Et budsjett for fremtiden

Bilde er fra et av mine besøk til  hjørnesteinsbedriften Kværner Stord.  (Foto: Cecilie V. Jensen /Høyre)

Norsk økonomi skyter fart, men omstillingsbehovet er fortsatt stort. De gode tidene må brukes riktig.

Økonomisk vekst er grunnlaget for velferden. Et bærekraftig velferdssamfunn sikres best ved at veksten i økonomien over tid er større enn veksten i offentlige utgifter. Derfor er det viktig at skatte- og avgiftssystemet oppmuntrer til å jobbe og investere. Forskning og utvikling må gjøre at vi griper mulighetene i teknologiutviklingen.

Best på forskning
Statsbudsjettet tar tak i både kortsiktige og langsiktige utfordringer. Noe av det viktigste er omstillingen av norsk økonomi. Derfor er langtidsplanen for forskning og høyere utdanning, som også ble lagt frem mandag, helt vesentlig.

Langtidsplanen angir tre områder vi skal trappe opp forskningen spesielt på de neste fire årene: Teknologiløft, forskning og utviklingsarbeid (FoU) for fornyelse og omstilling i næringslivet og kvalitet i høyere utdanning.

Få satsinger er viktigere – og samtidig mer langsiktige – for økonomisk vekst, enn disse. En av mine ambisjoner da jeg ble statsminister, var at norsk forskning kunne hevde seg i konkurransen med de beste forskningsmiljøene i verden.

Et synlig bevis på at norske forskningsmiljøer lykkes, er at vi har nådd målet om å hente hjem minst to prosent av de konkurranseutsatte midlene fra EUs rammeprogram for forskning, Horisont 2020.

Digitalisering av offentlig sektor
Offentlig sektor må ta i bruk teknologi for å gi bedre digitale tjenester og bli mer effektiv. Budsjettet inneholder derfor tidenes største satsing på digitalisering. Det betyr blant store moderniseringer av IT-løsningene i NAV, og et stort IT-løft i helsetjenesten i Midt-Norge, der det skal utvikles et felles system for pasientjournaler på tvers av kommunene, fastlegene og sykehusene.

Det vil gi økt kvalitet for pasientene, en mer sømløs samhandling i helsetjenesten, og bedre pasientsikkerhet.

Styrket gjennom oljeprisfallet
Før regjeringen tiltrådte i 2013 var Høyre enige med FrP, KrF og Venstre om at omstilling var en sentral oppgave. Da oljeprisen falt, opplevde økonomien et tilbakeslag. Regjeringen investerte for å holde ledige hender i arbeid og for å få vekst i økonomien igjen. Det var viktig for oss at de kortsiktige tiltakene for å motvirke ledigheten skulle støtte oppunder den langsiktige omstillingen.

Vi kom oss ikke bare gjennom oljeprisfallet, vi kom styrket ut av det.

Fremtiden er grønn
At petroleumssektoren nå opplever gode tider er bra. Men det endrer ikke det grunnleggende faktum at aktiviteten over tid vil avta. Både begrensede reserver til utvinning og utviklingen innen fornybar energi gjør at vi trenger flere bein å stå på. Fremtidens næringsliv må være grønt, smart og nyskapende.

Vi må øke veksten
Nettopp når det går bra i økonomien er det viktig at vi fortsetter å investere for fremtiden. Om vi endrer kurs kan den positive utviklingen stoppe opp, og i verste fall reverseres. I neste års budsjett har vi derfor mange forslag til bedre rammebetingelser for å øke vekstevnen i økonomien ytterligere og for å oppmuntre til at flere kan være med og skape verdier. Selskapsskatten reduseres. Pensjonssparingen for selvstendig næringsdrivende forbedres. Formuesskatten på arbeidende kapital reduseres ytterligere.

Forskningssatsingen, skattelettene, teknologisatsingen – og mye mer, blant annet en sterk satsing på forsvar og samferdsel, gjøres med en pengebruken som ikke bidrar til økt rente eller sterkere krone, og dermed svekket konkurransekraft. Utgiftsveksten er lavere enn den økonomiske veksten.
Utsiktene for norsk økonomi fremover er gode. Men det er også mørke skyer i horisonten.

Handelskrig 
De internasjonale forholdene er ustabile og vi ser tilløp til handelskrig. Akkurat nå er utviklingen internasjonalt en større trussel mot norsk økonomi, enn hjemlige forhold.

Men av hensyn til konkurranseutsatt sektor må vi ikke drive opp kronekursen og dermed gjøre flere bedrifter ulønnsomme. Derfor må det holdes igjen på offentlige utgifter. Når vi nærmer oss en situasjon med press i arbeidsmarkedet og kamp om arbeidskraften, bør ikke det offentlige utkonkurrere de private bedriftene.

Alternative budsjetter
De neste ukene skal SV, AP og SP lage alternative budsjetter. Basert på tidligere års alternative budsjetter vet vi noe om hvordan det vil se ut. Kjøpe- og investeringskraften til privatpersoner og næringslivet vil reduseres gjennom økte skatter og avgifter. Pengene brukes på økte offentlige utgifter. Det svekker grunnlaget for den langsiktige økonomiske veksten.

Det endelige budsjettet for 2019 avhenger av forhandlingene i Stortinget. Regjeringen har lagt frem et forslag som bør være et godt utgangspunkt for forhandlinger med KrF.

Norsk vannkraft skal fortsatt være norsk

kykkelsrud hydro power plant in norway

Den siste tiden har det rast en debatt om hvorvidt Norge bør knytte seg tettere til EU i energipolitikken gjennom ACER. Jeg synes dette er en viktig debatt – og altfor viktig til å bli ført på noe annet enn fakta.

Her er noen fakta i den pågående debatten
•   Arvesølvet forblir vårt
•   Norge vil fortsatt bestemme over norsk kraft
•   Kraftprisene går ikke opp som følge av norsk tilknytning til ACER
•   Utenlandskabler er en viktig del av norsk forsyningssikkerhet
•   EUs energiomlegging skal bidra til lavere klimagassutslipp i Europa

Det er den korte versjonen. Men hvis vi skal gå litt dypere inn i de faktiske forhold, så må vi begynne med EU.

Hva skjer når solen ikke skinner og vinden ikke blåser?

Halvparten av alle utslipp av klimagasser i EU kommer fra energiforsyning, for eksempel fra kullkraftverk. EU har vedtatt mål om store kutt i disse utslippene, og derfor pågår det nå en storstilt utbygging av utslippsfri energi i EU, for eksempel solenergi og vindkraft, for å erstatte kull. Det er veldig bra og helt nødvendig, og gir fornybar energi som er utslippsfri og ofte billig.

Men solenergi og vindkraft har en ulempe. For hva skjer når solen ikke skinner eller vinden ikke blåser? Mens kullkraftverkene produserer jevnt og trutt, og gjerne ligger helt i nærheten av store befolknings- og industriområder, er de fornybare energikildene spredt utover, og avhengig av sol og vind. Akkurat som i Norge, hvor vannkraften produseres langt unna de fleste byer og tettsteder, må den fornybare energien i EU også transporteres dit den trengs.

Det handler om bedre koordinering

En viktig løsning på dette problemet handler rett og slett om bedre koordinering. For å si det litt enkelt: For å sikre at strømmen flyter optimalt rundt i EU, fra områder der solen skinner, til områder der den ikke gjør det, trengs det koordinering mellom EU-land og energimyndigheter.

Derfor har EU opprettet et eget byrå nettopp for å sørge for at de forskjellige landenes reguleringsmyndigheter jobber godt sammen. ACER står for Agency for the Cooperation of Energy Regulators, eller Byrået for samarbeid mellom reguleringsmyndigheter. ACER er ikke en lovgivende myndighet, men har beslutningsmyndighet i enkelte spørsmål knyttet til utveksling av strøm mellom land dersom det skulle være uenigheter.

Hva har så dette med Norge å gjøre?

Her hjemme i Norge har vi ikke det samme problemet som EU har. Så godt som all norsk strømproduksjon kommer fra vannkraft. Den slipper ikke ut klimagasser, og i motsetning til vindkraft og solkraft gjør vannmagasinene våre at vi kan regulere produksjonen etter behov. Det betyr at når det er sol og vind i Danmark og Tyskland, kan vi importere billig strøm derfra, og så selge strøm tilbake når det ikke blåser eller solen ikke skinner. ACER skal blant annet ved behov bidra til at slike prosesser fungerer på god måte.

Betyr dette at EU nå skal bestemme over norsk vannkraftpolitikk? Mister vi arvesølvet?
Svaret er nei.

Kraftsamarbeid er ikke noe nytt

Det er ikke nytt i at Norge har kraftsamarbeid med landene rundt oss. I 1960 ble det for første gang bygget en høyspent kraftlinje mellom Norge og Sverige. Mange var bekymret for hva som kunne skje med den kraftkrevende industrien når vi skulle eksportere strøm – ville den overleve? I virkeligheten ble resultatet motsatt av hva kritikerne fryktet. 1960 var et tørrår. Vi importerte strøm fra Sverige, og sikret stabil strøm for både husholdninger og industri. Og vi mistet ikke kontrollen over kraften vår. Da folk så nytteverdien i å være koblet til Sverige, så stilnet også kritikken.

Norge har gradvis blitt tettere knyttet til det nordiske kraftmarkedet og EUs kraftsystem gjennom strømledninger til Sverige, Danmark, Finland og Nederland. Men det er fremdeles vi som bestemmer over norsk kraftpolitikk.

Selv om vi nå koordinerer oss bedre med EU, beholder Norge full suverenitet over energiressursene våre. Norske myndigheter skal fortsatt avgjøre konsesjoner til kraftverk, strømnett og utenlandskabler.

Saksenvik Kraftverk - Tinfos
Saksenvik Kraftverk

Hva har så dette å si for norske kraftpriser?

Kraftprisene går ikke opp som følge av norsk tilknytning til ACER.
Når vi snakker om strømpris, så snakker vi egentlig om flere forskjellige ting. Strømprisene norske husholdninger og industri betaler består av selve kraftprisen, nettleie og avgifter.
Mange hevder at når vi knytter oss tettere til det europeiske kraftsystemet, så går strømprisene opp. Det er en påstand det er god grunn til å være skeptisk til. Utenlandskablene til Tyskland og Storbritannia, som nå er under bygging, vil ifølge NVE kunne gi en økning i norsk kraftpris på 1-2 øre/kWh mot 2030. Endringer som følge av variasjoner i tilsig til vannkraftverkene, kuldeperioder, nettleie og avgifter har vel så mye å si for den samlede strømprisen. Det er også verdt å nevne at når solen skinner og vinden virkelig blåser i Danmark, da kan Norge importere svært billig strøm derfra, som bidrar til å holde strømprisene i Norge lave.

Kort oppsummert: Det er fortsatt norske myndigheter som vil ha ansvar for norsk energipolitikk.