Publisert

I dag takker vi dere som har valgt å kjempe for oss alle

I dag feirer vi frigjøringen 8. mai 1945 og mer enn 100.000 norske veteraners innsats gjennom mange tiår. Vi takker dere som har valgt å kjempe for oss alle.  

For 74 år siden gjenvant vi vår frihet og selvstendighet. Etter fem års okkupasjon var Norge igjen et fritt land 8. mai 1945. I dag hedrer vi alle dem som har valgt å kjempe for noe som er større enn seg selv. Vi hedrer alle som valgte å kjempe for Norges frihet og selvstendighet. 8. mai er en dag for å feire, en dag for takknemlighet og en dag til ettertanke. 

I løpet av de fem krigsårene fra 1940-45 måtte mange bøte med livet. Andre overlevde etter tunge påkjenninger og måtte leve resten av sine liv med store traumer. Mange utviste personlig mot nesten utenfor vår fatteevne. 8. mai handler også om å hedre dem som har ofret mer enn vi kan forvente.

Blant dem som ofret mye var Sissel Knudsen.

Sissel Knudsen var sekretær i nazistenes politidepartement. I fem år forsynte hun Hjemmefronten med store mengder informasjon fra innsiden av NS-regimet. Hennes arbeid var uvurderlig for motstanden i Osloområdet. På grunn av henne kunne etterlyste motstandsfolk bli varslet før arrestasjon og dermed flykte i tide. Gjennom fem år kopierte hun dokumenter for Hjemmefronten, ofte om kvelden og om natten for ikke å bli oppdaget. Vel vitende om hvilken grusom skjebne hun ville møte dersom hun skulle bli tatt.  

Mot slutten av krigen ble Sissel Knudsen avslørt. Tross fryktelig behandling i Gestapos varetekt, fortalte hun ikke et ord. Hun sto imot så lenge at Gestapo til slutt kalte henne flintkvinnen. Knudsen utviste et personlig mot og en motstandsvilje vi knapt kan forstå.Slike enorme personlige ofre vitner om hva frihet og selvstendighet faktisk koster. Frigjørings- og veterandagen gir oss anledning til å hedre dem som har vært villige til å ofre alt for Norges frihet og selvstendighet, både hjemme og ute. Frigjørings- og veterandagen gir oss anledning til å hedre dem som har kjempet hardest for de verdiene vi som nasjon forsvarer. For demokrati, for rettsstatsprinsipper og for at vi alle skal få leve i frihet. 

Sissel Knudsen overlevde krigen, men døde tidlig på sekstitallet som følge av skadene hun ble påført i fangenskap. I nekrologen hennes står det skrevet: Hennes kamerater fra de hårde dager vil alltid være stolte over å ha kjent henne. Hun var en ener blant de mange.
Mange ofret den gang mye for at Norge igjen skulle bli et fritt land. De er enere blant alle oss som bor i Norge. Enere blant alle oss, de mange. Hvis vi klarer å lære av historien vil ikke deres personlige ofre ha vært forgjeves. En viktig lærdom er at vi ikke kan stå alene i kampen for frihet og selvstendighet. Vi trenger likesinnede, partnere og allierte for å trygge vår felles fremtid. Norge kan ikke og må ikke stå alene. 

Derfor var Norge i 1949 et av tolv land som grunnla NATO. Gjennom 70 år har NATO trygget freden i våre nærområder, og gjennom 70 år har Norge bidratt til den kollektive sikkerheten regionalt og globalt.  

Våre bidrag har betydd mye. Mer enn 100.000 norske soldater har siden 1945 tjenestegjort for Norge i operasjoner utenfor landets grenser. De har tjenestegjort i Tyskland, Libanon, Bosnia, Kosovo, Irak, Afghanistan, Mali og mange andre steder. Med veteranenes innsats bæres arven etter freden i 1945 videre. 

Den bæres videre blant de av våre veteraner som i dag får medalje for sin innsats. Alle har de utvist mot og vilje til å kjempe for noe som er større enn seg selv: Vår fred og vår frihet. De tildeles medaljer fordi de har lagt ned innsats og utvist mot utover det man kan forvente. I Irak, under snøskredet i Vassdalen, i Syria og i Afghanistan.

Kampen for fred og frihet kan ikke føres bare i Norge. Norge må bidra til å skape kollektiv sikkerhet fordi vi alle fortjener å leve i fred og frihet. På samme måte som når vi fikk tilbake vår fred og frihet i 1945. 

Norske soldater bidrar til den kollektive sikkerheten hver eneste dag, både i internasjonale operasjoner og i beredskap for Norge. Derfor takker vi i dag alle dere som har tjenestegjort for Norge, for vår frihet og selvstendighet, ute og hjemme. Takk, alle dere som har valgt å kjempe for oss alle. Takk, alle dere som legger ned innsats og utviser mot utover det man kan forvente. 

Takk, veteraner.

Publisert

Trygghet i hverdagen – om PSTs trusselvurdering mot Norge

erna-solberg

Vi er heldige som bor i ett av verdens tryggeste land. Det skal vi huske, også når vi i dag har blitt presentert for de fremste truslene Norge står overfor i 2017.

I dag la sjefen i Politiets sikkerhetstjenesten (PST), Benedicte Bjørnland, frem PSTs trusselvurdering for 2017.

PSTs oppgave er å forebygge og etterforske trusler mot rikets sikkerhet, som fremmed etterretning eller terrorisme. Vår evne til å forsvare et åpent og demokratisk samfunn er avhengig av at flest mulig er bevisste på truslene vi står overfor.

PST gjør hvert år en trusselvurdering – en analyse av forventet utvikling innenfor PSTs hovedansvarsområder. Trusselvurderingen gjør det lettere for politikere, politiet, andre offentlige etater, næringsliv og forskere å være forberedt.

I en usikker verden har det vært viktig for Høyre og FrP å satse på PST. I løpet av våre tre år i regjering har vi økt PSTs budsjett med omlag 300 millioner kroner, som blant annet har gått til å styrke etaten med cirka 150 nye medarbeidere.

Så hva er nytt i årets trusselvurdering?

PST varsler at vi må vente forsøk på fremmed etterretningsvirksomhet mot Norge og forsøk på å påvirke norske beslutningsprosesser. Internasjonalt har vi sett flere eksempler dette de siste årene.

Det som er spesielt vanskelig med slik påvirkningsvirksomhet, er at det ikke alltid er mulig å gjenkjenne den som det. Et eksempel kan være spredning av falsk informasjon, slik NRK nylig fortalte.

Å avdekke og stanse etterretningsvirksomhet er en av PSTs sentrale oppgaver, og høyt prioritert. Sammen med Stortinget har vi økt PSTs bevilgning med 7 millioner kroner for å håndtere utfordringer med digital spionasje og sabotasje. Men fordekt påvirkningsvirksomhet, som ofte spres via tradisjonelle og sosiale medier, er vanskelig å avdekke og bekjempe. Først og fremst krever den kanskje et kritisk blikk fra oss alle sammen, på den informasjonen vi leser og ikke minst den vi deler.

PST sier at ekstreme islamister fortsatt utgjør den største terrortrusselen mot Norge.

Flere europeiske land er imidlertid mer utsatt for terrorangrep enn Norge. Den gode nyheten i årets trusselvurdering er at stadig færre rekrutteres til ekstrem islamisme – PST sier at radikaliseringen til slik ekstremisme har vært synkende siden 2013/2014. Dette har vært et viktig, prioritert område for oss fra vi tiltrådte. Regjeringens handlingsplan mot radikalisering og voldelig ekstremisme ble lansert i 2014. Godt samarbeid med kommuner, skoler og lokalt politi skal hindre at ungdom blir sårbare for radikalisering og rekruttering til voldelige, ekstreme organisasjoner. Det at flere sentrale rekruttere i det ekstreme islamistiske miljøet har blitt straffeforfulgt og fengslet de siste årene har redusert rekrutteringen.

PST er videre bekymret for at enkelte høyreekstreme miljøer i Norge nå styrker seg. Det nylige, forferdelige terrorangrepet på en moské i Québec illustrerer, på samme måte som terrorangrepet på Oslo og Utøya 22. juli 2011, at høyreekstrem terror er en reell trussel.

PST advarer mot at konspiratoriske ideer om innvandring og islam bygger opp om høyreekstrem ideologi. Vi må unngå en slik negativ spiral hvor en polarisert samfunnsdebatt styrker krefter som er villige til å bruke vold, uansett hvordan de begrunner den.

Det er også en viktig grunn til at jeg nylig har uttalt meg kritisk til USAs nye innreiseforbud for borgere fra syv muslimske land. Vår strategi i kampen mot terror er å bygge en bred koalisjon som inkluderer moderate muslimske krefter, som er en motvekt mot ekstremistenes verdier. Jeg er bekymret for at et generelt innreiseforbud ikke bygger opp om denne felles innsatsen.

PSTs trusselvurdering sier noe om hvor vi skal rette den viktige innsatsen for å skape trygghet i hverdagen.

Vi skal ikke gå rundt og være redde, men vi skal kunne forberede oss og beskytte oss mot alvorlige trusler. Bevissthet og åpen debatt er den beste måten å oppnå det på.

Publisert

En langtidsplan som sikrer Forsvaret kampkraft og bærekraft

20160927jlh_img_4342
Nordlys utenfor Harstad sett fra fregatten KNM Fridtjof Nansen nå i høst. Foto: Johan Ludvig Holst/Forsvaret

Regjeringen får gjennomslag for en historisk satsning på Forsvaret.

Norge skal være et trygt og godt land. Derfor er det viktig at et stort flertall i Stortinget har sluttet seg til hovedlinjene i regjeringens langtidsplan for Forsvaret.

Forsvaret er i dag ikke tilpasset de utfordringene vi står overfor. Da vi la frem vårt forslag til langtidsplan, måtte vi velge mellom å beholde dagens forsvarsstruktur eller å øke vår forsvarsevne.

Økt forsvarsevne er avgjørende i en tid der vi ser alvorlige endringer i våre nærområder og ny våpenteknologi.

Den nye langtidsplanen styrker forsvarsevnen og tilpasser Forsvaret til dette nye trusselbildet. Vi styrker beredskapen mot den terrorfaren som mange frykter. Det gir et tryggere Norge.

Vi har måttet gjøre vanskelige valg. De to viktigste prinsippene for oss har vært å sikre Forsvaret mer kampkraft, og at vi får et forsvar som vi kan betale for fremover.

Da vi kom til makten overtok vi et forsvar som var underfinansiert. Det hadde ført til at soldatene våre ikke trente nok, og at materiellet ikke var i god nok stand. Derfor har det vært viktig med en historisk økonomisk satsing, som tar for seg det viktigste først.

Først skal vi få materiellet vi har til å fungere. Deretter skal vi sørge for mer aktivitet: soldatene våre skal trene mer, flyene skal fly mer og fregattene skal seile mer.

Til slutt gjør vi investeringer i nye kapasiteter som gjør at vi også er i stand til å møte morgendagens trusler.

I 20-årsperioden legger vi opp til at forsvarsrammen skal styrkes med 165 milliarder kroner, og bare i fireårsperioden skal vi bruke 7,2 milliarder kroner på forsvarssektoren. Dette kommer i tillegg til pengene som er satt av til kampfly.

De nye kapasitetene vi skal investere i er kampfly, nye overvåkingsfly og ubåter. Dette sikrer styrket forsvarsevne, økt tilstedeværelse og bedre situasjonsforståelse i nord. At vi har kontroll over egne områder gjør at vi kan ta beslutninger på et bedre kunnskapsgrunnlag og at vi kan opprettholde god dialog med våre naboer i nord.

I tillegg til investeringene i nye kapasiteter, sørger vi for økt aktivitet og betydelige midler til investeringer i Hæren og Heimevernet – spesielt i nord. De neste fire årene skal det investeres i landmakten for nærmere 6 milliarder kroner. Disse midlene skal blant annet gå til opprettelsen av det nye jegerkompaniet ved Grensevakten, nye lastevogner og soldatsystemer. Og i 2019-2028 har vi lagt inn ytterligere 25 milliarder kroner til investeringer. Det er allerede foreslått noen prioriteringer, som kampluftvern, men her vil resultatene av landmaktstudien også spille en stor rolle. De resultatene får vi til høsten neste år.

I løpet av forhandlingene har det også blitt gjort noen få endringer fra det forslaget som forsvarsminister Ine Eriksen Søreide opprinnelig la frem. Endringene i forhandlingene gjenspeiler både det folkelige og politiske engasjementet, både i Høyre og andre partier.

På besøk med forsvarsministeren til Forsvarets opptak og seleksjon (FOS) på Sessvollmoen i juli. Både styrken og motivasjonen blant kandidatene var imponerende. Foto: Julie Johansen/Forsvaret
På besøk med forsvarsministeren til Forsvarets opptak og seleksjon (FOS) på Sessvollmoen i juli. Både styrken og motivasjonen blant kandidatene var imponerende. Foto: Julie Johansen/Forsvaret

Stortinget har blitt enige om å legge på 300 millioner kroner ekstra i 2017, i tillegg til at 90 millioner kroner omdisponeres internt i forsvarsbudsjettet. Dette fører først og fremst til at Kystjegerkommandoen opprettholdes i Harstad og at Hæren og Heimevernet styrkes ytterligere. I tillegg bevares Forsvarets musikkorps.

I denne prosessen har vi også vært nødt til å ta vanskelige beslutninger. Å legge ned flystasjonen på Andøya har vært noe av det vanskeligste. Det har vært tøft fordi det vil ramme et lokalsamfunn, og det har vært ekstra tøft for Høyre fordi det alltid har vært en viktig kommune for oss. Men det har vært nødvendig. De fagmilitære vurderingene måtte veie tyngst. Derfor har vi valgt å samle kampfly og overvåkningsfly på Evenes.

Det finnes nå våpen som kan treffe mål fra større avstand, og på kortere varsel. Det stiller strengere krav til hvordan vi beskytter oss, og gjør at vi ikke lenger kan ha baser som kun fungerer i fredstid. På Evenes samler vi kampfly og overvåkningsfly under luftvern. Luftvernet dekker også andre viktig infrastruktur, som ubåtkaien på Ramsund.

Vi er enige om å strekke oss langt for å ivareta Andøy-samfunnet, og for i størst mulig grad å redusere tap av arbeids­plasser og andre negative effekter av nedleggelsen. For å få til dette må det legges til rette for ekstraordinær statlig innsats og bevilges midler til gode og effektive omstillings­programmer, for å styrke næringslivet og bidra til etablering av nye arbeidsplasser på Andøya, slik at kommunen og regionen kan bygge opp en mer robust og variert næringstruktur.

I kveld er jeg først og fremst fornøyd med at hovedlinjene regjeringen foreslo i langtidsplanen blir gjennomført. Jeg er glad for at Arbeiderpartiet er med på å sikre en bred enighet om sikkerhets- og forsvarspolitikken. For et lite land er det viktig.

Forsvaret har over lenger tid vært blant sektorene med lavest vekst. Vi snudde det da vi kom i regjering, og et stort flertall forplikter seg nå til å øke budsjettene i årene fremover. Det sikrer forsvaret kampkraft og bærekraft. Det sikrer et trygt Norge.

Publisert

Takknemlighet og forventning

 Overgangen fra et år til et annet gir oss anledning til å feire sammen med familie og gode venner, mennesker som vi er glade i og setter pris på. Overgangen gir oss også anledning til refleksjon. Til å tenke over både året som gikk, og året som ligger foran oss.

Ser vi enda lenger bakover i tid, på tidligere generasjoners slit og tøffe tak, er det lett å glede seg over alt vi har oppnådd. Vi bor i et godt samfunn, i et fredelig hjørne av verden. Derfor har vi også mye å være takknemlige for.

Takknemlighet er en holdning som det er viktig å lære barna våre, og føre videre til kommende generasjoner. Særlig i vår tid hvor vi tar stadig mer – både fred og frihet, og ikke minst materielle ting – for gitt.

I respekt for hva tidligere generasjoner har skapt, skal vi bevare de beste sidene ved vårt samfunn samtidig som vi fornyer oss. Det ville være like feil å motarbeide enhver endring, som det ville være å forandre på alt. Utfordringer som ligger bare noen få år foran oss krever nettopp evne til forandring og omstilling. Gamle arbeidsplasser vil bli erstattet av nye. Gammel kunnskap vil måtte vike for nye funn. Gammel teknologi vil bli utkonkurrert av nye løsninger. Likevel mener jeg at vi kan lykkes i å bevare de sidene ved vårt samfunn som vi setter pris på, dersom vi klarer å møte disse endringene med åpenhet og nysgjerrighet, og med en tung satsing på kunnskap, forskning og konkurransedyktige arbeidsplasser.

Vi skal huske på at selv om vi har mye å være stolte av, så er det fortsatt mennesker som faller utenfor – selv i Norge. Mennesker som opplever at de ikke har de samme mulighetene som flertallet. Derfor går vi også det nye året i møte med forventninger om at vi stadig kan gjøre landet vårt enda bedre for enda flere.

Når vi har mye å takke for i vårt samfunn, så skyldes det ikke minst mange menneskers innsats – hvor hvert lille bidrag er like verdifullt i den store sammenhengen. Norge ville ikke vært et velferdssamfunn, hadde det ikke vært for de millioner av mennesker som skaper velferden gjennom sitt utrettelige arbeid.

Vårt samfunn har særlig grunn til å være takknemlige overfor alle våre lærere, assistenter og andre i skolen. De er entusiaster som formidler kunnskap, trener opp ferdigheter, kommuniserer med foreldre, mekler når det krangles og kjemper for å holde ro i klasserommet. De har en utrolig krevende jobb, men også en utrolig viktig jobb. De setter våre barn i stand til å skape sin egen, og vår felles, fremtid.

Vi står også i en dyp takknemlighetsgjeld til alle de sykepleiere, hjelpepleiere, hjemmehjelpere og andre som tar seg av våre syke, gamle og pleietrengende. Et velferdssamfunn er helt utenkelig uten deres innsats. Alle de som yter det lille ekstra, som betyr så mye for så mange, er med på å skape den varmen og omtanken som preger vårt samfunn og som vi setter så stor pris på.

En av de viktigste forventningene jeg har til årene som ligger foran oss, det er at vi skal klare å gjøre mer for å bistå både kunnskapsarbeidere og omsorgsarbeidere i deres hverdag. Vi bør særlig satse mye mer enn i dag på deres kompetanse og etterutdannelse. Det vil gjøre offentlig sektor til en mer spennende og interessant arbeidsplass, og samtidig styrke den omsorgen vårt samfunn kan gi dem som trenger det, og øke kunnskapen i skolen.

Mange nordmenn har ikke anledning til å feire det nye året sammen med familie og venner. Nordmenn som tjenestegjør i utlandet gjør viktig arbeid på vegne av oss alle, derfor tenker vi spesielt på dem nå i høytiden. Særlig tenker jeg på de norske styrkene i Afghanistan. Deres oppdrag har blitt stadig vanskeligere, og risikoen større. Noen av våre fineste ungdommer og soldater har betalt den høyest tenkelige prisen i kamp for vår fred og vår frihet. Både de som har kommet hjem, de som nå kjemper og de som har falt, fortjener vår dypeste respekt og takknemlighet.

Vi skal ha høye forventninger for fremtiden. For det er nettopp ambisjoner og tiltakslyst som har brakt oss dit vi er i dag. Bare se på pionerene i Nordsjøen, gründerne i laksenæringen og mange andre som har satset, tatt risiko og skapt noe nytt. Vi bør vise vår takknemlighet også overfor de som skaper, de som går nye veier, for deres viktige bidrag til vårt velferdssamfunn. I fremtiden, når oljealderen går mot slutten, vil vi trenge dem mer enn noen gang. Jeg har besøkt mange av dem landet rundt. Enten det er folk som vil innrede sjøboder og satse på turisme eller det er forskere som studerer livets byggeklosser under et mikroskop, så tar de ofte opp at de kunne kommet mye lenger hadde det ikke vært for alt byråkratiet vi har utstyrt oss med.

Min ambisjon for fremtiden er å gjøre Norge enklere og bedre. Vi må skape større rom for dem som beveger Norge fremover. Vi må stole litt mer på at våre lokale politikere, lokalsamfunnene og grunneierne fatter de rette beslutningene lokalt. Vi må redusere statlig detaljstyring og byråkrati, slik at den utrolige skaperkraften og viljestyrken som alltid har vært der i ostehøvelens og polfarernes hjemland igjen kan få blomstre fritt.

Noen mennesker går dessverre inn i det nye året med et dypt savn. Det var noen de så gjerne skulle feiret høytiden sammen med, men det gikk ikke slik. For mange mennesker rives bort i trafikken, eller blir hardt skadet. Vi må aldri venne oss til ulykkene. Organisasjoner som Nei til frontkollisjoner og Trygg Trafikk gjør en fantastisk innsats for å bedre sikkerheten og for å minne oss på at vi ikke må tillate oss å glemme. Min forventning og ambisjon for fremtiden er at mange flere kommer trygt frem på veiene våre.

En av de beste sidene ved det norske samfunnet, er fellesskapet. Gründeren, læreren, hjelpepleieren, forskeren, kjøpmannen, soldaten i Afghanistan, alle gir vi vårt bidrag til fellesskapet og alle er vi på ulike måter avhengige av hverandres innsats. Vi har klart å ta vare på dette fellesskapet og den gjensidige forståelsen. Det er en stor styrke. Det er ikke behov for å skifte samfunnsmodell i Norge. Men vår modell trenger hele tiden fornyelse i møte med nye tider og nye utfordringer, og justeringer for å rette opp det som ikke virker som det skal. Bare på den måten kan vi ta vare på det som vi er så takknemlige for, samtidig som vi kan virkeliggjøre våre høye forventninger for fremtiden.

Godt nytt år!

 Dette innlegget stod på trykk i Verdens Gang 31. desember 2010

Publisert

”Hun drepte på oppdrag fra Stortinget”

Slik lyder tittelen på et intervju med 22 år gamle Tone, som er gjengitt i flere aviser denne helgen. Tone har tjenestegjort med de norske styrkene i Afghanistan, og som skytter på en CV-90 stormpanservogn har hun deltatt i harde trefninger med Taliban. Hun regner med at 20–25 opprørere ble drept da hun trykket på avtrekkeren i november 2007.

Intervjuet gjør inntrykk.

Det er nesten uvirkelig for meg, og mange andre tror jeg, å tenke at en norsk 22 år gammel kvinne har vært med på dette. Men det er dette som er virkeligheten: Fordi vi på Stortinget har fattet en beslutning om at vi skal delta med militære styrker i Afghanistan må unge norske kvinner og menn i verste fall ta liv eller miste sitt eget. Tone gir krigføringen et helt nytt ansikt.

Og tittelen er helt riktig: hun har gjort sin plikt – på vegne av Norge og på oppdrag fra Stortinget. Det betyr samtidig at vi, som stortingspolitikere og nasjonale ledere, må gjøre vår plikt og ta ansvar, vise engasjement og anerkjenne den innsatsen våre soldater gjør og den virkeligheten de møter. Dette er et spørsmål om politisk lederskap og ansvarlighet, slik jeg også skrev i en kronikk i Aftenposten lørdag 22. august.

En sak for hele samfunnet
For dette er ikke en sak bare for Forsvaret – det er en sak for hele det norske samfunnet. På den praktiske siden innebærer det at vi må sørge for å ivareta våre soldater før, under og etter operasjoner i utlandet. For Forsvaret betyr det for eksempel å sette styrkene i stand til å løse sine oppdrag, gjennom øvelser og opplæring, gjennom utstyr og materiell, gjennom avdelingsfølelse og moral før og under oppdraget. I tillegg til oppfølging i etterkant. Så må andre offentlig myndigheter, som helsevesenet og NAV, tilføres kompetanse og settes i stand til å møte de som likevel kommer hjem med skader eller belastninger.

I tillegg til det praktiske, må vi se dette i et større perspektiv, som innebærer det at det norske samfunnet anerkjenner og tar inn over seg at det finnes kvinner og menn som er villige til å ofre livet for et oppdrag som vi som samfunn har gitt dem.

Det krever vår respekt.

Det er ingen tradisjon i Norge for eksplisitt å skulle uttrykke noen støtte til våre militære styrker. Det er et resultat av historie og kultur, men også av manglende bevissthet og politisk vilje.

I tyve år tjenestegjorde for eksempel tusenvis av nordmenn for FN i Libanon, men likevel ble det de gjorde ”der ute” oppfattet som noe helt annet enn det Forsvaret gjorde ”her hjemme”. Og når inntrykket offentligheten fikk var at oppdraget var nesten fredelig og ufarlig ble det skapt en kløft mellom samfunnet og de soldatene man sendte ut – som kanskje hadde en helt annen opplevelse. Mange kom hjem til en familie, en forsvarsorganisasjon og en offentlighet som ikke hadde forutsetninger for eller vilje til å forstå hva de hadde opplevd og hvilken effekt dette kunne ha. Altfor mange har måttet slite alene med virkningene i ettertid.

Denne kløften mellom forsvar og samfunn er kanskje enda større i dag. Færre tjenestegjør, oppdragene er skarpere, trusselbildet er mer uklart og presset på soldatene enda større. Samtidig har vi som politikere ikke gjort en god nok jobb med å forklare publikum bakgrunnen og målet for de norske engasjementene utenlands.

I andre land, med en annen historie og militærkultur er dette annerledes. I USA har de sine gule sløyfer, og ”support our troops” er nærmest et mantra. Nåde den amerikanske politiker hvis støtte til de i uniform trekkes i tvil. Det innebærer et politisk selvmord.

Jeg mener ikke at man skal kvele debatter om norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk, eller ukritisk støtte ethvert utenlandsengasjement eller enkelthandling. Jeg mener derimot at politiske beslutninger forplikter – når vi som politikere sender unge mennesker ut i militære operasjoner på våre vegne – for i verste fall å drepe eller å dø som en konsekvens av våre politiske valg – da har vi også en forpliktelse til å sørge for dem: både materielt og moralsk.

Fordi Tone og de andre gjør sin plikt på våre vegne.

Publisert

Støtte til de fredelige demonstrantene i Iran

Det omstridte presidentvalget i Iran har satt landet i flammer de siste dagene. TV-bildene fra Teheran viser millioner som tar til gatene for å protestere mot det de anser som valgfusk til fordel for den sittende presidenten.  Allerede i ukene før valget så vi de største folkelige demonstrasjonene siden revolusjonen i 1979.

Det er positivt å se at det iranske folk kan uttrykke sin misnøye med (påstått) valgfusk og et feilslått regime – i all hovedsak med fredlige midler. At de faktisk tør å gå ut i gatene for å protestere når de vet hvilket brutalt regime de står overfor viser et folk som ønsker å ta ansvar for landets politiske fremtid, et folk som ønsker åpenhet fremfor isolasjon. For meg er det en grunnleggende menneskerett å kunne vise sin misnøye.

Samtidig er jeg, i likhet med President Obama dypt bekymret for hva som vil skje videre. Vi vet at minst syv mennesker ble drept i går, kanskje er tallet enda større. Maktapparatet virker så alt for klart til å beskytte seg med alle midler, og tv-bildene viser hvordan opprørspoliti, svartkledde motorsyklister og sivilt religiøst politi slår ned på folkemengdene, mens kjente opposisjonelle fengsles. I tillegg til at journalister kastes ut av landet.

Dette er ikke akseptabelt!

Iran er et land med store kontraster. Som verdens nest største eksportør av olje, med ti prosent av verdens påviste oljereserver og over 300 milliarder dollar i eksportinntekter over de siste tre årene er potensialet enormt. Utfordringene er likevel kanskje enda større: inflasjon på 24 pst og offisiell arbeidsledighet rundt 13 pst skaper vansker for et land hvor halvparten av befolkningen er under 30 år. De unge krever endring og utvikling, men Ahmadinejad har ikke levert reform, til tross for skyhøye oljepriser de siste årene. Mange er også lei av at Iran sees på som en paria av det internasjonale samfunnet.

Dette er bakteppe for de folkelige protestene. Mange forventet en valgseier for opposisjonen, eller i det minste et meget tett valg. Når den sittende presidenten så får 62 pst av stemmene, kommer tankene om valgfusk fort, særlig fordi kravene til transparens overhodet ikke holdt akseptable standarder.

Nå i formiddag melder internasjonale medier at det mektige Vokterrådet ønsker en omtelling av stemmene. Det er positivt, og viser at det er reelle uklarheter rundt gjennomføringen og resultatet av valget. Samtidig må vi huske at Ahmadinejad har støtte i brede lag av den iranske befolkningen, særlig utenfor byene, og faktisk kan ha vunnet valget også uavhengig av eventuelt fusk. Fakta må klarere frem før man kan konkluderer endelig på hva som har skjedd.

Av stor betydning for resten av Midtøsten
Utviklingen i Iran er viktig ikke bare for iranere. Irans utvikling av rakett kapasitet og samtidig utvikling av kjernevåpen teknologi er blant de mest destabiliserende utviklingtrekkene i verden i dag. Kjernevåpenkapasitet i  Iran vil lede til en opprustningsaktivitet i mange andre land i Midt-Østen. Dette inntrykket ble befestet under min reise i Midt-Østen, som jeg blogget om i februar.

De siste dagers hendelser beskriver tydelig en reell splittelse i det iranske samfunnet. Det iranske regime skal vite at verden følger med og er dypt urolig for situasjonen i landet. Forhåpentligvis kan denne oppmerksomheten i seg selv bidra til at reaksjonene mot demonstranter dempes, og at ikke-voldelige uttrykk for misnøye respekteres. Dette forventer jeg også at utenriksministeren formidler tydelige overfor sin kollega i Teheran!

Publisert

SV, NATO og Afghanistan

Vi i Høyre har alltid vært tilhengere av å forankre norsk sikkerhetspolitikk i NATO, som ved vekslende regjeringer har vært grunnpilaren i norsk forsvarspolitikk.

Noe overraskende, men ikke desto mindre gledelig, er det å registrere at velgerne til SV i overveldende grad støtter norsk medlemskap i NATO. I en meningsmåling (gjengitt i dagens Aftenposten ) Norsk Gallup har utført for Institutt for statsvitenskap, sier hele 86 prosent av SVs velgere at de støtter NATO-medlemskap. Dette er gode nyheter!

Undersøkelsen viser også at halvparten av SV-velgerne støtter NATOs tilstedeværelse i Afghanistan. Nå er det ikke meningsmålinger, men politiske argumenter som skal avgjøre standpunktene i en sak, og når det gjelder NATOs og norsk tilstedeværelse i Afghanistan så støtter jeg og Høyre dette engasjementet fullt ut.

Vi står helhjertet bak den fantastiske innsatsen norsk kvinner og menn gjør i Afghanistan. For la oss ikke glemme hvorfor vi er i Afghanistan, vi er der som følge av Talibanregimets støtte til internasjonal terrorisme, som ledet opp til 11. september 2001, hvor USA svarte med å fjerne Talibanregimet fra makten. I etterkant har NATO med FN-mandat forpliktet seg til å sørge for sikkerheten i landet. Alternativet til NATOs tilstedeværelse er å legge veien åpen for et nytt skrekkregime i landet. Selvfølgelig er ikke løsningen i Afghanistan utelukkende militær, men militær tilstedeværelse er en helt essensiell del av løsningen, slik at sivile krefter kan stå for gjenoppbygning.

For hvordan skal egentlig den sivile gjenoppbygningen kunne lykkes dersom Taliban brenner ned en pikeskole dagen etter at den er bygget?

Mitt poeng er at militær tilstedeværelse er helt nødvendig for å sikre sivilgjenoppbygning. Og det er nettopp derfor norske soldater står sammen med NATO-soldater for å sørge for å gi det afghanske folk en fremtid uten trusselen fra taliban. For NATO (og da selvfølelig også Norge) er det enormt viktig å lykkes i Afghanistan. Men for at NATO skal lykkes er det viktig at nasjonale begrensninger på de militære styrkene fjernes, også de norske, på den måten vil alliansen bedre kunne møte de militære utfordringene vi fremdeles står overfor i Afghanistan. Mitt ønske er at også SV og regjeringen kommer til denne erkjennelse!

Publisert

Vi må bruke mer penger på forsvaret

På VG-nett kan vi i dag lese at 86 prosent av afghanerne ifølge en meningsmåling mener at ISAF-styrkene (deriblant norske styrker) bidrar til å gjøre Afghanistan tryggere. Dette er et eksempel på hvor viktig den norske innsatsen og militær tilstedeværelse i landet er.

Samtidig svarer en stor andel i denne undersøkelsen at sikkerhetssituasjonen er meget utfordrende og at den har blitt forverret de siste fem årene. Sikkerhetsutfordringen i Afghanistan er ikke bare en stor utfordring for afghanerne, det er også den viktigste utfordringen for NATO. Som NATO-medlem har vi et betydelig ansvar for å ta vår del av ansvaret gjennom å bidra som best vi kan.

I den forbindelse var det svært interessant å lese hva USAs ambassadør Benson K. Whitney kom med i sin tale i Oslo Militære Samfund tidligere i uken. Ambassadøren understreker at en utstrakt hånd fra USA til Europa, Norge inkludert, må møtes med en vilje til å komme vår fremste allierte i møte, en større vilje til å ta ansvar både for egen sikkerhet og NATO-alliansens felles sikkerhet. Det er en klar utfordring til oss som norske politikere.

Konkret ber ambassadøren Norge om å styrke det norske forsvaret. Tallenes tale er klar: Etter 60 år med NATO-medlemskap bruker bare fem av medlemslandene to prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP) til forsvarsformål, slik målet i alliansen er. Norge ligger på 20. plass, og bruker 1,3 prosent av BNP. Det er ned fra 1,9 prosent for bare fem år siden, og fra ca. 3 prosent på høyden av den kalde krigen. Det norske forsvarsbudsjettet er i år på 33,4 milliarder norske kroner, en liten økning etter to år med kutt fra den rødgrønne regjeringen. Høyre har hvert år i denne stortingsperioden bevilget mer til Forsvaret i sine alternative budsjetter. Også i arbeidet med den nye langtidsplanen for 2009–2012 ønsket vi en ytterligere styrking av Forsvaret, men ble nedstemt i Stortinget.

2009 er det første året i denne nye langtidsplanen, som det rødgrønne flertallet i Stortinget vedtok med minst mulig flertall. Høyre valgte, sammen med en samlet opposisjon ikke å inngå et forlik med regjeringen om denne planen. Det er fordi vi mener at den rett og slett ikke er god nok. Gjennom regjeringens plan videreføres ubalansen i Forsvaret og de økonomiske forutsetningene holder ikke mål.

Forsvar er en av statens fundamentale oppgaver. Det er et grunnleggende og tidløst ansvar å sørge for sikkerheten til borgerne, til samfunnet og til staten. Uavhengig av det kortsiktige trusselbildet har Norge behov for et sterkt og anvendelig forsvar. Dette gjelder både for Norges egen del og i forhold til vår rolle i NATO. For et lite land er de to dessuten uatskillelige.

Vi leverer betydelige bidrag til internasjonale operasjoner, men slitasjen på soldatene våre er stor, alt for stor på noen miljøer. Hvis vi ikke vil redusere ambisjonene og bidragene internasjonalt, betyr det at vi må styrke Forsvaret. For Høyre, og for meg, er det viktig at Norge tar ansvar både for våre egne soldater og for våre allierte.

Venner stiller opp for hverandre. Når det å stille opp for vår nærmeste allierte samtidig betyr at vi kan handle i vår egen klare interesse, burde veien videre være såre enkel: Det norske Forsvaret må styrkes. Høyre er villige til å ta det ansvaret.