Gratulerer med dagen

Feiringen av 1. mai har lange tradisjoner. Vi har kommet langt i Norge, og sånn sett har vi mye å feire. Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen

I dag feirer vi 1. mai, arbeiderbevegelsens internasjonale demonstrasjonsdag. Feiringen har sterke historiske tradisjoner verden rundt. I Norge er den særlig knyttet til utviklingen av et velorganisert, seriøst og anstendig arbeidsliv og utviklingen av velferdsstaten i etterkrigsårene.

Det har vært, og er, bred enighet i Norge om at vi ønsker oss et seriøst arbeidsliv og skattefinansierte velferdsordninger. I boken «Hamskifte – den norske modellen i endring» analyserte FAFO i 2007 de siste 25 års utvikling. FAFOs forfattere slo fast at «Ulike regjeringer har nærmest tatt del i et kappløp om å bygge ut den offentlige velferden og bekjempe fattigdom og ulikhet.»

Utfordringene

Utfordringene endrer seg stadig. Det ser vi når det gjelder arbeidslivskriminalitet, hvor vi stadig må sette inn innsatsen på nye måter og områder for å bekjempe useriøse aktører effektivt.

Vi ser det også når det gjelder den raske teknologiske utviklingen og endrede kompetansebehov. Dette utfordrer vår samfunnsmodell og de små forskjellene vi er vant med i Norge sammenlignet med andre land.

De politiske svarene som skal gi oss et samfunn med sosial bærekraft i 2019 og fremover, må derfor møte disse utfordringene. De må møte dagens – ikke gårsdagens – utfordringer. Dette er utfordringer vi deler med mange land. Men det er også noen særnorske trekk.

Petroleumssektoren har i mange år vært selve vekstmotoren i norsk økonomi. Den vil fortsatt være viktig i mange år fremover. Men vi står midt i en stor omstilling av norsk økonomi hvor andre sektorer må drive veksten.

På den andre siden har vi også et godt utgangspunkt for å takle endringene ved at vi har rike naturressurser, et godt organisert arbeidsliv, høyt utdannet befolkning og små forskjeller

Flere i jobb

Helt sentralt for å kunne ha et bærekraftig velferdssamfunn også i fremtiden, er at flest mulig av oss er i arbeid. Det er arbeidsinnsatsen vår som finansierer både offentlig og privat velferd. Jo flere som jobber, og jo lenger vi står i jobb, jo mer velferd. Derfor sier vi at verdien av arbeid, det er velferd.

Skal flere komme i arbeid må det skapes flere jobber. Fremover vil det bli færre av de svært lønnsomme jobbene knyttet til petroleum. Derfor vi trenger vi også flere jobber med høy verdiskaping. Heldigvis er vi nå på rett spor. 

Under dagens regjering er satsingen på nye arbeidsplasser blitt kraftig styrket, blant annet gjennom Innovasjon Norge, Enova, Skattefunn, økt forskningsinnsats, kraftig utbygging av infrastruktur og vekstfremmende skattelettelser.

Resultatene ser vi: Investeringene i industrien økte 13,6 pst fra 2017 til 2018. Årsverkene til FoU i næringslivet økte med 8,1 pst fra 2016 til 2017. Og det ble 94 600 flere sysselsatte fra 4. kvartal 2015 til 4. kvartal 2018.

I perioden 2008-2014 kom hele veksten i sysselsettingen blant innvandrere. De to siste årene har dette falt til om lag halvparten. Dette viser at vi større grad enn før lykkes med å sysselsette mennesker som ellers ville falt utenfor arbeidslivet.

Jeg tør derfor mene at regjeringen har de beste svarene på utfordringene vi står overfor.

Mange steder i landet, og særlig i distriktene, rapporterer næringslivet nå om at de trenger flere ansatte enn de klarer å rekruttere.

Kompetanse

I tillegg til å skape de mange nye jobbene, må vi kvalifisere flere til jobbene. Det er det viktigste vi kan gjøre for å bekjempe utenforskap og økte forskjeller. Satsing på yrkesfag og regjeringens kompetansereform må derfor fortsette.

Satsingen på yrkesfag har pågått i noen år og vi begynner å se gode resultater. Flere ungdommer i videregående velger yrkesfag. Vi har også rekordmange læreplasser. Ikke siden vi begynte å måle i 2011, har vi hatt flere læreplasser enn nå. Flere fullfører og består.

I årene som kommer skal vi fortsette styrkingen av yrkesfagene: Etter- og videreutdanning av yrkesfaglærere. Tilpasse utdannelsen bedre til yrkeslivet. Åpne for flere tilpassede utdanningsløp. Gjøre det lettere å ta flere fagbrev. Innføre et nytt, praktisk rettet valgfag i ungdomsskolen.

Kompetansereformen er i startgropen. En rekke fagskoler, høyskoler og universiteter landet rundt får nå midler til å utvikle fleksible videreutdanningstilbud i digital kompetanse i tett samarbeid med næringslivet.

Det blir moduler som kan tas mens man er i jobb. Innen temaer som programmering og robotisering, cybersikkerhet, personvern, IT-arkitektur, 3D-modellering og kunstig intelligens. Tett på bedriftenes behov.

Vi etablerer også de to første bransjeprogrammene for å utvikle tilbud om kompetanseheving i de bransjene som er særlig utsatt for digitalisering, automatisering og annen omstilling.

De to første ut er industri- og byggenæringen og kommunal helse og omsorg. På denne måten investerer vi i mennesker og deres fremtid.

Arbeidslivskriminalitet

Useriøse og kriminelle aktører i arbeidslivet er en trussel mot vår samfunnsmodell. De unndrar skatter og avgifter som finansierer velferden, konkurrerer ut seriøse aktører som investerer i sine ansatte og presser lønninger nedover i yrker hvor lønnen ofte er lav fra før. 

LO tok i 2014 et prisverdig initiativ til et trepartssamarbeid mot arbeidslivskriminalitet. Gjennom dette arbeidet har regjeringen tatt i bruk en lang rekke virkemidler.

Blant de viktigste er: Etablering av egne a-krimsentre, styrket innsats fra og bedre samarbeid mellom bl.a. NAV, politiet og Arbeidstilsynet, bedre etterretning og mer kunnskap, lovendringer som effektiviserer samarbeid og felles innsats, krav til lærlinger og færre ledd i kjede ved offentlige anbud og anerkjennelse av utenlandske arbeidstakeres yrkeskvalifikasjoner.

Vi ser nå de første tegnene til at innsatsen gir resultater. Færre bedrifter i byggebransjen opplever at de konkurrerer motuseriøse ifølge Skatteetaten. Arbeidstilsynet finner en lavereandel brudd på lover og regler i sine kontroller.

Dette skal likevel ikke være en sovepute. På andre områder er utviklingen ikke like god. Derfor vil regjeringen holde trykket oppe mot de kriminelle i arbeidslivet. I februar lanserte vi den tredje strategien mot arbeidslivskriminalitet.

Viktige innsatsområder fremover blir blant annet offentlige innkjøp, mer effektiv sanksjonering og inndragning, bedre innsats mot ID-juks, styrket internasjonalt samarbeid med enkeltland og med EU, samt bedre informasjon til og oppfølging av utsatte utenlandske arbeidstakere.

Vi ser at de kriminelle aktørene tilpasser seg innsatsen vi setter inn. Men de skal oppleve at vi hele tiden er etter dem, uansett hvor og hvordan de driver sin samfunnsskadelige virksomheter, helt til de er satt ut av spill. 

Inkludering og integrering

Flere i arbeid handler ikke bare om økt velferd. Det handler også om noe mer. Jeg har møtt mange som har fortalt meg om hva det betyr at det forventes det samme av dem som av alle andre. Om respekt og selvrespekt som følger med det å endelig få en jobb når man har vært utenfor i mange år. 

Vi må engasjere oss mer i å finne veier tilbake til arbeidslivet for de som har falt utenfor. Det finnes mange ulike årsaker til at mennesker ikke er i jobb. Det kan for eksempel handle om helse, fysisk og psykisk. Om kompetanse. Om fordommer hos arbeidsgivere. 

Derfor har regjeringen tatt initiativet til inkluderingsdugnaden. Målet er at 5 prosent av de som ansettes i staten skal være mennesker med en funksjonsnedsettelse eller et hull i CVen. Her finner vi ofte høyt kompetente mennesker. Men altfor ofte vurderes de ikke på grunn av sin bakgrunn. Ideen til inkluderingsdugnaden har vi hentet fra private bedrifter. Nå utfordrer vi enda flere til å være med på dugnaden.

Denne kaffebaren på hjul gir folk en sjanse til å komme inn eller tilbake i arbeidslivet. I tillegg serverer de veldig god kaffe! Regjeringen er i gang med en inkluderingsdugnad som blant annet handler om å gi folk med hull i CVen en sjanse.
Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen

I tiden som kommer vil regjeringen rulle ut det nye integreringsløftet. Her vil kunnskap være hovedsatsingen. I dag er det for mange innvandrere, særlig flyktninger og kvinner, som står utenfor arbeidslivet. Sammenliknet med befolkningen for øvrig har innvandrere lavere sysselsetting, lavere jobbsikkerhet, flere deltidsansatte og korttidsengasjementer, høyere ledighet og flere som står utenfor arbeid og utdanning.

Innvandrere er også utsatt for diskriminering i arbeidslivet, de er oftere overkvalifisert for stillingene de har og flere går av før pensjonsalder. Dette må vi også ta tak i.

Målet er at innvandrere i større grad skal delta i arbeids- og samfunnsliv. De som skal leve og bo i Norge, må være en del av store og små fellesskap i samfunnet vårt.

Et hovedgrep i den nye strategien er en sterk og tydelig satsing på utdanning, kvalifisering og kompetanse. Dette vil bidra til at flere innvandrere får den kompetansen som de selv og samfunnet trenger, slik at de kan komme i arbeid og bidra til verdiskaping og velferd.

Gratulerer med dagen!

Feiringen av 1. mai har lange tradisjoner. Vi har kommet langt i Norge, og sånn sett har vi mye å feire. Men like tradisjonelt er det at enkelte talere bruker lite tid på feiring og desto mer tid på å svartmale samfunnet eller å karikere politiske motstandere.

Jeg håper derfor at teksten over kan være til ettertanke. 

Vi skal være utålmodige. Det er fortsatt mange flere som kan komme i jobb. Det er fortsatt kriminelle aktører i arbeidslivet som skal bekjempes. Og vi har fortsatt en vei å gå før vi kan si at vi har et bærekraftig velferdssamfunn. 

Men det må være lov å glede seg over det velferdssamfunnet vi har skapt sammen.

Gratulerer med dagen til alle!

Ingen 43-timers uke

Mitt mål er at vi skal unngå å måtte jobbe mer i fremtiden, samtidig som vi bevarer et bærekraftig velferdssamfunn.

I går holdt jeg et foredrag for norske journalister som først og fremst handlet om den økonomiske bærekraften til velferdssamfunnet. Der pekte jeg på beregninger som viser at for å bevare et økonomisk bærekraftig velferdssamfunn, må vi få flere i jobb.

Veldig forenklet så pekte jeg på følgende: Hvis vi ikke lykkes med å få flere i jobb, og ønsker å ha råd til gode velferdstjenester også i fremtiden, må de som er i arbeid jobbe flere timer i uken enn i dag. Finansdepartementet har regnet seg frem til at det i 2060 er snakk om 43 timers arbeidsuker, hvis vi ikke gjør noe for å få flere i jobb og/eller øker produktiviteten i offentlig sektor. Men det skal vi.

At vi skal gjøre noe var selve poenget i foredraget mitt: Vi handler, nettopp for å unngå at de som er i arbeid, må jobbe flere timer i uken. Dette er en stor og viktig problemstilling som ansvarlige politikere er nødt til å kunne diskutere på et saklig grunnlag, uten å aktivt gå inn for å misforstå hverandre.

Fordi vi ikke ønsker at arbeidstiden skal øke, jobber regjeringen for å få flere inn i arbeidslivet og for at vi kan få mer velferd med mindre ressurser. Den gode nyheten er at andelen av oss som jobber, faktisk er økende, etter at pilene har pekt i feil retning i nesten ti år.

At pilene nå peker riktig retning skyldes mange ting. Blant annet handler det om tiltak for å hindre at folk som starter på sosiale ytelser fordi de er syke eller arbeidsledige, til slutt handler på varige stønader og aldri kommer tilbake i arbeidslivet. Altså må vi stille krav om aktivitet til mennesker som ikke er for syke til å jobbe. Og de som er syke, må få bedre oppfølging for å forhindre at sykdommen utvikler seg til noe som gjør at de faller varig ut av arbeidslivet. I tillegg handler det om gode ordninger for å hjelpe folk å få en kompetanse som gjør at de kommer seg inn i arbeidsmarkedet.

Å få flest mulig i arbeid er viktig av to årsaker: For det første av hensyn til velferdssamfunnets økonomiske bærekraft, men også fordi det er avgjørende for å bevare et samfunn med små forskjeller. Det siste er et viktig element i den sosiale bærekraften i samfunnet vårt.

Den økonomiske bærekraften utfordres på sikt av følgende:

  • En større andel av befolkningen blir pensjonister. Det betyr at det er færre yrkesaktive per pensjonist, som skal betale for pensjonene. Mens det i 1970 var 10 personer i alderen mellom 20-66 som skulle betale pensjonen for to personer over 67 år, vil 10 personer i 2060 måtte betale pensjonen til mer enn fire personer.
  • Aktiviteten i olje- og gassektoren vil ikke skape like store verdier og like mange arbeidsplasser i fremtiden.
  • Oljefondets verdi, relativt til størrelsen på offentlige utgifter, vil gå ned.

Derfor må vi få flere i arbeid og vi må løse oppgaver på en smartere måte. Regjeringen jobber mye med dette. Blant annet så har vi:

  • Økt satsingen på forskning og utvikling knyttet til teknologi. Slik at det kan jobbes smartere og skapes større verdier.
  • Satt noen av landets smarteste hoder til å hjelpe oss å forstå hvilken kompetanse arbeidstakerne trenger i fremtiden, slik at vi kan bygge et utdanningssystem som gir dem den nødvendige kompetansen. Vi er allerede i gang med å bygge et arbeidsliv som skal sikre at ingen går ut på dato, fordi det er mulig å lære hele livet.
  • Forhandlet frem en ny offentlig tjenestepensjon, som bedrer insentivene til å stå lenger i arbeid også for ansatte i offentlig sektor.
  • Stilt krav om aktivitet for unge sosialhjelpsmottakere, slik at de ikke ender på varig trygd.

Men målet vårt er å få gjort mer. Vi ønsker blant annet å:

  • Få flere kvinner over i heltidsstillinger.
  • Sikre bedre integrering av innvandrere, slik at de også deltar i arbeidslivet – helst på lik linje med befolkningen for øvrig.
  • Legge til rette for at eldre som kan og ønsker å jobbe lenger, gjør det.
  • Øke andelen som fullfører videregående.
  • Ha en inkluderingsdugnad, hvor privat og offentlig sektor samarbeider om å gi mennesker med hull i CVen en mulighet i arbeidslivet.

Dette er ikke dekkende for alt vi har gjort eller ønsker å gjøre, men det gir et bilde av bredden av tiltak vi jobber med.

Utgangspunktet vårt for å få flere i arbeid er godt. Prognosene tilsier at vi vil oppleve økt økonomisk vekst og større behov for arbeidskraft fremover. Under forrige økonomiske opptur gikk mesteparten av jobbene som ble skapt til utenlandsk arbeidskraft. Denne gangen må vi jobbe sammen for at en større andel går til de som står utenfor arbeidslivet. Da styrker vi både den sosiale og økonomiske bærekraften i velferdssamfunnet vårt.