Hvor skal grensen gå?

Foto: Cecilie V. Jensen / Høyre

Ny teknologi utfordrer oss på mange områder.

Bioteknologi gir oss muligheter til å behandle flere og gi bedre verdighet. Samtidig utfordrer  utviklingen oss også på de etiske spørsmålene om hvor grensene går, hva den enkelte skal bestemme og hva samfunnet må bestemme. De siste månedene har flere tema vært løftet:  Både grensene for selvbestemt abort og aktiv dødshjelp.

Står fast på dagens abortlov
For meg er Høyres standpunkt om at det i slike saker er etikken som må styre politikken og ikke teknologien. Selv om vi kan og vet mer er det grenser for hva vi skal ta i bruk. Å lete etter genfeil og sykdommer med tidlig ultralyd er et eksempel på at teknologi og ikke etikken blir styrende for politikk. Derfor er jeg glad for Høyres tydelige nei.  

Høyres sentralstyre vedtok  i begynnelsen av september at vi står fast på dagens abortlov, og avviser alle forslag om å utvide tidsperioden for selvbestemt abort. Når KrF nå sier de er en garantist mot abort opp til 24 uke, så er de altså ikke alene.

Sterk imot aktiv dødshjelp
Det er ikke bare ved livets begynnelse dilemmaene er store , også ved slutten kommer det nye.Norske pasienter er i sin fulle rett til å velge å avslutte eller ikke sette i gang livsforlengende behandling. Et slikt valg kan innebære at man lar livet få en naturlig slutt.

Aktiv dødshjelp innebærer derimot at det offentlige bistår i døden til et menneske som ellers ville vært i live. Samfunnet sier med andre ord at det er et reelt alternativ for den offentlige helsetjenesten å hjelpe deg til å dø. Det er svært problematisk og jeg er sterkt imot.

En sentral del av legeetikken er å verne menneskers helse; helbrede, lindre og trøste. Aktiv dødshjelp, der legen selv tar livet av pasienten, innebærer en dramatisk endring av helsetjenestens formål og verdier. Den norske legeforening og Norsk sykepleierforbund er derfor tydelige i sin motstand mot aktiv dødshjelp.

Tilhengere av aktiv dødshjelp trekker ofte frem at aktiv dødshjelp bør innføres for å hjelpe mennesker som lider av fryktelige smerter, og som uansett skal dø om kort tid. Men ifølge en undersøkelse fra delstaten Oregon i USA, som innførte aktiv dødshjelp i 1997, var det under en fjerdedel som svarte at det å unnslippe lidelse var årsaken til valget de tok. Hele 40 % svarte at årsaken var at de følte seg som en byrde for familie og venner. Det er trist lesing.

Mennesker har en ukrenkelig verdi
Enkelte syke føler seg dessverre som en byrde. Aktiv dødshjelp vil medføre et umenneskelig press på noen som allerede har det tøft nok. De ser jo hvor hardt sykdommen deres går utover deres nærmeste. Og alternativet om at livet deres kan avsluttes ligger der. Men de vil jo egentlig ikke dø.

Slik kan vi ikke ha det. Mennesker har en ukrenkelig verdi, uavhengig av helsetilstand.

Skulle man åpnet for aktiv dødshjelp, melder det seg raskt mange andre vanskelige spørsmål.

Skal barn kunne benytte aktiv dødshjelp? Hvilke lidelser skal kunne kvalifisere for dødshjelp – kun fysisk sykdom, eller også psykisk sykdom? Hva om man har lang forventet levetid, men livskvaliteten er dårlig? Eller skal man få hjelp til å dø om man rett og slett er lei av livet?

Dette er ikke bare retoriske spørsmål. Det er reelle problemstillinger som har dukket opp i samfunn med aktiv dødshjelp. I Nederland har de etter hvert satt en nedre aldersgrense for aktiv dødshjelp på 12 år. I Belgia har de ikke noen aldersgrense i det hele tatt. Nederlands regjering annonserte i 2016 at de skulle legge frem en lovendring som åpnet opp for at eldre, livstrette mennesker også skulle kunne få aktiv dødshjelp. Kriteriene for aktiv dødshjelp har stadig blitt utvidet. Hvor skal grensen egentlig gå?

Vi skal ikke gi opp mennesker
La oss heller ikke glemme at noen kan bli friske av svært alvorlige og smertefulle tilstander. Slik som personer med alvorlig kreft som man ikke trodde skulle overleve, men der nye, innovative medisiner eller behandlingsmåter blir tilgjengelig. Det er en grunnleggende verdi for Høyre å ikke gi opp mennesker, selv når utsiktene er som mørkest.

Menneskers ønske om aktiv dødshjelp må møtes med livshjelp. I livets sluttfase trenger man lindrende behandling og omsorg, og en verdig avslutning på livet.

Regjeringen jobber aktivt med å bedre tjenestene til mennesker i livets siste fase uavhengig av diagnose, alder og andre forhold.

Aktiv dødshjelp bør aldri være svaret.

Leve hele livet

Knut Breirem har gjort klart for dame-besøk. Hjemme i leiligheten på Stovner har 97-åringen dekket på stuebordet med kaffeservise, sjokolade og konfekt. Det står ikke på serveringen da eldreminister Åse Michaelsen og jeg kom for å høre hans historie mot slutten av februar. Vi er nemlig på jakt etter gode innspill til eldrereformen Leve Hele Livet. – Jeg liker å ordne meg selv, handle inn varer, lage mat og være selvstendig, sier Knut før han peker på sjokoladeskålen; – ikke spar på kaloriene, hversågod!

Denne våren skal regjeringen presentere Leve hele livet – en kvalitetsreform for eldre. Mennesker som har levd et langt liv, og som har behov for hjelp, skal ha et liv med både verdighet og med mening. Målet med Leve hele livet er at eldre skal få bedre hjelp og støtte til å mestre livet.

De eldre skal ha trygghet i hverdagen, god livskvalitet og hjelp til det som betyr aller mest for dem. Leve hele livet skal handle om de grunnleggende tingene som oftest svikter i tilbudet til eldre: mat og måltider, aktivitet og fellesskap, helsehjelp og sammenheng i tjenestene.

Vi trenger en ny og annerledes reform fordi vi ser at kvaliteten på tjenestene til eldre varierer for mye, både mellom kommunene og innad i kommunene. Sånn har det vært veldig lenge. Ulike regjeringer har forsøkt mange grep for å gjøre noe med det, men ingen har lykkes helt. Derfor må vi tenke nytt.

I arbeidet med Leve hele livet har vi reist landet rundt og lyttet til de med skoene på. Vi har snakket med eldre og pårørende, fagfolk og frivillige, og med engasjerte ansatte i kommunene. De har blitt spurt om hvordan vi bedre kan dekke eldres grunnleggende behov. Leve hele livet er en annerledes reform nettopp fordi den bygger på kommunenes egne erfaringer om hva som fungerer og hva som ikke fungerer.

Et av hovedområdene i Leve hele livet handler om sammenheng i tjenestene. Vi vet at mange eldre kjenner på utrygghet og bekymringer fordi sykehus og kommunen ikke snakker godt nok sammen. De opplever kanskje at de blir kasteballer i systemet, og ikke får god nok oppfølging i kommunen etter utskrivelse fra sykehus. Det er alvorlig, og rammer særlig de skrøpeligste eldre.

Det er på grunn av dette vi har reist for å besøke Knut hjemme på omsorgsboligen på Stovner. Oslobydelen har de tatt tak i dette problemet, og etablert såkalte vurderingsteam. De skal sørge for et systematisk samarbeid med sykehuset ved inn- og utskrivning av pasienter, og sikre at pasienten får et skreddersydd behandlingstilbud etter utskrivning fra sykehuset. Dette gir den eldre muligheten til å mestre hverdagen i eget hjem og hindrer unødvendige reinnleggelser i sykehus. En sentral oppgave for vuderingsteamet er å sørge for at de eldre får riktig kosthold og at de er aktive. Knut har faste kurong-dager med gutta, og trener jevnlig

“Jeg har en ergometersykkel stående på naborommet, og den er plassert slik at jeg kan se ut av vinduet når jeg trener. De maser litt på at jeg skal trene og jeg liker jo å holde meg aktiv. Men jeg er ikke så glad i den treningen nede sammen med de andre eldre for da sitter vi på stoler og trener. Det er jeg ikke så glad i”, smiler 97-åringen med glimt i øyet.

Dette er et ganske unikt tilbud, og her er Stovner til inspirasjon for andre kommuner. Slike eksempler er interessant for regjeringen i arbeidet med Leve hele livet. Sammen med eldre- og folkehelseminister, Åse Michaelsen, dro jeg denne uken på hjemmebesøk til 97 år gamle Knut i Stovner bydel. Her fikk vi høre om Knuts erfaringer med helse- og omsorgstjenesten i bydelen både før og etter sykehusinnleggelse. Han fortalte om hvordan han klarte å mestre hverdagen i sitt eget hjem ved hjelp av dette spesielle tilbudet.

97 år gamle Knut Breirem er tydelig på en ting: Han trives best hjemme. Mange eldre ønsker å bo lengst mulig hjemme, og trenger hjelp og støtte som gjør det mulig. Det vil regjeringen legge til rette for. Jeg gleder meg til å presentere regjeringens nye kvalitetsreform for eldre, slik at flere eldre kan få leve hele livet.