglærte er også nødvendig. Forskning på og fagutvikling i den kommunale helse- og omsorgstjenesten er nødvendig for å gjøre det mer faglig attraktivt å jobbe der samt å forbedre kvaliteten.

Høyre vil ikke gå med på å sende fastlegene rundt på sykehjem og andre steder i kommunene flere dager i uken. Dette vil føre til at eldre møter uengasjerte leger, og at andre pasienter vil få økt ventetid for legetime. Vi vil ha egne, dedikerte sykehjemsleger, og fastleger som er mer tilgjengelige for pasientene.

Til sist mener vi det er avgjørende at kvaliteten i sykehusene og spesialisthelsetjenesten styrkes. Sykehus må styres med kvalitetskrav, ikke bare gjennom økonomiske krav. Høyre vil ikke delta i en konkurranse om å bevilge mest mulig penger, vi mener fokus må være på resultatet man oppnår. Det må utvikles nye kvalitetsindikatorer og resultatene må offentliggjøres. Høyre ønsker også krav om kvalitetssertifisering av alle sykehus, for å bidra til bedre og tryggere helsetjenester.

Når Stortinget nå skal behandle skissen til reform, håper jeg vi møter en lyttende statsråd, med evne til å justere kursen. Dette er ikke en reform for en 4 års periode, men en kursstaking for en lang periode fremover. Eksperter og brukere påviste i forrige uke på et helseseminar i regi av Høyre mange viktige feilgrep i Stortingsmeldingen. Målene er vi nok enig om, men regjeringen har ikke truffet med virkemidlene – så Anne Grethe Strøm-Erichsen bør lytte til innvendingene og forhandle med oss andre om forbedringer.

Burde presentert et budsjett for nyskapning og nytenkning

Norge er et godt land å bo i. Det vil det være også etter dette budsjettet. Men statsbudsjetter er mer enn bare økte eller reduserte bevilgninger på forskjellige budsjettposter neste år. En regjering skal måles blant annet på summen av effektene av budsjettene de leverer, og hva det betyr hvis man løfter blikket og ser noen år frem i tid.

Derfor vil jeg ikke bruke mye tid på å si noe om at budsjettet sannsynligvis bidrar til økt rente, at inntektene stuper, og at regjeringen pøser på med oljepenger.

Budsjettet viser at vi har en regjering som er i ferd med å gå tom for ideer. Derfor forsøker den fortsatt å løse problemene med å bruke mer penger, selv om det aldri var en særlig god idé i utgangspunktet. Og det til tross for at det nå var forventninger om at den ville stramme inn. Den burde ha forsøkt å lette presset mot eksportnæring, industri og øvrig privat sektor.

Høyre mener tiden nå er inne for å prioritere de store oppgavene for fremtiden slik at vi kan sikre varig velferd. Kunnskap, infrastruktur, helse og bedre rammevilkår for det næringslivet som velferden hviler på burde være der regjeringen satset sterkest.

Jeg mener at hvis vi ikke nå fokuserer på nyskapning og nytenkning slik at vi skaper nye verdier og får mer igjen for de pengene som brukes svekker vi grunnlaget for den varige velferden. Norge har fantastiske muligheter, men vi må utnytte dem.

Derfor vil Høyre at staten skal samarbeide med private, blant annet om å redusere helsekøene og bygge mer og bedre vei raskere. Vi vil få flere fra stønad og trygd til arbeid og aktivitet. Offentlig sektor kan administrere mindre og moderniseres mer. Næringslivet kan bruke mindre tid og ressurser på byråkrati og skjemavelde, og mer på forskning og innovasjon.

Skal vi sikre den varige velferden må vi ha mer nyskapning og nytenkning. Vi kan ikke bare spre pengene tynt utover alle budsjettpostene. Den eksplosive veksten i utgiftene til helse, stønad og trygd må bremses, næringslivet må få bedre vilkår og vi må investere betydelig i kunnskap, forskning og infrastruktur.

Det kan gjøres, men da må vi våge å tenke nytt. Høyre vil vise hvordan i sitt alternative budsjett.

Hva nå, Iran?

Irans atomprogram har vært i vinden denne uken. Mens jeg skriver dette sitter Iran rundt forhandligsbordet i Genève med de fem permanente medlemmene av FNs Sikkerhetsråd, samt Tyskland. Temaet for samtalene er atomprogrammet, og derigjennom hele landets forhold til omverdenen. Dette er det første dialogmøtet om temaet på seks år, og de første formaliserte forhandlingene mellom Iran og USA siden den Islamske republikken ble oppretttet for 30 år siden.

Parallelt spiller Iran et meget høyt spill på flere områder. Det ble nylig avslørt at landet er i ferd med å bygge nok en reaktor for anriking av uran, en reaktor som Barack Obama omtaler som ”uforenelig med fredelige hensikter”, mens atomenergibyrået, IAEA, sier at reaktoren er ”på feil side av loven”. På diplomatspråk er dette svært klar tale. Alle vestlige etterretningstjenester synes nå sikre på at våpenprogrammet er gjenopptatt eller fortsatt. Samtidig har Revolusjonsgarden gjennomført omfattende militære øvelser og skutt opp en rekke kort-, mellom- og langdistanseraketter. De siste med en rekkevidde på 2000 km – nok til å treffe Syd-Europa, Tyrkia, Egypt eller Israel. Senest i sitt innlegg i FNs generalforsamling forrige uke gjentok Irans president Ahmadinejad sine trusler mot Israel.

Nettopp kombinasjonen av raketter med denne rekkevidden og atomstridshoder er kjernepunktet. Som jeg har skrevet tidligere på denne bloggen anser Israel denne trusselen som eksistensiell, og dermed stor nok til å nødvendiggjøre et eget militært angrep på Iran. De arabiske landene gjør nesten samme vurdering, og man vil få et nytt atomkappløp i regionen. ”Om nødvendig vil de arabiske landene skaffe seg egne atomvåpen med egyptisk ”know how” og våpenteknologi kjøpt med penger fra Saudi Arabia og Gulfstatene ” ble det sagt i Kairo under mitt besøk der i vinter.

Hvordan USA og Vesten skal forholde til seg til et Iran med atomvåpen er også et uavklart spørsmål. Nettopp de rakettene Iran nå har prøveskutt er begrunnelsen for endringene USA er i ferd med å gjøre i sine planer for et missilforsvarssystem – til et mer fleksibelt system som bygger på eksisterende kapasiteter og derfor raskt kan møte det som oppfattes som en klar trussel. Det amerikanske analyseinstituttet Stratfor har en tankevekkende analyse av de dilemmaene USA nå står overfor i forhold til både Iran og Afghanistan her.

Iranerne har stor selvtillit og mener åpenbart at de forhandler fra en styrkeposisjon. Rakettoppskytningene er et sterkt signal til omverdenen om at de ikke lar seg presse. Obama, som i valgkampen lovte en tilnærming til Iran, men som samtidig har gitt dialogen en tidsfrist ut dette året, står om meget kort tid overfor tøffe valg. Det gjør også resten av det internasjonale samfunnet, ikke minst Kina og Russland som begge må være med på laget om man i det hele tatt skal kunne sette Iran under press. Konsekvensene av møtene i Genève kan bli enorme – for Iran, for Midtøsten og for en verden som følger med i spenning.