Menneskene er målet

Foto: Thor Hakon Ulstad

Denne talen holdt jeg på IBMs digitaliseringskonferanse “Watson Summit” den 16.11. 

Teknologien endrer ikke det overordnede målet, eller våre grunnleggende behov, men den endrer forutsetningene for å komme dit.

Det er jo sånn at vi politikere sier noe av det samme for øyeblikket. Vi sier at teknologien vil endre vårt samfunn i årene fremover.

Vi ser robotisering, 3D-print og nye materialer, sensorteknologi, tingenes internett, stordata og kunstig intelligens.

Alt dette vil komme til å påvirke oss på måter vi ikke helt har oversikten over i dag. Det som er viktig å huske er at noen ting endrer seg og noen ting kommer til å være mer konstant. Men det er mange som frykter fremtiden for øyeblikket. Det er noe som vi politikere må ta på alvor. Vi må være med på å bruke de nye mulighetene, men også sortere i problemstillingene.

Vi kan få tjenester og opplevelser vi foreløpig knapt kan forestille oss, og gjøre alt tilgjengelig hvor som helst, når som helst.

Vi vil få fantastiske muligheter til å løse store utfordringer i samfunnet. Vi kommer til å få selvkjørende biler, og intelligente trafikksystemer kan for eksempel spare mange liv i trafikken, fjerne køene for godt og redusere klimautslippene.

Digitalisering gir store muligheter for oss i offentlig sektor for å effektivisere og gjøre ting enklere, både i privat næringsliv og offentlig sektor.

Det betyr at vi vil kunne tilby bedre tjenester og samtidig bruke skattepengene mer effektivt. Det er en fordel. Og selv om vi vil bruke teknologi til å utføre mange oppgaver som folk gjør i dag føler jeg meg trygg på at det uansett vil være mange nye oppgaver vi kan løse fremover og nye jobber som kan skapes.

Jeg mener Norge er godt rustet til å utnytte mulighetene ny teknologi gir.

Vi har høy kompetanse, konkurransedyktige bedrifter og et godt utbygd velferdssystem, og vi er blant de landene i verden som har tatt den digitale teknologien mest i bruk allerede. Vi har erfaring med å være et høykostland, der konkurransen må vinnes med andre midler enn stor innsats av arbeidstimer. Det gjør at vi har et godt utgangspunkt. Så kan vi alltid stille spørsmålet har vi et godt nok tempo i vårt samfunn til å dra nytte av de utfordringene og mulighetene som kommer.

Land som baserer sin økonomi på eksport med stor innsats av billig arbeidskraft, vil kunne møte større utfordringer, når helt nye typer produksjon blir automatisert eller forsvinner helt ut av tradisjonelle fabrikker. Da blir det vanskelige for de landene som har sin forretningsmodell på arbeidsintensiv arbeidskraft, og det kommer til å gi større globale problemer.

I Norge kan utviklingen gi muligheter for å flytte produksjon hjem igjen. Som vi før har flyttet ut, fordi det har vært for dyrt. Når Norsk Titanium på Eggemoen printer skreddersydde flydeler i titan akkurat når kunden skal ha dem, sparer de både lagerplass og transporttid, samtidig som den avanserte produksjonen gir arbeidsplasser her i Norge istedenfor i et lavkostland. Her er det muligheter for mange norske bedrifter – hvis vi klarer å omstille oss og ta mulighetene i bruk.

For vi må også erkjenne at digitalisering og automatisering vil være krevende, både for mange enkeltmennesker, og for oss som samfunn.

Når arbeidsplasser endres og fjernes er det ofte vanskelig. Vi vil få utfordringer mot personvernet og vi vil få nye sikkerhetsutfordringer. Vi vil bli stilt overfor utfordringer og vanskelige valg.

For å holde oss til selvkjørende biler: Er vi klare for at arbeidsplasser i transportsektoren forsvinner? Kanskje i løpet av 20-30 år. Særlig hvis miljøgevinstene blir store. Trafikksikkerheten blir bedre. Det mange mennesker som jobber med dette området.

Er vi klare for at alle bevegelser i trafikken registreres og overvåkes til enhver tid, og hvordan sikrer vi oss godt nok mot feil, sabotasje og hacking? Det er mange usikkerhetsmomenter i dette.

Det er et viktig poeng for meg at teknologi ikke et mål i seg selv.

Målet for politikken er å ta vare på det gode samfunnet vårt og gjøre det enda bedre for menneskene som bor i dette samfunnet. Da må vi klare å opprettholde inntektene våre, sikre konkurransekraften, og samtidig få maksimalt ut av ressursene vi bruker i felleskapet.

Vi må gjøre det i en verden der teknologien raskt endrer forutsetningene for nesten alt.

Da nytter det ikke å være middels gode.

Enten klarer vi å skape de nye jobbene og blir et av Europas mest nyskapende land i løpet av de neste ti årene. Eller så brå-lander vi når inntektene fra olje og gass blir mindre.

Som politikere er vår jobb å spørre oss hvilke konsekvenser dette får for de grunnleggende forholdene i samfunnet. Vi må tenke nytt på noen områder, samtidig er det mye vi allerede gjør riktig i Norge.

En ting vi er gode på i Norge, er samarbeid. Det er en styrke vi skal bygge videre på.

For å bli en digital vinner må vi samarbeide enda bedre mellom stat, kommune og privat sektor. Mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. Altså trepartssamarbeidet i arbeidslivet.

Da kan vi både utvikle enda bedre offentlig velferd og samtidig legge grunnlaget for nye eksportnæringer og arbeidsplasser i Norge.

Også på andre områder ligger løsningen i å bygge videre på ting vi allerede er gode på. Jeg vil nevne fire av dem her.

Det første er kompetanse.
Utdanning og kompetanse er nøkkelen til fremtidens verdiskaping. Det er ikke noe nytt, at en Høyre-leder sier det. Det er sånn at velstandsveksten som gjorde dagens samfunn mulig var bygget på kunnskap, forskning og innsatsen til en høyt utdannet befolkning. Det kommer også til å gjelde fremtidens samfunn.

Derfor har kunnskap vært et av regjeringens hovedsatsingsområder fra dag én.

Kravet til kompetanse vil øke enda mer fremover.

Det betyr at vi er nødt til å sørge for at flere arbeidstakere som har behov for oppdatering av kunnskap og utdanning innenfor nye områder, får det også etter at de har etablert seg i arbeidslivet. Vi må ha et godt grunnlag fra utdanningssystemet vårt i bunn, også med kunnskap om ny teknologi, kunnskap om programmering, hvordan man bygger alle disse nye tingene. Men også hvordan det påvirker samfunnet.

Evne til kritisk tenkning og kildekritikk blir viktigere, når informasjonstilfanget er nærmest ubegrenset og det kan være vanskelig å skille mellom seriøse og useriøse avsendere.

Ufaglærte, faglærte og akademikere må sikres mulighet til å oppdatere seg og få ny kompetanse gjennom hele yrkeslivet.

Regjeringen og partene i arbeidslivet har for første gang i historien utarbeidet en Nasjonal kompetansepolitisk strategi, der målgruppen rett og slett er hele den voksne befolkningen.

Vi skal sørge for at vi tilpasser tilbudet bedre til arbeidslivets behov. Ingen arbeidstakere skal oppleve å gå ut på dato. Det er målsetningen til denne regjeringen.

Det andre er bedriftenes rammevilkår.
Det er heller ikke nytt at en Høyre-leder argumenterer for satsing på kunnskap og gode rammevilkår for bedrifter. Det skaper ikke akkurat sensasjon og overskrifter. Men det blir ikke mindre viktig av den grunn.
Mange norske arbeidsplasser forsvinner som følge av teknologisk utvikling, lavere oljepris og andre endringer, men teknologien gir også muligheter til å skape nye.
Da må vi sikre gode vilkår for gründere, innovasjon og nye arbeidsplasser i små og store bedrifter.

Derfor endrer vi skatten på arbeid, overskudd og eierskap i bedriftene og sikrer bedre vilkår for gründere. Det skal lønne seg å skape nye arbeidsplasser i Norge.

Vi prioriterer næringsrettet forskning og forskning på muliggjørende teknologier, som IKT, bioteknologi, nanoteknologi og avanserte produksjonsprosesser. Et lite hjertesukk om når jeg besøker universiteter og andre utdanningsinstitusjoner; kjempefint at vi har en internasjonalisert universitetsstruktur i Norge, men vi må ha flere nordmenn som også går de tunge veiene. Flere som har tenkt å bli, og bidra til det norske arbeidslivet og samfunnslivet fremover. På tunge realfagsområder.

Vi endrer regelverk for å gjøre det mulig å teste ut nye løsninger, som selvkjørende biler. Et kontinuerlig arbeid med revisjon av regelverk og sikkerhetstiltak i lys av ny teknologi vil være normalen fremover. Alt dette må vi gjøre enda mer av. Det er en utfordring for oss politikere å henge med på regelverket når teknologien går så raskt.

Regjeringen har også etablert en egen strategiprosess sammen med partene i arbeidslivet for økt digitalisering på tvers av næringer og bransjer.

Det tredje er at Norge fortsatt skal være ledende på digitalisering av offentlig sektor.
Vi gjennomfører en rekke reformer for å gjøre Norge klart for fremtiden.

En grunn til det er at vi må sikre at vi har tilstrekkelig store og solide fagmiljøer i både staten og kommunene for å kunne digitalisere, sikre gode tjenester til alle og håndtere nye utfordringer.

Det sender vel ikke sjokkbølger gjennom forsamlingen at en statsminister fra Høyre jobber for en bedre og mer effektiv offentlig sektor heller, men det er altså enda viktigere når teknologien endrer seg.

Vår offentlige sektor er blant de ledende i verden på digitalisering, og nå øker vi tempoet i digitaliseringen enda mer. De fleste av dere syns sikkert vi er alt for treige, men vi skårer faktisk veldig høyt på digitalisering.

Vi skal beholde ledertrøyen og sikre både innbyggere og næringsliv et digitalt tjenestetilbud i verdensklasse.

Vi har gitt alle departementer frist ut dette året på å planlegge hvordan alle egnede tjenester skal gjøres tilgjengelig digitalt.

Vi har innført obligatorisk leder- og teknologiopplæring for alle ledergrupper i departementene og alle topplederne i de statlige etatene.

Noe av det viktigste vi gjør er å lage felles komponenter og standarder på stadig flere områder. Vi bygger nå en solid og moderne digital grunnmur for det offentlige Norge.

Dette er forutsetningen for at offentlige systemer skal snakke sammen, for at vi bare skal be innbyggere og bedrifter om informasjon én gang. Og så er det viktig at vi samarbeider med privat sektor.

Vi vil la nyskapende bedrifter og gründermiljøer være med å utvikle det offentlige tjenestetilbudet. Vi tror ikke at innovasjon skjer ofte nok, og godt nok, hvis det skal skje i offentlige kontorer, uten samarbeid med andre.

Derfor har vi innført nøytral moms i staten, slik at momsen ikke skal gjøre det dyrere å kjøpe en tjeneste fra en privat bedrift, enn å produsere den selv.

Vi har endret innkjøpsregelverket og endrer nå måten staten gjør innkjøp på.

Vi skal ikke bare spørre om pris på en gitt løsning, men også om nye og bedre løsninger. Slik at staten også er med på å drive innovasjonen fremover.

Da bidrar vi også til å skape nye innovasjonsmiljøer, nye eksportbedrifter og gode, norske arbeidsplasser.

Det fjerde er at det offentlige skal forvalte data bedre.
Det offentlige forvalter en stor mengde data på vegne av innbyggerne.

Tilgang på store datamengde gir mulighet for analyse, forskning og utvikling av nye tilbud og tjenester til beste for samfunnet og individet, både i offentlig og privat regi.

Norge er i en unik posisjon i verden med det kunnskapsgrunnlaget vi har samlet gjennom helseregistrene og andre kilder til helsedata. Vi har i mange år vært flinke til å samle data og bruke dem til forskning.

Den posisjonen må vi jobbe godt for å beholde fremover.

Bedre utnyttelse av helsedata kan gi store gevinster både for den enkelte pasient og for helsetjenesten. Det hjelper oss også til å forstå hva som påvirker helsen i befolkningen, og til å planlegge framtidens behov for helsetjenester.

Den største utfordringen er ikke at vi mangler data, men at vi i større grad må utnytte de nye mulighetene til å ta datamaterialet i bruk.
Dette jobber vi med nå.

Flere sykehus har startet prosjekter for å prøve ut hvordan maskinlæring og kunstig intelligens kan bidra til bedre bruk av helsedata.

Vi skal lære av prosjektene og finne ut hvordan sektoren kan bruke teknologien bedre og bredt.

Målet er å endre IKT-systemene på sykehus fra å være et lager for pasientinformasjon til beslutningsstøtte for pasientbehandling.

Dette må vi klare uten å gå på akkord med personvernet. Det er en utfordring. Det er ikke nødvendigvis slik at bedre bruk av data gir dårligere personvern. Det finnes ingen garanti for vern av personlige opplysninger i dårlig og lite bevisst bruk og lagring av data. God forvaltning av data handler også om å sørge for at uvedkommende ikke har tilgang, at opplysninger som skal slettes faktisk blir slettet og at opplysningene brukes riktig.

På mange områder oppstår personvernutfordringene helt uavhengig av hva det offentlige gjør – og må uansett håndteres. Mange av oss registrerer for eksempel store mengder personlige helsedata gjennom bruk av sensorer og apper fra ulike kommersielle tilbydere i dag, og alle har vel ikke like god oversikt over hvor disse dataene lagres og hvordan de kan bli brukt til enhver tid.

Fremover styrker vi enkeltpersoners rettigheter til egne data gjennom ny personvernlovgivning. Samtidig må vi jobbe med helsevesenets muligheter til å ta imot og bruke denne typen data, og å kunne bruke det til pasientens beste. Det du deler med helseappen din burde det også være mulig å dele med legen hvis du ønsker det.

For å oppsummere…

Teknologien endrer ikke det overordnede målet, eller våre grunnleggende behov, hverken som individer eller samfunn. Men den endrer forutsetningene for å komme dit.

For å ta vare på det gode samfunnet vårt og gjøre flere ting raskere må vi opprettholde inntektene, sikre konkurransekraften, og få maksimalt ut av ressursene vi har. Det krever at vi omstiller oss, at vi utnytter mulighetene teknologien gir og tar tak i utfordringene den skaper.

For meg handler ikke dette om å ha en politikk for digitalisering, men om å ha en politikk for Norge, for fremtiden og hvordan vi sørger for at vi klarer å skape det bærekraftige velferdssamfunnet som jeg håper på at vi kan gi til våre barn og barnebarn. Det dreier seg om at vi er med på toget om teknologi, men aldri slipper fokuset på menneskene og innbyggerne i Norge, som er det viktigste for politikken i dette samfunnet.

Takk for meg.

Streng, rettferdig og forutsigbar asylpolitikk

Det har den siste tiden pågått en debatt om man skal stanse uttransportering av personer over 18 år til Afghanistan. Jeg mener det vil være uklokt. Det er ikke faglige holdepunkter for å stanse returene, det bryter med praksis i ande europeiske land og vil gjøre norsk asylpolitikk mindre forutsigbar – og dermed mindre rettferdig.

Migrasjonspolitikk har av naturlige grunner fått stor oppmerksomhet de siste årene, særlig etter den store tilstrømningen til Europa i 2015.

Vi baserer vår politikk på fire søyler, som også er relevante når vi diskuterer SVs nylige forslag om å stanse alle returer til Afghanistan:

  1. Vi må skille mellom flyktninger og andre migranter. For å bevare asylinstituttet og for å bevare evnen og viljen til å ta imot mennesker med beskyttelsesbehov i våre samfunn, så må vi gjøre en vurdering av hvem som har genuint behov for vår beskyttelse. De som ikke har det, må vi være villige til å returnere.
  2. De som har behov for vår beskyttelse skal bosettes og integreres raskt, slik at de kan bli likeverdige deltakere i vårt samfunn og vår ø Vår regjering har kraftig økt bosettingen og styrket innsatsen for integrering i kommunene.
  3. Vi må prioritere arbeidet med retur av asylsøkere som ikke har behov for beskyttelse. Det er viktig både for, som i pkt. 1, å bevare asylinstituttet. Men det er også viktig for å unngå at det norske samfunnet får store grupper som ikke har papirer og rettigheter i vårt samfunn, og som derfor blir sårbare for utnyttelse. Vi vil ha ordnede forhold på arbeidsmarkedet, ikke en stor svart økonomi med mennesker uten rettigheter. Norge har siden 2011 lagt ekstra stor innsats i returer, og denne regjeringen har også prioritert det arbeidet svært hø I fjor ble 409 returnert til Afghanistan med tvang, 203 returnerte frivillig.
  4. Vi må arbeide internasjonalt for å motvirke årsakene til migrasjon. Norge har i mange år bidratt til den internasjonale koalisjonen i Afghanistan. Nå bidrar norske styrker til å mentorere antiterrorpolitiet i Kabul. I tillegg er Afghanistan et av landene som mottar mest norsk bistand, 700 millioner kroner i å

Dette handler ikke om vi skal ta imot flyktninger fra Afghanistan eller ikke. Afghanere med behov for beskyttelse vil få det i Norge, uavhengig av alder.

Spørsmålet er om vi skal si at så lenge man kommer fra Afghanistan, så vil vi ikke sende dem tilbake. Jeg har stor forståelse for at mange synes det er krevende at vi sender unge afghanere tilbake til et land med sikkerhetsutfordringer.

Men det gjøres grundige vurderinger av den enkeltes behov for beskyttelse. De som returneres er de som UDI og UNE etter individuelle vurderinger finner ikke har behov for beskyttelse i Norge. Ungdom som ikke har behov for beskyttelse, men som norske myndigheter mener ikke har tilstrekkelig omsorgstilbud i Afghanistan, får midlertidig beskyttelse i Norge inntil de er myndige.

Det skal imidlertid mye til før den generelle sikkerhetssituasjonen i et land anses så alvorlig at enhver retur til et land eller et område vil være i strid med norsk lov og våre internasjonale forpliktelser.

UDI og UNE baserer seg særlig på faktainformasjon fra Landinfo. Landinfo er et faglig uavhengig organ som har markert seg både i inn- og utland med sin kompetanse, og deres rapporter brukes som kilde av utlendingsmyndighetene i mange land. De fleste rapportene til Landinfo samt deres retningslinjer om kilde- og informasjonsanalyse er offentlig tilgjengelig, slik at alle kan se hvordan de arbeider.

UDI og UNE vurderer situasjonen i de enkelte områdene av Afghanistan nøye, og vurderer fortløpende om det på denne bakgrunn er behov for endringer i praksis.

UDI har opplyst at de senest i forrige uke hadde en grundig gjennomgang av sikkerhetssituasjonen i Afghanistan ut fra den landinformasjonen som foreligger, men de har ikke funnet grunn til å endre sine tidligere vurderinger. Risikoen for sivile vurderes ikke som høy nok til at UDI kan erklære hele landet som utrygt.

Konsekvensen av en eventuell returstans vil bli at Norge har en mer liberal politikk enn Sverige, Tyskland og andre europeiske land. Det kan bidra til at flere afghanske asylsøkere kommer til Norge. Det kan også bety at afghanere som allerede oppholder seg ulovlig i andre europeiske land finner Norge mer attraktivt og at det kommer afghanske borgere hit fra hele Europa.

Jeg er også bekymret for at om Stortinget skulle gått inn i de konkrete sikkerhetsvurderingene i denne saken, så senkes terskelen for å gjøre det igjen senere. Skal vi opprettholde et forutsigbart og rettferdig asylsystem bør sikkerhetvurderingene gjøres av fagekspertisen, ikke basert på politisk skjønn.

For flere år siden var asylpolitikken i mye større grad gjenstand for politisk styring i saker som gjaldt enkeltpersoner og enkeltland. Det gjorde den kaotisk og uforutsigbar. Det er god grunn til at vi gikk bort fra politisk skjønnsmessige vurderinger og overlot enkeltvurderinger til ekspertisen.

Norge trenger å ha en streng, rettferdig og forutsigbar asylpolitikk. En skjønnsmessig overprøving av faglige vurderinger fordi man har et politisk ønske om oppmykning for én enkelt gruppe, er det motsatte av strengt, rettferdig og forutsigbart. Og det er uklokt.

Alle har et ansvar for Norges fremtid

 

En ny regjering eller et nytt Stortingsflertall vil bety at det blir en endring i den politiske kursen. Regjeringsskifter kan, i teorien, skje når som helst. Stortingsflertallet kan endres hvert fjerde år. Kursendring fordi det politiske grunnlaget er tilstede er en funksjon av demokratiet vårt. Det er bra.

Når man velges til Stortinget er det for å representere landets og folkets interesser. Min og Høyres tanke har alltid vært det gjøres ved å finne flertall for løsninger som gir mest mulig gjennomslag for den politikken partiet gikk til valg på. Hvis fireårsperioder kun skal brukes på å posisjonere seg før neste valg, bør man stille seg spørsmålet om man da representerer folkets interesser, eller sine egne.

Dersom slik posisjonering samtidig skulle medføre omkamper om alle viktige endringer som er gjort av tidligere regjeringer eller stortingsflertall, ville Norge være mer preget av ustabilitet og uforutsigbarhet enn vi har vært så lenge vi har hatt et parlamentarisk styresett.

Historisk har Høyre og Arbeiderpartiet, på hver sin side av norsk politikk, vært store nok til å sikre at hvis de to partiene var enige om en politisk kurs – så ville den ligge fast, selv om det ble regjeringsskifte – fordi det fortsatt ville være et flertall for den fastlagte kursen.

Dette har gitt en forutsigbarhet og stabilitet rundt viktige samfunnsspørsmål som blant annet skattesystem, pensjonssystem, forsvar- og utenrikspolitikk. Ikke fordi partiene har vært grunnleggende enige i spørsmålene, men fordi begge partier har vært villig til å inngå kompromisser som man kunne leve med. Kompromisser man inngikk fordi nasjonens interesser ble satt foran partienes interesser.

Uten brede kompromisser i Norge ville statens finanser, sikkerhetspolitikken og næringslivets rammevilkår vært mye mindre forutsigbare. Norge ville blitt vurdert som et mer ustabilt, og dermed mer sårbart land av fremmede krefter.

Når Jonas Gahr Støre nå signaliserer at Arbeiderpartiet etter valgnederlaget skal bli mindre konstruktive og kompromissvillige, og heller bli mer konfliktsøkende mener jeg det er dårlig nytt for landet og gal analyse. Hvis Arbeiderpartiet hadde stått opp for reformer om langtidsplanen for Forsvaret og politireformen, og stemt for en kommunereform de var for – så hadde heller ikke Senterpartiet hatt det spillerommet de fikk i valgkampen. Ap ville også sluppet lekkasjer til partier som forsvarte reformer Aps egne velgere ønsket, og som Ap var for – men velgerne fikk inntrykk av at de argumenterte mot.

I andre land har vi sett en utvikling mot en politisk kultur som er mer kompromissløs. Blanke seiere eller tap, er viktigere enn hensynet til nasjonens interesser. Det gir et mer splittet, mindre forutsigbart og mer dysfunksjonelt system. Denne splittelsen forplanter seg også nedover i samfunnet. Det skaper mer usikkerhet – men også ønske blant stadig mer polariserte velgere – om mer dramatiske samfunnsomveltninger ved nye politiske flertall.

Dersom viljen til å inngå, stå for og forsvare kompromisser forlates av Høyre eller Ap vil et viktig fundament i norsk politikk rakne. Da er de store og langsiktige forlikenes tid forbi. Man kan ikke være for brede forlik i posisjon og mot dem i opposisjon. Ingen andre partier vil akseptere at brede forlik kun skal inngås når ett av de to store regjeringsbærende partiene ser seg tjent med det, eller at de skal stå fritt til å hoppe av når meningsmålingene går dem imot.

Jeg har alltid ment at det lønner seg å holde stø kurs, selv om den politiske vinden tilsynelatende skifter. Det kan være krevende å stå i det når kritikken hagler, media retter et kritisk søkelys på avgjørelser og man ser at politiske motstandere scorer poeng på å være mot. For Høyre og Arbeiderpartiet har det vært et adelsmerke at man har vært villig til å stå i en storm, ikke oppføre seg som en værhane.

Det bekymrer meg hvordan vi skal være rustet til å håndtere mer eller mindre akutte kriser og de store langsiktige utfordringene, uten at Stortinget kan samles om brede kompromisser når det er nødvendig. Hva vil skje hvis vi får en ny finanskrise, en migrasjonskrise eller et annet sjokk mot det norske samfunnet – og håndteringen blir enda en brikke i et politisk spill, fremfor noe vi forsøker å løse i fellesskap?

Jeg vil advare mot at vi forkaster en politisk kultur som har gjort det mulig å oppnå stabilitet og forutsigbarhet i viktige spørsmål, selv om regjeringen går av og stortingsflertall endres. I en urolig verden trenger vi ikke mer uro på hjemmebane.

De neste fire år

Demokratiet har talt. Høyre, FrP, Venstre og KrF fikk fornyet tillit av velgerne. Jeg er glad for at velgerne ønsker en ny periode med den politikken vi fører sammen. Når har vi ansvar for å forvalte tilliten på en god måte.

I skrivende stund er det for tidlig å si hvordan samarbeidet de neste fire årene vil fungere rent praktisk. Men det oppdraget velgerne har gitt oss må vi løse på en god måte, uansett samarbeidsform. Min ambisjon at partiene i dagene fremover sammen går gjennom hva vi vurderer som de største utfordringene for Norge, hva vi mener er de viktigste prosjektene å løfte – og hvilket politisk grunnlag vi har for å løse dem sammen.

Velgerne har gitt oss mandat til å fortsette å modernisere Norge. Omstille norsk økonomi til å bli grønnere, smartere og mer nyskapende. Fornye, forenkle og forbedre offentlig sektor. Forsterke grunnlaget for sterkere økonomisk vekst og flere nye jobber. Etterleve forpliktelsene fra Paris-avtalen. Regjeringen vil invitere Stortinget til å sammen diskutere og finne løsninger på de store utfordringene vi har foran oss.

Basert på erfaringene fra fire år er jeg ikke i tvil om at det er samarbeidspartiene som er best egnet til å finne sammen og ta Norge gjennom de helt nødvendige endringene landet står overfor. Vi har gjennom fire år vist at når vi møtes i vår samlende enighet og skapende uenighet, så finner vi gode kompromisser for å ta Norge i den retningen vi ønsker.

En interessant erfaring fra de siste fire årene er at på vårt beste, så greier partiene sammen å finne løsninger som ingen hadde tenkt på før – og som gjør at vi greier å komme rundt den utfordringen det kan være at selv om man er enig i retningen, så kan man være uenig om virkemidlene. For de som brenner for politikk og tenker på politikk som det muliges kunst, er det svært tilfredsstillende å finne gode løsninger som ikke bare er kompromisser, men også politisk innovasjon.

For Høyre vil hovedprioriteringene de neste fire årene være kunnskap i skolen, skape flere jobber, trygg omsorg og raskere behandling, samt styrke forsvar og beredskap. Hvilket selvsagt ikke betyr det vil være våre eneste prioriteringer. Vi har også lagt frem blant annet ambisiøse planer for digitalisering, modernisering, en kompetansereform som sikrer at ingen går ut på dato, og tiltak for å styrke arbeidslinjen.

Selv om optimismen er tilbake i norsk økonomi og mange piler peker i riktig retning, kan vi ikke bli sedate. Norsk økonomi blir sterkere hvis den får flere bein å stå på. Vi gjør klokt i å øke investeringene i forskning, ny teknologi og digitalisering, slik at det kan skapes nye jobber også utenfor oljesektoren. Vi må også investere mer i veier og jernbane slik at folk kommer seg på jobb og varene kommer frem til kundene.

Det må lønne seg å jobbe og å skape arbeidsplasser. Bedriftene må settes i stand til å skape mer, ikke pålegges å skatte mer. Vi trenger flere jobber som bidrar til statsbudsjettet, ikke flere som lever av statsbudsjettet. Tersklene inn i arbeidslivet må bli lavere, ikke høyere.

Økt økonomisk vekst er likevel ikke alene nok til å sikre bærekraftig velferd og gi rom for nye satsinger. Vi må også ha mer modernisering og finne nye måter å løse utfordringene på. Enten vi får mer velferd ut av hver krone, eller vi får bedre resultater til en lavere pris, så er det uansett avgjørende at Norge blir enda bedre til å utnytte ressursene våre. Dette er spennende – men også krevende – arbeid. Motkreftene mot endringer er alltid store.

Høyre fikk et tydelig mandat fra våre velgere til å fortsette arbeidet med modernisering og omstilling. Slik vi har stått opp for nødvendige endringer i denne perioden, vil vi stå opp for nødvendige endringer i kommende periode.

De neste fire årene vil handle om alle partiene på Stortinget. Vårt demokrati er avhengig av at vi leter etter svakheter i hverandres politikk, at vi utfordrer hverandre gjennom å utvikle ulike løsninger på problemer, at vi fører en levende diskusjon om store – og små – spørsmål. Demokratiet og velgerne er avhengig av at vi bryner oss på hverandre.

Regjeringen vil sikkert oppleve å få flertallet på Stortinget mot seg, det er en del av parlamentarismen. Vi er avhengige av pressen som formidler politikkens innhold ut til folket. Jeg syns at vi jevnt over er velsignet med en presse i Norge, som viser og vier stor oppmerksomhet til politikken. Det er bra for demokratiet.

Vi har spennende tider foran oss. Ingen kan med sikkerhet si hva som vil skje i løpet av perioden, og jeg er ikke glad i å spekulere. Men jeg er trygg på én ting: Vi har et robust demokrati, vi har samfunnsinstitusjoner som bidrar til å sikre stabilitet. Norge kan håndtere utfordringene vi kjenner til, og vi vil evne å håndtere det ukjente.

Store oppgaver venter. Jeg gleder meg til å ta fatt på dem. Takk for tilliten.

En takk til deg som stemte Høyre

Kjære deg som stemte på Høyre ved årets valg. Tusen takk. Den tilbakemeldingen varmer, og gjør meg som partileder stolt.

Nå har jeg vært statsminister i fire år. Vi har opplevd det mest alvorlige fallet i olje- og gassprisene på 30 år. Det har skapt utfordringer. Men nå ser vi at ansvarlig økonomisk politikk, nye ideer og bedre løsninger i offentlig sektor har tatt oss over den verste kneika. Vi har vist at vi kan levere resultater og har hatt tro på politikken vår.

Jeg er motivert for fire nye år med politikk som skal gjøre det enda bedre for hver og en av oss å bo i Norge. Politikk som ser muligheter, ikke begrensninger. Til deg som stemte Høyre. Dette er noe av det vi skal jobbe for:

Pasientenes helsetjeneste

Jeg vil stå på videre for at vi skal ha fritt behandlingsvalg, som gir noen av de svakeste i vårt samfunn større makt og innflytelse i sin kamp mot rusmisbruk og psykiske lidelser. For Tonje Karna Finsås (33) var dette tilbudet et spørsmål om liv og død.

Vi har sett at det å organisere kreftbehandlingen annerledes, med en tydelig plan og én kontaktperson har vært en stor suksess. Mie var så fornøyd med “pakkeforløp for kreft” at hun kjøpte musserende til kirurgen. – Legene og sykepleier har hele tiden fortalt meg hva som kommer til å skje, og det har gjort meg så trygg som det er mulig å være i en slik situasjon, sa hun til Aftenposten i 2015.

Nå vil vi lage “pakkeforløp” på flere områder, som innen psykisk helse og rus. Det sosiale sikkerhetsnettet vårt skal bli bedre til å ta vare på dem som trenger det aller mest, ung som gammel. Helsekøene skal videre ned, og du skal få raskere behandling. Helsetjenesten skal sette mennesket foran systemet.

Eldre

Vi får stadig en befolkning med flere eldre. Høyre kommer til å jobbe videre med kvalitetsreformen for eldre, «Leve hele livet». Dette er en litt annerledes reform, hvor vi samler gode og kreative løsninger i eldreomsorgen rundt i landet og setter dem i system. Et eksempel er det vi i felleskap har fått til på flere sykehjem nå: Flytte middagen til middagstid. Sykepleier Mohsen Jamei ved Bjørkelia bokollektiv hadde ideen.

Nå melder stadig flere sykehjem at de eldre spiser mer, sover bedre og tar mindre medisiner etter at dette grepet ble tatt. Dette er et godt eksempel på en ny idé som ble en bedre løsning. Slike løsninger er gode og koster ingenting. Målet med reformen er å sikre at eldre kan mestre sin egen hverdag, enten de bor hjemme eller på sykehjem. Vi kommer til å se på mat, aktivitet, medisinbruk, og sammenheng i omsorgen.

Flere jobber

Høyre skal legge til rette for at det skapes flere jobber i privat sektor. Vi trenger flere som bidrar inn i statsbudsjettet, ikke flere som skal leve av statsbudsjettet. Mer inn i felleskassen gir oss mulighet til å bruker mer penger på velferd til dem som trenger det aller mest.

Transport

Vi har lagt frem en transportplan for fremtidens Norge som vi skal følge opp. Det vil gi mer vei og bane i hele Norge.

Tidlig innsats

Alle barn skal glede seg til å gå på skolen fordi trivsel er en forutsetning for mestring. Vi skal gjøre mer av det vi vet virker i skolen for å forhindre at gutten på bakerste rad slutter å rekke opp hånden. De første skoleårene er avgjørende, og det er nettopp her vi skal sette inn de store ressursene den neste perioden. Vi skal sikre at alle skoler har en ekspert på tidlig lese- og skriveopplæring, spesialpedagogisk kompetanse og vri ressursene fra sent til tidlig i skoleløpet.

Inkludering

Inkludering av nye medborgere er avgjørende. Alle som bor i Norge må oppleve at vårt samfunn gir de som jobber og står på, mulighet til å lykkes. Det viktigste vi kan gjøre er å sørge for at nye borgere kommer raskt i jobb, og ikke blir stående utenfor samfunnet. Derfor håper jeg flere arbeidsgivere tar min oppfordring om å gi noen med hull i CVen en ny sjanse. Jeg håper at vi alle i fellesskap også bidrar. Hils på en ny nabo, og ta imot flyktningene på en god måte.

Trygghet

Du og dine nærmeste skal kunne føle dere trygge i Norge. De siste årene har vi opplevd at terror og trusler har kommet tettere på. Forsvaret, politiet og beredskapen vår skal rustes opp og moderniseres. Vi er allerede godt i gang. Denne perioden skal vi blant annet ansette 1500 flere politifolk.

Klima

Vi har en viktig klima-agenda som skal gjennomføres, og vi vet at oljeinntektene kommer til å bli mindre. Løsningene skal vi finne sammen med mange flere, men vi har fått oppgaven om å lede dette arbeidet. Det skal vi levere på. Takk for at du stemte på Høyre.

Foto: NTB Scanpix/Heiko Junge