Publisert

Samarbeid gjør oss bedre

Bildet er fra da jeg besøkte Kirkens Bymisjons «Arbeidslag» i høst. Foto: Kirkens bymisjon

I en verden preget av uro, bør vi verdsette og hegne om den norske stabiliteten.

Den gjør oss sterkere i møte med utfordringene vi står foran. Nordmenn er gode på samarbeid. På arbeidsplassen, i dugnader, i frivilligheten, mellom politiske partier og mellom partene i arbeidslivet. Samarbeid er noe av det som gjør samfunnet vårt så godt og stabilt som det er.

De som roper høyest

Jeg syns det er verdt å fremheve, fordi i den offentlige debatten får konflikt mye større oppmerksomhet enn konsensus. De som roper høyest og representerer ytterpunktene får ofte mest oppmerksomhet i mediene, både sosiale medier og tradisjonelle medier.

Heldigvis er ikke mengden støy på sosiale medier nødvendigvis en god indikator på hva befolkningen egentlig mener. Virkeligheten ser oftest annerledes ut. Ut fra støyen kunne man tro folk var blitt mer innvandringsfiendtlige.

Oppslutningen om EØS-avtalen har økt

Men det er kort tid siden det kom SSB-tall som viser det motsatte. Om kommentarfeltene representerte meningen til det brede lag av befolkningen ville man trodd EØS-avtalen var under sterkt folkelig press. Tallene viser at oppslutningen om EØS-avtalen har økt. Noe jeg tror også handler om at Brexit har synliggjort viktigheten av avtalen, og mangelen på god alternativer.

Det er viktig at vi ikke lar oss blende av konfliktbildet. Det brede lag av befolkningen er mer opptatt av et større sett med spørsmål som angår dem i hverdagen. F.eks en god skole, et godt helsetilbud og et samferdselstilbud som gjør hverdagslogistikken med barnehage, jobb og fritidsaktiviteter til å gå opp.

Langsiktig arbeid

På områder hvor det går bra at er det som oftest resultatet av langsiktig og tålmodig arbeid. Eksempelvis når regjeringen sammen med arbeidstakerne og arbeidsgiverne samarbeidet og ble enige om ny offentlig tjenestepensjon og ny IA-avtale. Slike saker skaper – naturlig nok – ikke samme støy som konfliktsakene ofte gjør.

Sammenlignet med verden rundt oss, er norske politiske uenigheter ofte mindre fundamentale. Kanskje det mest dramatiske i 2018 var KrFs debatt om hvilket regjeringssamarbeid de skulle søke. Hadde det blitt et regjeringsskifte, ville det skjedd i ordnede former. Det er ikke tilfelle over alt, ei heller i reelle demokratier.

Mye å glede seg over i 2018

Nordmenn har generelt høy tillit til myndighetene. Det tror jeg handler om at de anerkjenner at selv om man er uenig med politikken en regjering fører – så ønsker alle politikere å gjøre Norge til et bedre samfunn. Så er det uenighet om hva som gjør landet vårt bedre og hvilke virkemidler som er de riktige å bruke.
Uansett politisk ståsted, så har det skjedd mye i Norge i løpet av 2018 som man bør kunne glede seg over.

Flere i jobb

Ledigheten er nå den laveste siden finanskrisen. Sysselsettingsandelen øker. Det siste året er det blitt 55.000 flere jobber. Om lag tre av fire kommer i privat sektor. Dette styrker både den sosiale og økonomiske bærekraften i velferdssamfunnet.

Elevene er mer til stede på skolen

Det går riktig vei med mye i norsk skole. Elevene er mer til stede enn før, de lærer mer og flere fullfører videregående. Siden 2014 har nå 27.000 lærere fått tilbud om videreutdanning. Lærertettheten er den høyeste på et tiår, og samtidig mangler færre lærere fordypning i fagene de underviser i. Søkertallene til lærerutdanningen er rekordhøye. Dette styrker den sosiale bærekraften i velferdssamfunnet.

Dette må vi jobbe med fremover

Samtidig er det fortsatt ting som jeg tror det er tverrpolitisk enighet om at vi må gjøre bedre enn i dag. Flere innvandrere må komme i arbeid, derfor må vi satse mer på kompetanseheving og språkopplæring. Mer og bedre tidlig innsats så ingen elever blir hengende etter. En bedre spesialundervisning. Hvordan vi skal få det til, er det uenighet om – og den debatten håper jeg vi får anledning til å ta i 2019.

Internasjonalt kom en av de viktigste hendelsene på tampen av året. Klimatoppmøtet i Katowice kom frem til felles regler for hvordan vi kan gjennomføre Paris-avtalen. Jeg vil takke klima- og miljøminister Ola Elvestuen for innsatsen hans som pådriver. Det er et viktig bidrag til den klimamessige bærekraften.
2019 blir et spennende år.

EØS-avtalen 25 år

1.januar 2019 feirer EØS 25 år. EØS-avtalen er en kilde til velstand for en liten og åpen økonomi som Norge. I omstillingen av norsk økonomi som vi skal gjennom, så trenger vi EØS. Det er tydeligere enn kanskje noen gang, at private arbeidsplasser er avhengig av stabilitet og gode rammebetingelser ikke bare nasjonalt, men også internasjonalt.

Derfor bekymrer det meg at EØS-avtalen står under så sterkt politisk press som den gjør. Enkelte etterlyser alternativer til avtalen. De bør se på hva som skjer i Storbritannia. Det er helt uaktuelt for en regjering ledet av meg, å skape usikkerhet om Norges tilknytning til EØS.

Forhandlinger om en ny regjering

Neste år vil vi gå i forhandlinger om en ny regjering. Det er for tidlig å si om vi lykkes, men jeg er optimistisk. Vi har likevel betydelige utfordringer. Vi er nødt til å holde igjen på offentlig pengebruk nå, ellers truer vi den økonomiske oppgangen gjennom økt press på kronekursen, samt konkurranse om arbeidskraften.

Det er en ramme vi må ha med oss i forhandlingene, som også legger begrensninger på ambisjonsnivået. Men erfaringen mellom de fire partiene er at vi greier å bli enige – slik vi har blitt om store reformer, statsbudsjetter og mye dag-til-dag politikk. Vi er ofte enige om målet. Uenigheten handler oftest om virkemidlene.

Jobb til flere med hull i CVen

Ett av målene jeg er sikker på at vi er enige om, er å få flere med hull i CVen og nedsatt funksjonsevne inn i arbeid. Nå som norsk økonomi er inne i en oppgangskonjunktur må vi få flere som står utenfor, inn i arbeidslivet. Vi kan ikke gjøre som under forrige høykonjunktur. Som LOs daværende sjeføkonom Stein Reegård sa i 2014: «Siden finanskrisen 2008 har hele sysselsettingsveksten tilfalt utenlandsk arbeidskraft.» Norske bedrifter må heller ringe NAV, enn til Polen. Norske myndigheter må jobbe mer med å kvalifisere folk til arbeid.

Løfte familier ut av fattigdom

Å få flere inn i arbeidslivet vil også være det viktigste vi kan gjøre for å bekjempe en annen stor utfordring: Barn som vokser opp i vedvarende fattigdom. Å hjelpe foreldre i arbeid, vil løfte familier ut av fattigdom. I tillegg er det bekymringsfullt at det fødes for få barn i Norge, og vi trenger å forstå hvorfor mange utsetter å få barn – og dermed får færre barn. Derfor vil mange aspekter av barn og familiers situasjon være viktig i årene fremover.

Det er mye å ta fatt i. Men jeg er glad for at det er det vi skal jobbe mot – for mange andre land har betydelig større utfordringer. Gjennom samarbeid – mellom partier, organisasjoner og partene i arbeidslivet, så tror jeg vi vil lykkes med å håndtere utfordringene våre på en god måte.

Neste år, og i årene fremover.

Innlegget ble først publisert i Dagbladet.

Publisert

Fattigdom skal ikke gå i arv

Vi må bruke de gode tidene til å få flere i jobb og hjelpe familiene som sliter med lav inntekt. Gratis barnehage til flere er et tiltak som regjeringen legger frem i statsbudsjettet.

Store barneøyne og spente smil møter oss når vi kommer inn døren. Siv, Trine og jeg er på besøk i Torshovdalen barnehage for å danse BliMe-dansen og for å se hvor viktig barnehagen er for å integrere familier inn i det norske samfunn. Før vi danser forteller barna ivrig om gårsdagens tur til sentrum, og mange fine tegninger skal vises frem.

Mange tenker at barnehage er til for foreldrene, slik at de kan gå på jobb. Men sannheten er at barnehage er for barn! Fordi den legger et godt grunnlag for videre utvikling, blant annet ved å utvikle språk og sosiale ferdigheter.

Forskning viser at barn som kommer tidlig i barnehage gjør det bedre på skolen og lykkes mer i livet.

Regjeringen har allerede innført gratis barnehage (gratis kjernetid) for tre-, fire og fem-åringene. Nå utvider vi ordningen slik at også to-åringene får gratis barnehage fra 1. august 2019.

For å sikre gratis barnehage til flere foreslår samtidig at foreldre som ikke sliter med dårlig økonomi betaler en femtilapp mer i måneden fra august neste år.

Her er jeg på besøk i Torshovdalen barnehage sammen med Siv Jensen (FrP) og Trine Skei Grande (V).

I Jeløya-erklæringen pekte regjeringen ut seks store utfordringer Norge står overfor, og som vi må løse. En av disse utfordringene er å redusere fattigdom. Andelen barn som vokser opp i familier med vedvarende lavinntekt har vært økende gjennom mange år.

Fattigdom handler ofte om at mor eller far ikke er i jobb. Derfor er det aller viktigste at flere kommer i jobb. Da må det skapes flere jobber, og vi må kvalifisere folk til jobbene. I tillegg må vi hindre at fattigdom går i arv.

Barn i lavinntektsfamilier skal ha de samme mulighetene til å skape sin egen fremtid som andre.

Regjeringen har de siste årene hatt en rekordsatsing for å hjelpe barn i lavinntektsfamilier. Behovet er imidlertid stort, og i 2019-budsjettet setter regjeringen av ytterligere 181 millioner til målrettede tiltak for disse barna.

Det betyr at vi nå bruker i underkant av 900 millioner kroner på målrettet bekjempelse av barnefattigdom.

I praksis betyr satsingen at flere familier skal få bostøtte slik at de kan skape et trygt hjem for seg og sine. Enda flere barn skal få tilbud om gratis fritidstilbud i sin kommune.

Vi styrker satsingen i by-områdene i Oslo, Drammen, Bergen, Trondheim og Stavanger. Og enda flere barn skal få reise på ferie selv om mor og far har dårlig økonomi.

Som statsminister har jeg flere år besøkt tilbudet ferie for alle – som blant annet drives av Røde Kors. Med støtte fra statsbudsjettet kan organisasjonen tilby ferietur til foreldre og barn. Det kan være mange grunner til at mor eller far ikke kan spandere ferie på familien.

Det kan være dårlig økonomi er psykiske utfordringer. Senest i sommer besøkte jeg Røde Kors/Ferie for alle på Oscarsborg – og kjørte ribb-båt med smilende barn. Slike opplevelser gjør inntrykk både på meg og på de familiene som får ferieopplevelser.

Neste år skal vi sørge for at enda flere barn og foreldre har gode ferieminner å fortelle om når høstregnet kommer.

Når vi diskuterer fattigdom handler det ofte om statistikk og hvor mye penger familiene bør få. Men mange hjelpetiltak som gratis barnehage og ferie for alle måles ikke i statistikkene. Likevel betyr tiltakene så mye i folks hverdag.

I Torshovdalen barnehage har vi danset, lest og lekt. Neste år får enda flere barn mulighet til å bli med på leken.

Publisert

Bedre tidlig innsats

Erna Solberg besøker Jar Skole..Foto.

Nye regler gir skolebarn tettere oppfølging og tidligere hjelp.

Snart skal 600 000 barn og unge gå inn skoleporten igjen. Foreldre skal følge 300 000 barn i barnehagen. For mange barn blir dette deres første dag i skolen og barnehagen. Mange gleder seg, og mange er nok også spente. Vår jobb er å sørge for gode barnehager der barn blir sett og trives, og en god skole som gir elevene kunnskap for livet etter skolen og fremtidens arbeidsliv.

Etter snart fem år med borgerlig styre er skolen på rett vei. Elevene lærer mer, er mer tilstede og flere fullfører videregående. Økte karakterkrav til lærerutdanningen, krav til faglig fordypning og en historisk satsing på videreutdanning, gjør at elevene oftere møter trygge og faglig sterke lærere.

Vi er godt i gang, men ikke i mål. Flere forbedringer vil komme. Over sommeren har det også trådt i kraft flere regler og satsinger som sikrer at det bygges et sterkere lag rundt barna.

I dag er det store forskjeller i kvaliteten og bemanningen i barnehagene. Oppfølgingen av barna varierer. Derfor innfører vi en helt ny nasjonal minstenorm for bemanningen, et skjerpet krav til pedagogisk bemanning, og språkkrav til de som vil jobbe i barnehagen. Når foreldre leverer i barnehagen, skal de være trygge på at barnet deres blir møtt med varme og omsorg av mange nok ansatte. De ansatte må også ha riktig kompetanse og erfaring slik at barnet får utvikle og utfolde seg i lek og språk. Den skjerpete pedagognormen vil øke andelen barnehagelærere fra 38 til 43 prosent av de ansatte. Dette vil gi alle barn god oppfølging uavhengig av hvilken barnehage de går i.

Barn er ekstra sårbare når de går fra barnehagen til skolen. Det er viktig at de og foreldrene opplever overgangen som trygg og god. Undersøkelser viser at en del kommuner mangler rutiner for overgangen. Derfor innfører vi en helt ny samarbeidsplikt for skole- og barnehageeiere. Kommunene skal sørge for at det blir utarbeidet lokale planer, og det skal tas særlig hensyn til barn med særlige behov. Når lærerne allerede første skoledag kjenner hvilke erfaringer barna har med seg fra barnehagen, blir det lettere å sikre en god skolestart.

Elever som sliter, må få hjelp tidlig i skoleløpet, slik at de ikke bli hengende etter. Ingen elever skal slutte å rekke opp hånda. Derfor innfører vi en plikt for skolene til å gi intensiv opplæring til elever på 1.-4. trinn som strever med lesing, skriving og regning. Vårt mål er at ingen elever skal gå ut av grunnskolen uten disse grunnleggende ferdighetene.

Samtidig innfører vi sammen med KrF en nasjonal norm for lærertetthet. Det vil gi flere lærere i skolen, og en større mulighet for å gi mer hjelp til elevene, særlig for de som trenger det mest. Fra høsten blir det maksimalt 16 elever per lærer på 1.-4. trinn og maksimalt 21 elever på 5.–10. trinn.

Tidlig innsats handler også om å fange opp elever som opplever mobbing, vanskelige familiesituasjoner eller psykiske plager. Vi skal gi dem den hjelpen de trenger. Fra høsten får derfor skolen en plikt til å samarbeide med relevante kommunale tjenester når de skal følge opp elevene. Vi etablerer også en nasjonal ordning med mobbeombud i alle fylker. Ombudene vil styrke det lokale arbeidet mot mobbing i barnehager og skoler, og gi raskere hjelp til elever og barn som utsettes for mobbing.

Norge er et åpent samfunn der vi ser ansiktene til hverandre, slik skal det fortsette å være. Åpen kommunikasjon med barn, elever, studenter og nyankomne innvandrere er også avgjørende for et godt læringsmiljø. Derfor innfører vi et nasjonalt forbud mot ansiktsdekkende plagg i all undervisning, også blant ansatte i barnehagen.

Bedre tidlig innsats står ikke i veien for forbedringer også for de som er ferdig med grunnskolen. Vi fortsetter satsingen på yrkesfag. For selv om stadig flere fullfører, er det fortsatt for mange som faller fra. Vi jobber med en omfattende fornyelse av yrkesfagutdanningen. Det skal gi elevene tidligere spesialisering i faget de skal jobbe med. Vi fortsetter også arbeidet med å skaffe flere læreplasser, slik at flere kan gjennomføre utdanningen og få fagbrev. I tillegg innfører vi denne høsten en helt ny ordning: Fagbrev på jobb. Den gjør det mulig for ufaglærte å ta fagbrev mens de står i yrker som de nesten er kvalifiserte for.
Har du et barn som starter i skolen denne høsten, er du kanskje mest opptatt av hvem barnet ditt begynner sammen med, eller hvilken lærer barnet får. Dette er selvfølgelig viktig. Men satsingene som vi innførte 1. august viser at barnehage, grunnskole og videregående skole henger sammen. Med bemannings- og pedagognorm, tidlig innsats, bedre samarbeid og engasjerte ansatte og lærere legger vi til rette for en barnehage som ser hvert enkelt barn, og en skole som gir barna bedre opplæring. Vi bygger rett og slett et sterkere lag rundt barna.

Publisert

Ja til lekser

Det er mye debatt om vi skal ha lekser eller ikke nå. Jeg har sympati med at mange kan oppleve lekser som frustrerende, uten at det betyr jeg er enig i konklusjonen om at de bør fjernes.

Jeg mener i hvert fall at det er bedre grunner til å ha lekser, enn det er for å kutte dem ut.

For det første: Lekser er et pedagogisk verktøy. Det er opp til den enkelte kommune/skole/lærer å gi lekser. Lekser er ikke lovpålagt. Men når de aller fleste velger å gi det, så er det også et uttrykk for at lærerne og skolene selv mener lekser er et nyttig verktøy for barnas læring. Å frata dem dette verktøyet, syns jeg er et uttrykk for mistillit til en hel yrkesgruppe. Jeg har tillit til at lærerne tar i bruk de pedagogiske verktøyene de mener er viktig og riktig for at elevene lærer det de skal på skolen.

For det andre: Lekser betyr repetisjon og mengdetrening, som gir økt læring. Det vet vi virker. Barn skal ikke lære noe nytt av leksene, de skal øve på ting de allerede har lært på skolen.

For det tredje: Lekser gir foreldre innsikt i barnas mestring og progresjon. Lærerne kan og bør melde tilbake på leksene som leveres, hva som er bra og hva det eventuelt må jobbes mer med. Det er en viktig dialog mellom skole og hjem. Uten den risikerer vi at foreldrenes innsikt i barnas kunnskapsutvikling og støttebehov nærmest reduseres til å bli et tema på halvårlige foreldresamtaler.

For det fjerde: Lekser gir gode arbeidsvaner. Det lærer elevene hvordan de best på egenhånd kan tilegne seg kunnskap. En gjennomgang av forskning fra 2006 sier oss at lekser utvikler elevenes arbeidsvaner, disiplin og evne til selvstendig problemløsning. Jeg mener det er viktig at vi helt fra skolestart gir elevene de verktøyene de trenger for å tenke selvstendig, jobbe selvstendig og kunne selv finne frem til hva som gode kilder og hva som er feilaktige kilder.

Jeg forstår at lekser at kan være frustrerende for både barn og voksne. Hvis både barn og forelder er slitne og leksene vanskelige, så oppstår det lett konflikter. Det tror jeg de fleste av oss har opplevd, enten som barn eller forelder. Hvor mye lekser den enkelte skole gir varier. Det er viktig at leksene må ha et omfang og innhold som ikke trøtter ut elevene. Hvis foreldrene opplever det ikke er tilfelle, så må de prate med lærerne eller skolen. Samtidig må det være lov å si at alt her i livet er ikke lett. Skolens oppgave er ikke å ta bort det som er vanskelig, men å hjelpe til å gjøre det overkommelig. Da skal heller barna få hjelp til å forstå det de syns er krevende. Skolen skal være en arena for mestring, ikke nederlag.

Foreldres holdninger til lekser påvirker barnas holdninger. Hvis foreldrene gir uttrykk for at lekser er noe unødvendig herk, så vil barna mene det samme. Leksene blir ikke en bedre opplevelse for noen av det.

Publisert

Læreren du aldri vil glemme

 

Jeg husker godt min første lærer. Fru Høsteng var en eldre dame med grått hår og knute i nakken. Men fremfor alt var hun veldig snill og kunnskapsrik. Hun betydde mye for meg.

Jeg tror nok de aller fleste kan fortelle om en lærer som har betydd noe ekstra for dem. En som tegnet og forklarte slik at du forsto, som så deg når ting kunne være krevende. En god lærer er flink til å lære bort, lytte, inspirere, bry seg og er opptatt av at alle elevene skal ha det bra.

I dag, 5. oktober, er det verdens lærerdag. Jeg vil takke alle lærere for jobben de gjør, hver eneste dag.

Det er vanskelig å tenke seg en jobb som er mer meningsfylt og viktig, men også mer utfordrende enn å være lærer. Læreren er med på å forme barn og ungdoms liv, og spiller en nøkkelrolle i utviklingen deres.

Kunnskap danner grunnlaget for at alle unge har mulighet til å lykkes, uavhengig av hvem foreldrene deres er, hvor de kommer fra og hvor stor lommebok de har.

Lærerens rolle er uvurderlig.

Derfor er vi i Høyre så opptatt av å satse på læreren. Alle barn fortjener en drømmelærer, og læreryrket fortjener høyere status enn det har i dag. Mitt ønske er at læreryrket skal være blant de mest attraktive innen 2030. Vi har gjort mye viktig i perioden vi nå legger bak oss. Både for å heve kvaliteten på lærerutdanningene, men også for å sikre at de beste lærerne blir i klasserommet. Vi er likevel ikke i mål. De neste fire årene skal vi fortsette det vi har startet og gjøre enda mer. Læreren er den viktigste enkeltfaktoren for elevenes læring, og elevene er Norges fremtid. Det gjør dette arbeidet så viktig.

Her er noen av grepene vi har gjort:

  • Alle elever skal møte en lærer med fordypning i matematikk, engelsk og norsk
  • Opptakskravet til lærerutdanningene har økt fra karakteren 3 til 4 i matematikk
  • De som startet på lærerutdanningen nå i august startet på en helt ny femårig masterutdanning
  • Vi har lagt frem en realfagsstrategi og elevene får nå en time mer naturfag.
  • En tredobling i antallet lærere som får etter- og videreutdanning
  • Startet forsøk med nye karriereveier for lærere, hvor lærerne kan bli lærerspesialist
  • Gitt kommunene penger til å ansette over 1800 flere lærerkolleger i 1.-4.klasse

Her er noe av tingene vi vil gjøre:

  • Fortsette satsingen på videreutdanning av lærere
  • Ha som mål at alle lærere skal ha fordypning i fagene de underviser i
  • Fortsette arbeidet med å etablere nye karriereveier i skolen
  • Vurdere om lærerprofesjonen selv skal ha et større ansvar for deler av skoleutviklingsmidlene

Lykkes vi med skolen, lykkes vi med alt.

Publisert

Høyre er forelsket i læreren

En god skole gir kunnskap og ferdigheter for videre skolegang og et godt liv. Svikter skolen, kan det fort ende med frafall og sosiale problemer. Derfor er det så viktig å satse på skolen.

Årets valgkamp har handlet mye om Høyres politikk. Riktignok har jeg ikke kjent meg helt igjen i alle påstandene om hva vi står for, men jeg får i det minste glede meg over at også de rødgrønne synes det er interessant å snakke om Høyre.

Den skolepolitiske kampen mellom venstresiden og Høyre er lang. På 1970- og 80-tallet kjempet venstresiden iherdig imot karakterer i skolen – og tapte. På 1990-tallet gjennomførte Arbeiderpartiet reformer som svekket yrkesfagenes egenart og hvor verdien av kunnskap ble nedvurdert.

Lek eller kunnskap?
Da Stortinget drøftet skolestart for 6-åringer, skrev Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV fargerikt om «lekens betydning for læreevne og personlighetsutvikling» – lek skulle gi «prøving av flere ferdigheter på en gang, som å synge, hoppe og klappe, eller i sang og kvidder fortelle en historie og leke i lag».

Høyreskolen er det blitt advart mot gjentatte ganger. «Vi kan få en skole hvor det er viktig å kunne gangetabellen», fryktet en. En advarte mot pugg, fordi «fakta kommer når man trykker på en knapp».

Dette er de to holdningene som sto opp mot hverandre – Høyres ønske om kunnskap i skolen mot en rødgrønn overbevisning om at norsk skole sikkert måtte være verdens beste.

Kvalitet i skolen
Da Høyre kom i regjering i 2001, satte vi i gang arbeidet med Kunnskapsløftet. Vi innhentet informasjon om hvordan norsk skole gjorde det målt mot andre land. Venstresiden advarte sterkt mot at slike resultater skulle bli offentliggjort.

Men Høyres åpenhet tvang frem erkjennelser. «SV har nok til tider tatt litt for lett på dette med kunnskap», innrømmet den daværende kunnskapsministeren i 2007. «Det er på høy tid å innse at dagens skole reproduserer sosiale forskjeller. […] Vi har fram til nå trodd at alle er med i skolen, men alle er ikke med», innrømte Arbeiderpartiets Anniken Huitfeldt.

Har de lært av dette? Jeg tviler. «Jeg mener den neste store skolereformen bør inneholde fysisk aktivitet for alle barn hver dag, mer leksehjelp i skolen og et tilbud om et måltid på skolen», uttalte Kunnskapsministeren til VG så sent som i vår. Jonas Gahr Støre kastet seg på, og snakket varmt for skolemat. Det er for så vidt ingen grunn til å tro at det blir noe av skolematløftene på tolv år når de ikke har fått det til på åtte.

Ingen er imot sunn mat. Det er bare det at jeg velger å satse på det som virkelig betyr noe i skolen, nemlig kunnskap. Og da er ingenting viktigere enn å satse på lærerne.

Lærerløft
Å være lærer er et tøft og krevende yrke. Samtidig er det ikke noe som «trumfer» en god lærer. Dette møter vi med:
• Å heve opptakskravene til lærerutdanningene til karakteren 4 i norsk, matematikk og engelsk.
• Å omgjøre lærerutdanningen til et 5-årig masterstudium.
• Et kraftig løft for etter- og videreutdanning for lærere som er i skolen.

Å få mer etter- og videreutdanning er noe lærerne selv ønsker. Flere søker om å få det enn det regjeringens system klarer å gi. Derfor mener vi det også er så viktig at det satses på dette. Fordi vi lytter til lærerne og tar inn over oss forskning som sier at mer kunnskap hos læreren gir mer kunnskap hos elevene. Dette foreslår vi ikke fordi norske lærere er dårlige, men vi vil det fordi vi mener norske lærere er viktige.

Karriereveien for dagens lærere leder dem ofte bort fra undervisning. Det er synd. Høyre har lansert ideer for alternative karriereveier, og vil ta initiativ overfor Kommunenes Sentralforbund og lærerorganisasjonene for å få dette i gang dersom vi vinner valget. Dette kan bety flere stillinger med økt lønn for dem som jobber med undervisning.

Vi trenger alle gode lærere
Norske lærere gjør en fremragende jobb hver dag i klasserom over hele landet, og Høyre verdsetter høyt den jobben landets lærere gjør. Vi er opptatt av å styrke kompetansen til de lærerne som jobber i skolen i dag. Dette er bakgrunnen for at Høyre prioriterer etter- og videreutdanning høyt.

Da regjeringen i statsbudsjettet for 2013 foreslo en forsøksordning med 600 nye lærere på 170 ungdomsskoler, gikk Høyre i mot forslaget fordi det kun kommer en svært begrenset andel elever og skoler til gode. Høyre prioriterer tiltak som kommer alle landets elever, lærere og skoler til gode. Derfor har vi i vårt alternative statsbudsjett omdisponert midlene til etter- og videreutdanning av lærere. Dette er en prioritering vi står fast ved.
En annen årsak til at vi gikk i mot regjeringens opplegg er at de rødgrønne bestemte hvilke skoler som skulle få disse midlertidige lærerstillingene. Vi mener det er kommunene, som er nærmest skolene, som bør kunne styre dette.

Vi erkjenner at det kan være vanskelig å frigjøre alle midlene, blant annet på grunn av ansettelsesbestemmelser og dette må vi ha dialog med kommunene om. Men vi står fast ved at regjeringens bruk av disse midlene ikke er til det beste for norsk skole. Vi kommer til å trenge alle gode lærere i norsk skole! Ingen lærere kommer til å bli oppsagt med en ny regjering.

Kunnskap i skolen
«Vi er ikke gode nok når det gjelder lesing, skriving og matematikk. Og jeg tror det skyldes at vi har gitt skolen veldig mange oppgaver og at det har vært vanskelig for skolen å prioritere det som er viktigst», sa Arbeiderpartiets Anniken Huitfeldt i 2008. Jeg mener hun har rett.

Likevel prioriterer de rødgrønne stadig alt annet enn det som burde være kjernen i en god skolehverdag. Det er fortsatt slik at en av fem elever går ut av grunnskolen uten å ha lært å lese, skrive og regne skikkelig. Slik kan vi ikke ha det – det er rett og slett å gi unge en dårlig start på livet.

Yrkesfagløft
Yrkesfagene er blitt dårlig behandlet av norske politikere. Derfor lanserte Høyre i 2010 det vi kalte Yrkesfagløftet. Det handler om å utvikle yrkesfaglige retninger på fagenes egne premisser.

Jeg bruker å si at vi kommer til å ha nok akademikere til å skrive fyldige forskningsrapporter om eldreomsorgen, men at jeg er mer i tvil om vi har dem som skal utføre jobben. Det samme kunne jeg sagt om andre fagområder. Problemet med frafall i videregående opplæring er spesielt alvorlig på yrkesfagene – det understreker at vi må gjøre noe.

Dette er Høyres viktigste løsninger for norsk skole. Dette er det jeg håper velgerne på mandag vil gi oss støtte til å ta tak i. Godt valg!

Publisert

Større satsing på utdanning for jenter

Å investere i utdanning for alle er noe av det viktigste vi kan gjøre for å redusere fattigdom, bidra til demokratiutvikling og sørge for en positiv utvikling i fattige land. Utdanning for jenter har spesielt mange positive ringvirkninger som å utsette tidspunktet for første fødsel, redusere mødre- og barnedødelighet og å bidra til bedre helse for moren og bedre utdanning for barna hennes.

På onsdag 14. august deltok jeg i Brobyggerprisutdelingen som 14. augustkomiteen arrangerte i forbindelse med den norsk-pakistanske feiringen av Pakistans frigjøringsdag. Det er blitt en fin tradisjon at enkeltepersoner hedres for deres innsats for integrering og mangfold, for vennskap mellom Pakistan og for toleranse og for å ha utmerket seg. Mange priser ble delt ut og alle var alle fortjente. Jeg fikk selv gleden av å dele ut pris til Dilek Ayan og Malala Yousafzai.

Dilek fikk pris for sin mangeårige innsats som aktiv for minoritetsungdommer, for entrepenørskap og ikke minst for arbeidet med å koble talenter blant barn av innvandrere sammen med norsk næringsliv.

Den andre prisen, som gikk til Malala Yousafzai, har inspirert meg til å skrive denne lille kommentaren. Malala er den pakistanske jenten fra Swatdalen som krevde sin rett til utdanning og argumenterte i bloggen sin for jenters rett til utdanning. Taliban følte seg så provosert at de skjøt og forsøkte å drepe henne på skolebussen.

Heldigvis overlevde hun og stemmen hennes er bare blitt sterkere, Talibans angrep på henne har gitt henne en plattform som senest i sommer ga henne adgang til å tale i FN. Det var en sterk og rørende appell for jenters rett til utdanning.

Jeg var i Pakistan like etter at Malala ble skutt og der opplevde jeg både unge jenter som så på henne som en inspirasjon, mens noen litt mer desillusjonert kvinneaktivister som mente at » the Malala moment will soon be over» . Jeg blogget om min reise her.

Øyeblikket er heldigvis ikke over, Malala inspirerer fortsatt.

Der bør og inspirere oss til en større innsats for utdanning for jenter. I verden var det en positiv utvikling i perioden 1999-2004, men fremgangen avtok i 2004. I Afrika sør for Sahara øker nå andelen barn utenfor skole.

For Bondevik II-regjeringen var utdanning et hovedmål i bistandspolitikken og utdanningsbistand ble økt fra 500 mill per år til 1 mrd. I 2007 ble derimot utdanning tatt ut av listen over prioriterte områder i utviklingspolitikken.

I 2005 utgjorde utdanningsbistanden 9,5 pst. av norsk bistand, ifølge NORADs statistikk. De aller siste tallene fra NORAD viser at utdanningsbistanden i 2012 var nede i 5,9 pst. Pengene til utdanning har for så vidt økt i sum, men i mindre grad enn andre områder.

Høyre vil løfte utdanning til jenter og har derfor også sagt ja til Plans jentemilliard.

Publisert

Kunsten å prioritere

Denne kronikken sto på trykk i min spalte «Med egne ord» i Dagens Næringsliv 13.oktober 2o12:

Årets forslag til statsbudsjett er på over én billion kroner. Justert for inflasjon bruker vi 305 milliarder mer enn i 2005. Mye går naturligvis bra i Norge, men spørsmålet er om det økte økonomiske handlingsrommet har gitt resultater som bygger landet for fremtiden?

• Den ferske OECD-rapporten «Education at a Glance» viser at bare Sveits og USA bruker mer penger per elev enn Norge. Samtidig viser rapporten at vi er på 22.plass av 25 på frafallsstatistikken i skolen. Den forrige PISA-undersøkelsen fra 2009 viser også at Norge scorer gjennomsnittlig på matematikkferdigheter.
• Høyere utdanning og fagskoler har fått økt bevilgningene fra 22,0 milliarder i 2005 til 28,7 milliarder for 2013. I samme periode har Universitet i Oslo gått fra 138.plass på Times Higher Education til 202.plass. Årets rangering gir videre UiB en 228.plass og NTNU en 251.plass.
• De samlede bevilgningene til forskning var i 2005 på om lag 19,4 milliarder. I år er forslaget på omtrent 27,0 milliarder. Likevel er vi på sisteplass i Norden på forskningsinnsats som andel av BNP. Som rektor ved UiO, Ole Petter Ottersen, sa: «Det hjelper lite å ta to skritt frem når resten av verden løper».
• Samferdselssektoren er for 2013 bevilget 35,7 milliarder fratrukket momskompensasjon mot 26,5 milliarder i 2005. Det raskeste veiprosjektet de rødgrønne har igangsatt er E6 fra Gardermoen til Biri hvor det bygges 840 meter vei i måneden. Da Høyre sist satte i regjering bygget vi E18 fra Grimstad til Kristiansand med offentlig-privat samarbeid og klarte 1035 meter i måneden.

Dette er fire eksempler på områder hvor regjeringen har bevilget historisk mye penger uten å få gode nok resultater fordi penger ikke er alt – det trengs også nye løsninger. Politikken mangler ikke gode formål å gi penger til, men den mangler prioritering av de viktigste formålene. Å ruste Norge for fremtiden handler derfor om å satse på de områdene som styrker kunnskapen og konkurransekraften.

• Forskere ved prestisjetunge Stanford har vist at fem år med en god lærer fullstendig utjevner sosiale forskjeller med bakgrunn i foreldrenes inntekt. I dag bevilges det 350 millioner til etter- og videreutdanning av lærere, og 248 millioner til frukt og grønt i skolen. Her kan vi omprioritere til det som er aller viktigst for elevenes læringsutbytte, og derfor har vi foreslått totalt 500 millioner mer til etter- og videreutdanning av lærere.
• Ett av de områdene norske universiteter scorer dårligst på er samarbeid med næringslivet. Tettere samarbeid vil styrke forskningen og det vil gjøre utdanningsinstitusjonene bedre.
• For å løfte den totale forskningsinnsatsen må vi stimulere til mer innovasjon ute i bedriftene. Derfor har vi foreslått å styrke Skattefunn-ordningen som belønner FoU-aktivitet.
• Å bygge vei og jernbane er dyrt, men det er mer enn penger som avgjør hvilke prosjekter man gjennomfører. OPS som finansieringsmetode gjør at entreprenøren kan se bygging og vedlikehold i samme perspektiv, og det har gitt gode resultater i Norge. En modernisering av vegvesenet vil også gi mer effektiv veibygging.

Sveriges finansminister Anders Borg ble nylig kåret til EUs beste. I en tøff økonomisk situasjon med høyere arbeidsledighet og statsgjeld enn Norge øker de bevilgingene til samferdsel og forskning mer enn oss til tross for at de allerede er i toppsjiktet. Mens Sverige og flere andre europeiske land prioriterer tiltak som styrker konkurransekraften, smøres friske penger tynt utover alle poster her hjemme. Det vil svekke Norges konkurranseevne i årene som kommer. Vi trenger derfor bedre politiske løsninger for at ikke dagens oljefestbudsjett skal bli morgendagens bakrus.

Regjeringen brukte store deler av Stortingets trontaledebatt på å si at valget mellom det rødgrønne og borgerlige alternativet er et retningsvalg. Det er jeg enig i. Men derfor er det overraskende at regjeringens forslag til statsbudsjett gir litt mer til alt og fremstår som retningsløst. Det gjør jobben med å spre budsjettlekkasjer hyggelig, men det ruster ikke landet for fremtiden.

Norge skal ha et høyt generelt lønnsnivå, og det vil gi oss et høyt kostnadsnivå. For at vi som høykostland skal hevde oss i internasjonal konkurranse må vi hele tiden produsere smartest og lansere innovasjoner. Derfor har Høyre formulert en tydelig ambisjon om at vi skal ha et verdensledende universitetsmiljø. Fordi å bygge Norge for fremtiden krever kunnskap og konkurransekraft som grunnmur.

Publisert

Kunnskapsskolen starter med læreren

Denne uken møtte omtrent 60.000 barn til skolestart for første gang. Enda flere begynte på ungdomsskolen, på videregående eller høyere utdanning. Livet forandrer seg mye gjennom disse årene, men en god lærer er du avhengig av hele veien. Derfor sier Høyre at en god kunnskapsskole starter med læreren.

Norge scorer middelmådig på internasjonale skoletester i konkurranse med land vi liker å sammenligne oss med. I et Europa preget av gjeldskrise er konkurransekraft og evnen til å omstille seg en nøkkelegenskap. Da er kunnskap i skolen avgjørende for å skape nye ideer og bedre løsninger som vi kan leve av i fremtiden. Arbeidet med å løfte kunnskapen blant norske elever starter med å finne ut hva som er viktigst for læringsprosessen.

Solid forskning viser at ingenting påvirker elevenes læringsutbytte mer enn gode lærere. Å skape en god skole starter altså med en god lærer. Det krever at vi prioriterer læreren høyere enn andre tiltak. Det krever også at vi jobber langsiktig for å heve kvaliteten. Innen 2030 har derfor Høyre satt en rekke ambisjoner som tar hensyn til at nettopp læreren er viktigst:

  1. Lærere rekrutteres blant de 25 % beste elevene fra videregående skole.
  2. Læreryrket er blant de mest populære fremtidsønsker for 15-åringer.
  3. Lærere kan gjøre karriere i klasserommet og bli spesialister med økt ansvar og lønn.
  4. Læreryrket har høy status i det norske samfunnet.
  5. Elever er ikke lenger avhengig av tilfeldigheter for å få god undervisning.

Innfrir vi disse ambisjonene for lærerne er sjansen stor for at den norske skolen blir bedre i konkurranse med våre naboer. Men for å nå ambisjonene må riktige tiltak bli satt inn.

Lærerutdanningen må bli bedre med flere dyktige studenter. Men skal alle lærere få løftet sin kompetanse innen 2030 må vi også styrke etter- og videreutdanningen. Høyre har derfor foreslått å stimulere til kompetanseløft blant ferdig utdannede lærere ved at staten tar en større del av kostnaden.

Ved å øke tilskuddet til videreutdanning vil flere få økt kompetanse. Og ved at staten tar en større kostnad per lærer som fyller på med kunnskap vil flere ønske å heve sitt kunnskapsnivå.

Når vi satser på etter- og videreutdanning er det naturlig å stille kompetansekrav til alle lærere. I dag har Stortinget bestemt å sette kompetansekrav til nyutdannende, men dette ønsker Høyre skal gjelde alle lærere. Vi må sørge for at etter- og videreutdanningen gir resultater, og da er krav til dagens lærere naturlig.

Lærerhøyskolen er ikke den eneste måten å bli en god lærer på. Ingeniører kan bli glitrende realfagslærere. Jurister kan bli ypperlige rettslæreundervisere. For at flere med profesjonsutdanning skal ønske å komme inn i skolen må vi derfor gjøre det enklere å ta praktisk-pedagogisk utdanning som kvalifiserer deg til å få status som lærer.

På Nordahl Grieg videregående skole i Bergen har de en ordning hvor doktorgradsstudenter fra universitetet underviser realfagselever. Prosjektet har økt interessen for realfag, og det har økt læringsutbyttet og resultatene til elevene. Vi trenger flere slike ideer for å løfte læreryrket og løfte elevene.

Arbeiderpartiet forsøker å gi inntrykk av at vi er enige i skolepolitikken. Men det er forskjell på å snakke om læreren som den viktigste brikken i å skape en god skole, og på å sette inn tiltak og midler som tar hensyn til at læreren faktisk er viktigst.

Det er forskjell på ord og handling i politikken. Høyre handler, så får regjeringen snakke.