Den siste tidens debatt om islamisering i kjølvannet av demonstrasjonene mot tegningen av profeten Muhammed i Dagbladet er på vei til å anta en form jeg er redd for at passer de radikale kreftene godt, og at den vil føre til mer islamisme, ikke mindre.
Historien om hvordan tegningen fant veien fra PSTs Facebook-side til Dagbladet fremstår som et godt stykke pr-arbeid fra de radikale islamistene. De forstod nok bedre enn Dagbladet hvilke reaksjoner de kunne få ut av trykkingen. De er i stand til å bruke media til sin fordel for å få muslimer til å føle seg krenket og satt til siden i samfunnet for å bidra til ytterligere radikalisering. NRK melder at radikale muslimer fra Wahabi-retningen av islam aktivt rekrutterer unge gutter i Oslo. Denne taktikken og utviklingen har de moderate muslimske kreftene et ansvar for å avkle og bekjempe. Et ansvar jeg mener de også har tatt.
For det er de moderate kreftene som er i flertall. Glemmer vi det i debatten gjør vi oss selv en bjørnetjeneste. Mens vi har sett én person som har målbåret den radikale islamismen (uten at vi dermed skal tro han er alene) har de moderate stemmene vært mange. Afshan Rafiq, Abid Raja, Hadia Tadjik og Usman Rama er blant dem vi har sett ta tydelig avstand fra islamistene, og fremholdt en muslimsk retning i tråd med grunnleggende vestlige verdier. Vi som mener et mangfoldig samfunn er et bra samfunn må støtte opp om nettopp den moderate majoriteten.
Radikale islamister er en marginal gruppering. Det betyr ikke at vi skal late som om det ikke eksisterer, eller er et problem. På samme måten som nynazistmiljøet på 90-tallet var det. Og vi må jobbe sammen med de moderate kreftene for å knekke det radikale miljøet, på samme måte som vi greide det med nynazistene. For det er betydelige likhetstrekk. Både da og nå er det en elite på toppen som tilbyr en ideologi og en følelse av tilhørighet til sinte unge menn. Hvis vi greide det med nynazistene er det ingen grunn til at vi ikke kan greie det med islamistene.
De som fremholder en politikk hvor man ønsker å forby religiøse plagg, eller på ulikt vis sanksjonere mot dem som bruker dem – de bærer ved til radikaliseringsbålet. Det gir kraft til de radikale kreftenes argumenter. Når de oppsøker unge frustrerte menn og forteller dem at Norge ikke respekterer deres religion, og at de ikke har grunn til å føle tilhørighet til landet – så kan de peke nettopp på slik argumentasjon.
Vi skal aldri kompromisse på grunnleggende verdier som mennekerettighetene, demokrati, likestilling, religionsfrihet, ytringsfrihet med mer. Disse verdiene er ufravikelige, og har ikke noe mindre egenverdi for mennesker med bakgrunn fra land som ikke har den samme tradisjonen for dem. De som ikke respekterer disse verdiene har ikke noe i Norge å gjøre.
Men vi trenger heller ikke kompromisse for å få til en vellykket integrering. Det vi må gjøre er å gi minoritetene en grunn til å føle tilhørighet til Norge. Enten det er den raskest voksende gruppen (polakker), eller mennesker fra kulturer som i utgangspunktet står lenger fra vår egen.
Det gjør vi ikke ved å støte dem ut av samfunnet. Enten det skjer gjennom sosiale stønadsordninger, skoleverket, forbud mot klesplagg eller ved at etniske nordmenn unngår kontakt med nye landsmenn.
USAs store styrke har vært deres evne til å absorbere de nyankomne inn i samfunnet. Ikke fordi de assimileres, men nettopp fordi deres egenart respekteres. Den amerikanske drømmen om at man kan skape et godt liv for seg selv og sin familie gjennom hardt arbeid er tilgjengelig for alle.
Norge trenger også tydelige verdier alle, uavhengig av bakgrunn kan enes om. Vi må tilby muligheter for alle. Vi som samlet nasjon, uavhengig av religion, hudfarge og bakgrunn må snakke mindre om hvor vi kommer fra og hva som skiller oss. Vi må snakke mer om hva vi i fellesskap skal være slags samfunn i fremtiden. Hva kan vi sammen tilby de kommende generasjoner? Ingen ønsker et samfunn preget av konflikt for sine barn. Ingen ønsker et samfunn hvor det er de ekstreme røstene som dominerer samfunnsdebatten.
Vi må slå ring om de grunnleggende og ufravikelige verdiene, og samtidig være respektfulle for at vi er forskjellige og lever forskjellige liv innenfor rammene av det samme samfunnet.
Jo Benkow, Norges første stortingsrepresentant med minoritetsbakgrunn sa at ”Jeg velger Høyre fordi det er partiet som best sikrer meg retten til å være annerledes”. Det er den verdien vi må bygge Norge på også i fremtiden. Og det skjer ikke hvis vi, den moderate majoritet lar ytterliggående krefter dominere debatten.