Publisert

Helsepolitisk bomskudd fra Arbeiderpartiet

De siste årene har vi hørt Tonje Karna Finsås fortelle sin historie om tvangsinnleggelser på grunn av store psykiske problemet, og om hvordan friheten til å velge behandlingssted- og form selv, reddet livet hennes. I Førde har Odin på 9 år, med cerebral parese, gått fra å bli spådd et liv i rullestol, til å klare å gå i trygge omgivelser etter han fikk intensiv treningsbehandling i Bergen – en behandlingsform det offentlige ikke kunne tilby. 

Dette er bare to eksempler på resultater av Fritt behandlingsvalg. Totalt har det blitt nesten 20 000[1] slike pasienthistorier siden Høyre i regjering ga pasientene friheten til selv å velge behandlingssted- og form de mener er best for dem, gitt at tilbudet er godkjent gjennom ordningen. Likevel mener Arbeiderpartiet ordningen er et ledd i regjeringens «demontering av det norske helsevesenet». Det kan ikke stå uimotsagt. 

Det er flere grunner til at jeg mener at Fritt behandlingsvalg er et viktig supplement til det offentlige helsevesenet:

·        For det første er det en ordning som bidrar til å få ventetiden ned og kvaliteten opp.

·        For det andre gis pasientene mer makt og valgfrihet gjennom at også private og ideelle aktører kan bidra med behandling på det offentliges regning. Det gjør at pasientene får tilgang til et bredere spekter av behandlingstilbud- og metoder. Tidligere var disse stort sett kun var tilgjengelig for dem med tykkest lommebok. Nå er de tilgjengelig for oss alle. Det er Odins historie et eksempel på. Hadde ikke familien fått intensiv treningsbehandling i Bergen, måtte de mest sannsynlig reist til USA. 

·        For det tredje er det viktig å forstå at i mange sykdomsforløp er egen motivasjon for den behandlingen man får helt avgjørende for resultatet. Gjennom Fritt behandlingsvalg gis pasienten mer kontroll over egen situasjon, noe som igjen gir økt mestring, og økt tillit mellom pasient og behandler.

Å styrke pasientens stilling og kontroll er kjernen i Høyres mål om å skape pasientens helsevesen. Valgfrihet og mer makt til pasientene er også bakgrunnen for at vi har innført pakkeforløp for kreft og andre sykdommer, brukermedvirkning i forskningsprosjekter og sagt at ingen beslutninger om pasienten skal gjøres uten pasientens deltakelse. Det skal vi fortsette med.

Arbeiderpartiets nei til Fritt behandlingsvalg viser etter min mening at de ikke vil forstå at for mange er muligheten til selv å velge behandlingsmetode- og form viktig for at behandlingen skal virke. Dette er en helsepolitisk uenighet, men for Tonje var det avgjørende. Til Eidsvoll Ullensaker Blad sa hun i 2017: «Hadde jeg ikke hatt friheten til fritt å velge behandling, hadde jeg ikke stått her i dag. For meg har det vært et spørsmål om liv eller død».

Politiske uenigheter skal vi diskutere, men det er usmakelig når Aps mest fremtredende helsepolitiker, Ingvild Kjerkol, skriver på Facebook at vi er i full gang med å demontere helsevesenet fordi vi gir pasientene mer makt og større valgfrihet. En slik retorikk bør underbygges med sterke bevis. Det har de ikke.

Bevilgningene til helsetjenester både i spesialisthelsetjenesten og utenfor har økt – både som andel av statsbudsjettet og bruttonasjonalprodukt. I 2013 ble det brukt 4,1 % av BNP og 12,4 % av statsbudsjettet på helse. I 2019 ligger vi an til å bruke henholdsvis 4,9 % og 13,3 %. 

Til sammenligning pekte pilene i motsatt retning fra 2009 til 2013. Da sank andelen av BNP Norge brukte på helse fra 4,3 % til 4,1 %. Den falt også som andel av statsbudsjettet, selv om Jonas Gahr Støre var helseminister.

Tallenes tale er altså tydelig. Vi demonterer ikke – vi bygger opp og satser. Og hvis dette er demontering, hvilken karakteristikk gir AP sin egen innsats fra 2009 til 2013?

Viktigst for meg er likevel ikke hvor mye penger som bevilges, men resultatene. Gjennom snart seks år i regjering har vi bygget opp den norske helsetjenesten på mange måter og på mange områder. Behandlingen av kreftpasienter har blitt bedre og mer forutsigbar gjennom pakkeforløpene for kreft. Kommunene har fått flere psykologer, helsesykepleiere og jordmødre gjennom rekrutteringstilskudd og økte overføringer. Helsekøene er blitt kortere. Vi bygger nye sykehus i alle landsdeler og vi har styrket pasientenes valgfrihet og rettigheter. 

Helsepolitikken er full av utfordringer og det er fortsatt mange uløste oppgaver: Kvaliteten skal økes, sammenhengen med kommunenes helsetjenester bli bedre, det forebyggende arbeidet må styrkes – ikke minst innenfor psykisk helse. La oss diskutere hvordan vi løser disse utfordringene fremfor å komme med følelsesladde, feilaktige karakteristikker av hverandres politikk.

Legg vekk demonteringspåstanden Arbeiderpartiet og fortell oss heller hvordan dere vil løse helseutfordringene fremover.

Publisert

Norge leder an for bedre helsetjenester til verdens fattige

Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen /Høyre

Vi skal bidra med tre milliarder kroner til barne- og kvinnehelse i utviklingsland.

Det er noe av det smarteste Norge kan gjøre for å oppnå bærekraftig utvikling.

Når jenter får barn
Hver eneste dag blir 33 000 jenter under 18 år giftet bort. Mange av disse jentene får ikke bestemme hvem de skal gifte seg med, hvor mange barn de skal få, eller når de skal få dem – det som for oss er grunnleggende reproduktive rettigheter.

Når jenter får barn, er sjansen stor for at de slutter på skolen. Da går de ikke bare glipp av verdifull undervisning som gjør at de kan lære å lese og skrive. De mister også muligheten til å forsørge seg selv, sin familie, og sjansen er liten for at de noen gang vil nå sitt fulle potensial.

Frarøvet muligheten til å fylle fem år
Å bære frem et barn i et utviklingsland er ikke som i Norge. Mens vi har tilgang på helsetjenester i verdensklasse, jevnlige kontroller og trygge, rene fødestuer med kompetent helsepersonell, kan et svangerskap og en fødsel være direkte farlig i verdens fattigste land. Særlig når den gravide selv er et barn.

830 kvinner dør hver eneste dag på grunn av komplikasjoner knyttet til graviditet og fødsel. Bare i dag vil nesten 15 000 barn bli frarøvet muligheten til å fylle fem år. Hvert eneste år dør 5 millioner mødre og barn av sykdommer som lett kunne vært unngått.

Årsaken er at to milliarder mennesker lever i land som bruker altfor lite penger på helsetjenester, ofte så lite som en tredjedel av det som skal til for å tilby helt grunnleggende helsetjenester til hele befolkningen.

Det er på tide å få alle verdens land med på en dugnad for å investere i grunnleggende helsetjenester!

Gode helsetjenester til alle

I 2015 tok jeg, sammen med Canada, FN og Verdensbanken, initiativ til et nytt verktøy for å øke helseinvesteringene i utviklingsland og for å nå bærekraftsmålet om gode helsetjenester til alle mennesker i alle land. Det virkemiddelet er GFF – den globale finansieringsfasiliteten.

Norge vertskap for påfyllingskonferansen til GFF. Målet for konferansen var å samle inn rundt én milliard amerikanske dollar til barne- og mødrehelse gjennom GFF. Representanter for nesten 20 land var tilstede, og jeg annonserte Norges bidrag på 600 millioner kroner per år til og med 2023.

Sammen nådde vi målet. Vi lyktes med å mobilisere mer enn 1 milliard dollar til bedre helsetjenester for barn, ungdommer og mødre!

Å investere i mennesker

GFF handler om å investere i mennesker. Å gi befolkningen i et utviklingsland helsetjenester, er noe av det smarteste vi kan gjøre for å oppnå bærekraftig utvikling. En frisk befolkning kan gå på skole, jobbe og betale skatt – viktige forutsetninger for at et land en gang skal kunne klare seg uten bistand. Men viktigst av alt: En frisk befolkning kan leve gode og meningsfylte liv.

Publisert

Grensen mot sorteringssamfunnet

Foto: Cecilie V. Jensen / Høyre


Kristelig Folkepartis nestleder Kjell Ingolf Ropstad utfordret i går Ap-leder Jonas Gahr Støre og meg om hvordan vi stiller oss i forhandlinger om to viktige KrF-saker: Den såkalte «downs-paragrafen» (paragraf 2c) og fosterreduksjon.

I Høyre deler vi KrFs sterke bekymring for en utvikling mot sorteringssamfunnet, og ønsker et samfunn med muligheter for alle. Vi må legge til rette for et samfunn som tar godt vare på personer med utviklings- eller funksjonshemninger, og at familiene får hjelp. Vi er ikke enige om alt, men har forståelse for at KrF har behov for å sette sitt verdipreg på en eventuell regjeringsplattform.

I motsetning til Jonas Gahr Støre, svarte jeg derfor på KrFs utfordring.

Sakene om paragraf 2c og fosterreduksjon er vanskelige også i Høyre. Jeg er ikke overrasket over at noen i Høyre ikke ønsker å inngå den typen kompromisser. Men regjeringssamarbeid innebærer at alle må gi og få.

Kvinners rettigheter

La meg være helt tydelig: Kvinnenes rettigheter ligger fast. Samtidig må vi ta hensyn til bekymringen om et sorteringssamfunn. Jeg tror mange med meg reagerte når det ble klart at dagens abortlov gir rett til å abortere en tvilling, uten at det er noen medisinsk grunn for hverken barnet eller moren. Da dette temaet ble belyst, ønsket vi ikke å åpne en stor diskusjon om endringer i abortloven. Men mange i vårt parti følte oss ikke bekvem med at Norge, som et av få land i Nord-Europa, skulle tillate abort av én frisk tvilling, der det ikke er helsemessige begrunnelser.

Jeg er enig med KrF i at vi nå bør gjøre endringer i abortloven slik at vi ikke tillater fosterreduksjon av friske fostre, og uten at det har en helsemessig grunn for mor.

Paragraf 2c – den såkalte «downs-paragrafen» – er slik den er formulert i dag en diskriminerende del av abortloven, fordi den gir en ubetinget rett til abort dersom barnet for eksempel har Downs syndrom. Jeg mener det er mulig gjennom forhandlinger å finne løsninger som fjerner dette diskriminerende elementet. Da må vi samtidig gjøre endringer slik at kvinner får ta abort i de tilfellene fosteret ikke er levedyktig, og abortnemndene må dessuten legge vekt på kvinnens vurdering av egen livssituasjon hvis hun får ansvar for et barn med ekstra utfordringer.

Dette vil både fjerne det som mange opplever som diskriminerende i dagens lov og være en viktig ny grense mot sorteringssamfunnet. Samtidig som kvinnens stemme, mening og rettigheter ikke svekkes.

Å fjerne paragraf 2c er ikke Høyres politikk, selv om vi har ulike meninger i partiet. Dette er derimot noe vi er åpne for å forhandle om under noen klare forutsetninger. Dersom KrF får gjennomslag i eventuelle regjeringsforhandlinger med oss, vil det derfor være et tydelig resultat av at KrF får satt sitt stempel på regjeringens politikk.

Det er ingen hemmelighet at jeg personlig alltid har ment dette.

Hva mener Støre? 

Jonas Gahr Støre har ennå ikke svart på Kjell Ingolf Ropstads utfordring. Han har kun sendt sin nestleder ut for å avvise forslaget.

Hvor mener Arbeiderpartiet grensen mot sorteringssamfunnet skal gå? Jeg har ennå til gode å høre Jonas Gahr Støre reflektere over det.

Under har jeg skrevet nærmere om de to sakene – hva går de egentlig ut på, og hva er Høyre villige til å forhandle om?

Tvillingabort 

Da abortloven ble vedtatt i 1975 var det ikke medisinsk sett mulig for en kvinne å velge hvor mange barn hun ville bære fram. Den medisinske utviklingen har gjort at det i dag er mulig å abortere minst ett av flere fostre ved tvilling-/flerlingsvangerskap.

Abortloven sier ikke noe eksplisitt om dette. Da temaet ble satt på dagsorden, førte det til usikkerhet ved landets sykehus om hvordan loven skulle forstås. Lovavdelingen i Justisdepartementet gjorde en fortolkning av saken, slik som er riktig å gjøre når det oppstår uklarheter i hvordan en lov skal tolkes og det ikke er rettspraksis på området.

Regjeringen har ikke gjort noen endringer av abortloven eller tatt stilling til dette spørsmålet, men lovavdelingen i Justisdepartementet konkluderte med at abortloven åpner for abort av ett eller flere friske tvilling-/flerlingefostre. De slo fast følgende:

• Frem til tolvte uke gjelder kvinnens selvbestemte rett.
• Etter tolvte uke må hun søke en abortnemnd om svangerskapsavbrudd.
• Kvinnen skal ikke kunne velge fostre ut fra kjønn.

Regjeringen hadde ingen mulighet til å overprøve dette. Det ville ha krevd en lovendring i Stortinget.

Det skapte sterke reaksjoner da det ble klart at dagens abortlov gir rett til å abortere en tvilling, uten at det er noen medisinsk grunn for hverken barnet eller moren. Det er også flere fra utlandet som har forsøkt å få denne type aborter i Norge, siden dette ikke er mulig eller lovlig i mange andre land.

Høyre er som nevnt åpne for å endre abortloven slik at vi ikke tillater fosterreduksjon  av friske fostre, og uten at det har en helsemessig grunn for mor.

Det diskriminerende elementet i abortloven

Retten til abort etter tolvte uke forutsetter at et av de fem vilkårene i abortlovens paragraf 2 er oppfylt. Ett av vilkårene, 2c, handler om at det er stor fare for alvorlig sykdom hos barnet, noe som blant annet omfatter barn med downs syndrom.

Abortlovens hovedelementer er at før tolvte uke i svangerskapet er det hensynet til kvinnens eget valg som vektlegges: Retten til selvbestemt abort ligger fast. Etter tolvte uke legges det mer vekt på barnets egenverdi. I de tilfellene må kvinnen derfor også i dag søke abortnemdene om abort. I disse tilfellene vil det være abortnemndene som avgjør om lovens vilkår er oppfylt, selv om en vektlegger kvinnens eget ønske.

Det er flere som har reagert på at egenskaper ved fosteret, som for eksempel at det har Downs syndrom, skal være en selvstendig begrunnelse for abort. Særlig opplever personer som lever med dette i dag det som svært diskriminerende at loven vurderer deres liv som et selvstendig grunnlag for abort.

Vi ønsker å finne løsninger som fjerner det diskriminerende elementet i abortloven, hvis vi samtidig gjør endringer slik at kvinner får abort i de tilfellene fosteret ikke er levedyktig. Abortnemdene skal samtidig legge vekt på kvinnens vurdering av egen livssituasjon hvis hun får ansvar for et barn med ekstra utfordringer. Dette vil både fjerne det som mange opplever som diskriminerende i dagens lov og være en viktig ny grense mot sorteringssamfunnet. Samtidig som kvinnens stemme, mening og rettigheter ikke svekkes.

Dette er de to spørsmålene i abortloven Høyre åpner for å forhandle om, med noen klare forutsetninger, dersom KrF velger å gå i forhandlinger med de tre partiene som sitter i regjering i dag.

Publisert

Et budsjett for fremtiden

Bilde er fra et av mine besøk til  hjørnesteinsbedriften Kværner Stord.  (Foto: Cecilie V. Jensen /Høyre)

Norsk økonomi skyter fart, men omstillingsbehovet er fortsatt stort. De gode tidene må brukes riktig.

Økonomisk vekst er grunnlaget for velferden. Et bærekraftig velferdssamfunn sikres best ved at veksten i økonomien over tid er større enn veksten i offentlige utgifter. Derfor er det viktig at skatte- og avgiftssystemet oppmuntrer til å jobbe og investere. Forskning og utvikling må gjøre at vi griper mulighetene i teknologiutviklingen.

Best på forskning
Statsbudsjettet tar tak i både kortsiktige og langsiktige utfordringer. Noe av det viktigste er omstillingen av norsk økonomi. Derfor er langtidsplanen for forskning og høyere utdanning, som også ble lagt frem mandag, helt vesentlig.

Langtidsplanen angir tre områder vi skal trappe opp forskningen spesielt på de neste fire årene: Teknologiløft, forskning og utviklingsarbeid (FoU) for fornyelse og omstilling i næringslivet og kvalitet i høyere utdanning.

Få satsinger er viktigere – og samtidig mer langsiktige – for økonomisk vekst, enn disse. En av mine ambisjoner da jeg ble statsminister, var at norsk forskning kunne hevde seg i konkurransen med de beste forskningsmiljøene i verden.

Et synlig bevis på at norske forskningsmiljøer lykkes, er at vi har nådd målet om å hente hjem minst to prosent av de konkurranseutsatte midlene fra EUs rammeprogram for forskning, Horisont 2020.

Digitalisering av offentlig sektor
Offentlig sektor må ta i bruk teknologi for å gi bedre digitale tjenester og bli mer effektiv. Budsjettet inneholder derfor tidenes største satsing på digitalisering. Det betyr blant store moderniseringer av IT-løsningene i NAV, og et stort IT-løft i helsetjenesten i Midt-Norge, der det skal utvikles et felles system for pasientjournaler på tvers av kommunene, fastlegene og sykehusene.

Det vil gi økt kvalitet for pasientene, en mer sømløs samhandling i helsetjenesten, og bedre pasientsikkerhet.

Styrket gjennom oljeprisfallet
Før regjeringen tiltrådte i 2013 var Høyre enige med FrP, KrF og Venstre om at omstilling var en sentral oppgave. Da oljeprisen falt, opplevde økonomien et tilbakeslag. Regjeringen investerte for å holde ledige hender i arbeid og for å få vekst i økonomien igjen. Det var viktig for oss at de kortsiktige tiltakene for å motvirke ledigheten skulle støtte oppunder den langsiktige omstillingen.

Vi kom oss ikke bare gjennom oljeprisfallet, vi kom styrket ut av det.

Fremtiden er grønn
At petroleumssektoren nå opplever gode tider er bra. Men det endrer ikke det grunnleggende faktum at aktiviteten over tid vil avta. Både begrensede reserver til utvinning og utviklingen innen fornybar energi gjør at vi trenger flere bein å stå på. Fremtidens næringsliv må være grønt, smart og nyskapende.

Vi må øke veksten
Nettopp når det går bra i økonomien er det viktig at vi fortsetter å investere for fremtiden. Om vi endrer kurs kan den positive utviklingen stoppe opp, og i verste fall reverseres. I neste års budsjett har vi derfor mange forslag til bedre rammebetingelser for å øke vekstevnen i økonomien ytterligere og for å oppmuntre til at flere kan være med og skape verdier. Selskapsskatten reduseres. Pensjonssparingen for selvstendig næringsdrivende forbedres. Formuesskatten på arbeidende kapital reduseres ytterligere.

Forskningssatsingen, skattelettene, teknologisatsingen – og mye mer, blant annet en sterk satsing på forsvar og samferdsel, gjøres med en pengebruken som ikke bidrar til økt rente eller sterkere krone, og dermed svekket konkurransekraft. Utgiftsveksten er lavere enn den økonomiske veksten.
Utsiktene for norsk økonomi fremover er gode. Men det er også mørke skyer i horisonten.

Handelskrig 
De internasjonale forholdene er ustabile og vi ser tilløp til handelskrig. Akkurat nå er utviklingen internasjonalt en større trussel mot norsk økonomi, enn hjemlige forhold.

Men av hensyn til konkurranseutsatt sektor må vi ikke drive opp kronekursen og dermed gjøre flere bedrifter ulønnsomme. Derfor må det holdes igjen på offentlige utgifter. Når vi nærmer oss en situasjon med press i arbeidsmarkedet og kamp om arbeidskraften, bør ikke det offentlige utkonkurrere de private bedriftene.

Alternative budsjetter
De neste ukene skal SV, AP og SP lage alternative budsjetter. Basert på tidligere års alternative budsjetter vet vi noe om hvordan det vil se ut. Kjøpe- og investeringskraften til privatpersoner og næringslivet vil reduseres gjennom økte skatter og avgifter. Pengene brukes på økte offentlige utgifter. Det svekker grunnlaget for den langsiktige økonomiske veksten.

Det endelige budsjettet for 2019 avhenger av forhandlingene i Stortinget. Regjeringen har lagt frem et forslag som bør være et godt utgangspunkt for forhandlinger med KrF.

Publisert

Hvor skal grensen gå?

Foto: Cecilie V. Jensen / Høyre

Ny teknologi utfordrer oss på mange områder.

Bioteknologi gir oss muligheter til å behandle flere og gi bedre verdighet. Samtidig utfordrer  utviklingen oss også på de etiske spørsmålene om hvor grensene går, hva den enkelte skal bestemme og hva samfunnet må bestemme. De siste månedene har flere tema vært løftet:  Både grensene for selvbestemt abort og aktiv dødshjelp.

Står fast på dagens abortlov
For meg er Høyres standpunkt om at det i slike saker er etikken som må styre politikken og ikke teknologien. Selv om vi kan og vet mer er det grenser for hva vi skal ta i bruk. Å lete etter genfeil og sykdommer med tidlig ultralyd er et eksempel på at teknologi og ikke etikken blir styrende for politikk. Derfor er jeg glad for Høyres tydelige nei.  

Høyres sentralstyre vedtok  i begynnelsen av september at vi står fast på dagens abortlov, og avviser alle forslag om å utvide tidsperioden for selvbestemt abort. Når KrF nå sier de er en garantist mot abort opp til 24 uke, så er de altså ikke alene.

Sterk imot aktiv dødshjelp
Det er ikke bare ved livets begynnelse dilemmaene er store , også ved slutten kommer det nye.Norske pasienter er i sin fulle rett til å velge å avslutte eller ikke sette i gang livsforlengende behandling. Et slikt valg kan innebære at man lar livet få en naturlig slutt.

Aktiv dødshjelp innebærer derimot at det offentlige bistår i døden til et menneske som ellers ville vært i live. Samfunnet sier med andre ord at det er et reelt alternativ for den offentlige helsetjenesten å hjelpe deg til å dø. Det er svært problematisk og jeg er sterkt imot.

En sentral del av legeetikken er å verne menneskers helse; helbrede, lindre og trøste. Aktiv dødshjelp, der legen selv tar livet av pasienten, innebærer en dramatisk endring av helsetjenestens formål og verdier. Den norske legeforening og Norsk sykepleierforbund er derfor tydelige i sin motstand mot aktiv dødshjelp.

Tilhengere av aktiv dødshjelp trekker ofte frem at aktiv dødshjelp bør innføres for å hjelpe mennesker som lider av fryktelige smerter, og som uansett skal dø om kort tid. Men ifølge en undersøkelse fra delstaten Oregon i USA, som innførte aktiv dødshjelp i 1997, var det under en fjerdedel som svarte at det å unnslippe lidelse var årsaken til valget de tok. Hele 40 % svarte at årsaken var at de følte seg som en byrde for familie og venner. Det er trist lesing.

Mennesker har en ukrenkelig verdi
Enkelte syke føler seg dessverre som en byrde. Aktiv dødshjelp vil medføre et umenneskelig press på noen som allerede har det tøft nok. De ser jo hvor hardt sykdommen deres går utover deres nærmeste. Og alternativet om at livet deres kan avsluttes ligger der. Men de vil jo egentlig ikke dø.

Slik kan vi ikke ha det. Mennesker har en ukrenkelig verdi, uavhengig av helsetilstand.

Skulle man åpnet for aktiv dødshjelp, melder det seg raskt mange andre vanskelige spørsmål.

Skal barn kunne benytte aktiv dødshjelp? Hvilke lidelser skal kunne kvalifisere for dødshjelp – kun fysisk sykdom, eller også psykisk sykdom? Hva om man har lang forventet levetid, men livskvaliteten er dårlig? Eller skal man få hjelp til å dø om man rett og slett er lei av livet?

Dette er ikke bare retoriske spørsmål. Det er reelle problemstillinger som har dukket opp i samfunn med aktiv dødshjelp. I Nederland har de etter hvert satt en nedre aldersgrense for aktiv dødshjelp på 12 år. I Belgia har de ikke noen aldersgrense i det hele tatt. Nederlands regjering annonserte i 2016 at de skulle legge frem en lovendring som åpnet opp for at eldre, livstrette mennesker også skulle kunne få aktiv dødshjelp. Kriteriene for aktiv dødshjelp har stadig blitt utvidet. Hvor skal grensen egentlig gå?

Vi skal ikke gi opp mennesker
La oss heller ikke glemme at noen kan bli friske av svært alvorlige og smertefulle tilstander. Slik som personer med alvorlig kreft som man ikke trodde skulle overleve, men der nye, innovative medisiner eller behandlingsmåter blir tilgjengelig. Det er en grunnleggende verdi for Høyre å ikke gi opp mennesker, selv når utsiktene er som mørkest.

Menneskers ønske om aktiv dødshjelp må møtes med livshjelp. I livets sluttfase trenger man lindrende behandling og omsorg, og en verdig avslutning på livet.

Regjeringen jobber aktivt med å bedre tjenestene til mennesker i livets siste fase uavhengig av diagnose, alder og andre forhold.

Aktiv dødshjelp bør aldri være svaret.

Publisert

Hjernen er stjernen

Når hjernen blir rammet av sykdom eller skader, er det mye som blir rammet. Og det er langt fra bare eldre som utsettes for det.

Å få ungene på skolen på morgenen og lage middag på ettermiddagen går fra å være selvfølgeligheter til å bli sjeldenheter.

Å følge med på huskelistene over viktige møter og minstemanns treningstider blir en umulighet.

Det kan bli vanskelig å gjøre jobben. Det kan bli vanskelig å holde styr på kroppen. Det kan gå ut over dem du elsker høyest og det du elsker høyest. Det kan gjøre livet annerledes. Det kan gjøre livet kortere.

Derfor har regjeringen lagt frem Nasjonal strategi for hjernehelse. Om hvordan vi best kan forebygge sykdom og skader. Om hvordan vi best kan utrede og behandle dem. Om hvordan vi best kan hjelpe pasienter og pårørende til å mestre sykdom og skader som rammer hjernen.

En av tre blir rammet av en hjernesykdom i løpet av livet. Brukere, fagmiljøer og pårørende etterlyste lenge en statusrapport om hjernehelse. Derfor bestilte vi en statusrapport fra Helsedirektoratet som vi fikk i februar i år.

Helse- og omsorgsminister Bent Høie og jeg fulgte opp med et toppmøte om hjernesykdommene ALS, MS, demens, Huntingtons sykdom og Parkinsons sykdom i mars. Der annonserte vi at det skulle lages en nasjonal strategi for hjernehelse. Ni måneder etter toppmøtet, er strategien klar.

Begrepet hjernehelse er nytt i norsk sammenheng. Det omfatter alt fra tiltak for å bevare og utvikle en frisk hjerne til hjernesykdom og skader. Det omfatter nevrologiske og psykiatriske sykdommer og tilstander. Det er folkesykdommer og det er sjeldne sykdommer.

Hjernehelse handler om helse, men også om mestring og livskvalitet. God hjernehelse skapes på de arenaer der vi lever våre liv – hjemme, i skole, i arbeidslivet og i fritiden. Så handler det også om hvordan vi kan mestre livet og ha best mulig livskvalitet om vi får en hjernesykdom. Jeg mener tjenestene blir best om de tar utgangspunkt i pasientenes eget mål for et godt liv.

Vi er opptatt av å realisere målet om pasientens helsetjeneste. Derfor er pasientens perspektiv grunnleggende i alle de store sakene som vi legger fram. Vi har lagt fram flere strategier og planer som skal gi bedre tjenester for pasientgruppene som omtales i statusrapporten om hjernehelse.

Nå starter den neste jobben: Helsedirektoratet får ansvaret for å lage en samlet plan for oppfølging av hjernehelsestrategien. Det innebærer blant annet å utforme konkrete tiltak som kan gjennomføres for å følge opp strategiens mål, og avklare hvem som har ansvar for de ulike tiltakene.

Fordi vi ikke er i mål ved fremleggelsen av en strategi – men ved gjennomføringen av den.

Publisert

Arbeid gir bedre psykisk helse

I dag er verdensdagen for psykisk helse. Svært mange av oss opplever igjennom livet å få psykiske helseutfordringer. Noen med diagnoser som varer livet ut og som må mestres, behandles og medisineres. Andre skades i barndommen gjennom overgrep, mobbing og mishandling. Andre igjen møter motgang, i arbeids- eller privatlivet som tårner seg opp og er vanskelig å mestre.

Uansett årsak til og varigheten av utfordringer skal alle bli møtt av et bedre hjelpetilbud, behandlingstilbud og oppfølging. God psykisk helsehjelp dreier seg ikke bare om behandling, samtale og medisinering. Det dreier seg og om å få innhold i dagene, flytte fokus fra egne utfordringer til andre oppgaver. Derfor er arbeid en viktig hjelp for svært mange som sliter med psykiske utfordringer.

I flere år har vi nå hatt forsøk med noe som kalles individuell jobbstøtte (IPS). Dette er en metode som er basert på at personer med psykiske helseproblemer kommer seg rasket mulig ut i arbeid. De får bistand og oppfølging av en jobbspesialist og får psykiske behandling parallelt.

Dette er i motsetning til det som vanligvis skjer, når man får psykiske problemer er sykemelding og tilbaketrekking fra arbeidslivet vanligst. Jeg tror det er mye vanskeligere å bli bedre eller mestre livet hvis du blir sittende hjemme å vente på neste behandlingstime. Da får du mye tid til å gruble og forverre problemene.

Arbeid er sunt for de aller fleste av oss, det viser òg evalueringen av IPS-forsøket. Evalueringen viser ar IPS har en statistisk sikker effekt på overgang til arbeid. Etter 18 måneder var 37 % av IPS-deltakerne i jobb, betydelig flere enn i kontrollgruppene. Når vi vet at psykiske lidelser er en hovedårsak til at særlig unge blir uføretrygdet er det viktig å lære av dette. Derfor utvider Regjeringen nå IPS-ordningen slik at flere NAV-kontor kan bruke metodikken. Det blir flere jobbspesialister gjennom neste års statsbudsjett.

For meg er likevel det aller viktigste resultatet, det jeg opplever når jeg møter deltagerne på IPS tiltakene. Stoltheten over å mestre, gleden over lønnsutbetaling, det å ha kollegaer, og ikke minst en arbeidsgiver som vet om slitet og hvilken støtte jobbspesialisten gir. Det å ha noe å gå til, fylle dagene med og oppleve mestring gir bedre psykisk helse.

Noe av det første jeg gjorde da jeg ble statsminister var å besøke IPS prosjekt, blant annet på Hadeland, sist uke var jeg i Askim og traff flere IPS deltagere. Bla Mathias Eide som startet på kjøkkenet i K&B Kjøkken og bar, og nå vikarier i baren. Et formidabelt steg når man har slitt med sosial angst.

Han sa selv at uten sin jobbspesialist Ernest Amponsah hadde han aldri kommet dit. Nå er han i jobb og ser fremover, før satt han hjemme og så mørkt på det.

I Norge må vi løfte arbeid og helse sammen fremover. Det er mye god helse i å ha jobb og oppleve mestring. Dette skal vi fortsette med.

Publisert

Flere familier vil få pleiepenger

Det er viktig for meg at flere syke barn får ha en eller begge foreldre ved seg, ved sykehusinnleggelse eller andre skremmende dager. Det er skummelt å være syk som barn og forferdelig å være forelder som skal berolige, ikke bare barnet – men seg selv og partneren i en slik tid.

Mange flere familier, ja kanskje dobbelt så mange, vil fra 1. oktober få rett til pleiepenger – familier som i dag ikke får pleiepenger, eller som går inn og ut av ordningen som følge av de strenge reglene. Regelverket blir litt enklere, for i dag er de svært strenge og kompliserte. Det er lite forutsigbart for foreldre og svært utfordrende for NAV pga fare for forskjellsbehandling. Ny ordning vil bli mer fleksibel og gjøre det lettere for foreldre å kombinere pleieoppgaver og delvis arbeid. Alle starter på scratch med ny ordning, dvs. at retten til full dagkonto (1300 dager) gjelder for alle uavhengig om det tidligere er mottatt pleiepenger.

Jeg mener at endringene vi har gjort med ordningen som trer i kraft legger godt til rette for familier med syke barn. Disse barna SKAL få tilbud om pleie og omsorg, uten å være avhengige av at foreldrene kutter all kontakt med jobb.

Hensikten med pleiepengeordningen er å erstatte tapt arbeidsinntekt ved midlertidig fravær fra arbeidet på grunn av pleie av sykt barn. Pleiepenger er og skal fortsatt være en midlertidig ytelse. I dag tas det ut pleiepenger i mindre enn 40 dager. For de aller fleste vil den nye dagkontoen på 1300 dager være nok (tilsvarer 5 år ved sammenhengende uttak).

I tillegg har vi ønsket å gi foreldre til barn som trenger pleie pga av en varig sykdom mulighet til å kunne få pleiepenger. Det er rimelig at to barn med like store pleiebehov skal få samme mulighet til å bli pleiet av foreldrene sine i en midlertidig periode uavhengig av om sykdommen er varig eller ikke. Samtidig har vi også laget et fleksibelt system der uttak av graderte pleiepenger vil kunne forlenge pleiepengeperioden, maksimalt i ti år. Dette har vi gjort for å gjøre det enklere å kombinere delvis arbeid og omsorg.  Vi vil at foreldre skal få uttelling for delvis yrkesdeltakelse.

Før måtte man betale den første uken med pleiepenger selv, det trenger man ikke etter våre endringer. Det tidligere svært strenge sykdomskravet har vi myket opp. Det er nå nok at barnet er sykt og med behov for kontinuerlig tilsyn og pleie (før måtte det værer livstruende eller svært alvorlig sykdom). Aldersgrensen er økt fra 12 til 18 år for alle grupper. Vi har også gjort det mulig for at begge foreldrene kan ta ut pleiepenger samtidig, det har kun vært mulig ved livstruende eller svært alvorlig sykdom.

Pleiepenger er ikke en lønn til foreldrene for å utføre pleieoppgaver. Det er kommunen som har ansvar for at barna får god pleie og omsorg. Pleiepenger skal derimot midlertidig kompensere for bortfall av arbeidsinntekt for yrkesaktive med sykepengerett i forbindelse med barns sykdom, barns funksjonshemming og pleie av nære pårørende i livets sluttfase. Det kan være greit å vite at en forelder i gjennomsnitt tar ut mindre enn 40 dager i året, altså svært mye mindre enn det regjeringen legger opp til. Pleiepengene fungerer som en «frikjøpsordning» fra foreldrenes jobb. Foreldre som har barn med varige sykdommer eller barn som trenger kontinuerlig tilsyn og pleie kan søke om pleiepenger. Det kommer i tillegg til ordningene omsorgslønn og avlastningshjelp som kommunene står for og hjelpestønad fra NAV.

I 2015 fikk 8500 foreldre være hos barnet sitt pga pleiepengeordningen, med våre endringer vil dobbelt så mange i året kunne benytte den muligheten fremover. Ordningen blir nå mer fleksibel, men har også en begrensning. Pleiepengeordningen vil ha en tidsbegrensning på inntil 1300 dager (5 år) pr barn, ved 100 % uttak.

Vi har også innført en nedgang i kompensasjonsgrad til 66 % av tidligere inntekt etter et år, lik ordning som ved sykemelding. Folketrygdens system er det slik at kortvarige ytelser gis med full dekning, mens langvarige ytelser graderes ned. I 2015 var det litt over 400 personer som hadde mottatt pleiepenger i mer enn ett år. Det var litt under 50 personer som hadde mottatt pleiepenger i mer enn tre år.

For at foreldre med store pleieoppgaver kan kombinere pleiepenger med delvis arbeidsdeltagelse, skal det bli lettere å få støtte for deler av dagen, helt ned til 20 prosent uttak. Det kan man gjøre i inntil 10 år. Dersom det tas ut 50 % pleiepenger, kan ytelsen gis for inntil 2600 dager totalt. En utvidelse av ordningen innebærer også mer tid til å forberede og planlegge et samarbeid med kommunen, ut fra om det er en varig/kronisk sykdom, en sykdom som varierer mye eller om det er en sykdom hvor barnet blir friskt etter en tid med behandling.

Målet med endringene er at livet vil bli lettere og mer forutsigbart for familier i en vanskelig livssituasjon med den nye ordningen. Samtidig tetter vi et hull i den foreslåtte nye ordningen slik at foreldre ikke kommer i en vanskelig økonomisk situasjon hvis barnet blir alvorlig syk på nytt.

Disse endringene i pleiepengeordningen ble etter grundig debatt i stortinget i midten av april, enstemmig vedtatt.

Les mer om endringene i pleiepengeordningen på høyre.no.

Publisert

Et spørsmål om liv eller død

«Hadde jeg ikke hatt friheten til fritt å velge behandling, hadde jeg ikke stått her i dag. For meg har det vært et spørsmål om liv eller død». Ordene tilhører 33 år gamle Tonje Karna Finsås. I 22 år har hun slitt med alvorlig psykisk sykdom. Takket være fritt behandlingsvalg kunne hun, på det offentliges regning, velge seg til den private klinikken Hurdal Recoverysenter for to år siden. Det har gitt resultater.

Før Tonje kom til Hurdal trodde hun at hun skulle være ufør hele livet, nå er målet hennes å komme seg ut i jobb. På Hurdal har de en type behandling som er annerledes enn den Tonje har møtt i det offentlige, og den behandlingen virker for henne.

Høyre vil at de svakeste i vårt samfunn skal ha mer makt og kontroll over eget liv, også når de skal få hjelp i helsevesenet. Vi må ikke være så arrogante at vi tror mennesker som sliter med rus og psykiske lidelser er ute av stand til å ta gode valg på vegne av seg selv. Tvert imot mener jeg at vi vil oppnå bedre resultater hvis vi lytter mer til dem, deres behov og ønsker når det kommer til hva slags behandling de mener vil virke best.

En viktig del av å skape pasientens helsetjeneste er derfor at vi fortsetter å styrke rettighetene å velge mer selv, og at det offentlige selvsagt tar regningen. Det gjør vi med fritt behandlingsvalg.

En viktig grunn til at Tonje valgte behandlingen ved Hurdal var ønsket om å kutte ned på medikamentbruken. Det har hun fått til. Før behandlingen startet sa Tonje følgende: «Ved å ta vekk medisinene håper jeg å kunne begynne å leve igjen. Jeg drømmer om alt som alle andre drømmer om, starte familie og få meg jobb. Men det er umulig med alle medisinene og diagnosene.» Mitt håp er at Tonje får drømmen oppfylt.

Historier som Tonjes burde gjøre inntrykk på alle. Jeg blir i hvert fall berørt når jeg får så konkrete og håndfaste eksempler på at politikken virkelig utgjør en avgjørende forskjell i folks liv. Det gjør meg bare mer fast bestemt på at valgfrihet og selvråderett over eget liv er en av de viktigste verdiene vi kan kjempe for i politikken.

Hvor viktig muligheten til å velge den behandlingen du selv har tro på er for disse pasientgruppene prøvde jeg å formidle til Jonas Gahr Støre i en debatt på VG-TV nylig.

Jonas virket verken villig til å lytte eller til å prøve å forstå. I stedet har partiet hans lovet å reversere fritt behandlingsvalg som noe av det første Arbeiderpartiet gjør hvis de kommer i regjering. Det syns jeg ikke de bør få muligheten til.

Publisert

Pasientens helsetjeneste

For fire år siden gikk Høyre til valg på nye ideer og bedre løsninger. Blant annet fordi vi mener at ethvert problem ikke kan løses med å bruke mer penger, det krever endring i måten vi gjør ting på. Fremover blir det tankesettet enda viktigere.

Høyre lovet å redusere helsekøen og ventetiden, samt å gjøre kreftbehandlingen bedre. Vi mente at det var mulig å få mer velferd ut av hver krone. Det hadde vi rett i. For helsekøen er kortere, ventetiden er redusert og kreftbehandlingen er bedre enn for fire år siden.

Utgangspunktet for Høyres politikk er hensynet til og omsorgen for enkeltmennesket. Derfor vil vi skape pasientens helsetjeneste. Det betyr at hvis du er pasient, så skal du være trygg på at ingen beslutninger om deg, tas uten deg.

Vi har kommet et godt stykke på vei, men jobben lar seg ikke gjøre på fire år. Vi trenger fire nye år – minst – for å få på plass pasientens helsetjeneste. Det vil være nødvendig å bruke mer penger på helse. Men hvis mer penger er det eneste virkemiddelet man har, vil man ikke få til de nødvendige endringene. Vi må satse mer på kunnskap, åpenhet, tilgjengelighet, nye løsninger og behandlinger, teknologi – og vi må lære av feil.

Derfor vil vi integrere pasientsikkerhet og HMS-arbeid enda tettere i sykehusenes rapporteringsplikt. Risen bak speilet er at dersom sykehusene ikke rapporterer fullverdige tall, får de heller ikke fullfinansiert behandlingen. Vi vil også etablere en undersøkelseskommisjon for alvorlige hendelser i helsetjenesten. Loven er vedtatt, pengene for at det trer i kraft kommer i neste periode.

De som har de beste perspektivene på hvordan det er å være pasient og pårørende, er pasienter og pårørende selv. Pasient-, bruker- og pårørendeorganisasjoner må involveres i utviklingen av pasientens helsetjeneste. Derfor vil vi styrke disse økonomisk, slik at de får bedre mulighet til å delta i utviklingen av helsetjenesten, at de kan utdanne flere likepersoner og ansette flere erfaringskonsulenter i helsetjenesten.

Pakkeforløpene for kreft er en suksess. Derfor vil vi utvide ordningen til å gjelde rus og psykisk helse, samt helt nye pakkeforløp for utmattelsessykdommer, smerte-, muskel- og skjelettlidelser. Til sammen betyr dette at flere hundre tusen pasienter vil få en bedre behandling enn i dag.

Fordi vi skal se hele mennesket i pasientens helsetjeneste, så må vi ikke miste dem av syne etter at de har forlatt sykehusene. Derfor vil vi også innføre «pakkeforløp hjem», i første omgang for kreftpasienter for å høste erfaringer. Kreft rammer titusenvis av mennesker hvert år. Selv om vi takket være medisinske fremskritt redder langt flere liv enn før, så må mange leve med fysiske og psykiske ettervirkninger. Vi vil ha et koordinert oppfølgingstilbud hvor vi ser hele mennesket i deres individuelle livssituasjon. Sykehus, kommune og Nav må samarbeide – sammen med pasienten og pårørende skal medisinske behov, rehabiliteringsbehov, psykososiale behov og støttebehov avklares før et tilbud etableres.

Enkeltmennesket er utgangspunktet for vår helsepolitikk, derfor vil vi styrke rettighetene til den enkelte til å velge selv i helsetjenesten. Høyre vil utvide fritt behandlingsvalg gjennom å godkjenne flere behandlingsinstitusjoner og behandlinger. Det er viktig fordi det er mange gode private tilbud som ellers vil være forbeholdt dem med god råd. Det er usosialt og urettferdig. Derfor er det rart at Arbeiderpartiet har lovet å reversere fritt behandlingsvalg som noe av de første de gjør, dersom det blir regjeringsskifte.

Pasientens helsetjeneste skal være til for alle pasientene. Altfor lenge ble pasienter som slet med rus og psykiatri nedprioritert. Det har vi endret på, ved å gjeninnføre «den gylne regel» som Arbeiderpartiet i sin tid fjernet. Regelen sier at sykehusenes bevilgninger til rus og psykiatri skal vokse mer enn til somatikk. Nå trapper vi opp innsatsen ytterligere, og vil de neste årene bruke nesten en halv mrd mer i året på rusfeltet. Neste år vil vi også legge frem en plan for hvordan innsatsen for barn og unges psykiske helse kan trappes opp. En strategi for psykisk helse vil presenteres i løpet av august.

Noen partier mener økt pengebruk gjennom økte skatter og avgifter er den viktigste målestokken på politikk, ikke resultater. De har mer penger, men det er også alt de har. Norge trenger politikere som kan tenke mer kreativt enn som så.