Støtt den moderate majoritet

Den siste tidens debatt om islamisering i kjølvannet av demonstrasjonene mot tegningen av profeten Muhammed i Dagbladet er på vei til å anta en form jeg er redd for at passer de radikale kreftene godt, og at den vil føre til mer islamisme, ikke mindre.

Historien om hvordan tegningen fant veien fra PSTs Facebook-side til Dagbladet fremstår som et godt stykke pr-arbeid fra de radikale islamistene. De forstod nok bedre enn Dagbladet hvilke reaksjoner de kunne få ut av trykkingen. De er i stand til å bruke media til sin fordel for å få muslimer til å føle seg krenket og satt til siden i samfunnet for å bidra til ytterligere radikalisering. NRK melder at radikale muslimer fra Wahabi-retningen av islam aktivt rekrutterer unge gutter i Oslo. Denne taktikken og utviklingen har de moderate muslimske kreftene et ansvar for å avkle og bekjempe. Et ansvar jeg mener de også har tatt.

For det er de moderate kreftene som er i flertall. Glemmer vi det i debatten gjør vi oss selv en bjørnetjeneste. Mens vi har sett én person som har målbåret den radikale islamismen (uten at vi dermed skal tro han er alene) har de moderate stemmene vært mange. Afshan Rafiq, Abid Raja, Hadia Tadjik og Usman Rama er blant dem vi har sett ta tydelig avstand fra islamistene, og fremholdt en muslimsk retning i tråd med grunnleggende vestlige verdier. Vi som mener et mangfoldig samfunn er et bra samfunn må støtte opp om nettopp den moderate majoriteten.

Radikale islamister er en marginal gruppering. Det betyr ikke at vi skal late som om det ikke eksisterer, eller er et problem. På samme måten som nynazistmiljøet på 90-tallet var det. Og vi må jobbe sammen med de moderate kreftene for å knekke det radikale miljøet, på samme måte som vi greide det med nynazistene. For det er betydelige likhetstrekk. Både da og nå er det en elite på toppen som tilbyr en ideologi og en følelse av tilhørighet til sinte unge menn. Hvis vi greide det med nynazistene er det ingen grunn til at vi ikke kan greie det med islamistene.

De som fremholder en politikk hvor man ønsker å forby religiøse plagg, eller på ulikt vis sanksjonere mot dem som bruker dem – de bærer ved til radikaliseringsbålet. Det gir kraft til de radikale kreftenes argumenter. Når de oppsøker unge frustrerte menn og forteller dem at Norge ikke respekterer deres religion, og at de ikke har grunn til å føle tilhørighet til landet – så kan de peke nettopp på slik argumentasjon.

Vi skal aldri kompromisse på grunnleggende verdier som mennekerettighetene, demokrati, likestilling, religionsfrihet, ytringsfrihet med mer. Disse verdiene er ufravikelige, og har ikke noe mindre egenverdi for mennesker med bakgrunn fra land som ikke har den samme tradisjonen for dem. De som ikke respekterer disse verdiene har ikke noe i Norge å gjøre.

Men vi trenger heller ikke kompromisse for å få til en vellykket integrering. Det vi må gjøre er å gi minoritetene en grunn til å føle tilhørighet til Norge. Enten det er den raskest voksende gruppen (polakker), eller mennesker fra kulturer som i utgangspunktet står lenger fra vår egen.

Det gjør vi ikke ved å støte dem ut av samfunnet. Enten det skjer gjennom sosiale stønadsordninger, skoleverket, forbud mot klesplagg eller ved at etniske nordmenn unngår kontakt med nye landsmenn.

USAs store styrke har vært deres evne til å absorbere de nyankomne inn i samfunnet. Ikke fordi de assimileres, men nettopp fordi deres egenart respekteres. Den amerikanske drømmen om at man kan skape et godt liv for seg selv og sin familie gjennom hardt arbeid er tilgjengelig for alle.

Norge trenger også tydelige verdier alle, uavhengig av bakgrunn kan enes om. Vi må tilby muligheter for alle. Vi som samlet nasjon, uavhengig av religion, hudfarge og bakgrunn må snakke mindre om hvor vi kommer fra og hva som skiller oss. Vi må snakke mer om hva vi i fellesskap skal være slags samfunn i fremtiden. Hva kan vi sammen tilby de kommende generasjoner? Ingen ønsker et samfunn preget av konflikt for sine barn. Ingen ønsker et samfunn hvor det er de ekstreme røstene som dominerer samfunnsdebatten.

Vi må slå ring om de grunnleggende og ufravikelige verdiene, og samtidig være respektfulle for at vi er forskjellige og lever forskjellige liv innenfor rammene av det samme samfunnet.

Jo Benkow, Norges første stortingsrepresentant med minoritetsbakgrunn sa at ”Jeg velger Høyre fordi det er partiet som best sikrer meg retten til å være annerledes”. Det er den verdien vi må bygge Norge på også i fremtiden. Og det skjer ikke hvis vi, den moderate majoritet lar ytterliggående krefter dominere debatten.

Gratulerer Jagland

 

 Det er all grunn til å gratulerer Torbjørn Jagland med valget som ny generalsekretær i Europarådet. Både han, UD og Stortingets parlamentariker delegasjon til Europarådet har  gjennomført en god valgkamp.

 

Det viktige spørsmålet nå er hva han har tenkt å bruke denne posisjonen til. Europarådet  har havnet litt i skyggene av mange andre organisasjoner i Europa. Jeg tror at det viktigste potensialet for Europarådet i årene fremover er innenfor menneskerettigheter og minoritetsarbeid.

 

Den Europeiske menneskerettighetsdomstolen har en helt spesiell stilling, deres bestemmelser endrer også norsk lovverk, men det er en lang og treg prosess. Reform og hurtigbehandling er nødvendig. I dag er det særlig to viktige områder  under Europarådets medlemmers ansvar som preges av grove menneskerettighetsbrudd. Det er Nord Kaukasus og  Sør-Øst Tyrkia.

Organisasjonen Memorials medarbeidere Zarema Sadulayeva og Natalia Estemirova ble begge i sommer  kidnappet på åpen gate og senere funnet banket opp og drept.

De har i Tsjetsjenia  bl.a jobbet med å hjelpe enkeltmennesker til å kunne klage over det lokale politi og rettsvesenets behandling av forsvinner, tortur i fengslet osv til den europeiske menneskerettighetsdomstolen. Litt tidligere i år ble en tidligere vinner av en sak i den europeiske menneskerettighetsdomstolen skutt i Østerrike (antatt Tsjetsjenske avlivning). Advokater som tar saker for dem lever og farlig.

 

800 mennesker har mulighet til å klage inn sine saker til den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen. Forskjellen i sakene er store, når norske myndigheter blir dømt i forhold til EMK tilpasser vi lovverket til den nye EMK beslutningen. Andre steder trengs det klar tale for å beskytte dem som bare vil  kunne føre en sak, eller dokumentere bruddene. Sikkerhet for menneskerettighetsaktivister bør være en viktig sak for Jagland.

 

En annen viktig sak bør være å påse at de nasjonale minoritetenes rettigheter blir fulgt opp av flere land. Mange gruppe har det  ikke godt nok, men særlig sigøynerne (rom) har svært dårlige levekår i mange land, og trenger at Europarådet som vaktbikkje passer på de enkelte lands oppfølging av  Europarådets  konvensjoner.

 

Selvfølgelig er det mange andre områder som er viktig, men å ta en rolle for de som opplever den største diskriminering og de som  lever  under  de største menneskerettighetsbruddene er min oppfordring til å Europarådets nye generalsekretær.

 

Uigurene – hva skjer i Kina?

Hver dag forekommer flere hundre demostrasjoner i Kina. Særlig fra bønder som mister landområder, og som er tvunget til å betale kompensasjonspenger, som forsvinner i korrupte systemer. Deltar gjør også fabrikkarbeidere og interne migrantarbeidere som mister arbeid pga av finanskrisen. Likevel virker det som om den absolutt største utfordringen sett fra Kinesiske myndigheter er de etniske og regionale protestene som kan gi grunnlag for oppsplitting av landet. I fjor var Tibet på dagsorden, i disse dager er det Uigurene.

I dag har VG flere oppslag om situasjonene på sine nettsider. Hvem som har gjort hva og startet demostrasjons, drap og urolighetene nå er vanskelig å vurdere, men Kinesiske myndigheter har forsøkt å  legge skylden på uigurernes ledere i utlandet.

Deres fremste leder heter Rebiya Kadeer- hun fikk Raftoprisen i 2004 og jeg har truffet  henne flere ganger. Hun går inn i rekke av mange flotte kvinner som jobber for menneskerettigheter  i undertrykkende regimer rundt i verden. Opprinnelig var hun aktiv foretningkvinne og trukket frem av Kinesiske myndigheter som ett eksempel, men etter som det kinesiske  presset på uigurene ble tyngre og tyngre , valgte hun å engasjere seg mot vilkårlige arrestasjoner og dannet organisasjonen 1000 mødres forening for kvinners menneskerettigheter og økonomiske utvikling. Hun ble fengslet og kom på Amnestys liste  over spesielle oppfølgingsaker, da hun fikk Rafto prisen var hun fortsatt fengslet . Året etter slapp hun ut, fikke reise til USA pga helseproblemer , men opplevde at hennes barn ble  fengslet i Kina.

Hun har selv tatt avstand fra angrepene  om at hun står bak opptøyene, men at hun er en torn i øye på Kinesiske myndigheter opplevde vi som er medlemmer av utenrikskomiteen allerede i 2006 da vi var på besøk  i Kina. Vi fikk en klar advarsel om at det ville være en meget vanskelig sak for norsk -kinesiske forhold, hvis Nobelkomiteen ga henne fredspris. En svensk parlementariker hadde nemlig nominert henne til Nobels fredpris det året.

Reaksjonene var så sterke at vi ble forbauset, men det passer inn i det som er tydelig – kinesiske mydigheter har en dyptgående frykt for alt som kan bryte opp det kinesiske rike. Regionale og etniske minoriteter opplever derfor  å bli møtt med tøffe svar og sterke brudd på  deres menneskerettigheter hvis de organisere seg .

Rebiya Kadeer er en  liten bestemor med livlige øyne og et sterkt egasjement, som valgte å legge til side en gode økonomisk karriere til fordel for menneskerettigheter for sin etniske gruppe. Hun ga ett imponerende og varmt inntrykk. Uigurene er et folk vi knapt hadde hørt om  før de siste dagene,hadde det ikke vært for Raftoprisen. Vi får alle håpe at de siste dagers uroligheter ikke ender opp i en ytterligere  forverring av situasjonen for uigurene.

Støtte til de fredelige demonstrantene i Iran

Det omstridte presidentvalget i Iran har satt landet i flammer de siste dagene. TV-bildene fra Teheran viser millioner som tar til gatene for å protestere mot det de anser som valgfusk til fordel for den sittende presidenten.  Allerede i ukene før valget så vi de største folkelige demonstrasjonene siden revolusjonen i 1979.

Det er positivt å se at det iranske folk kan uttrykke sin misnøye med (påstått) valgfusk og et feilslått regime – i all hovedsak med fredlige midler. At de faktisk tør å gå ut i gatene for å protestere når de vet hvilket brutalt regime de står overfor viser et folk som ønsker å ta ansvar for landets politiske fremtid, et folk som ønsker åpenhet fremfor isolasjon. For meg er det en grunnleggende menneskerett å kunne vise sin misnøye.

Samtidig er jeg, i likhet med President Obama dypt bekymret for hva som vil skje videre. Vi vet at minst syv mennesker ble drept i går, kanskje er tallet enda større. Maktapparatet virker så alt for klart til å beskytte seg med alle midler, og tv-bildene viser hvordan opprørspoliti, svartkledde motorsyklister og sivilt religiøst politi slår ned på folkemengdene, mens kjente opposisjonelle fengsles. I tillegg til at journalister kastes ut av landet.

Dette er ikke akseptabelt!

Iran er et land med store kontraster. Som verdens nest største eksportør av olje, med ti prosent av verdens påviste oljereserver og over 300 milliarder dollar i eksportinntekter over de siste tre årene er potensialet enormt. Utfordringene er likevel kanskje enda større: inflasjon på 24 pst og offisiell arbeidsledighet rundt 13 pst skaper vansker for et land hvor halvparten av befolkningen er under 30 år. De unge krever endring og utvikling, men Ahmadinejad har ikke levert reform, til tross for skyhøye oljepriser de siste årene. Mange er også lei av at Iran sees på som en paria av det internasjonale samfunnet.

Dette er bakteppe for de folkelige protestene. Mange forventet en valgseier for opposisjonen, eller i det minste et meget tett valg. Når den sittende presidenten så får 62 pst av stemmene, kommer tankene om valgfusk fort, særlig fordi kravene til transparens overhodet ikke holdt akseptable standarder.

Nå i formiddag melder internasjonale medier at det mektige Vokterrådet ønsker en omtelling av stemmene. Det er positivt, og viser at det er reelle uklarheter rundt gjennomføringen og resultatet av valget. Samtidig må vi huske at Ahmadinejad har støtte i brede lag av den iranske befolkningen, særlig utenfor byene, og faktisk kan ha vunnet valget også uavhengig av eventuelt fusk. Fakta må klarere frem før man kan konkluderer endelig på hva som har skjedd.

Av stor betydning for resten av Midtøsten
Utviklingen i Iran er viktig ikke bare for iranere. Irans utvikling av rakett kapasitet og samtidig utvikling av kjernevåpen teknologi er blant de mest destabiliserende utviklingtrekkene i verden i dag. Kjernevåpenkapasitet i  Iran vil lede til en opprustningsaktivitet i mange andre land i Midt-Østen. Dette inntrykket ble befestet under min reise i Midt-Østen, som jeg blogget om i februar.

De siste dagers hendelser beskriver tydelig en reell splittelse i det iranske samfunnet. Det iranske regime skal vite at verden følger med og er dypt urolig for situasjonen i landet. Forhåpentligvis kan denne oppmerksomheten i seg selv bidra til at reaksjonene mot demonstranter dempes, og at ikke-voldelige uttrykk for misnøye respekteres. Dette forventer jeg også at utenriksministeren formidler tydelige overfor sin kollega i Teheran!

Kina 20-år etter massakren på Den Himmelske fredsplass

I dag er det 20-år siden massakren på Den Himmelske fredsplass. Det er usikkert hvor mange som ble drept denne dagen, kinesiske myndigheter hevder det var mellom 2-300, mens New York Times hevder det var mellom 3-4000. Det som er sikkert er at det som begynt som fredelige demonstrasjoner, ble brutalt slått ned av militæret på ordre fra det kinesiske diktaturet, etterfulgt av en arrestasjonsbølge, hvorav mange aktivister fremdeles sitter i fengsel for sin kamp for demokratiske rettigheter.

Ikke bare positiv utvikling
Det er åpenbart utfordrende å forholde seg til Kina. På den ene siden har landet siden Nixon-administrasjonen åpnet sin relasjon til landet, foretatt økonomiske liberaliseringer, hvorav flere hundre millioner har blitt løftet ut av ekstrem fattigdom. Kina er i så måte en illustrasjon på frihandelens betydning for fattigdomsbekjempelse. Denne delen av utviklingen kan vanskelig karakteriseres som annet enn positiv.

Samtidig minnes vi i dag 20 år etter massakren, at Kina fremdeles er et diktatur, at den økonomiske veksten ikke har gitt noen synlige demokratiske resultater, slik flere av oss nok hadde håpet på. Kinesiske myndigheter praktiserer omfattende sensur og slår hardt ned på dissidenter. Det er selvfølgelig mulig at en økt vekst, og en større middelklasse i Kina på sikt vil øke presse på demokratiske reformer, men det er nok ikke en naturlov. Fortsatt vekst kan også tenkes å legitimere Kinas sære form for autoritær kapitalisme.

Jeg tror ikke det hjelper dersom vestlige selskaper trekker seg ut av Kina. Jeg mener derfor at vi skal drive handel med Kina. Men samtidig er det viktig at vi er veldig tydelig overfor Kina at vi mener systematiske menneskerettighetsbrudd er uakseptabelt og at norske myndigheter formidler dette krystallklart i all sin dialog med det kinesiske regimet.

Jan Tore Sanner har utfordret utenriksminister Støre i et skriftlig spørsmål om hvordan Norge vil markere 20-års dagen for massakren overfor kinesiske myndigheter. Jan Tore ber utenriksministeren både ta opp situasjonen for politiske fanger ved blant annet å kreve at de som fortsatt sitter i fengsel – 20 år etter den fredelige markeringen på den himmelske freds plass – frigis, samt at Støre tar opp de magre kårene for ytringsfriheten.

Det er naturligvis et initiativ jeg støtter og synes anledningen 20-år siden massakren er et riktig tidspunkt for å uttrykke bekymring for situasjonen i Kina.

Tid for omtanke for tamilene i Norge!

I går var FNs generalsekretær Ban Ki-Moon på besøk i interneringsleire for tamiler i de tidligere tamilkontrollerte områdene på Sri Lanka.

Jeg har reist verden rundt for å besøke lignende steder, men dette er uten tvil det mest skremmende jeg noen gang har sett. Jeg har full sympati for menneskene som er på flukt, sa Ban Ki-moon til CNN.” i følge VG-netts oppslag.

I går var jeg besøk på tamilsk lørdagsskole i Bergen. Ett av flere skoletilbud som tamilene selv driver for å gi faglig ekstraundervisning, morsmålsundervisning og kulturformidling. I Norge bor det i overkant av 12 000 tamiler, og ekstraundervisningen som gies på lørdagskolene har bidratt til at tamilsk ungdom har den høyeste deltagelsen i høyere utdanning i Norge.

Mitt besøk i går ble likevel preget av noe helt annet. Møte med barn og voksne var preget av den desperasjonen de nå føler, mange har venner og slektninger de ikke får kontakt med. De hører historier om overgrep i og rundt leirene fra militære og paramilitære. Noe er bekreftet, annet er opplysninger de får på telefon fra områder. Regjeringen på Sri Lanka vil ikke slippe inn internasjonale observatører og humanitære organisasjoner ”ennå”.

Hva skjer?
Situasjonen på Sri Lanka har en enorm virkning på 12 000 nordmenn med røtter i de tamilske områdene, i går var det tårer i øynene på barn og voksne, desperasjon over å ikke kunne gjøre noe for de over 300.000 som nå er i leire/ på flukt. Selvfølgelig en frustrasjon over at drømmen om en tamilsk stat er lengre unna enn på lenge, men først og fremst en intens frykt for hva som skjer nå.Litt skuffende var det også å høre at mange følte at nordmenn; kollegaer, arbeidsgivere, naboer ikke forsto hvilken tragedie de faktisk opplevde.

Den avmaktsfølelsen de føler overfor det som skjer på Sri Lanka blir større hvis vi ikke forstår hvordan dette er, og gir omtanke til enkeltpersonene. 12 000 personer i Norge har en dyp fortvilelse over det som skjer, de har søsken, nevøer, fettere og kusiner, besteforeldre og venner i en situasjon som FNs generalsekretær beskriver som det mest skremmende han har sett. De fortjener vår omtanke, og forståelse for deres vanskelige situasjon. Ikke å oppleve at deres krise blir usynligjort eller bagatellisert.

I tillegg må Norge må øke presset for internasjonal tilstedeværelse gjennom observatører og ved at humanitære organisasjon kan arbeide i leirene og områdene rundt.

Et spørsmål om personvern

Regjeringen ønsker å gi tusenvis av helsepersonell adgang til alle helseopplysninger om pasientene, på en måte som fører til en uakseptabel spredning av konfidensiell informasjon.

Jeg er bekymret for forslaget, en bekymring som deles av blant andre Legeforeningen, som mener at dette uthuler taushetsplikten og svekker tilliten til helsetjenesten. Lovforslaget fra Regjeringen gir ikke trygghet for at personvernet er godt nok ivaretatt. Høyre vil kreve at informasjonssikkerheten og pasientenes personvern ivaretas på en bedre måte.

Høyre mener det er viktig å sørge for bedre utveksling av informasjon i helsetjenesten, slik at pasientene kan få bedre helsehjelp. Samtidig mener vi at det skal stilles svært strenge krav til taushetsplikt og behandling av opplysninger som er så sensitive som informasjon om vår helse og livssituasjon.

Dette er dessverre ikke første sak hvor regjeringen har ofret hensynet til personvernet. Det er opprettet flere nye omfattende registre, der helseopplysninger om pasientene er registrert.

Vi har sammen med flere andre stilt krav om strengere løsninger som sikrer at personnummer ikke kan koples mot helseopplysninger, men har blitt nedstemt i Stortinget. Vi har gjentatte ganger bedt regjeringen rydde opp i problemet med snoking i pasientjournaler uten at vi har sett vesentlig bedring.

Høyre står alltid på enkeltmenneskets side i møte med staten, og vi vil gjøre det også i denne saken.

FNs verdenskonferanse mot rasisme

Det er 16 dager til FNs verdenskonferanse mot rasisme, rasediskriminering, fremmedfrykt og intoleranse starter i Genève. Ofte referert til som Durban 2. Denne konferansen har nesten fått et eget liv, både som en arena og et symbol for en verdikamp – en kamp om innholdet i deler av menneskerettighetsregimet, særlig knyttet til ytringsfriheten.

I St.meld. nr. 15 for 2008–2009 skriver utenriksminister Støre at ingenting kan erstatte legitimiteten FN og FNs ulike institusjoner og prosesser gir arbeidet med menneskerettigheter. Det er jo slik vi er vant til at verden er. Men gjennom denne tilnærmingen forholder utenriksministeren og Regjeringen seg i liten grad til at de institusjoner og prosesser som er ment å beskytte menneskerettighetene eller beskytte mennesker mot f.eks. rasisme og hat, nå i seg selv risikerer å bli en trussel.

Senest i forrige uke så vi at Menneskerettighetsrådet fattet vedtak som tar til orde for å bekjempe ærekrenkelse, såkalt «deformation» av religioner. Jeg er helt enig i at vi ikke skal diskriminere enkeltindivider på grunn av sin tro. Men det er også farlig hvis det trekkes så langt at ærekrenkelse av en religion trekkes til å være kritikk av personer, og gir et nytt tolkningsrom. Det er langt fra det som må være akseptabelt for Norge.

Konferansen har et viktig mål, og det er å få et sterkt og klart standpunkt mot rasisme og diskriminering. Men det har altså til tider kommet totalt i skyggen av forsøket på antisemittisme og undergraving av menneskerettighetene. Det var særlig klart i et tidligere utkast til kommunikeet: 66 sider med innhold av en slik art at bl.a. USA uttalte at det ikke kunnet reddes, og valgte å trekke seg fra forberedelsene til konferansen. Nå foreligger det nye utkast, bl.a. et vesentlig kortere og ryddigere dokument datert 17. mars. Utkastet ble fremlagt av Russland og er etter sigende utarbeidet i samarbeid med Belgia, Egypt og Norge. Det selges altså internasjonalt som et norskstøttet initiativ.

Mye av dette er en positiv utvikling. I det nye utkastet er de eksplisitte henvisningene til forbudet mot religionskritikk og pressesensur, samt den overdrevne ensidige fordømmelsen av Israel fjernet i forhold til de tidligere dokumentene. Språkbruken er tonet ned. På overflaten kan dette dokumentet synes som et uproblematisk dokument. Jeg har registrert at utenriksministeren nå har sagt seg fornøyd med det som ligger der. Men situasjonen er likevel ikke helt uproblematisk. For det første må vi stille oss noen spørsmål om prosessen videre. Vil utkastet stå seg i møte med motkreftene i de videre forberedelsene eller under selve konferansen? Vil de landene som så langt har villet påtvinge sin egen agenda, nå trekke seg tilbake i stillhet? Og vil man kunne få de landene som så langt har hoppet av, tilbake til forhandlingsbordet?

Så er det også slik at i selve forslaget som er lagt frem, ser man faremomenter når man begynner å lese teksten grundigere. En rekke kritikere har påpekt at enkeltmomenter i 17. marsutkastet kan tolkes som en opprettholdelse av begrensninger for ytringsfriheten. Det gjelder særlig artikkel 11 i dette utkastet, hvor ytringer om rase, religion eller nasjonalitet som fører til vold, konflikt eller diskriminering, skal forbys. Dette utsagnet er vidåpent og kan misbrukes, bl.a. ved at ytringer som fører til opptøyer eller voldsbruk fra dem som føler seg truffet, kan forbys. Da er vi egentlig tilbake til utgangspunktet. Og dette selges altså i en del organer som et norsk initiativ. Det betyr altså at vi skulle ha forbudt karikaturtegninger i Norge fordi det er opptøyer i Pakistan eller i Midtøsten. Det er grunnlag for å tolke denne paragrafen slik. Det har ikke utenriksministeren Høyres støtte til, og jeg har ingen tro på at han har resten av Stortingets støtte til det. Derfor må det gjøres noe med det. Jeg er betenkt over at dette i andre land utlegges som et norskstøttet forslag.

Til syvende og sist må det være grenser for norsk kompromissvilje. Jeg er litt redd for at vi nå har satt oss i en situasjon hvor vi har vært med på et utkast som bidrar til en utvikling som Regjeringen iallfall ikke har støtte fra Høyres side til å bidra til. Det er grenser for norsk kompromissvilje, og jeg vil gjerne høre statsrådens grenser. For som Groucho Marx en gang har sagt: Dette er mine prinsipper. Dersom du ikke liker dem, har jeg noen andre. Det er ikke min holdning at det er norsk politikk. Det er grenser også for hva vi er villig til å kompromisse på rundt ytringsfrihet og menneskerettigheter!

Nå tar jeg ferie frem til tirsdag 14 april, og lover å komme sterkt tilbake over påske. Jeg vil benytte anledningen til å ønske alle en riktig god ferie.   

Valgfrihet er en del av menneskerettighetene

FNs menneskerettigheter, er ratifisert av Norge gjennom konvensjonene om sivile og politiske rettigheter, samt konvensjonen om økonomisk, sosiale og kulturelle rettigheter, og har blitt en formell del av det norske lovverket gjennom loven om menneskerettigheter fra mai 1999. Disse er utviklet for å ivareta enkeltmennesker og enkeltgruppers rettigheter mot maktsyke og totalitære politikere.

En viktig del av menneskerettighetenes begrunnelse er nettopp betydningen av å kunne begrense flertallets muligheter til å overkjøre et mindretall. Menneskerettighetene setter standarder som ikke kan forbigås av ett flertall, og vi i Norge har tradisjonelt holdt dem veldig høyt. Retten til å få undervisning om egen kultur, språk og religion er en mindretallsrettighet som er essensiell i mange land. I Norge slåss vi ofte for minoriteters rettigheter i andre land. Eksempelvis tibetanernes kamp mot Kinas okkupasjon.

I Norge har vi blant annet Nobels fredspris og Raftostiftelsen (sistnevnte beskjeftiger seg særlig med menneskerettigheter), som ved flere anledninger har gitt priser til dem som slåss for minoriteters rett til skoler med eget språk, kultur og trosopplæring. I et slikt perspektiv er det av mindre betydning at flertallet er demokratisk valgt, det mest betydningsfulle for minoritetene er hvorvidt deres rettigheter blir krenket.

Dagens regjering har i flere saker rotet med viktige prinsipper rundt menneskerettighetene. Først hadde vi den famøse blasfemisaken, hvor regjeringen ønsket å begrense ytringsfriheten, og nå i helgen har SVs landsmøte tatt turen ut på sjanglebrettet ved at de ønsker å forby private skoler, noe flere eksperter mener er i strid med menneskerettighetene. Dette er meget bekymringsfullt og viser at regjeringen ikke tar menneskerettighetene på alvor.

Vi i Høyre mener valgfrihet i seg selv er bra. Retten til selv å velge er bra fordi det er en selv som har best forutsetninger for å bedømme egen situasjon. Vi anerkjenner at ulike mennesker har ulike behov, og at disse behovene best kan dekkes ved at den enkelte selv for velge. Særlig viktig er dette når det gjelder skole. At en liten minoritet knapt to prosent velger et annet tilbud enn den offentlige burde ikke ses på som en trussel, men anerkjennes som en viktig rett i et mangfoldig samfunn. De alternative skolene er et viktig supplement blant annet fordi de skaper dynamikk og fornying. Noe som på sikt også kan styrke den offentlige skolen, gjennom å vise alternative læringsmetoder, innrettninger.

Men viktigst av alt så mener jeg at foreldre og barn skal ha rett til å velge alternative tilbud, noe også menneskerettighene slår fast. Dette baserer jeg blant annet på artikkel 13 i ØSK- konvensjonen (som Norge har ratifisert):

”Konvensjonspartene forplikter seg til å respektere foreldres og, når det er aktuelt, formynderes frihet til å velge andre skoler for sine barn enn dem som er opprettet av offentlige myndigheter, forutsatt at førstnevnte oppfyller eventuelle minstekrav til undervisningsstandard fastsatt eller godkjent av den enkelte stat, og til å sikre sine barn en religiøs og moralsk undervisning som er i samsvar med deres egen overbevisning”

SVs landsmøte vedtak viser med all tydelighet totalitære tendenser og at partiet ikke tar menneskerettighetene på særlig alvor.