De siste årene har vi hørt Tonje Karna Finsås fortelle sin historie om tvangsinnleggelser på grunn av store psykiske problemet, og om hvordan friheten til å velge behandlingssted- og form selv, reddet livet hennes. I Førde har Odin på 9 år, med cerebral parese, gått fra å bli spådd et liv i rullestol, til å klare å gå i trygge omgivelser etter han fikk intensiv treningsbehandling i Bergen – en behandlingsform det offentlige ikke kunne tilby.
Dette er bare to eksempler på resultater av Fritt behandlingsvalg. Totalt har det blitt nesten 20 000[1] slike pasienthistorier siden Høyre i regjering ga pasientene friheten til selv å velge behandlingssted- og form de mener er best for dem, gitt at tilbudet er godkjent gjennom ordningen. Likevel mener Arbeiderpartiet ordningen er et ledd i regjeringens «demontering av det norske helsevesenet». Det kan ikke stå uimotsagt.
Det er flere grunner til at jeg mener at Fritt behandlingsvalg er et viktig supplement til det offentlige helsevesenet:
· For det første er det en ordning som bidrar til å få ventetiden ned og kvaliteten opp.
· For det andre gis pasientene mer makt og valgfrihet gjennom at også private og ideelle aktører kan bidra med behandling på det offentliges regning. Det gjør at pasientene får tilgang til et bredere spekter av behandlingstilbud- og metoder. Tidligere var disse stort sett kun var tilgjengelig for dem med tykkest lommebok. Nå er de tilgjengelig for oss alle. Det er Odins historie et eksempel på. Hadde ikke familien fått intensiv treningsbehandling i Bergen, måtte de mest sannsynlig reist til USA.
· For det tredje er det viktig å forstå at i mange sykdomsforløp er egen motivasjon for den behandlingen man får helt avgjørende for resultatet. Gjennom Fritt behandlingsvalg gis pasienten mer kontroll over egen situasjon, noe som igjen gir økt mestring, og økt tillit mellom pasient og behandler.
Å styrke pasientens stilling og kontroll er kjernen i Høyres mål om å skape pasientens helsevesen. Valgfrihet og mer makt til pasientene er også bakgrunnen for at vi har innført pakkeforløp for kreft og andre sykdommer, brukermedvirkning i forskningsprosjekter og sagt at ingen beslutninger om pasienten skal gjøres uten pasientens deltakelse. Det skal vi fortsette med.
Arbeiderpartiets nei til Fritt behandlingsvalg viser etter min mening at de ikke vil forstå at for mange er muligheten til selv å velge behandlingsmetode- og form viktig for at behandlingen skal virke. Dette er en helsepolitisk uenighet, men for Tonje var det avgjørende. Til Eidsvoll Ullensaker Blad sa hun i 2017: «Hadde jeg ikke hatt friheten til fritt å velge behandling, hadde jeg ikke stått her i dag. For meg har det vært et spørsmål om liv eller død».
Politiske uenigheter skal vi diskutere, men det er usmakelig når Aps mest fremtredende helsepolitiker, Ingvild Kjerkol, skriver på Facebook at vi er i full gang med å demontere helsevesenet fordi vi gir pasientene mer makt og større valgfrihet. En slik retorikk bør underbygges med sterke bevis. Det har de ikke.
Bevilgningene til helsetjenester både i spesialisthelsetjenesten og utenfor har økt – både som andel av statsbudsjettet og bruttonasjonalprodukt. I 2013 ble det brukt 4,1 % av BNP og 12,4 % av statsbudsjettet på helse. I 2019 ligger vi an til å bruke henholdsvis 4,9 % og 13,3 %.
Til sammenligning pekte pilene i motsatt retning fra 2009 til 2013. Da sank andelen av BNP Norge brukte på helse fra 4,3 % til 4,1 %. Den falt også som andel av statsbudsjettet, selv om Jonas Gahr Støre var helseminister.
Tallenes tale er altså tydelig. Vi demonterer ikke – vi bygger opp og satser. Og hvis dette er demontering, hvilken karakteristikk gir AP sin egen innsats fra 2009 til 2013?
Viktigst for meg er likevel ikke hvor mye penger som bevilges, men resultatene. Gjennom snart seks år i regjering har vi bygget opp den norske helsetjenesten på mange måter og på mange områder. Behandlingen av kreftpasienter har blitt bedre og mer forutsigbar gjennom pakkeforløpene for kreft. Kommunene har fått flere psykologer, helsesykepleiere og jordmødre gjennom rekrutteringstilskudd og økte overføringer. Helsekøene er blitt kortere. Vi bygger nye sykehus i alle landsdeler og vi har styrket pasientenes valgfrihet og rettigheter.
Helsepolitikken er full av utfordringer og det er fortsatt mange uløste oppgaver: Kvaliteten skal økes, sammenhengen med kommunenes helsetjenester bli bedre, det forebyggende arbeidet må styrkes – ikke minst innenfor psykisk helse. La oss diskutere hvordan vi løser disse utfordringene fremfor å komme med følelsesladde, feilaktige karakteristikker av hverandres politikk.
Legg vekk demonteringspåstanden Arbeiderpartiet og fortell oss heller hvordan dere vil løse helseutfordringene fremover.
