Leve hele livet

Knut Breirem har gjort klart for dame-besøk. Hjemme i leiligheten på Stovner har 97-åringen dekket på stuebordet med kaffeservise, sjokolade og konfekt. Det står ikke på serveringen da eldreminister Åse Michaelsen og jeg kom for å høre hans historie mot slutten av februar. Vi er nemlig på jakt etter gode innspill til eldrereformen Leve Hele Livet. – Jeg liker å ordne meg selv, handle inn varer, lage mat og være selvstendig, sier Knut før han peker på sjokoladeskålen; – ikke spar på kaloriene, hversågod!

Denne våren skal regjeringen presentere Leve hele livet – en kvalitetsreform for eldre. Mennesker som har levd et langt liv, og som har behov for hjelp, skal ha et liv med både verdighet og med mening. Målet med Leve hele livet er at eldre skal få bedre hjelp og støtte til å mestre livet.

De eldre skal ha trygghet i hverdagen, god livskvalitet og hjelp til det som betyr aller mest for dem. Leve hele livet skal handle om de grunnleggende tingene som oftest svikter i tilbudet til eldre: mat og måltider, aktivitet og fellesskap, helsehjelp og sammenheng i tjenestene.

Vi trenger en ny og annerledes reform fordi vi ser at kvaliteten på tjenestene til eldre varierer for mye, både mellom kommunene og innad i kommunene. Sånn har det vært veldig lenge. Ulike regjeringer har forsøkt mange grep for å gjøre noe med det, men ingen har lykkes helt. Derfor må vi tenke nytt.

I arbeidet med Leve hele livet har vi reist landet rundt og lyttet til de med skoene på. Vi har snakket med eldre og pårørende, fagfolk og frivillige, og med engasjerte ansatte i kommunene. De har blitt spurt om hvordan vi bedre kan dekke eldres grunnleggende behov. Leve hele livet er en annerledes reform nettopp fordi den bygger på kommunenes egne erfaringer om hva som fungerer og hva som ikke fungerer.

Et av hovedområdene i Leve hele livet handler om sammenheng i tjenestene. Vi vet at mange eldre kjenner på utrygghet og bekymringer fordi sykehus og kommunen ikke snakker godt nok sammen. De opplever kanskje at de blir kasteballer i systemet, og ikke får god nok oppfølging i kommunen etter utskrivelse fra sykehus. Det er alvorlig, og rammer særlig de skrøpeligste eldre.

Det er på grunn av dette vi har reist for å besøke Knut hjemme på omsorgsboligen på Stovner. Oslobydelen har de tatt tak i dette problemet, og etablert såkalte vurderingsteam. De skal sørge for et systematisk samarbeid med sykehuset ved inn- og utskrivning av pasienter, og sikre at pasienten får et skreddersydd behandlingstilbud etter utskrivning fra sykehuset. Dette gir den eldre muligheten til å mestre hverdagen i eget hjem og hindrer unødvendige reinnleggelser i sykehus. En sentral oppgave for vuderingsteamet er å sørge for at de eldre får riktig kosthold og at de er aktive. Knut har faste kurong-dager med gutta, og trener jevnlig

“Jeg har en ergometersykkel stående på naborommet, og den er plassert slik at jeg kan se ut av vinduet når jeg trener. De maser litt på at jeg skal trene og jeg liker jo å holde meg aktiv. Men jeg er ikke så glad i den treningen nede sammen med de andre eldre for da sitter vi på stoler og trener. Det er jeg ikke så glad i”, smiler 97-åringen med glimt i øyet.

Dette er et ganske unikt tilbud, og her er Stovner til inspirasjon for andre kommuner. Slike eksempler er interessant for regjeringen i arbeidet med Leve hele livet. Sammen med eldre- og folkehelseminister, Åse Michaelsen, dro jeg denne uken på hjemmebesøk til 97 år gamle Knut i Stovner bydel. Her fikk vi høre om Knuts erfaringer med helse- og omsorgstjenesten i bydelen både før og etter sykehusinnleggelse. Han fortalte om hvordan han klarte å mestre hverdagen i sitt eget hjem ved hjelp av dette spesielle tilbudet.

97 år gamle Knut Breirem er tydelig på en ting: Han trives best hjemme. Mange eldre ønsker å bo lengst mulig hjemme, og trenger hjelp og støtte som gjør det mulig. Det vil regjeringen legge til rette for. Jeg gleder meg til å presentere regjeringens nye kvalitetsreform for eldre, slik at flere eldre kan få leve hele livet.

Livets største skatt

Sander og mamma Pia

Forrige uke var jeg på Ullevål sykehus og hilste på lille Sander. Han ble født for noen dager siden og er frisk som en fisk. Senere samme dag skulle han reise hjem med mamma Pia. Video av besøket kan du se nederst i dette innlegget.

Det sies at den farligste dagen i livet er den dagen vi blir født. Hvert år dør nemlig ca. 2 millioner nyfødte på grunn av oksygenmangel under fødselen. Laerdal Global Health mener det er mulig å redde omlag 1 1/2 million av disse. Laerdal har utviklet utstyr for å overvåke hjertefrekvens hos både nyfødte og gravide.

Dette utstyret er med på å redde liv, både i Norge og flere land i verden. Tall fra Tanzania, der utstyret har vært brukt i 6 år, viser at inntil 250 nyfødte liv er reddet. Laerdal er en av de 7600 bedriftene som har benyttet seg av Skattefunn. Skattefunn gir støtte til bedrifter som forsker for å lage bedre produkter og tjenester. Gjennom Skattefunn bidrar dermed regjeringen til en tryggere fødsel og raskere oppfyllelse av FNs bærekraftsmål om bedre helse og utdanning.

Aldri før har norske bedrifter investert så mye i forskning som i dag. Dette er godt nytt for Norge! Skal vi lykkes med å skape et bærekraftig velferdssamfunn trenger vi nemlig et næringsliv som investerer i forskning og utvikling. Kunnskap, forskning og innovasjon er avgjørende for å skape nye jobber.

Skattefunn er et av våre viktigste tiltak for å styrke forskning i norsk næringsliv og støtten gis gjennom skatteoppgjøret. Fordi regjeringen satser på forskning, har antallet Skattefunn-søknader nesten blitt doblet fra 2013 og til i dag.

I Norge pågår det nå hele 7628 Skattefunnprosjekter. Dette er en økning på 10 prosent fra 2016. I 2018 vil det totalt bli gitt hele 4,4 milliarder kroner i skattelette til bedrifter som har investert i forskning og utvikling. Det er særlig små bedrifter som søker støtte.

Vi trenger flere ben å stå på i norsk økonomi og vi ser at det lønner seg å investere i forskning for bedriftene. Gjennom ordninger som Skattefunn kan bedriftene investere mer i forskning enn de ellers ville ha gjort. Det kan bidra til å skape flere jobber. Derfor er Skattefunn en av de ordningene som har blitt betydelig styrket av regjeringen.

Med mer forskning ser vi at vi kan finne de gode løsningene for medisinske utfordringer både i Norge og i verden. Det er et sentralt mål å få ned spedbarnsdødeligheten og kanskje er tallet betraktelig lavere når lille Sander blir voksen.

Her kan du se video fra besøket på Ullevål sykehus:

I Norges interesse

Jens Stoltenberg og jeg møter Trump under et NATO-toppmøte.

I dag onsdag har jeg tatt en kort pause fra regjeringsforhandlingene for å ha et møte med USAs president Donald Trump.

Målet mitt med møtet er å fremme norske interesser, ved å bekrefte og styrke båndene til vår nærmeste allierte. Forholdet til USA er grunnleggende viktig for oss.

Forsvars- og sikkerhetssamarbeidet er det viktigste utgangspunktet, men det er langt bredere enn som så. Møtet mitt med president Trump er et uttrykk for dette nære forholdet. Det er mange tema som er viktige å diskutere med den amerikanske presidenten. Det er ikke ofte at Norge får denne anledningen, og jeg vil legge vekt på det som er viktigst for vårt samarbeid og i vår utenrikspolitikk.

Sikkerhetssamarbeid vil stå sentralt. NATO er en del av dette, sammen med det bilaterale sikkerhets- og forsvarssamarbeidet. Fra andre verdenskrig har sikkerhet og forsvar vært fundamentet. Jeg er spesielt opptatt av å diskutere samarbeidet i nord, hvor Norges geostrategiske posisjon er av stor betydning for alliansen, og selvsagt for USA.

Aktuelle internasjonale spørsmål knyttet til Midtøsten (fredsprosessen, Syria, Iran, ISIL) er også på agendaen, sammen med Russland, Nord-Korea og Afghanistan.

Handel og næringsliv er også et viktig tema. Norske investeringer i USA er av stor betydning. Norske bedrifter understøtter om lag en halv million arbeidsplasser i USA. Dette viser at næringsinvesteringer og handel skaper jobber, også i USA. Det internasjonale handelssystemet, inkludert WTO, er svært viktig.

Det er et norsk syn at det er viktig med amerikansk lederskap globalt. Og dette gjelder på viktige områder som handel, klima, og menneskerettigheter. Og det bæres frem i de store multilaterale organisasjonene som FN og Verdensbanken, samt internasjonale avtaler.

For eksempel på klima, så vil det være viktig for meg å fremme norsk politikk om oppfyllelse av Paris-avtalen og at jeg mener den er viktig for både Norge og USA. Samtidig ser vi at amerikanske selskaper fortsatt vil dra USA i grønn retning. Mange amerikanske selskaper er verdensledende når det gjelder overgangen til miljøvennlig teknologi. Og der er det også gode muligheter for samarbeid.

Slike møter drar samarbeidet vårt videre.

Norge og USA har sammenfallende syn og interesser på mange områder. Men det er også områder hvor vi skiller lag. Det er naturlig og endrer ikke noe ved det grunnleggende interessefellesskapet. Vårt forhold styrkes av åpen dialog og vi har en sterk gjensidig interesse i et tett samarbeid.

Menneskene er målet

Foto: Thor Hakon Ulstad

Denne talen holdt jeg på IBMs digitaliseringskonferanse “Watson Summit” den 16.11. 

Teknologien endrer ikke det overordnede målet, eller våre grunnleggende behov, men den endrer forutsetningene for å komme dit.

Det er jo sånn at vi politikere sier noe av det samme for øyeblikket. Vi sier at teknologien vil endre vårt samfunn i årene fremover.

Vi ser robotisering, 3D-print og nye materialer, sensorteknologi, tingenes internett, stordata og kunstig intelligens.

Alt dette vil komme til å påvirke oss på måter vi ikke helt har oversikten over i dag. Det som er viktig å huske er at noen ting endrer seg og noen ting kommer til å være mer konstant. Men det er mange som frykter fremtiden for øyeblikket. Det er noe som vi politikere må ta på alvor. Vi må være med på å bruke de nye mulighetene, men også sortere i problemstillingene.

Vi kan få tjenester og opplevelser vi foreløpig knapt kan forestille oss, og gjøre alt tilgjengelig hvor som helst, når som helst.

Vi vil få fantastiske muligheter til å løse store utfordringer i samfunnet. Vi kommer til å få selvkjørende biler, og intelligente trafikksystemer kan for eksempel spare mange liv i trafikken, fjerne køene for godt og redusere klimautslippene.

Digitalisering gir store muligheter for oss i offentlig sektor for å effektivisere og gjøre ting enklere, både i privat næringsliv og offentlig sektor.

Det betyr at vi vil kunne tilby bedre tjenester og samtidig bruke skattepengene mer effektivt. Det er en fordel. Og selv om vi vil bruke teknologi til å utføre mange oppgaver som folk gjør i dag føler jeg meg trygg på at det uansett vil være mange nye oppgaver vi kan løse fremover og nye jobber som kan skapes.

Jeg mener Norge er godt rustet til å utnytte mulighetene ny teknologi gir.

Vi har høy kompetanse, konkurransedyktige bedrifter og et godt utbygd velferdssystem, og vi er blant de landene i verden som har tatt den digitale teknologien mest i bruk allerede. Vi har erfaring med å være et høykostland, der konkurransen må vinnes med andre midler enn stor innsats av arbeidstimer. Det gjør at vi har et godt utgangspunkt. Så kan vi alltid stille spørsmålet har vi et godt nok tempo i vårt samfunn til å dra nytte av de utfordringene og mulighetene som kommer.

Land som baserer sin økonomi på eksport med stor innsats av billig arbeidskraft, vil kunne møte større utfordringer, når helt nye typer produksjon blir automatisert eller forsvinner helt ut av tradisjonelle fabrikker. Da blir det vanskelige for de landene som har sin forretningsmodell på arbeidsintensiv arbeidskraft, og det kommer til å gi større globale problemer.

I Norge kan utviklingen gi muligheter for å flytte produksjon hjem igjen. Som vi før har flyttet ut, fordi det har vært for dyrt. Når Norsk Titanium på Eggemoen printer skreddersydde flydeler i titan akkurat når kunden skal ha dem, sparer de både lagerplass og transporttid, samtidig som den avanserte produksjonen gir arbeidsplasser her i Norge istedenfor i et lavkostland. Her er det muligheter for mange norske bedrifter – hvis vi klarer å omstille oss og ta mulighetene i bruk.

For vi må også erkjenne at digitalisering og automatisering vil være krevende, både for mange enkeltmennesker, og for oss som samfunn.

Når arbeidsplasser endres og fjernes er det ofte vanskelig. Vi vil få utfordringer mot personvernet og vi vil få nye sikkerhetsutfordringer. Vi vil bli stilt overfor utfordringer og vanskelige valg.

For å holde oss til selvkjørende biler: Er vi klare for at arbeidsplasser i transportsektoren forsvinner? Kanskje i løpet av 20-30 år. Særlig hvis miljøgevinstene blir store. Trafikksikkerheten blir bedre. Det mange mennesker som jobber med dette området.

Er vi klare for at alle bevegelser i trafikken registreres og overvåkes til enhver tid, og hvordan sikrer vi oss godt nok mot feil, sabotasje og hacking? Det er mange usikkerhetsmomenter i dette.

Det er et viktig poeng for meg at teknologi ikke et mål i seg selv.

Målet for politikken er å ta vare på det gode samfunnet vårt og gjøre det enda bedre for menneskene som bor i dette samfunnet. Da må vi klare å opprettholde inntektene våre, sikre konkurransekraften, og samtidig få maksimalt ut av ressursene vi bruker i felleskapet.

Vi må gjøre det i en verden der teknologien raskt endrer forutsetningene for nesten alt.

Da nytter det ikke å være middels gode.

Enten klarer vi å skape de nye jobbene og blir et av Europas mest nyskapende land i løpet av de neste ti årene. Eller så brå-lander vi når inntektene fra olje og gass blir mindre.

Som politikere er vår jobb å spørre oss hvilke konsekvenser dette får for de grunnleggende forholdene i samfunnet. Vi må tenke nytt på noen områder, samtidig er det mye vi allerede gjør riktig i Norge.

En ting vi er gode på i Norge, er samarbeid. Det er en styrke vi skal bygge videre på.

For å bli en digital vinner må vi samarbeide enda bedre mellom stat, kommune og privat sektor. Mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. Altså trepartssamarbeidet i arbeidslivet.

Da kan vi både utvikle enda bedre offentlig velferd og samtidig legge grunnlaget for nye eksportnæringer og arbeidsplasser i Norge.

Også på andre områder ligger løsningen i å bygge videre på ting vi allerede er gode på. Jeg vil nevne fire av dem her.

Det første er kompetanse.
Utdanning og kompetanse er nøkkelen til fremtidens verdiskaping. Det er ikke noe nytt, at en Høyre-leder sier det. Det er sånn at velstandsveksten som gjorde dagens samfunn mulig var bygget på kunnskap, forskning og innsatsen til en høyt utdannet befolkning. Det kommer også til å gjelde fremtidens samfunn.

Derfor har kunnskap vært et av regjeringens hovedsatsingsområder fra dag én.

Kravet til kompetanse vil øke enda mer fremover.

Det betyr at vi er nødt til å sørge for at flere arbeidstakere som har behov for oppdatering av kunnskap og utdanning innenfor nye områder, får det også etter at de har etablert seg i arbeidslivet. Vi må ha et godt grunnlag fra utdanningssystemet vårt i bunn, også med kunnskap om ny teknologi, kunnskap om programmering, hvordan man bygger alle disse nye tingene. Men også hvordan det påvirker samfunnet.

Evne til kritisk tenkning og kildekritikk blir viktigere, når informasjonstilfanget er nærmest ubegrenset og det kan være vanskelig å skille mellom seriøse og useriøse avsendere.

Ufaglærte, faglærte og akademikere må sikres mulighet til å oppdatere seg og få ny kompetanse gjennom hele yrkeslivet.

Regjeringen og partene i arbeidslivet har for første gang i historien utarbeidet en Nasjonal kompetansepolitisk strategi, der målgruppen rett og slett er hele den voksne befolkningen.

Vi skal sørge for at vi tilpasser tilbudet bedre til arbeidslivets behov. Ingen arbeidstakere skal oppleve å gå ut på dato. Det er målsetningen til denne regjeringen.

Det andre er bedriftenes rammevilkår.
Det er heller ikke nytt at en Høyre-leder argumenterer for satsing på kunnskap og gode rammevilkår for bedrifter. Det skaper ikke akkurat sensasjon og overskrifter. Men det blir ikke mindre viktig av den grunn.
Mange norske arbeidsplasser forsvinner som følge av teknologisk utvikling, lavere oljepris og andre endringer, men teknologien gir også muligheter til å skape nye.
Da må vi sikre gode vilkår for gründere, innovasjon og nye arbeidsplasser i små og store bedrifter.

Derfor endrer vi skatten på arbeid, overskudd og eierskap i bedriftene og sikrer bedre vilkår for gründere. Det skal lønne seg å skape nye arbeidsplasser i Norge.

Vi prioriterer næringsrettet forskning og forskning på muliggjørende teknologier, som IKT, bioteknologi, nanoteknologi og avanserte produksjonsprosesser. Et lite hjertesukk om når jeg besøker universiteter og andre utdanningsinstitusjoner; kjempefint at vi har en internasjonalisert universitetsstruktur i Norge, men vi må ha flere nordmenn som også går de tunge veiene. Flere som har tenkt å bli, og bidra til det norske arbeidslivet og samfunnslivet fremover. På tunge realfagsområder.

Vi endrer regelverk for å gjøre det mulig å teste ut nye løsninger, som selvkjørende biler. Et kontinuerlig arbeid med revisjon av regelverk og sikkerhetstiltak i lys av ny teknologi vil være normalen fremover. Alt dette må vi gjøre enda mer av. Det er en utfordring for oss politikere å henge med på regelverket når teknologien går så raskt.

Regjeringen har også etablert en egen strategiprosess sammen med partene i arbeidslivet for økt digitalisering på tvers av næringer og bransjer.

Det tredje er at Norge fortsatt skal være ledende på digitalisering av offentlig sektor.
Vi gjennomfører en rekke reformer for å gjøre Norge klart for fremtiden.

En grunn til det er at vi må sikre at vi har tilstrekkelig store og solide fagmiljøer i både staten og kommunene for å kunne digitalisere, sikre gode tjenester til alle og håndtere nye utfordringer.

Det sender vel ikke sjokkbølger gjennom forsamlingen at en statsminister fra Høyre jobber for en bedre og mer effektiv offentlig sektor heller, men det er altså enda viktigere når teknologien endrer seg.

Vår offentlige sektor er blant de ledende i verden på digitalisering, og nå øker vi tempoet i digitaliseringen enda mer. De fleste av dere syns sikkert vi er alt for treige, men vi skårer faktisk veldig høyt på digitalisering.

Vi skal beholde ledertrøyen og sikre både innbyggere og næringsliv et digitalt tjenestetilbud i verdensklasse.

Vi har gitt alle departementer frist ut dette året på å planlegge hvordan alle egnede tjenester skal gjøres tilgjengelig digitalt.

Vi har innført obligatorisk leder- og teknologiopplæring for alle ledergrupper i departementene og alle topplederne i de statlige etatene.

Noe av det viktigste vi gjør er å lage felles komponenter og standarder på stadig flere områder. Vi bygger nå en solid og moderne digital grunnmur for det offentlige Norge.

Dette er forutsetningen for at offentlige systemer skal snakke sammen, for at vi bare skal be innbyggere og bedrifter om informasjon én gang. Og så er det viktig at vi samarbeider med privat sektor.

Vi vil la nyskapende bedrifter og gründermiljøer være med å utvikle det offentlige tjenestetilbudet. Vi tror ikke at innovasjon skjer ofte nok, og godt nok, hvis det skal skje i offentlige kontorer, uten samarbeid med andre.

Derfor har vi innført nøytral moms i staten, slik at momsen ikke skal gjøre det dyrere å kjøpe en tjeneste fra en privat bedrift, enn å produsere den selv.

Vi har endret innkjøpsregelverket og endrer nå måten staten gjør innkjøp på.

Vi skal ikke bare spørre om pris på en gitt løsning, men også om nye og bedre løsninger. Slik at staten også er med på å drive innovasjonen fremover.

Da bidrar vi også til å skape nye innovasjonsmiljøer, nye eksportbedrifter og gode, norske arbeidsplasser.

Det fjerde er at det offentlige skal forvalte data bedre.
Det offentlige forvalter en stor mengde data på vegne av innbyggerne.

Tilgang på store datamengde gir mulighet for analyse, forskning og utvikling av nye tilbud og tjenester til beste for samfunnet og individet, både i offentlig og privat regi.

Norge er i en unik posisjon i verden med det kunnskapsgrunnlaget vi har samlet gjennom helseregistrene og andre kilder til helsedata. Vi har i mange år vært flinke til å samle data og bruke dem til forskning.

Den posisjonen må vi jobbe godt for å beholde fremover.

Bedre utnyttelse av helsedata kan gi store gevinster både for den enkelte pasient og for helsetjenesten. Det hjelper oss også til å forstå hva som påvirker helsen i befolkningen, og til å planlegge framtidens behov for helsetjenester.

Den største utfordringen er ikke at vi mangler data, men at vi i større grad må utnytte de nye mulighetene til å ta datamaterialet i bruk.
Dette jobber vi med nå.

Flere sykehus har startet prosjekter for å prøve ut hvordan maskinlæring og kunstig intelligens kan bidra til bedre bruk av helsedata.

Vi skal lære av prosjektene og finne ut hvordan sektoren kan bruke teknologien bedre og bredt.

Målet er å endre IKT-systemene på sykehus fra å være et lager for pasientinformasjon til beslutningsstøtte for pasientbehandling.

Dette må vi klare uten å gå på akkord med personvernet. Det er en utfordring. Det er ikke nødvendigvis slik at bedre bruk av data gir dårligere personvern. Det finnes ingen garanti for vern av personlige opplysninger i dårlig og lite bevisst bruk og lagring av data. God forvaltning av data handler også om å sørge for at uvedkommende ikke har tilgang, at opplysninger som skal slettes faktisk blir slettet og at opplysningene brukes riktig.

På mange områder oppstår personvernutfordringene helt uavhengig av hva det offentlige gjør – og må uansett håndteres. Mange av oss registrerer for eksempel store mengder personlige helsedata gjennom bruk av sensorer og apper fra ulike kommersielle tilbydere i dag, og alle har vel ikke like god oversikt over hvor disse dataene lagres og hvordan de kan bli brukt til enhver tid.

Fremover styrker vi enkeltpersoners rettigheter til egne data gjennom ny personvernlovgivning. Samtidig må vi jobbe med helsevesenets muligheter til å ta imot og bruke denne typen data, og å kunne bruke det til pasientens beste. Det du deler med helseappen din burde det også være mulig å dele med legen hvis du ønsker det.

For å oppsummere…

Teknologien endrer ikke det overordnede målet, eller våre grunnleggende behov, hverken som individer eller samfunn. Men den endrer forutsetningene for å komme dit.

For å ta vare på det gode samfunnet vårt og gjøre flere ting raskere må vi opprettholde inntektene, sikre konkurransekraften, og få maksimalt ut av ressursene vi har. Det krever at vi omstiller oss, at vi utnytter mulighetene teknologien gir og tar tak i utfordringene den skaper.

For meg handler ikke dette om å ha en politikk for digitalisering, men om å ha en politikk for Norge, for fremtiden og hvordan vi sørger for at vi klarer å skape det bærekraftige velferdssamfunnet som jeg håper på at vi kan gi til våre barn og barnebarn. Det dreier seg om at vi er med på toget om teknologi, men aldri slipper fokuset på menneskene og innbyggerne i Norge, som er det viktigste for politikken i dette samfunnet.

Takk for meg.

Streng, rettferdig og forutsigbar asylpolitikk

Det har den siste tiden pågått en debatt om man skal stanse uttransportering av personer over 18 år til Afghanistan. Jeg mener det vil være uklokt. Det er ikke faglige holdepunkter for å stanse returene, det bryter med praksis i ande europeiske land og vil gjøre norsk asylpolitikk mindre forutsigbar – og dermed mindre rettferdig.

Migrasjonspolitikk har av naturlige grunner fått stor oppmerksomhet de siste årene, særlig etter den store tilstrømningen til Europa i 2015.

Vi baserer vår politikk på fire søyler, som også er relevante når vi diskuterer SVs nylige forslag om å stanse alle returer til Afghanistan:

  1. Vi må skille mellom flyktninger og andre migranter. For å bevare asylinstituttet og for å bevare evnen og viljen til å ta imot mennesker med beskyttelsesbehov i våre samfunn, så må vi gjøre en vurdering av hvem som har genuint behov for vår beskyttelse. De som ikke har det, må vi være villige til å returnere.
  2. De som har behov for vår beskyttelse skal bosettes og integreres raskt, slik at de kan bli likeverdige deltakere i vårt samfunn og vår ø Vår regjering har kraftig økt bosettingen og styrket innsatsen for integrering i kommunene.
  3. Vi må prioritere arbeidet med retur av asylsøkere som ikke har behov for beskyttelse. Det er viktig både for, som i pkt. 1, å bevare asylinstituttet. Men det er også viktig for å unngå at det norske samfunnet får store grupper som ikke har papirer og rettigheter i vårt samfunn, og som derfor blir sårbare for utnyttelse. Vi vil ha ordnede forhold på arbeidsmarkedet, ikke en stor svart økonomi med mennesker uten rettigheter. Norge har siden 2011 lagt ekstra stor innsats i returer, og denne regjeringen har også prioritert det arbeidet svært hø I fjor ble 409 returnert til Afghanistan med tvang, 203 returnerte frivillig.
  4. Vi må arbeide internasjonalt for å motvirke årsakene til migrasjon. Norge har i mange år bidratt til den internasjonale koalisjonen i Afghanistan. Nå bidrar norske styrker til å mentorere antiterrorpolitiet i Kabul. I tillegg er Afghanistan et av landene som mottar mest norsk bistand, 700 millioner kroner i å

Dette handler ikke om vi skal ta imot flyktninger fra Afghanistan eller ikke. Afghanere med behov for beskyttelse vil få det i Norge, uavhengig av alder.

Spørsmålet er om vi skal si at så lenge man kommer fra Afghanistan, så vil vi ikke sende dem tilbake. Jeg har stor forståelse for at mange synes det er krevende at vi sender unge afghanere tilbake til et land med sikkerhetsutfordringer.

Men det gjøres grundige vurderinger av den enkeltes behov for beskyttelse. De som returneres er de som UDI og UNE etter individuelle vurderinger finner ikke har behov for beskyttelse i Norge. Ungdom som ikke har behov for beskyttelse, men som norske myndigheter mener ikke har tilstrekkelig omsorgstilbud i Afghanistan, får midlertidig beskyttelse i Norge inntil de er myndige.

Det skal imidlertid mye til før den generelle sikkerhetssituasjonen i et land anses så alvorlig at enhver retur til et land eller et område vil være i strid med norsk lov og våre internasjonale forpliktelser.

UDI og UNE baserer seg særlig på faktainformasjon fra Landinfo. Landinfo er et faglig uavhengig organ som har markert seg både i inn- og utland med sin kompetanse, og deres rapporter brukes som kilde av utlendingsmyndighetene i mange land. De fleste rapportene til Landinfo samt deres retningslinjer om kilde- og informasjonsanalyse er offentlig tilgjengelig, slik at alle kan se hvordan de arbeider.

UDI og UNE vurderer situasjonen i de enkelte områdene av Afghanistan nøye, og vurderer fortløpende om det på denne bakgrunn er behov for endringer i praksis.

UDI har opplyst at de senest i forrige uke hadde en grundig gjennomgang av sikkerhetssituasjonen i Afghanistan ut fra den landinformasjonen som foreligger, men de har ikke funnet grunn til å endre sine tidligere vurderinger. Risikoen for sivile vurderes ikke som høy nok til at UDI kan erklære hele landet som utrygt.

Konsekvensen av en eventuell returstans vil bli at Norge har en mer liberal politikk enn Sverige, Tyskland og andre europeiske land. Det kan bidra til at flere afghanske asylsøkere kommer til Norge. Det kan også bety at afghanere som allerede oppholder seg ulovlig i andre europeiske land finner Norge mer attraktivt og at det kommer afghanske borgere hit fra hele Europa.

Jeg er også bekymret for at om Stortinget skulle gått inn i de konkrete sikkerhetsvurderingene i denne saken, så senkes terskelen for å gjøre det igjen senere. Skal vi opprettholde et forutsigbart og rettferdig asylsystem bør sikkerhetvurderingene gjøres av fagekspertisen, ikke basert på politisk skjønn.

For flere år siden var asylpolitikken i mye større grad gjenstand for politisk styring i saker som gjaldt enkeltpersoner og enkeltland. Det gjorde den kaotisk og uforutsigbar. Det er god grunn til at vi gikk bort fra politisk skjønnsmessige vurderinger og overlot enkeltvurderinger til ekspertisen.

Norge trenger å ha en streng, rettferdig og forutsigbar asylpolitikk. En skjønnsmessig overprøving av faglige vurderinger fordi man har et politisk ønske om oppmykning for én enkelt gruppe, er det motsatte av strengt, rettferdig og forutsigbart. Og det er uklokt.