Kategori: Ukategorisert

Du kan få hjelp – og ting kan bli bedre, sa Maud Angelica til dem som sliter med selvmordstanker. Hun har helt rett. Vi skal sørge for at hjelpen blir enda bedre.

Livet har oppoverbakker og nedoverbakker. De fleste av oss opplever å snuble noen ganger fordi det blir tungt å gå. Mange av oss vil oppleve at livet blir så tungt at vi faller, og trenger hjelp til å reise oss igjen.

De siste ukene har vi snakket mye om det som skjer når livet er på det aller tyngste. Når det oppleves så mørkt og smertefullt at det fremstår som en løsning å forlate det.

Viktig samarbeid

Mange har spurt hva vi gjør for å forhindre og forebygge selvmord. Vi gjør mye, og vi skal gjøre enda mer, for vi er ikke i mål. Vi skal styrke sikkerhetsnettet som fanger oss opp når vi faller.

Samfunnets sikkerhetsnett er ikke ett tilbud eller ett tiltak. Det består av mye og mange. Det består av pasientens helsetjeneste. Det består av krefter innenfor og utenfor helsetjenesten, av krefter i offentlig, frivillig og privat sektor. God behandling er viktig. Ventetiden i psykisk helsevern har gått ned, både for barn og voksne. Den skal ytterligere ned. Det er selvsagt ikke ventetid på akutt behandling.

Medbestemmelse redder liv

Vi har innført egne pakkeforløp for psykiske lidelser og ruslidelser. Pakkeforløpet skal gi pasient eller pårørende et bedre, mer helhetlig og skreddersydd behandlingsløp, uten unødvendig venting.

For eksempel skal fristen for oppstart av behandling av unge med alvorlige spiseforstyrrelser eller psykoselidelse være syv dager.

Som pasient skal du involveres i alle avgjørelser som gjelder deg. Vi vet at å inkludere pasientene og gi dem mer medbestemmelse, redder liv. Det er Tonje et eksempel på. Etter år med tvangsinnleggelser på grunn av store psykiske problemer har hun fortalt hvordan friheten til å velge behandlingssted- og form selv, reddet livet hennes.

Oppsøkende team

Vi har sørget for flere oppsøkende team, som kommer hjem til mennesker som sliter. Vi har opprettet egne helsefellesskap som skal samarbeide om sårbare pasientgrupper, blant annet for å hindre at mennesker med psykiske lidelser blir kasteballer mellom sykehus og kommuner.

Forebygging og lett tilgjengelig hjelp der folk bor er en viktig del av sikkerhetsnettet vårt. I første rekke står fastlegen og legevakten som kan kontaktes av alle som sliter, og pårørende som er bekymret for dem.

Vi har sørget for at antallet psykologer i kommunene har økt fra 130 til 600. De nye psykologene i kommunene vil både jobbe med forebygging og behandling. Ved nyttår innførte vi krav om at alle kommuner skal ha psykologkompetanse.

Skolehelsetjenester er blitt bedre

Vi har satset på skolehelsetjenesten og helsestasjonene hvert eneste år siden vi kom i regjering. Det er i dag nær 1000 flere årsverk i skolehelsetjenesten og på helsestasjonene enn i 2013. Vi skal fortsette denne satsingen.

Antall stillinger innen kommunalt psykisk helse- og rusarbeid har økt med nesten 2500 de siste årene. Vi har sørget for oppbygging av lavterskeltilbud som Rask psykisk helsehjelp, der du kan få hjelp uten henvisning fra fastlegen. Ordningen finnes nå i 55 kommuner og bydeler.

Helsedirektoratet har fått i oppdrag å sørge for mer og bedre informasjon om disse tilbudene i kommunene, slik at flere som sliter, og de som er bekymret for dem, får vite hvor de kan søke hjelp.

Starter i barnehagen

Vi arbeider nå med en handlingsplan for forebygging av selvmord som kommer til å inneholde en rekke tiltak på en rekke områder.

Forebygging av selvmord skjer først og fremst utenfor helsetjenesten. Det starter med en god oppvekst i trygge lokalsamfunn. Det starter i barnehagen der alle barn blir sett, og på skolen der alle barn får utfordringene og støtten de trenger.

Når vi forebygger frafall fra skole og arbeidsliv, forebygger vi både sykdom og selvmord. Regjeringens inkluderingsdugnad, som handler om å få flere ut i arbeid, er også selvmordsforebygging.

Å være en del av et fellesskap er viktig for oss alle. I årets statsbudsjett har vi satt av penger til frivillige organisasjoner som jobber med å forebygge ensomhet. Frivillige som skaper møteplasser og aktiviteter i lokalsamfunnet, har en svært viktig rolle i det selvmordsforebyggende arbeidet.

Økt støtte til hjelpetelefonene

Hjelpetelefonene som drives av frivillige, er en viktig del av sikkerhetsnettet vårt. Jeg er ikke i tvil om at de som tar telefonen når fortvilte mennesker trenger noen å snakke med i helger og høytider når enkelte tjenester er stengt, redder liv.

Hjelpetelefonene har opplevd at mange har tatt kontakt de siste ukene, og de ansatte har ikke greid å svare alle. Vi har derfor gitt dem 10 millioner kroner ekstra, slik at de kan ta imot flere telefoner.

Vi er hverandres sikkerhetsnett

Men samfunnets sikkerhetsnett er enda større enn dette. Det strekker seg inn i hjemmene, klasserommene, arbeidsplassene og nabolagene våre. Sikkerhetsnettet vårt består av mennesker som bryr seg om hverandre. Det består av mennesker som fanger hverandre opp når de snubler og faller.

Jeg tror dette sikkerhetsnettet er blitt sterkere de siste ukene. Åpenheten og debatten etter Ari Behns selvmord har fått mange av oss til å forstå hvor viktige vi mennesker er for hverandre. Vi har forstått hva vi må gjøre hvis vi frykter at noen tenker på å ta sitt eget liv. Da må vi tore å spørre og tåle å høre svaret.

Hvis den vi spør, har selvmordstanker, skal vi si det samme som Maud Angelica sa i sin fars bisettelse: Du kan få hjelp – og ting kan bli bedre.

Innlegget ble først publisert i Aftenposten.

Digitalisering og ny teknologi er viktige virkemidler for å skape et bærekraftig velferdssamfunn.

Jeg er entusiastisk over hva vi kan få til med digitalisering og ny teknologi. Transformasjonen legger grunnlaget for flere nye jobber, bedre og mer effektive offentlige tjenester, økt demokratisering, og en enklere hverdag for folk flest.

Samtidig vet vi at digitalisering og ny teknologi forandrer samfunnet vårt på måter det er vanskelig å se rekkevidden av. Vi opplever nye utfordringer som vi knapt kunne tenke oss til for få år siden. Dette er det viktig at vi vet mer om. Hvis ikke blir det vanskelig å realisere det fulle potensialet som ligger i digitaliseringen. 

La meg ta noen eksempler på mulige utfordringer vi står overfor.

Forrige uke fikk vi PISA-resultatene. De viser at norske ungdommer har blitt dårligere til å lese. Hver fjerde gutt sliter så mye med lesing at de ligger under det OECD omtaler som en kritisk grense for å kunne delta i videre utdanning og jobb. Det er alvorlig. Vi vet ikke nok om årsakene og sammenhengene ennå, en vi kan ikke se bort ifra at det kan skyldes økt skjermtid.

Derfor har kunnskapsminister Jan Tore Sanner har annonsert at han nå vil ta initiativ til at det skal forskes mer på teknologi og leseopplæring, og at det skal hentes inn mer kunnskap om hvordan digitalisering og skjermtid påvirker leseopplæring, lesing og leseforståelsen.

Den digitale verden bak skjermen er heller ikke risikofri. På internett skreddersys reklame gjennom bruk av algoritmer. Spill lages for å være avhengighetsskapende. Alternative nyhetskilder florerer. De vinner ofte frem på bekostning av troverdig informasjon. For barna kan det være vanskelig å kjenne igjen reklame når den kommer som et tips fra en youtuber man ser opp til.

Likevel er barn mye bedre enn oss voksne til avsløre falske nyheter. En ny undersøkelse fra Medietilsynet viser at halvparten av de over 60 år klarte ikke å avsløre en falsk nyhet eller var usikre på om den var falsk.

Blant de under 30 år hadde én av tre problemer med å avdekke om den samme nyhetssaken var falsk. Det må vi gjøre noe med. Hvis ikke vil konspirasjonsteorier, falske nyheter og propaganda fortsette å florere. 

At vi er for dårlige til å undersøke hvem som har skrevet en sak og hvilket nettsted som har publisert den, har ikke bare betydning for den enkelte som kan bli lurt av misvisende informasjon. Det kan være en trussel mot samfunnet vårt.

For når såkalte trollfabrikker i utlandet produserte flere millioner Twitter-meldinger for å påvirke den amerikanske valgkampen – og det går flere år før det blir oppdaget – er det tilliten, demokratiet og i verste fall sikkerheten vår som settes på spill.

Den digitale verden forsvinner ikke. Vi må lære å håndtere den. Og det er naivt å tro at mye tid foran skjermen automatisk medfører god digital kompetanse. Derfor har regjeringen gitt digitale ferdigheter en større plass i de nye læreplanene.

Det innebærer digital skaperkraft – det vil si evnen til å programmere, bruke og forstå digitale verktøy. Og det innebærer digital dømmekraft – det vil si evnen til å vite hvilke kilder man kan stole på, hvordan man oppnår digital sikkerhet, og hvordan man bør oppføre seg på nett.

Regjeringen vil også at bibliotekene skal være en veiviser blant de uendelig mange kildene som finnes på internett. I regjeringens nye biblioteksstrategi legger vi derfor opp til at biblioteket skal være et naturlig sted å henvende seg for den som ønsker å skille mellom ekte og falske nyheter, og mellom gode og dårlige kunnskapskilder.

Dette er også et eksempel på hvordan vi møter utfordringene i en mer digitalisert verden.

Utfordringene over skiller seg fra de tradisjonelle utfordringene knyttet til datakvalitet og personvern, og viser at vi trenger mer kunnskap om hvordan digitaliseringen endrer samfunnsstrukturene våre i stort.

I langtidsplanen for forskning og høyere utdanning, som ble presenterte i fjor, er derfor behovet for mer forskning på samfunnsendringene knyttet til digitalisering ett vesentlig tema. Vi mener at tverrfaglige perspektiver, blant annet fra humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag, kan bidra til å sikre at utvikling og bruk av teknologiene skjer på̊ en ansvarlig måte.

Vi er fortsatt i startgropen, men vi alle må spørre oss hvordan digitaliseringen påvirker oss. Hvilke politikkområder må vi se nærmere på? Hvilke grep må tas? Vi har startet, men jeg er helt sikker på at dette vil bli en betydelig større utfordring i årene som kommer, og en diskusjon vi må ta i 2020.

Innlegget har tidligere vært publisert på Dagens Næringsliv 15. desember 2019.

Før organiserte vi offentlige tjenester med utgangspunkt i kontorer og faste åpningstider. I fremtiden må flere tjenester oppsøke folk hjemme eller i nærheten av der folk bor.

Vi står overfor flere trender som gjør at vi må tenke nytt rundt offentlige tjenester. Demografiutviklingen, klimaendringene og strammere budsjetter krever at vi jobber smartere. Jeg mener vi må organisere tjenestene slik at de oppsøker folk der de bor, i stedet for at folk må oppsøke tjenestene.   

Før organiserte vi offentlige tjenester med utgangspunkt i kontorer og faste åpningstider. I dag er det mange av oss som aldri har besøkt kommunens kontorer fysisk fordi vi kan chatte med kommunen digitalt.

Det heter offentlige tjenester fordi det er det offentlige som gjør innbyggerne en tjeneste, ikke motsatt. Derfor vil vi heller ha et system hvor tjenesten kommer nærmest mulig folk, ikke på et kontor med fast åpningstid. Enten gjennom internett, eller ved at vi oppretter omreisende passkontor eller flytter enkelte tjenester til for eksempel kommunehuset.

Det betyr ikke at alle kontorer skal forsvinne eller bli utilgjengelig. Men vi må vurdere det opp mot hvor ofte vi trenger noe. Men når man skal fornye passet sitt hver 10. år er det kanskje ikke avgjørende at det er 10 minutter unna, da kan det ligge lengre unna.

La meg gi to eksempler:

Et norsk pass er svært attraktivt fordi de gir visumfrihet til mange land, og kan derfor misbrukes til svindel og organisert kriminalitet. Riksrevisjonen har påpekt alvorlige svakheter ved den norske passutstedelsen og krever bedre kvalitet. Det betyr mer avansert utstyr og mer spesialisert personell. For å sikre at folk ikke får lang reisevei til mer spesialiserte passkontor har vi gitt Politidirektoratet oppdrag med å etablere en løsning med mobile passkontor. Det er et mål at løsningen skal lanseres neste år. Det har vært en debatt om folk i Gudbrandsdalen må reise helt til Lillehammer for å skaffe seg pass. En ny ambulerende enhet kan sikre at pass-tjenestene på avtalte tider reiser til Gudbrandsdalen.

Det andre eksempelet henter jeg fra helsesektoren. For flere år siden besøkte jeg det ambulerende psykiatri-teamet til Ålesund sykehus. De oppsøkte folk hjemme og gir dem rett og slett et bedre tilbud enn det de kunne få på sykehus. Dette må vi se mer av. Både pasienter innenfor psykiatri, lindrende behandling og kreft kan få et bedre tilbud ved at de i perioder får være hjemme i kjente omgivelser og får behandling der. I Nasjonal helse- og sykehusplan gir vi føringer om å skape det utadvendte sykehus. Ny teknologi og nye arbeidsformer gjør at vi kan flytte tjenestene ut av sykehusene og nærmere, eller hjem til folk. Vi snakker både om hjemmebesøk, men også om digital hjemmeoppfølging. Det betyr at pasienter følges opp enten ved at målinger sendes direkte til sykehusene via automatisk medisinsk utstyr.

Bedre samarbeid og high tech

Vi vet at folk synes det kan være vanskelig å forholde seg til offentlige tjenester, fordi ulike etater er involvert. Derfor må vi sikre at staten og kommunen snakker bedre sammen og gir sømløse tjenester. Det offentlige må rett og slett samarbeide slik at for eksempel pasienter som flytter fra de statlige sykehusene tilbake til kommunal omsorg får et sømløst tilbud. Derfor har vi i høst etablert såkalte helsefellesskap. De skal sørge for at kommunene og staten/sykehusene snakker bedre sammen, og samarbeider om for eksempel tilbudet til pasienter som sendes mellom sykehusene og kommunehelsetjenestene.

Les mer om det her: https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/avtale-mellom-regjeringen-og-ks-etablerer-19-helsefelleskap/id2674825/

I tillegg kan digitalisering og ny teknologi frigjøre arbeidskraft slik at vi får brukt den der den trengs mest, for eksempel i eldreomsorgen. I statsbudsjettet for 2020 foreslår regjeringen å bevilge over 700 millioner kroner til nye digitaliseringstiltak – disse kommer på toppen av en allerede stor satsing.

Regjeringens ambisjon er å skape et bærekraftig velferdssamfunn. Det krever at vi bruker ressursene våre stadig mer effektivt. Jeg mener slike nye ideer gir bedre løsninger for innbyggerne i Norge. Nedenfor kan du se eksempler på tiltak som regjeringen enten har satt i gang eller er i ferd med å planlegge:

Mobile passkontor: Politidirektoratet har fått i oppdrag å etablere en mobil løsning i områder med lang reisevei. Det er et mål at løsningen skal være på plass i løpet av 2020.

Ambulerende tjeneste for godkjenning av kjøretøy: Statens vegvesen har etablert en ordning hvor de i noen tilfeller reiser ut for å godkjenne kjøretøy.

Ambulerende «oppkjøring»: Regjeringen har bedt Statens Vegvesen vurdere andre former for ambulerende virksomhet for å kunne opprettholde et godt tjenestetilbud i hele landet.  Statens Vegvesen la 6. november frem nytt forslag til hvilket tjenestetilbud som kan gis på de ulike trafikkstasjonene rundt i landet. Ved i stor grad å benytte seg av ambulerende personell ved trafikkstasjonene er det mulig å gi et betydelig bedre tjenestetilbud enn Statens Vegvesen opprinnelig hadde lagt opp til.  Regjeringen vil nå vurdere dette forslaget. 

Digitalt førerkort: Nå trenger du ikke lenger ha med deg fysisk førerkort når du kjører. Last den førerkortet på mobilen og kjør i vei. Så langt har flere hundre tusen brukt tjenesten.

Altinn: Gjennom de siste 15 årene har Altinn sørget for at 415 millioner skjemaer og meldinger har kunnet passere digitalt, noe næringslivet selv sier at de sparer mellom tre og fem milliarder kroner på hvert eneste år.

Digitalisering av foreldrepenger: Å søke om foreldrepenger ble beskrevet som å møte en «digital steinalder» – det var en vanskelig og lite forståelig prosess. Nå: Hvis søknaden ikke har noe spesielt ved seg, og arbeidsgiver sender inn opplysninger i tide, behandles saken automatisk og man får svar med en gang.

Heldigital bolighandel: All dokumentasjon ved tinglysing kan nå kan gå elektronisk til Kartverket. Løsningen gjør at eiendomsmeglere og banker kan utveksle all dokumentasjon knyttet til en bolighandel elektronisk. Det gjelder lånesøknad, finansieringsbevis, kjøpekontrakt og skjøte- og pantedokumenter. Gevinstene er anslått til å bli mer enn 12 milliarder kroner gjennom sparte tidskostnader hos forbrukere, eiendomsmeglere og banker.

Statens Hus: Regjeringen tar sikte på å starte tre piloter i 2020. Målet er å prøve ut nye modeller for «Statens Hus», der mindre avdelinger av statlige etater utenfor fylkeshovedstaden samlokaliseres, og arbeider sammen i et felles statlig forvaltningsmiljø. Slike piloter skal teste ut forsterket samarbeid mellom etatene innenfor områder som for eksempel rekruttering, IKT og utnyttelse av tverrsektoriell kompetanse, og felles samhandling med kommuner og fylkeskommune.  Målet er at det samlede offentlige fagmiljøet på stedet styrkes. Det er særlig interessant å gjennomføre pilotene i kommuner som nylig er vedtatt sammenslåtte, der sentra tjener større bo- og arbeidsmarkedsregioner.

Helsefellesskap: Regjeringen og KS er enige om å etablere 19 helsefelleskap som skal sikre bedre flyt mellom helsetilbudet fra sykehusene og kommunene.

Politikontakt: Alle kommuner skal få en egen politikontakt. Disse skal være et fast kontaktpunkt i samarbeidet mellom politi og kommune og bistå i arbeidet til det enkelte politiråd. (Politiråd etablert i 2007).