I dag takker vi dere som har valgt å kjempe for oss alle

Erna taler på veterandagen

I dag feirer vi frigjøringen 8. mai 1945 og mer enn 100.000 norske veteraners innsats gjennom mange tiår. Vi takker dere som har valgt å kjempe for oss alle.  

For 74 år siden gjenvant vi vår frihet og selvstendighet. Etter fem års okkupasjon var Norge igjen et fritt land 8. mai 1945. I dag hedrer vi alle dem som har valgt å kjempe for noe som er større enn seg selv. Vi hedrer alle som valgte å kjempe for Norges frihet og selvstendighet. 8. mai er en dag for å feire, en dag for takknemlighet og en dag til ettertanke. 

I løpet av de fem krigsårene fra 1940-45 måtte mange bøte med livet. Andre overlevde etter tunge påkjenninger og måtte leve resten av sine liv med store traumer. Mange utviste personlig mot nesten utenfor vår fatteevne. 8. mai handler også om å hedre dem som har ofret mer enn vi kan forvente.

Blant dem som ofret mye var Sissel Knudsen.

Sissel Knudsen var sekretær i nazistenes politidepartement. I fem år forsynte hun Hjemmefronten med store mengder informasjon fra innsiden av NS-regimet. Hennes arbeid var uvurderlig for motstanden i Osloområdet. På grunn av henne kunne etterlyste motstandsfolk bli varslet før arrestasjon og dermed flykte i tide. Gjennom fem år kopierte hun dokumenter for Hjemmefronten, ofte om kvelden og om natten for ikke å bli oppdaget. Vel vitende om hvilken grusom skjebne hun ville møte dersom hun skulle bli tatt.  

Mot slutten av krigen ble Sissel Knudsen avslørt. Tross fryktelig behandling i Gestapos varetekt, fortalte hun ikke et ord. Hun sto imot så lenge at Gestapo til slutt kalte henne flintkvinnen. Knudsen utviste et personlig mot og en motstandsvilje vi knapt kan forstå.Slike enorme personlige ofre vitner om hva frihet og selvstendighet faktisk koster. Frigjørings- og veterandagen gir oss anledning til å hedre dem som har vært villige til å ofre alt for Norges frihet og selvstendighet, både hjemme og ute. Frigjørings- og veterandagen gir oss anledning til å hedre dem som har kjempet hardest for de verdiene vi som nasjon forsvarer. For demokrati, for rettsstatsprinsipper og for at vi alle skal få leve i frihet. 

Sissel Knudsen overlevde krigen, men døde tidlig på sekstitallet som følge av skadene hun ble påført i fangenskap. I nekrologen hennes står det skrevet: Hennes kamerater fra de hårde dager vil alltid være stolte over å ha kjent henne. Hun var en ener blant de mange.
Mange ofret den gang mye for at Norge igjen skulle bli et fritt land. De er enere blant alle oss som bor i Norge. Enere blant alle oss, de mange. Hvis vi klarer å lære av historien vil ikke deres personlige ofre ha vært forgjeves. En viktig lærdom er at vi ikke kan stå alene i kampen for frihet og selvstendighet. Vi trenger likesinnede, partnere og allierte for å trygge vår felles fremtid. Norge kan ikke og må ikke stå alene. 

Derfor var Norge i 1949 et av tolv land som grunnla NATO. Gjennom 70 år har NATO trygget freden i våre nærområder, og gjennom 70 år har Norge bidratt til den kollektive sikkerheten regionalt og globalt.  

Våre bidrag har betydd mye. Mer enn 100.000 norske soldater har siden 1945 tjenestegjort for Norge i operasjoner utenfor landets grenser. De har tjenestegjort i Tyskland, Libanon, Bosnia, Kosovo, Irak, Afghanistan, Mali og mange andre steder. Med veteranenes innsats bæres arven etter freden i 1945 videre. 

Den bæres videre blant de av våre veteraner som i dag får medalje for sin innsats. Alle har de utvist mot og vilje til å kjempe for noe som er større enn seg selv: Vår fred og vår frihet. De tildeles medaljer fordi de har lagt ned innsats og utvist mot utover det man kan forvente. I Irak, under snøskredet i Vassdalen, i Syria og i Afghanistan.

Kampen for fred og frihet kan ikke føres bare i Norge. Norge må bidra til å skape kollektiv sikkerhet fordi vi alle fortjener å leve i fred og frihet. På samme måte som når vi fikk tilbake vår fred og frihet i 1945. 

Norske soldater bidrar til den kollektive sikkerheten hver eneste dag, både i internasjonale operasjoner og i beredskap for Norge. Derfor takker vi i dag alle dere som har tjenestegjort for Norge, for vår frihet og selvstendighet, ute og hjemme. Takk, alle dere som har valgt å kjempe for oss alle. Takk, alle dere som legger ned innsats og utviser mot utover det man kan forvente. 

Takk, veteraner.

Trygghet i hverdagen – om PSTs trusselvurdering mot Norge

erna-solberg

Vi er heldige som bor i ett av verdens tryggeste land. Det skal vi huske, også når vi i dag har blitt presentert for de fremste truslene Norge står overfor i 2017.

I dag la sjefen i Politiets sikkerhetstjenesten (PST), Benedicte Bjørnland, frem PSTs trusselvurdering for 2017.

PSTs oppgave er å forebygge og etterforske trusler mot rikets sikkerhet, som fremmed etterretning eller terrorisme. Vår evne til å forsvare et åpent og demokratisk samfunn er avhengig av at flest mulig er bevisste på truslene vi står overfor.

PST gjør hvert år en trusselvurdering – en analyse av forventet utvikling innenfor PSTs hovedansvarsområder. Trusselvurderingen gjør det lettere for politikere, politiet, andre offentlige etater, næringsliv og forskere å være forberedt.

I en usikker verden har det vært viktig for Høyre og FrP å satse på PST. I løpet av våre tre år i regjering har vi økt PSTs budsjett med omlag 300 millioner kroner, som blant annet har gått til å styrke etaten med cirka 150 nye medarbeidere.

Så hva er nytt i årets trusselvurdering?

PST varsler at vi må vente forsøk på fremmed etterretningsvirksomhet mot Norge og forsøk på å påvirke norske beslutningsprosesser. Internasjonalt har vi sett flere eksempler dette de siste årene.

Det som er spesielt vanskelig med slik påvirkningsvirksomhet, er at det ikke alltid er mulig å gjenkjenne den som det. Et eksempel kan være spredning av falsk informasjon, slik NRK nylig fortalte.

Å avdekke og stanse etterretningsvirksomhet er en av PSTs sentrale oppgaver, og høyt prioritert. Sammen med Stortinget har vi økt PSTs bevilgning med 7 millioner kroner for å håndtere utfordringer med digital spionasje og sabotasje. Men fordekt påvirkningsvirksomhet, som ofte spres via tradisjonelle og sosiale medier, er vanskelig å avdekke og bekjempe. Først og fremst krever den kanskje et kritisk blikk fra oss alle sammen, på den informasjonen vi leser og ikke minst den vi deler.

PST sier at ekstreme islamister fortsatt utgjør den største terrortrusselen mot Norge.

Flere europeiske land er imidlertid mer utsatt for terrorangrep enn Norge. Den gode nyheten i årets trusselvurdering er at stadig færre rekrutteres til ekstrem islamisme – PST sier at radikaliseringen til slik ekstremisme har vært synkende siden 2013/2014. Dette har vært et viktig, prioritert område for oss fra vi tiltrådte. Regjeringens handlingsplan mot radikalisering og voldelig ekstremisme ble lansert i 2014. Godt samarbeid med kommuner, skoler og lokalt politi skal hindre at ungdom blir sårbare for radikalisering og rekruttering til voldelige, ekstreme organisasjoner. Det at flere sentrale rekruttere i det ekstreme islamistiske miljøet har blitt straffeforfulgt og fengslet de siste årene har redusert rekrutteringen.

PST er videre bekymret for at enkelte høyreekstreme miljøer i Norge nå styrker seg. Det nylige, forferdelige terrorangrepet på en moské i Québec illustrerer, på samme måte som terrorangrepet på Oslo og Utøya 22. juli 2011, at høyreekstrem terror er en reell trussel.

PST advarer mot at konspiratoriske ideer om innvandring og islam bygger opp om høyreekstrem ideologi. Vi må unngå en slik negativ spiral hvor en polarisert samfunnsdebatt styrker krefter som er villige til å bruke vold, uansett hvordan de begrunner den.

Det er også en viktig grunn til at jeg nylig har uttalt meg kritisk til USAs nye innreiseforbud for borgere fra syv muslimske land. Vår strategi i kampen mot terror er å bygge en bred koalisjon som inkluderer moderate muslimske krefter, som er en motvekt mot ekstremistenes verdier. Jeg er bekymret for at et generelt innreiseforbud ikke bygger opp om denne felles innsatsen.

PSTs trusselvurdering sier noe om hvor vi skal rette den viktige innsatsen for å skape trygghet i hverdagen.

Vi skal ikke gå rundt og være redde, men vi skal kunne forberede oss og beskytte oss mot alvorlige trusler. Bevissthet og åpen debatt er den beste måten å oppnå det på.