Gratulerer med dagen

Feiringen av 1. mai har lange tradisjoner. Vi har kommet langt i Norge, og sånn sett har vi mye å feire. Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen

I dag feirer vi 1. mai, arbeiderbevegelsens internasjonale demonstrasjonsdag. Feiringen har sterke historiske tradisjoner verden rundt. I Norge er den særlig knyttet til utviklingen av et velorganisert, seriøst og anstendig arbeidsliv og utviklingen av velferdsstaten i etterkrigsårene.

Det har vært, og er, bred enighet i Norge om at vi ønsker oss et seriøst arbeidsliv og skattefinansierte velferdsordninger. I boken «Hamskifte – den norske modellen i endring» analyserte FAFO i 2007 de siste 25 års utvikling. FAFOs forfattere slo fast at «Ulike regjeringer har nærmest tatt del i et kappløp om å bygge ut den offentlige velferden og bekjempe fattigdom og ulikhet.»

Utfordringene

Utfordringene endrer seg stadig. Det ser vi når det gjelder arbeidslivskriminalitet, hvor vi stadig må sette inn innsatsen på nye måter og områder for å bekjempe useriøse aktører effektivt.

Vi ser det også når det gjelder den raske teknologiske utviklingen og endrede kompetansebehov. Dette utfordrer vår samfunnsmodell og de små forskjellene vi er vant med i Norge sammenlignet med andre land.

De politiske svarene som skal gi oss et samfunn med sosial bærekraft i 2019 og fremover, må derfor møte disse utfordringene. De må møte dagens – ikke gårsdagens – utfordringer. Dette er utfordringer vi deler med mange land. Men det er også noen særnorske trekk.

Petroleumssektoren har i mange år vært selve vekstmotoren i norsk økonomi. Den vil fortsatt være viktig i mange år fremover. Men vi står midt i en stor omstilling av norsk økonomi hvor andre sektorer må drive veksten.

På den andre siden har vi også et godt utgangspunkt for å takle endringene ved at vi har rike naturressurser, et godt organisert arbeidsliv, høyt utdannet befolkning og små forskjeller

Flere i jobb

Helt sentralt for å kunne ha et bærekraftig velferdssamfunn også i fremtiden, er at flest mulig av oss er i arbeid. Det er arbeidsinnsatsen vår som finansierer både offentlig og privat velferd. Jo flere som jobber, og jo lenger vi står i jobb, jo mer velferd. Derfor sier vi at verdien av arbeid, det er velferd.

Skal flere komme i arbeid må det skapes flere jobber. Fremover vil det bli færre av de svært lønnsomme jobbene knyttet til petroleum. Derfor vi trenger vi også flere jobber med høy verdiskaping. Heldigvis er vi nå på rett spor. 

Under dagens regjering er satsingen på nye arbeidsplasser blitt kraftig styrket, blant annet gjennom Innovasjon Norge, Enova, Skattefunn, økt forskningsinnsats, kraftig utbygging av infrastruktur og vekstfremmende skattelettelser.

Resultatene ser vi: Investeringene i industrien økte 13,6 pst fra 2017 til 2018. Årsverkene til FoU i næringslivet økte med 8,1 pst fra 2016 til 2017. Og det ble 94 600 flere sysselsatte fra 4. kvartal 2015 til 4. kvartal 2018.

I perioden 2008-2014 kom hele veksten i sysselsettingen blant innvandrere. De to siste årene har dette falt til om lag halvparten. Dette viser at vi større grad enn før lykkes med å sysselsette mennesker som ellers ville falt utenfor arbeidslivet.

Jeg tør derfor mene at regjeringen har de beste svarene på utfordringene vi står overfor.

Mange steder i landet, og særlig i distriktene, rapporterer næringslivet nå om at de trenger flere ansatte enn de klarer å rekruttere.

Kompetanse

I tillegg til å skape de mange nye jobbene, må vi kvalifisere flere til jobbene. Det er det viktigste vi kan gjøre for å bekjempe utenforskap og økte forskjeller. Satsing på yrkesfag og regjeringens kompetansereform må derfor fortsette.

Satsingen på yrkesfag har pågått i noen år og vi begynner å se gode resultater. Flere ungdommer i videregående velger yrkesfag. Vi har også rekordmange læreplasser. Ikke siden vi begynte å måle i 2011, har vi hatt flere læreplasser enn nå. Flere fullfører og består.

I årene som kommer skal vi fortsette styrkingen av yrkesfagene: Etter- og videreutdanning av yrkesfaglærere. Tilpasse utdannelsen bedre til yrkeslivet. Åpne for flere tilpassede utdanningsløp. Gjøre det lettere å ta flere fagbrev. Innføre et nytt, praktisk rettet valgfag i ungdomsskolen.

Kompetansereformen er i startgropen. En rekke fagskoler, høyskoler og universiteter landet rundt får nå midler til å utvikle fleksible videreutdanningstilbud i digital kompetanse i tett samarbeid med næringslivet.

Det blir moduler som kan tas mens man er i jobb. Innen temaer som programmering og robotisering, cybersikkerhet, personvern, IT-arkitektur, 3D-modellering og kunstig intelligens. Tett på bedriftenes behov.

Vi etablerer også de to første bransjeprogrammene for å utvikle tilbud om kompetanseheving i de bransjene som er særlig utsatt for digitalisering, automatisering og annen omstilling.

De to første ut er industri- og byggenæringen og kommunal helse og omsorg. På denne måten investerer vi i mennesker og deres fremtid.

Arbeidslivskriminalitet

Useriøse og kriminelle aktører i arbeidslivet er en trussel mot vår samfunnsmodell. De unndrar skatter og avgifter som finansierer velferden, konkurrerer ut seriøse aktører som investerer i sine ansatte og presser lønninger nedover i yrker hvor lønnen ofte er lav fra før. 

LO tok i 2014 et prisverdig initiativ til et trepartssamarbeid mot arbeidslivskriminalitet. Gjennom dette arbeidet har regjeringen tatt i bruk en lang rekke virkemidler.

Blant de viktigste er: Etablering av egne a-krimsentre, styrket innsats fra og bedre samarbeid mellom bl.a. NAV, politiet og Arbeidstilsynet, bedre etterretning og mer kunnskap, lovendringer som effektiviserer samarbeid og felles innsats, krav til lærlinger og færre ledd i kjede ved offentlige anbud og anerkjennelse av utenlandske arbeidstakeres yrkeskvalifikasjoner.

Vi ser nå de første tegnene til at innsatsen gir resultater. Færre bedrifter i byggebransjen opplever at de konkurrerer motuseriøse ifølge Skatteetaten. Arbeidstilsynet finner en lavereandel brudd på lover og regler i sine kontroller.

Dette skal likevel ikke være en sovepute. På andre områder er utviklingen ikke like god. Derfor vil regjeringen holde trykket oppe mot de kriminelle i arbeidslivet. I februar lanserte vi den tredje strategien mot arbeidslivskriminalitet.

Viktige innsatsområder fremover blir blant annet offentlige innkjøp, mer effektiv sanksjonering og inndragning, bedre innsats mot ID-juks, styrket internasjonalt samarbeid med enkeltland og med EU, samt bedre informasjon til og oppfølging av utsatte utenlandske arbeidstakere.

Vi ser at de kriminelle aktørene tilpasser seg innsatsen vi setter inn. Men de skal oppleve at vi hele tiden er etter dem, uansett hvor og hvordan de driver sin samfunnsskadelige virksomheter, helt til de er satt ut av spill. 

Inkludering og integrering

Flere i arbeid handler ikke bare om økt velferd. Det handler også om noe mer. Jeg har møtt mange som har fortalt meg om hva det betyr at det forventes det samme av dem som av alle andre. Om respekt og selvrespekt som følger med det å endelig få en jobb når man har vært utenfor i mange år. 

Vi må engasjere oss mer i å finne veier tilbake til arbeidslivet for de som har falt utenfor. Det finnes mange ulike årsaker til at mennesker ikke er i jobb. Det kan for eksempel handle om helse, fysisk og psykisk. Om kompetanse. Om fordommer hos arbeidsgivere. 

Derfor har regjeringen tatt initiativet til inkluderingsdugnaden. Målet er at 5 prosent av de som ansettes i staten skal være mennesker med en funksjonsnedsettelse eller et hull i CVen. Her finner vi ofte høyt kompetente mennesker. Men altfor ofte vurderes de ikke på grunn av sin bakgrunn. Ideen til inkluderingsdugnaden har vi hentet fra private bedrifter. Nå utfordrer vi enda flere til å være med på dugnaden.

Denne kaffebaren på hjul gir folk en sjanse til å komme inn eller tilbake i arbeidslivet. I tillegg serverer de veldig god kaffe! Regjeringen er i gang med en inkluderingsdugnad som blant annet handler om å gi folk med hull i CVen en sjanse.
Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen

I tiden som kommer vil regjeringen rulle ut det nye integreringsløftet. Her vil kunnskap være hovedsatsingen. I dag er det for mange innvandrere, særlig flyktninger og kvinner, som står utenfor arbeidslivet. Sammenliknet med befolkningen for øvrig har innvandrere lavere sysselsetting, lavere jobbsikkerhet, flere deltidsansatte og korttidsengasjementer, høyere ledighet og flere som står utenfor arbeid og utdanning.

Innvandrere er også utsatt for diskriminering i arbeidslivet, de er oftere overkvalifisert for stillingene de har og flere går av før pensjonsalder. Dette må vi også ta tak i.

Målet er at innvandrere i større grad skal delta i arbeids- og samfunnsliv. De som skal leve og bo i Norge, må være en del av store og små fellesskap i samfunnet vårt.

Et hovedgrep i den nye strategien er en sterk og tydelig satsing på utdanning, kvalifisering og kompetanse. Dette vil bidra til at flere innvandrere får den kompetansen som de selv og samfunnet trenger, slik at de kan komme i arbeid og bidra til verdiskaping og velferd.

Gratulerer med dagen!

Feiringen av 1. mai har lange tradisjoner. Vi har kommet langt i Norge, og sånn sett har vi mye å feire. Men like tradisjonelt er det at enkelte talere bruker lite tid på feiring og desto mer tid på å svartmale samfunnet eller å karikere politiske motstandere.

Jeg håper derfor at teksten over kan være til ettertanke. 

Vi skal være utålmodige. Det er fortsatt mange flere som kan komme i jobb. Det er fortsatt kriminelle aktører i arbeidslivet som skal bekjempes. Og vi har fortsatt en vei å gå før vi kan si at vi har et bærekraftig velferdssamfunn. 

Men det må være lov å glede seg over det velferdssamfunnet vi har skapt sammen.

Gratulerer med dagen til alle!

Samarbeid gjør oss bedre

Bildet er fra da jeg besøkte Kirkens Bymisjons “Arbeidslag” i høst. Foto: Kirkens bymisjon

I en verden preget av uro, bør vi verdsette og hegne om den norske stabiliteten.

Den gjør oss sterkere i møte med utfordringene vi står foran. Nordmenn er gode på samarbeid. På arbeidsplassen, i dugnader, i frivilligheten, mellom politiske partier og mellom partene i arbeidslivet. Samarbeid er noe av det som gjør samfunnet vårt så godt og stabilt som det er.

De som roper høyest

Jeg syns det er verdt å fremheve, fordi i den offentlige debatten får konflikt mye større oppmerksomhet enn konsensus. De som roper høyest og representerer ytterpunktene får ofte mest oppmerksomhet i mediene, både sosiale medier og tradisjonelle medier.

Heldigvis er ikke mengden støy på sosiale medier nødvendigvis en god indikator på hva befolkningen egentlig mener. Virkeligheten ser oftest annerledes ut. Ut fra støyen kunne man tro folk var blitt mer innvandringsfiendtlige.

Oppslutningen om EØS-avtalen har økt

Men det er kort tid siden det kom SSB-tall som viser det motsatte. Om kommentarfeltene representerte meningen til det brede lag av befolkningen ville man trodd EØS-avtalen var under sterkt folkelig press. Tallene viser at oppslutningen om EØS-avtalen har økt. Noe jeg tror også handler om at Brexit har synliggjort viktigheten av avtalen, og mangelen på god alternativer.

Det er viktig at vi ikke lar oss blende av konfliktbildet. Det brede lag av befolkningen er mer opptatt av et større sett med spørsmål som angår dem i hverdagen. F.eks en god skole, et godt helsetilbud og et samferdselstilbud som gjør hverdagslogistikken med barnehage, jobb og fritidsaktiviteter til å gå opp.

Langsiktig arbeid

På områder hvor det går bra at er det som oftest resultatet av langsiktig og tålmodig arbeid. Eksempelvis når regjeringen sammen med arbeidstakerne og arbeidsgiverne samarbeidet og ble enige om ny offentlig tjenestepensjon og ny IA-avtale. Slike saker skaper – naturlig nok – ikke samme støy som konfliktsakene ofte gjør.

Sammenlignet med verden rundt oss, er norske politiske uenigheter ofte mindre fundamentale. Kanskje det mest dramatiske i 2018 var KrFs debatt om hvilket regjeringssamarbeid de skulle søke. Hadde det blitt et regjeringsskifte, ville det skjedd i ordnede former. Det er ikke tilfelle over alt, ei heller i reelle demokratier.

Mye å glede seg over i 2018

Nordmenn har generelt høy tillit til myndighetene. Det tror jeg handler om at de anerkjenner at selv om man er uenig med politikken en regjering fører – så ønsker alle politikere å gjøre Norge til et bedre samfunn. Så er det uenighet om hva som gjør landet vårt bedre og hvilke virkemidler som er de riktige å bruke.
Uansett politisk ståsted, så har det skjedd mye i Norge i løpet av 2018 som man bør kunne glede seg over.

Flere i jobb

Ledigheten er nå den laveste siden finanskrisen. Sysselsettingsandelen øker. Det siste året er det blitt 55.000 flere jobber. Om lag tre av fire kommer i privat sektor. Dette styrker både den sosiale og økonomiske bærekraften i velferdssamfunnet.

Elevene er mer til stede på skolen

Det går riktig vei med mye i norsk skole. Elevene er mer til stede enn før, de lærer mer og flere fullfører videregående. Siden 2014 har nå 27.000 lærere fått tilbud om videreutdanning. Lærertettheten er den høyeste på et tiår, og samtidig mangler færre lærere fordypning i fagene de underviser i. Søkertallene til lærerutdanningen er rekordhøye. Dette styrker den sosiale bærekraften i velferdssamfunnet.

Dette må vi jobbe med fremover

Samtidig er det fortsatt ting som jeg tror det er tverrpolitisk enighet om at vi må gjøre bedre enn i dag. Flere innvandrere må komme i arbeid, derfor må vi satse mer på kompetanseheving og språkopplæring. Mer og bedre tidlig innsats så ingen elever blir hengende etter. En bedre spesialundervisning. Hvordan vi skal få det til, er det uenighet om – og den debatten håper jeg vi får anledning til å ta i 2019.

Internasjonalt kom en av de viktigste hendelsene på tampen av året. Klimatoppmøtet i Katowice kom frem til felles regler for hvordan vi kan gjennomføre Paris-avtalen. Jeg vil takke klima- og miljøminister Ola Elvestuen for innsatsen hans som pådriver. Det er et viktig bidrag til den klimamessige bærekraften.
2019 blir et spennende år.

EØS-avtalen 25 år

1.januar 2019 feirer EØS 25 år. EØS-avtalen er en kilde til velstand for en liten og åpen økonomi som Norge. I omstillingen av norsk økonomi som vi skal gjennom, så trenger vi EØS. Det er tydeligere enn kanskje noen gang, at private arbeidsplasser er avhengig av stabilitet og gode rammebetingelser ikke bare nasjonalt, men også internasjonalt.

Derfor bekymrer det meg at EØS-avtalen står under så sterkt politisk press som den gjør. Enkelte etterlyser alternativer til avtalen. De bør se på hva som skjer i Storbritannia. Det er helt uaktuelt for en regjering ledet av meg, å skape usikkerhet om Norges tilknytning til EØS.

Forhandlinger om en ny regjering

Neste år vil vi gå i forhandlinger om en ny regjering. Det er for tidlig å si om vi lykkes, men jeg er optimistisk. Vi har likevel betydelige utfordringer. Vi er nødt til å holde igjen på offentlig pengebruk nå, ellers truer vi den økonomiske oppgangen gjennom økt press på kronekursen, samt konkurranse om arbeidskraften.

Det er en ramme vi må ha med oss i forhandlingene, som også legger begrensninger på ambisjonsnivået. Men erfaringen mellom de fire partiene er at vi greier å bli enige – slik vi har blitt om store reformer, statsbudsjetter og mye dag-til-dag politikk. Vi er ofte enige om målet. Uenigheten handler oftest om virkemidlene.

Jobb til flere med hull i CVen

Ett av målene jeg er sikker på at vi er enige om, er å få flere med hull i CVen og nedsatt funksjonsevne inn i arbeid. Nå som norsk økonomi er inne i en oppgangskonjunktur må vi få flere som står utenfor, inn i arbeidslivet. Vi kan ikke gjøre som under forrige høykonjunktur. Som LOs daværende sjeføkonom Stein Reegård sa i 2014: «Siden finanskrisen 2008 har hele sysselsettingsveksten tilfalt utenlandsk arbeidskraft.» Norske bedrifter må heller ringe NAV, enn til Polen. Norske myndigheter må jobbe mer med å kvalifisere folk til arbeid.

Løfte familier ut av fattigdom

Å få flere inn i arbeidslivet vil også være det viktigste vi kan gjøre for å bekjempe en annen stor utfordring: Barn som vokser opp i vedvarende fattigdom. Å hjelpe foreldre i arbeid, vil løfte familier ut av fattigdom. I tillegg er det bekymringsfullt at det fødes for få barn i Norge, og vi trenger å forstå hvorfor mange utsetter å få barn – og dermed får færre barn. Derfor vil mange aspekter av barn og familiers situasjon være viktig i årene fremover.

Det er mye å ta fatt i. Men jeg er glad for at det er det vi skal jobbe mot – for mange andre land har betydelig større utfordringer. Gjennom samarbeid – mellom partier, organisasjoner og partene i arbeidslivet, så tror jeg vi vil lykkes med å håndtere utfordringene våre på en god måte.

Neste år, og i årene fremover.

Innlegget ble først publisert i Dagbladet.