Nye Veier viser at reformer driver landet videre

Bilde fra møte med Nye Veier i Trøndelag. Foto: Cecilie Victoria Jensen

Ny politikk og bedre organisering sørger for at vi bygger mer vei raskere, billigere og bedre. Det er verdt å merke seg at Ap, Sp og SV stemte imot en reform som så langt ligger an til å spare skattebetalerne for 28 milliarder kroner.

God infrastruktur er en grunnpilar i et moderne samfunn. Det er en konkurransefordel for næringslivet å få sine varer og tjenester raskt, enkelt og billig frem til markedene til en lav kostnad. Gode veier binder landet bedre sammen, og utvider bo- og arbeidsregioner slik at valgfriheten og livskvaliteten øker.

Når reisetiden mellom for eksempel Lyngdal til Kristiansand halveres, er det med å endre folks hverdag og gi nye muligheter. Satsing på infrastruktur oppnår vi både gjennom bedre organisering og økte bevilgninger. Regjeringen har økt bevilgningene til samferdsel med over 75% siden 2013.

Allerede i regjeringserklæringen da jeg ble statsminister sa vi at vi ville etablere et eget utbyggingsselskap som skulle løfte flere veiprosjekter og gjennomføre utbyggingen mer effektivt. Vi ønsket å ta tak i utfordringene med klattvise utbygginger som tok for lang tid og som ble for dyre. Året etter la vi frem stortingsmeldingen «På rett vei» og i 2015 etablerte vi Nye Veier AS, med hovedkontor i Kristiansand.

Selskapet, som har Samferdselsdepartementet som eier, skal bygge, drifte og vedlikeholde viktige hovedveier i Norge. Porteføljen av veiprosjekter de fikk ansvar for er viktige hovedveier på Sørlandet, Innlandet og Trøndelag, som vist på kartet under. Nå har selskapet vært i gang i litt over tre år, og resultatene så langt er formidable. Prognosene er nå at Nye Veier siden starten har økt samfunnsøkonomisk netto nytte i sine prosjekter med over 60 milliarder kroner. Det tilsvarer en verdiøkning på langt over 100 millioner kroner per km vei.

Her er en oversikt over de veistrekningene Nye Veier har ansvar for. Illustrasjonen er hentet fra www.nyeveier.no  der det ligger mer informasjon om prosjektene.

Det manglet ikke på kritiske røster i opposisjonen og fra LO til etableringen. Arbeiderpartiet mente det ville bli for mye administrasjon, og Senterpartiet sa rett ut at de ikke syntes dette var en god idé. Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet stemte alle mot opprettelsen. LO hevdet at opplegget for Nye Veier innebar en økt privatisering av veibyggingen, med dårligere kvalitet på veiene, lavere trafikksikkerhet, uten at det ble besparelser. Som på andre områder var perspektivet at dersom noen kunne ha en fortjeneste betød det dyrere og dårligere resultat. Resultatene viser at de tok feil.

Kostnadene til veibygging har i mange år hatt en nærmest galopperende utvikling, og gjennom aktive tiltak kan denne trenden snu. Nye Veier vektlegger påvirkning i planfasen for å sikre gode løsninger. Tidlig involvering av entreprenørene, og derigjennom gi entreprenørene større frihet til å påvirke designvalg, er et bevisst valg for å sørge for bedre gjennomføring. Mer bruk av totalentrepriser, samt entreprenører med totalansvar for drift og vedlikehold i 20 år, er en del av måten selskapet sørger for effektiv prosjektgjennomføring. Et annet tiltak som bidrar til mer tids- og kostnadseffektivitet er standardisering og industrialisering av prosjektene. I sum har dette bidratt sterkt til at kostnadskurven for veibygging flater ut.

Dette er tiltak som ikke rokker ved våre politiske mål og føringer, men som i mye større grad enn tidligere gir fleksibilitet til hvordan Nye Veier som byggherre skal oppnå våre mål om høyere trafikksikkerhet, effektiv gjennomføring og lavere totalkostnader.

Her er jeg på befaring ved utbygging av E18 Langangen-Grimstad  (Foto: Nye Veier)

Besparelsene gjennom mer kostnadseffektive utbygginger gir fleksibilitet og handlingsrom i utviklingen og finansieringen av disse viktige veiene, og gir muligheter til å fremskynde utbygging av de øvrige strekningene i porteføljen. Anslagene for reduserte kostnader for prosjektene samlet er nå på 28 milliarder kroner. Dette er oppsiktsvekkende høye tall for en så stor sektor, og viser betydningen av å ta politiske valg som sikrer høy kvalitet, god fremdrift og effektiv ressursbruk.

Selskapet mener med erfaringer fra sine første utbyggingsprosjekter at det vil kunne være mulig å bygge ut den tildelte porteføljen på ned mot 12-13 år mot 20 år dersom kostnadsnivået hadde ligget der det ble vurdert å være når porteføljen ble overført fra Statens vegvesen til selskapet i 2016.

De gode erfaringene gir nye muligheter. De nye regionene skal nå overta ansvar for utbygging og drift av fylkesveiene, og både i Trøndelag og Innlandet tar nå Høyres representanter til orde for å bruke erfaringene fra Nye Veier for å oppnå bedre, tryggere og billigere fylkesveier. I tillegg er det flere som ønsker at Nye Veier skal overta flere statlige veiprosjekter.

For fri og rettferdig handel

Kommentaren stod på trykk i DN 20.april

Globalisering og en friere verdenshandel har gitt fantastiske resultater. Nå må vi forsvare hva vi har oppnådd.

Handel på tvers av landegrensene har gjort verden rikere, fredeligere, mer demokratisk og tryggere. Vi kan tillate oss å være mer ambisiøse og optimistiske på vegne av verdens utvikling enn vi har vært noen gang før. Derfor må vi forsvare ordningene og institusjonene som har gjort fremgangen hittil mulig.

Da FN vedtok tusenårsmålene i 2000 var ett av dem å halvere andelen mennesker som lever i ekstrem fattigdom innen 2015. Målet ble innfridd i 2010. I et lenger perspektiv har utviklingen vært enda mer utrolig. I 1966 levde halve verden i ekstrem fattigdom. I 2017 var det redusert til 9 %. Fra 1990 til i dag er barnedødeligheten halvert og sult redusert med 40 %.

Tusenårsmålene er erstattet av bærekraftsmålene. De er enda mer ambisiøse. Blant annet skal ekstrem fattigdom og sult utryddes. Rent vann og gode sanitærforhold skal være tilgjengelig for alle. Klimaendringene skal bekjempes.

Felles for alle FNs bærekraftsmål, er at vi trenger en fortsatt god økonomisk utvikling globalt for å nå dem. Det får vi ikke, uten at flere land tar del i verdenshandelen. Hvis vi vil selge vår olje, gass, laks skip og mye annet som verden trenger, så må vi skjønne at verden vil selge sine klær, mobiltelefoner og biler til oss. Vi lager og selger de vi er gode til. Andre lager og selger ting de er gode til. Resultatet er i sum høyere levestandard og flere jobber. Det er en løsning alle land vinner på.

Handel og samarbeid er ikke bare viktig for land som skal løfte befolkningen ut av fattigdom. Det er også viktig for Norge. Vi er ikke rike fordi vi lager alt selv, men fordi vi først og fremst lager og selger ting vi er så gode på at verden er villig til å betale godt for det. Hvis andre land bygger barrierer mot norske varer, som gjør at vi selger mindre – så blir vi fattigere. Og norske arbeidsplasser vil forsvinne.

Derfor er det sterkt bekymringsfullt å lese i DN at representanter for kinesiske myndigheter sier de er klare for handelskrig. Selv om beskjeden er rettet mot USA, ikke Norge, så vil vi kunne bli fanget i kryssilden. Proteksjonistiske tiltak og tollmurer fra én part utløser motreaksjoner fra andre. En global handelskrig er det siste verden – og Norge – trenger. Heldigvis deler mange vår bekymring. Bare de siste ukene har jeg diskutert ønsket om å bevare en fri verdenshandel med ledere som presidentene i Mexico og Colombia og statsministeren i India.

Handelskrig og straffetoll vil føre til svakere økonomisk vekst, i verste fall resesjon. Det gir mer fattigdom og nød. Veien til en mer konfliktfylt verden blir kortere. Det har vi opplevd før. Derfor støtter vi opp om et forpliktende internasjonalt samarbeid og institusjoner som sikrer kjøreregler mellom land fordi vi i det lange løp er best tjent med en verden hvor handelen skjer så fritt som mulig, og hvor konflikter løses rettferdig.

Globalisering og frihandel er ikke problemfritt for enkeltmennesker. De kan oppleve at jobber flyttes og utkonkurreres. Det er lett å forstå at de som opplever negative konsekvenser på kroppen, mener proteksjonisme er å foretrekke. For samfunnet er det likevel flere fordeler enn ulemper. Med en politikk for omstilling, kompetanseheving og trygge sosiale sikkerhetsnett er ikke utfordringene uoverkommelige. Uten skapes det grobunn for sterke strømninger mot globalisering og frihandel.

Behovet for omstillingspolitikk drives ikke bare av endringer som følge av handel mellom land. I Norge vil oljen og gassens betydning for økonomien avta, samtidig som vi utfordres av de samme kreftene som alle andre moderne økonomier, særlig digitalisering, robotisering og klimaforpliktelser. Vi ser det, og handler. Regjeringen har lagt frem en digital strategi for Norge, vi er i gang med å utrede fremtidens kompetansebehov og hvordan utdanningssystemet kan tilpasses. Samtidig vet vi at å lære hele livet blir sentralt fremover. Derfor er vi allerede i gang med å tilrettelegge for at mennesker kan kombinere jobb og familieliv, med å tilegne seg ny og oppdatert kompetanse. Vi arbeider for å kutte klimautslippene samtidig som vi opprettholder økonomisk vekst.

Vi kan ikke stenge verden ute, uten å stenge oss selv ute fra verden. Derfor må vi forsvare avtaler som sikrer oss rettferdige rammevilkår og likebehandling med andre. Alternativet er å bli behandlet ulikt. Det betyr ikke nødvendigvis å bli behandlet bedre enn andre, for å si det forsiktig.

Kunsten å prioritere

Denne kronikken sto på trykk i min spalte «Med egne ord» i Dagens Næringsliv 13.oktober 2o12:

Årets forslag til statsbudsjett er på over én billion kroner. Justert for inflasjon bruker vi 305 milliarder mer enn i 2005. Mye går naturligvis bra i Norge, men spørsmålet er om det økte økonomiske handlingsrommet har gitt resultater som bygger landet for fremtiden?

• Den ferske OECD-rapporten «Education at a Glance» viser at bare Sveits og USA bruker mer penger per elev enn Norge. Samtidig viser rapporten at vi er på 22.plass av 25 på frafallsstatistikken i skolen. Den forrige PISA-undersøkelsen fra 2009 viser også at Norge scorer gjennomsnittlig på matematikkferdigheter.
• Høyere utdanning og fagskoler har fått økt bevilgningene fra 22,0 milliarder i 2005 til 28,7 milliarder for 2013. I samme periode har Universitet i Oslo gått fra 138.plass på Times Higher Education til 202.plass. Årets rangering gir videre UiB en 228.plass og NTNU en 251.plass.
• De samlede bevilgningene til forskning var i 2005 på om lag 19,4 milliarder. I år er forslaget på omtrent 27,0 milliarder. Likevel er vi på sisteplass i Norden på forskningsinnsats som andel av BNP. Som rektor ved UiO, Ole Petter Ottersen, sa: «Det hjelper lite å ta to skritt frem når resten av verden løper».
• Samferdselssektoren er for 2013 bevilget 35,7 milliarder fratrukket momskompensasjon mot 26,5 milliarder i 2005. Det raskeste veiprosjektet de rødgrønne har igangsatt er E6 fra Gardermoen til Biri hvor det bygges 840 meter vei i måneden. Da Høyre sist satte i regjering bygget vi E18 fra Grimstad til Kristiansand med offentlig-privat samarbeid og klarte 1035 meter i måneden.

Dette er fire eksempler på områder hvor regjeringen har bevilget historisk mye penger uten å få gode nok resultater fordi penger ikke er alt – det trengs også nye løsninger. Politikken mangler ikke gode formål å gi penger til, men den mangler prioritering av de viktigste formålene. Å ruste Norge for fremtiden handler derfor om å satse på de områdene som styrker kunnskapen og konkurransekraften.

• Forskere ved prestisjetunge Stanford har vist at fem år med en god lærer fullstendig utjevner sosiale forskjeller med bakgrunn i foreldrenes inntekt. I dag bevilges det 350 millioner til etter- og videreutdanning av lærere, og 248 millioner til frukt og grønt i skolen. Her kan vi omprioritere til det som er aller viktigst for elevenes læringsutbytte, og derfor har vi foreslått totalt 500 millioner mer til etter- og videreutdanning av lærere.
• Ett av de områdene norske universiteter scorer dårligst på er samarbeid med næringslivet. Tettere samarbeid vil styrke forskningen og det vil gjøre utdanningsinstitusjonene bedre.
• For å løfte den totale forskningsinnsatsen må vi stimulere til mer innovasjon ute i bedriftene. Derfor har vi foreslått å styrke Skattefunn-ordningen som belønner FoU-aktivitet.
• Å bygge vei og jernbane er dyrt, men det er mer enn penger som avgjør hvilke prosjekter man gjennomfører. OPS som finansieringsmetode gjør at entreprenøren kan se bygging og vedlikehold i samme perspektiv, og det har gitt gode resultater i Norge. En modernisering av vegvesenet vil også gi mer effektiv veibygging.

Sveriges finansminister Anders Borg ble nylig kåret til EUs beste. I en tøff økonomisk situasjon med høyere arbeidsledighet og statsgjeld enn Norge øker de bevilgingene til samferdsel og forskning mer enn oss til tross for at de allerede er i toppsjiktet. Mens Sverige og flere andre europeiske land prioriterer tiltak som styrker konkurransekraften, smøres friske penger tynt utover alle poster her hjemme. Det vil svekke Norges konkurranseevne i årene som kommer. Vi trenger derfor bedre politiske løsninger for at ikke dagens oljefestbudsjett skal bli morgendagens bakrus.

Regjeringen brukte store deler av Stortingets trontaledebatt på å si at valget mellom det rødgrønne og borgerlige alternativet er et retningsvalg. Det er jeg enig i. Men derfor er det overraskende at regjeringens forslag til statsbudsjett gir litt mer til alt og fremstår som retningsløst. Det gjør jobben med å spre budsjettlekkasjer hyggelig, men det ruster ikke landet for fremtiden.

Norge skal ha et høyt generelt lønnsnivå, og det vil gi oss et høyt kostnadsnivå. For at vi som høykostland skal hevde oss i internasjonal konkurranse må vi hele tiden produsere smartest og lansere innovasjoner. Derfor har Høyre formulert en tydelig ambisjon om at vi skal ha et verdensledende universitetsmiljø. Fordi å bygge Norge for fremtiden krever kunnskap og konkurransekraft som grunnmur.

Skape mer, ikke skatte mer

Norge forblir ikke uberørt av økonomiske uro i verden rundt oss. I hele vår moderne historie har vi fått merke konsekvensene av internasjonal uro her hjemme.

Forklaringen er enkel nok: Norge er en del av den globale markedsøkonomien, vi kjøper og selger varer og tjenester til og fra hele verden. Det er grunnleggende sett bra. Handel knytter oss sammen, reduserer konfliktnivåer og skaper mer velstand for alle.

Men nettopp fordi vi er sårbare for økonomiske svingninger, og ikke minst for kriser, må vi være godt forberedt på dem. Å håndtere kriser er bra, å forebygge dem er bedre. Politisk sett betyr det at vi må bruke de gode tidene på å forberede oss på de dårlige. Derfor må de gode tidene brukes på å investere i fremtidig vekst. Slik sikrer vi også at det økonomiske grunnlaget for varig velferd.

Helt konkret betyr det at vi må investere i det vi vet at gir avkastning over tid, som ruster næringslivet til å stå sterkt også i vanskelige tider og som kommer hele befolkningen til gode.

Særlig tre satsingsområder peker seg da ut.

Det første er den fysiske infrastrukturen. Flere og bedre veier, tog og kollektivtrafikk handler om muligheten for at både varer og mennesker kan forflytte seg raskere og mer effektivt. Gode transportårer for energien vår er en forutsetning for salg til utlandet, og mer stabile rammevilkår for næringslivet og privatpersoner når det gjelder strømpriser.

Det andre er den kunnskapsmessige infrastrukturen. Mer kunnskap i skolen, og en sterkere satsing på forskning og utvikling, samt innovasjon er nødvendig. I fremtiden vil arbeidsmarkedet bli stadig dårligere for de som ikke har en skikkelig utdanning, enten de er håndtverkere eller akademikere.

Det tredje er den skattemessige infrastrukturen. Det må alltid lønne seg å stå i arbeid, særnorske skatter på arbeidsplasser i Norge eid av nordmenn må vekk, og vi må sørge for at norsk næringsliv er konkurransedyktig.

Fordi en slik satsing er avgjørende for å sikre varig velferd mener jeg også at avkastningen fra oljefondet i langt større grad enn i dag må investeres i nettopp disse områdene. Slik situasjonen er nå svekkes Norges konkurransedyktighet, innovasjonsevnen vår er ikke god nok og den fysiske infrastrukturen er for dårlig.

Statsbudsjettet kommer på torsdag, og regjeringen varsler strammere tider. Det gjenstår å se om dette reelt sett strammes inn for å skjerme norsk næringsliv, eller om regjeringen bare prøver å dempe forventningene i forkant. Men dersom det er stramt håper jeg de likevel greier å prioritere helt nødvendige investeringer for å sikre fremtidig vekst og varig velferd.

Hittil har regjeringen ikke prioritert de nevnte områdene så høyt som var meningen da Stortinget vedtok retningslinjene for bruken av oljepenger. Slik kan vi ikke fortsette. For fremtidens skyld handler det ikke bare om å håndtere kriser, men å forebygge dem. Den beste måten å gjøre det på er å sikre at vi har et sterkt næringsliv, en kunnskapsrik og produktiv befolkning og god fysisk infrastruktur. Da må vi prioritere det høyt hele tiden, ikke bare når krisen skyller over oss.

Flere, bedre og tryggere veier

Én av Høyres fire valgkampsaker er flere, bedre og tryggere veier. Hvert år dør og skades mange mennesker på våre veier som følge av dårlig veistandard. Det er en tragedie med hvert enkelt liv som går tapt og som ødelegges av slike hendelser. Derfor lanserte vi i 2009 en visjon om null drepte på riksveiene som følge av dårlig veistandard.

Siden den gang har vi fått flere eksempler på at en slik visjon er nødvendig. La meg gi noen eksempler:

Statens Havarikommisjon for transport har gitt oss rett i det, gjennom sin analyse av ulykken i Alta i 2009 hvor tre mennesker mistet livet. Konklusjonen var klar: Veitilstanden bidro vesentlig til at ulykken skjedde.

Ulykkesanalysegruppen i Statens Vegvesen region Øst påpeker også at veiforholdene var en viktig medvirkende faktor i 6 av 10 tilfeller i en analyse av 52 omkomne på veier på Østlandet.

Statens Vegvesen sendte i begynnelsen av måneden et brev til Samferdselsdepartementet om hvordan vi kan drastisk få ned antall drepte og hardt skadde på veiene våre.

På mandag presenterte jeg Høyres konkrete plan for hvordan vi skal få flere, bedre og tryggere veier. I arbeidet med den har Høyre hatt møter og kontakt med fagmiljøer og interessegrupper som har kommet med sine innspill. De har blitt hørt.

Man vil se det er mange likheter mellom rådene fra Vegvesenet og Høyres plan. Det er ikke tilfeldig, det handler om at politikken bør være basert på faktiske argumenter, ikke bekvemmelige argumenter.

Jeg møtte samferdselsministeren til debatt om dette i Dagsnytt 18 nylig. Hun mente det var et feil fokus å snakke om veistandard, og mente det handlet om bilførerne og fartsgrensene.

Å legge skylden på bilførerne blir en enkel utvei for å bygge veiene tregere og med færre sikkerhetstiltak enn nødvendig. Problemet er at utfallet av den enkle utveien er liv som blir tapt og ødelagt.

Vi vet at det er mennesker som fører bilene, og mennesker gjør feil. Vi vet at trafikkmengden på en veistrekning har den direkte påvirkning på ulykkestallene. Derfor vil Høyre ha bedre trafikksikringer for flere trafikanter enn i dag.

Terskelen for hvor mange som reiser på en vei før det blir skikkelige sikringstiltak må senkes.
Helt konkret betyr det at vi vil endre standarden for når det skal bygges fysiske midtdelere og flerfeltsveier.

Som langsiktig målsetning vil vi bygge midtdelere på alle veier hvor det kjører mer enn 4000 bilister i døgnet. Vi begynner i neste nasjonal transportplan, der skal alle veier med mer enn 6000 bilister i døgnet ha midtdelere, og på spesielt ulykkesutsatte strekninger vil vi gjøre terskelen enda lavere. På alle veier med mer enn 8000 bilister i døgnet vil vi ha fysisk adskilte firefeltsveier.

Hvis noen lurer på hva det vil koste, så vil jeg heller be dem tenke på hva vi kan spare. Vi kan hvert år spare mange liv, og vi kan spare enda flere fra å skades. Jeg er sikker på at det er en av de mest lønnsomme investeringene vi kan gjøre i lengden.

Det handler enkelt og greit om mennesker, ikke om milliarder.

Valgkampåpning i Kristiansand

Her er jeg sammen med 1. kandidat i Vest-Agder Peter Gitmark og John G. Bernander på valgkampåpning i Kristiansand. Det ble fokus på skatt, skole og samferdsel. Men måtte også snakke litt om politikrisen og Høyres mål om tryggere lokalsamfunn.

Her er jeg på besøk hos Kirkens Bymisjon.

Skatt, skole og samferdsel

Høyre avholdt i helgen sitt landsmøte, et arrangement partiet ikke er alene om å kalle vellykket. Jeg anbefaler særlig Aftenpostens lederartikkel, en av de mange gode tilbakemeldingene vi fikk. Personlig ble jeg veldig glad for den støtten og entusiasmen jeg ble møtt med. Det varmet, det gjorde godt og det gjorde meg klar til kamp!

På landsmøtet vedtok vi politikken som skal til for å få Norge styrket ut av krisen.
Stikkordene er skatt, skole og samferdsel.

Mindre skatt for å redde arbeidsplasser og skape nye. Skole fordi den moderne økonomien krever medarbeidere som har mye kunnskap. Samferdsel fordi det som produseres skal ut til dem som har kjøpt det, ikke bli stående i endeløs kø.

Å komme styrket ut av krisen betyr ikke bare at vi kommer oss gjennom med en relativt lav arbeidsledighet sammenlignet med andre europeiske land. Når arbeidsledigheten i Norge var blant de laveste i Europa før krisen, og når Norge har sitt oljefond så er det ganske ambisjonsløst.

Å komme styrket ut av krisen betyr at vi som samfunn legger mer vekt på kunnskap, styrker forskningsaktiviteten, utbedrer veiene og annen infrastruktur. Vi må også bedre rammebetingelsene for å både beholde og skape nye arbeidsplasser.

Det kommer nemlig en tid etter krisen. Når folk igjen begynner å handle, og bankene på nytt begynner å låne ut til næringslivet på normale vilkår, da må vi allerede være på vei ut fra startgropa. Arbeidsledigheten vil bite seg fast i de land som ikke har en strategi for å komme styrket ut av krisen. Den vil falle raskt i de land som klarer å omstille seg, være konkurransedyktige og tenke fremover. Arbeidsledigheten vil falle raskere i land hvor nye bedrifter skapes. Derfor må vi oppmuntre til gründervirksomhet og privat investeringslyst, ikke straffe det.

Nettopp derfor trengs Høyres politikk mer enn noensinne. Vi kan komme styrket ut av krisen hvis vi bruker hele verktøykassa. Og den består av skatt, skole og samferdsel.

Norsk skole er fortsatt blant de aller dårligste i internasjonale tester. Da hjelper det lite med en kunnskapsminister som sier han er fornøyd med at vi har hatt en liten fremgang. Når en kunnskapsminister åpenbart har lavere ambisjoner enn barn har på egne vegne, da blir jeg skuffet. Høyres mål er klart; vi skal ha stor fremgang i skolen.

Skattelette er et virkemiddel vi vet virker når det gjelder å trygge arbeidsplassene. Et virkemiddel regjeringen nekter å ta i bruk. Den er låst fast i egen retorikk og ideologiske dogmatikk. Fortsatt messer de om ”mer til de som har mest fra før” når det egentlig dreier seg om å trygge arbeidsplassene og skape nye. Det blir det fattig politikk av, og i hvert fall ikke mer trygghet for jobbene.

Norske veier tar liv. Det alene er et argument for at vi må bygge mer og tryggere veier og at det må skje raskt. Gode veier er også en viktig rammebetingelse for norsk næringsliv. Derfor har Høyre sagt klart ifra at vi skal bruke flerfoldige ekstra milliarder på vei, og at vi skal bruke moderne byggemetoder for å få dem på plass dobbelt så raskt som i dag.

Norge og verden står midt oppe i den største økonomiske krisen siden 30-tallet.
Arbeidsledigheten griper om seg. Hver måned blir nye fire til fem tusen nordmenn kastet ut i arbeidsledighet. 35 bedrifter legges ned om dagen – og tempoet øker. 50 000 små og mellomstore bedrifter står på kanten av konkurs.

For å bringe Norge styrket ut av krisen trenger vi å gjøre noe nytt, ikke som regjeringen, hvis medisin er mer av det som ikke virker.  Vi la i forrige uke frem en kraftig tiltakspakke, vi har vedtatt ett godt program og vi har lagt bak oss ett flott landsmøte.

Dette tegner godt for resultatet den 14. september!

Dobbelt så mye vei med Høyre!

I dag lanserte jeg Høyres Transportplan (HTP), som vi i Høyre har forberedt over lang tid. Og jeg er meget godt fornøyd med resultatet. Vi ønsker å bruke 15 milliarder mer enn hva Regjeringen foreslår på vei i perioden 2010-2019.

Men i tillegg til å bruke mer penger må vi også benytte smartere måter å bygge på. Noe jeg i mitt forrige innlegg kritiserte Liv Signe Navarsete og Regjeringen for å ha ideologiske sperrer imot. Vår plan innebærer både mer penger og mer moderne byggemetoder slik som bruk av offentlig-privat samarbeid populært kalt OPS.

Vi i Høyre er alltid vært forsiktige med love ting. Dette fordi vi vet at det er lettere å love enn å holde løfter, noe denne regjeringen er et godt eksempel på. Men det gjør også at når vi først lover å gjennomføre noe, så gjør vi for det første et meget grundig forarbeid og for det andre så holder vi det vi lover. Nettopp derfor er jeg meget stolt over å kunne presentere en solid satsning på vei de neste 10 årene.

Manglende vedlikehold har vært et stort problem de siste årene, hvilket har medført et stort etterslep på norske stamveier. For å møte denne utfordringen ønsker vi å etablere et vedlikeholdsfond på 50 milliarder kroner, hvor årlig avkastning utelukkende går til vedlikehold av veier, jernbane og annen transport-infrastruktur.

I planen ligger også en storsatsning på jernbane, hvor utbygginger på regionalnettet forberedes for topphastighet på minimum 250 kilometer i timen. En høyhastighetsring mellom Bergen – Oslo – Stavanger – Bergen, vil høyst sannsynlig kunne konkurrere med fly, og ikke minst være et svært viktig bidrag til å knytte arbeidsmarkedene tettere sammen i sør-norge.

Det er helt nødvendig å oppgradere infrastrukturen i dette landet, for å få til dette trenger vi både mer penger og smartere løsninger. Høyres transportplan sikrer begge deler.

Se også intervju med Stortingskollega Øyvind Halleraker på Høyres hjemmesider, hvor du kan også laste ned hele Høyres transportplan i PDF.