Publisert

Skape mer, ikke skatte mer

Norge forblir ikke uberørt av økonomiske uro i verden rundt oss. I hele vår moderne historie har vi fått merke konsekvensene av internasjonal uro her hjemme.

Forklaringen er enkel nok: Norge er en del av den globale markedsøkonomien, vi kjøper og selger varer og tjenester til og fra hele verden. Det er grunnleggende sett bra. Handel knytter oss sammen, reduserer konfliktnivåer og skaper mer velstand for alle.

Men nettopp fordi vi er sårbare for økonomiske svingninger, og ikke minst for kriser, må vi være godt forberedt på dem. Å håndtere kriser er bra, å forebygge dem er bedre. Politisk sett betyr det at vi må bruke de gode tidene på å forberede oss på de dårlige. Derfor må de gode tidene brukes på å investere i fremtidig vekst. Slik sikrer vi også at det økonomiske grunnlaget for varig velferd.

Helt konkret betyr det at vi må investere i det vi vet at gir avkastning over tid, som ruster næringslivet til å stå sterkt også i vanskelige tider og som kommer hele befolkningen til gode.

Særlig tre satsingsområder peker seg da ut.

Det første er den fysiske infrastrukturen. Flere og bedre veier, tog og kollektivtrafikk handler om muligheten for at både varer og mennesker kan forflytte seg raskere og mer effektivt. Gode transportårer for energien vår er en forutsetning for salg til utlandet, og mer stabile rammevilkår for næringslivet og privatpersoner når det gjelder strømpriser.

Det andre er den kunnskapsmessige infrastrukturen. Mer kunnskap i skolen, og en sterkere satsing på forskning og utvikling, samt innovasjon er nødvendig. I fremtiden vil arbeidsmarkedet bli stadig dårligere for de som ikke har en skikkelig utdanning, enten de er håndtverkere eller akademikere.

Det tredje er den skattemessige infrastrukturen. Det må alltid lønne seg å stå i arbeid, særnorske skatter på arbeidsplasser i Norge eid av nordmenn må vekk, og vi må sørge for at norsk næringsliv er konkurransedyktig.

Fordi en slik satsing er avgjørende for å sikre varig velferd mener jeg også at avkastningen fra oljefondet i langt større grad enn i dag må investeres i nettopp disse områdene. Slik situasjonen er nå svekkes Norges konkurransedyktighet, innovasjonsevnen vår er ikke god nok og den fysiske infrastrukturen er for dårlig.

Statsbudsjettet kommer på torsdag, og regjeringen varsler strammere tider. Det gjenstår å se om dette reelt sett strammes inn for å skjerme norsk næringsliv, eller om regjeringen bare prøver å dempe forventningene i forkant. Men dersom det er stramt håper jeg de likevel greier å prioritere helt nødvendige investeringer for å sikre fremtidig vekst og varig velferd.

Hittil har regjeringen ikke prioritert de nevnte områdene så høyt som var meningen da Stortinget vedtok retningslinjene for bruken av oljepenger. Slik kan vi ikke fortsette. For fremtidens skyld handler det ikke bare om å håndtere kriser, men å forebygge dem. Den beste måten å gjøre det på er å sikre at vi har et sterkt næringsliv, en kunnskapsrik og produktiv befolkning og god fysisk infrastruktur. Da må vi prioritere det høyt hele tiden, ikke bare når krisen skyller over oss.

Publisert

Er Norge økonomisk verdensmester?

Forrige uke deltok jeg i Debatten på NRK. Der kom det frem overraskende påstander fra regjeringen om hvor godt det går økonomisk i Norge.

Liv Signe Navarsete hevdet at ”Vi har større vekst enn land vi kan sammenligne oss med, uansett. Land som fører politikk adskillig nærmere Høyre og Fremskrittspartiet, som kutter formueskatt, som kutter skatter an mass. Men de får ikke veksten til.”

Stemmer det? Norge gjør det riktignok godt i internasjonal sammenheng, med et stort oljefond som gjorde oss i stand til å møte finanskrisen med oppsparte midler fremfor lånte penger. Men at vi er verdensmestre i økonomisk vekst baserer seg på ønsketenkning mer enn noe annet.

Jeg vet ikke hvilke land Liv Signe mener det er naturlig at vi sammenligner oss med, men jeg mener et godt utgangspunkt er landene i OECD.

Ifølge OECD.Stat, som lager statistikk innenfor en rekke felter for OECD-området så er realiteten at mange land gjør det bedre enn Norge. Jeg tar utgangspunkt i tallene for tredje kvartal 2010, som er de ferskest tilgjengelige tallene.

21 av 35 land har en høyere økonomisk vekst enn Norge, hvis vi kun tar hensyn til fastlandsøkonomien, som vokser med 2,5 % – hvilket for øvrig er det samme som gjennomsnittet for de europeiske OECD-landene.

Ser vi veksten i norsk BNP under ett, hvor petroleumsvirksomheten er inkludert, så minsker reelt sett Norges BNP med 1, 4 %. Bildet da blir at vi gjør det dårligere enn snittet for både EU og OECD. Faktisk er det hele 32 av 35 land som det er naturlig å sammenligne oss med som i så tilfelle har en høyere økonomisk vekst (eller mindre reduksjon av BNP) enn Norge.

Hvis Navarsetes påstand skal stemme så må det bety at landene hun mener vi kan sammenligne oss med er Hellas og Island. Personlig har jeg langt større ambisjoner enn som så.

Kanskje regjeringen og Navarsete tvert i mot kunne lært litt av våre naboland, som har innsett at et for høyt skattenivå, og særskatter som formueskatten er skadelig for den økonomiske vekstevnen?

Formueskatten er skadelig fordi den ikke oppmuntrer norske eiere og investorer til å investere i Norge. Men å bytte den ut med en boligskatt for alle, slik næringsministeren vil, er heller ikke en god løsning. Vi har råd til å fjerne den uten å sende skatteregningen over til alle landets boligeiere.

Sverige fremstilles gjerne av regjeringen som et skrekkens eksempel på hva som kan skje når en borgerlig regjering kutter skattene og fjerner formueskatten. Sverige har tredje høyeste vekst i hele OECD, og høyest vekst i Europa.

Den veksten i økonomien finansierer langt flere velferdsgoder enn formueskatten, og er grunnen til at Høyre er opptatt av å skape mer, ikke skatte mer.