Vi kan aldri ta friheten for gitt

Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen

En hel generasjon har vokst opp etter Berlinmurens fall for 30 år siden. En mur som i flere tiår hadde delt Europa. Det var dette Europa jeg ble født inn i.

I dag kan vi alle reise fritt mellom de fleste land i Europa, på tvers av det gamle øst-vest-skillet. Det kunne vi ikke for 30 år siden.

Alle europeiske land har forpliktet seg til å respektere demokratiet, menneskerettighetene og rettsstaten. Det hadde de ikke gjort for 30 år siden. Levestandard og levealder er økt i våre østlige naboland som er blitt en integrert del av Europas og verdens økonomi. Til tross for krefter som spiller på opplevd misnøye i mange europeiske land. Til tross for utfordringene vi står overfor, må vi ikke glemme hvilken enorm betydning det som skjedde for 30 år siden fortsatt har for oss alle.

Berlinmurens fall 9. november 1989 vil for alltid være symbolet på en historisk vidtfavnende frihetsutvidelse i Europa. Der og da mistet kommunismen sitt jerngrep over befolkningen i Sentral- og Øst-Europa. Tusenvis av menneskers kamp for frihet og politiske rettigheter var kronet med seier.

Likevel var det mange som var usikre på hva som nå ville skje. Hvordan ville Europa bli? Hva ville skje med Sovjetunionen? Og hvordan ville det påvirke Norge? Selv ble jeg oppnevnt til Kåre Willochs forsvarskommisjon i 1990. Sammen besøkte vi Nato-hovedstedene og Moskva for å bedre forstå de forsvars- og sikkerhetspolitiske implikasjonene av murens fall.

Det vi så var at 9. november hadde lagt grunnlaget for en utvidelse av friheten i hele Sentral- og Øst-Europa som få hadde trodd på. Frihetens fremste garantist og verdens sterkeste forsvarsallianse, Nato, ble videreført og fikk nye oppgaver. Tidligere kommuniststater søkte og fikk sikkerhetspolitisk forankring og trygghet i alliansen. USA ble med i den videre utviklingen av europeisk sikkerhetspolitikk. Samtidig sluttet etter hvert hele den tidligere østblokken, inkludert Russland i 1996, seg til Europarådet. De forpliktet seg dermed blant annet til å praktisere Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen og gi borgerne sine mulighet til å klage inn sine saker til den tilhørende domstolen.

Murens fall var også en seier for det tyske folk. Et folk som nesten i et halvt århundre hadde vært splittet mellom øst og vest, frihet og undertrykking, diktatur og demokrati, sosialisme og markedsøkonomi, kunne samles i ett land på frihetlige verdiers grunn. Daværende forbundskansler Helmut Kohl fikk rett i at «vårt land vil med sin gjenvunne nasjonale enhet tjene freden i verden og fremme europeisk enhet», som han sa på gjenforeningsdagen 3. oktober 1990. Tyskland er nå Norges viktigste partner i Europa.

Samtidig med dette fikk vi et sterkere europeisk fellesskap da EF ble til EU gjennom Maastricht-traktaten av 1991. Dette la grunnlaget for den store utvidelsen av EU i 2004, da ti nye land med 75 millioner innbyggere sluttet seg til. Senere, i 2007 og 2013, kom tre andre land og nye 30 millioner innbyggere til.

På samme måte som i etterkrigstiden ble tettere økonomisk samarbeid brukt til å styrke samarbeidet om menneskerettigheter, demokrati, og institusjonsbygging i nye land. Det var ikke en selvfølge at tidligere kommunistiske stater skulle ha frie valg og bli liberale demokratier, og noen har fortsatt utfordringer, men utviklingen gikk i riktig retning. Utsiktene til Nato- og EU-medlemskap har grunnfestet disse verdiene enda sterkere.

(Innlegget ble opprinnelig publisert i Bergens Tidende 9. november 2019.)

Høyres nye ideer og bedre løsninger

Foto: Eirin Larsen / SMK

I dag er det 6 år siden min regjering ble etablert. En Høyre/FrP-regjering med samarbeidsavtale med KrF og Venstre i Stortinget. Mye har skjedd i disse årene.

I 2013 gikk Høyre til valg på nye ideer og bedre løsninger. Vi så at helsekøene var for lange, at bedre organisering i helsevesenet ville gi pasientene et bedre tilbud, og at pasientene måtte få større valgfrihet. Vi så at norsk skole kunne bli enda bedre, at lærerne måtte bli flinkere i de fagene de underviste i for at elevene skulle lære mer i skolen, og vi lovet et lærerløft som inneholdt videreutdanning, skjerpede kompetansekrav, femårig lærerutdanning, karriereveiledning og skjerpede inntakskrav til lærerutdanningen.

Vi så at nye arbeidsformer i transportsektoren var nødvendig for å bygge mer vei raskere, men også sammenhengende og delt istedenfor stykkevis og delt. Vi lovet en politisatsing, og ikke minst å bedre rammebetingelsene for bedriftene gjennom lavere skatter og en storstilt satsing på forskning og utvikling.

Vi så en stadig sterkere todeling av norsk økonomi. På den ene siden stod oljerelaterte næringer stimulert av stigende oljepriser og næringer som slet med et høyt kostnadsnivå og tøff konkurranse om kapital og arbeidskraft på den andre siden. Vi så mangel på riktig kompetanse, og svake resultater innenfor høyere utdanning.

Regjeringen har levert på alle disse områdene

Ventetidene har gått ned med 16 dager og det står i dag 60 000 færre i helsekø enn det gjorde i 2013. Vi har innført pakkeforløp for kreft som gir pasienter og pårørende en bedre hverdag, nye pakkeforløp for rus og psykisk helse som gir bedre behandling og mer forutsigbarhet, og vi har innført et eget pakkeforløp for hjerneslag. Og nå får pasienter innenfor blant annet rus- og psykiskhelsevern velge behandlingssted selv.

Hver dag arbeider vi for å skape det vi kaller Pasientens helsetjeneste. – hvor ingen beslutninger om deg, skal tas uten din deltakelse.

Vi har gjennomført lærerløftet. Nye Veier og Jernbanereformen gir bedre tilbud til en lavere kostnad. Neste år når vi målet om to politifolk per 1000 innbygger, det nye beredskapssenteret vil stå ferdig, og nesten hver dag kan vi lese i avisen at politiets arbeid mot vold og overgrep mot barn avslører overgripere som før ikke ble sett.

Raske endringer krever nye tiltak

Når man sitter i regjering må man være forberedt på at verden kan snus på hodet og prioriteringene må bli en annen. Det skjedde i 2014 og 2015. Da opplevde vi et kraftig oljeprisfall som berørte tusenvis av folk og familier. Det gjorde sterkt inntrykk på meg å se hvordan et dramatisk skifte i økonomien kunne snu så raskt opp-ned på livet til folk, ikke minst på Vestlandet. Folk som en dag ble sendt ut på plattform, ble dagen etter sendt ut i arbeidsledighet. Tusenvis av folk ville jobbe, men jobbene deres fantes ikke lenger.

Med sterke økonomiske tiltak og pågangsmot og omstillingsvilje blant de rammede kom vi oss gjennom tilbakegangen. Men sjokket i oljeøkonomien understreket behovet for at Norge trengte flere ben å stå på.

På nesten samme tidspunkt fikk vi også en europeisk flyktningkrise som krevde at vi og kommunene mobiliserte ressurser og etablerte nye mottak. Vi strammet samtidig inn i asylpolitikken. Våre og de europeiske tiltakene bremset tilstrømmingen. Siden den gang har vi flyttet fokuset til å handle om integreringsspørsmålene, og nå jobber vi med et integreringsløft. Vårt mål er at våre innvandrere skal raskere ut i jobb og få den kunnskapen og erfaringen de trenger for å mestre livene sine i Norge.

Økt vekst

I dag er ledigheten i Norge lav og næringslivet opplever økt vekst og optimisme. Denne oppgangen skjer på tross av at investeringene i petroleumsindustrien falt fem år på rad i etterkant av oljeprisfallet. Nå investeres det mer, og selv om olje- og gassindustrien vil være viktig for Norge i mange år fremover. Har flere andre næringer blitt viktige for vår verdiskapning. Bedriftsinvesteringene i Fastlands-Norge er høyere enn på ti år.

Dette har ikke skjedd av seg selv. Samspillet mellom politikk, akademia og næringsliv gir resultater:

  • Sjømatindustrien vokser og eksporterer for større beløp enn noen gang
  • Reiselivet går så det suser
  • Samferdselsbudsjettet er økt med over 80 % siden 2013 – Aktivitetsplikten har fått flere fra NAV over i aktivitet og jobb 
  • Fraværsgrensen har ført til at fraværet i videregående skole har gått ned
  • Rekordmange yrkesdagelever får læreplass, og lærere som har fått videreutdanning sier det har gjort dem til bedre lærere
  • Flere kjøper lav- og nullutslippsbiler

Omstilling

Den store diskusjonen i Norge er fortsatt hva vi skal leve av etter oljen. Jeg mener vi fikk noe av svaret på dette da oljeprisen falt kraft i 2014. Folk brettet opp ermene, mange byttet jobber, og flere skapte sin egen arbeidsplass. At vi etter finanskrisen i 2008 og oljeprisfallet i 2014 fortsatt har så lav arbeidsledighet tyder på at vi nordmenn er gode på omstilling. Det lover godt i møte med noen av de utfordringene vi ser ligger foran oss.

Med teknologiutviklingen vil folks utdanning og kompetanse raskere bli utdatert i fremtiden. Hvis flere skal ha mulighet til å delta og bidra må vi investere mer i mennesker. Vi må tenke nytt om å fornye kompetansen slik at ingen i vårt arbeidsliv går ut på dato. Alle har noe å bidra med.

Jeg er stolt over de resultatene vi har fått til, men vi har mange gode ideer for fremtiden. Fortsatt skal det investeres i mennesker, bedre offentlige tjenester og vi skal skape flere lønnsomme jobber – det står i sentrum for vår politikk.