FNs migrasjonsplattform

FN-bygningen i New York.
FN-bygningen i New York. Foto: United Nations.

Vi trenger et felles utgangspunkt for å håndtere flyktning-situasjonen i verden. Derfor har Norge sagt ja til å slutte seg til FNs migrasjonsplattform. Men enigheten gir ikke Norge nye forpliktelser. 

Det er om lag 260 millioner migranter i verden, og debatten om innvandring preger den politiske dagsorden i mange land. Med befolkningsøkning, klimaendringer, krig og konflikt trenger verdenssamfunnet generelle kjøreregler. I den nye FN-plattformen er det enighet om at strømmen av irregulære migranter må bringes under kontroll.

Under forhandlingene om plattformen har Norge hatt klare budskap. Vi har vært opptatt av å få til ordninger for retur, at vi fortsatt kan skille mellom lovlige og ulovlige innvandrere. Plattformen er ikke juridisk bindende, og det er fortsatt nasjonale myndigheter som har kontroll over egen innvandringspolitikk.

Vi er fornøyd med å ha fått gjennomslag for mange av våre prioriteringer. Likevel skulle vi gjerne sett at plattformen gikk enda lengre på enkelte områder, for eksempel nye steg på retur og systemer for å begrense eksport av velferdsytelser.

Men dette er den plattformen man har greid å komme til bred enighet om internasjonalt, og den vil styrke muligheten for videre samarbeid. Et tettere samarbeid med opprinnelseslandene vil gjøre vårt arbeid med å returnere dem som har fått avslag enklere.

Den nye plattformen har bred oppslutning internasjonalt. Alle de nordiske landene, samt nære samarbeidsland som Tyskland og Storbritannia vil slutte seg til plattformen.

Her i Norge har Fremskrittspartiet markert sin motstand og da regjeringen behandlet saken sa de seg uenig i regjeringens beslutning. FrP frykter plattformen kan begrense Norges handlingsrom i innvandringspolitikken. Dersom saken skulle vært behandlet i statsråd, ville Frp tatt formell dissens, slik det har vært gjort i enkelte saker i tidligere regjeringer.

Plattformen er ikke juridisk bindende. I stedet framhever den at hvert enkelt land har selvstendig rett til selv å fastsette sin innvandringspolitikk og sine regler for hvilke utenlandske borgere som skal ha rett til innreise og opphold. Mange av tiltakene er rettet inn mot land som i liten grad har utviklet gode ordninger for migrasjonshåndtering.

Norge har allerede gode ordninger for å håndtere migrasjon. Derfor vil mange av tiltakene ikke være relevante for oss. Vi vil fortsette med den regulerte og kontrollerte innvandringen til Norge og beslutter selv hvem som skal få opphold her. Vi legger til grunn at vi ikke påtar oss noen forpliktelser til å liberalisere innvandringspolitikken.

Selv om Norge vil slutte seg til, kommer vi til å klargjøre hvilken forståelse av teksten Norge legger til grunn på en rekke punkter.

Dette vil Norge også tydeliggjøre i form av en stemmeforklaring til FN:

  • Plattformen tillater landene selv å regulere innvandringen. Selv om plattformen anerkjenner at alle migranter, både de regulære og de irregulære, har grunnleggende rettigheter og at disse må respekteres fullt ut, tillater den landene å forbeholde visse rettigheter og velferdsgoder til de regulære migrantene.
  • Plattformen har som mål at landene skal ha gode og fleksible regler for regulær migrasjon. Dette gjelder både for arbeidsmigranter og familiegjenforening. Norge legger her til grunn at våre regler allerede gir gode muligheter for å fylle behovet for utenlandsk arbeidskraft og er i samsvar med folkerettens bestemmelser om retten til familieliv. Vi anser derfor at plattformen ikke gir grunn til å endre de norske reglene på disse områdene.
  • Plattformen aksepterer at landene noen ganger må bruke tvangsmidler for å kontrollere migrasjonen. Fra norsk side legges det til grunn at internering av utlendinger kan være nødvendig i noen tilfeller, også av mindreårige, men da som en siste utvei og for et kortest mulig tidsrom.
  • Plattformen bygger på at alle land har en folkerettslig forpliktelse til å ta tilbake egne borgere som er nektet opphold i andre land, og forplikter landene politisk til å samarbeide om retur. Inngåelse av tilbaketakingsavtaler nevnes som et godt eksempel på tiltak for å nå målet om bedre samarbeid om retur. Dette er et element i plattformen som Norge aktivt vil ta i bruk.
  • Plattformen legger opp til at landene skal gjøre det mulig for migranter å nyttiggjøre seg opptjente velferdsgoder i de tilfeller de velger å flytte til andre land. I mange land har migranter sterkt begrensete velferdsgoder, og det er strenge regler for eksport. Norge anser det som urimelig å tolke plattformen dithen at migranter skal få utvidet eksportadgang for norske velferdsgoder.

Global migrasjon er en av de største utfordringene verden står ovenfor, og det er helt avgjørende at vi finner løsninger i fellesskap mellom land. Derfor er plattformen fra FN viktig.

For Norge er det helt naturlig å være med på dette internasjonale samarbeidet, både for å ta vår del av et globalt ansvar, og for å opprettholde kontroll over våre egne grenser.

EØS sikrer norsk velferd

Faller EØS-avtalen bort, vil ledigheten øke, verdiskapingen synke og velferden svekkes.

EØS-avtalen dreier seg om mer enn handel og markedsadgang. Avtaleverket sikrer oss like rettigheter som forbrukere når vi handler varer og tjenester. Det gjør at vi fremfor 31 ulike nasjonale regelverk om en vare eller tjeneste, har ett. Noe som er forenklende for både næringsliv og forbrukere.

Den gir også norske borgere rettigheter til å bo, reise, jobbe, studere og få helsehjelp i EØS-området. Det er EU som har sikret at tidligere sjokkregninger på mobilbruk på ferie nå er historie, ikke mobilselskapene.

Gjennom avtalen får vi tilgang til EUs indre marked. Dermed utvides hjemmemarkedet til norske bedrifter fra fem til 500 millioner personer, og fra i underkant av 300.000 til over 26 millioner foretak. Vi eksporterte varer og tjenester til EØS-området for nærmere 280 milliarder kroner i 2017.

Cirka 80 prosent av all vår eksport går til EØS-området. EØS-avtalen gir norske bedrifter rett til å delta i offentlige anskaffelser i det indre marked. Disse anskaffelsene har en verdi på cirka 420 milliarder euro per år. Europa er også det viktigste markedet for norsk skipsfart.

Dersom EØS-avtalen faller bort, vil vår handelsrelasjon med EU bygge på handelsavtalen med EF fra 1973 og WTO. Handelsavtalen fra 1973 er en gammeldags handelsavtale med et svært begrenset virkeområde. Den regulerer bare handel med produkter – i praksis industrivarer.

De generelle WTO-bestemmelsene gir også norske forbrukere og bedrifter vesentlige dårligere vilkår enn EØS-avtalen.

I praksis betyr det at norsk næringsliv vil møte helt andre barrierer i Europa. For eksempel vil over 200 vogntog med sjømat som daglig passerer grensen til EU, bli gjenstand for EUs veterinærkrav og full grensekontroll.

Alle varepartier som skal inn i EU må få utstedt helsesertifikater. Det vil gi økte kostnader og ventetid. Norske bedrifter vil ikke kunne delta i offentlige anskaffelser.

Skjer dette, vil konsekvensene for norsk næringsliv være katastrofale. Norge er et lite land som har bygget sin velferd på handel med andre land. I en tid med reell fare for handelskrig blir derfor en avtale med vårt suverent største marked enda viktigere.

Det så vi da Europakommisjonens president Jean-Claude Juncker sa at Norge ikke vil rammes av en straffetoll på stål og aluminium, som kan ilegges andre land utenfor EU.

EØS-avtalen kan falle bort på to måter. Enten ved at Norge sier den opp, eller ved at vi ved å si nei til rettsakter fra EU gjennom reservasjonsretten, opplever at hele EØS-avtalen eller området det gjelder settes ut av spill. Det vil ha større konsekvenser enn at ting forblir som i dag.

At Norge sier opp EØS er lite sannsynlig. Jeg er mer bekymret for at det er sterkere tendenser til politisk bevegelse i retning av å bruke reservasjonsretten.

Erfaringene fra brexit så langt tilsier at hvis vi legger ned veto, vil det få store konsekvenser. EU aksepterer ikke at Storbritannia plukker noen rettigheter som de ønsker, samtidig som de ikke vil akseptere de plikter som følger med.

Et forpliktende samarbeid innebærer både rettigheter og plikter – dette gjelder også for Norge.

Derfor bekymrer det meg at ulike partier er i bevegelse om EØS. Flere partier har varslet motstand mot EUs fjerde jernbanepakke og planene om et felles europeisk arbeidsmarkedsbyrå. Jernbanepakken er et godt eksempel på hva slags Europa vi har takket være EU.

Mens man tidligere bevisst bygget jernbanen for at det skulle være vanskelig å kjøre tog mellom land, av frykt for militær invasjon, vil man nå gå motsatt vei. Effekten blir at tog kan konkurrere med fly som et effektivt reisemiddel på kontinentet, på en helt annen måte enn før. Noe som vil bidra til lavere utslipp av klimagasser.

Derfor skal man blant annet implementere standardiserte tekniske løsninger. Den andre delen av jernbanepakken handler om å avholde konkurranse ved kjøp av offentlige persontransporttjenester. I Norge har vi erfaring med dette på Gjøvikbanen.

Transportøkonomisk institutt konkluderte allerede i 2010 med at det ga lavere kostnader for det offentlige og bedre tilbud til passasjerene, uten at det gikk på bekostning av de ansattes lønns- og arbeidsbetingelser.

Et felles europeisk arbeidsmarkedsbyrå kan bli et godt bidrag til å bekjempe grensekryssende arbeidslivskriminalitet. Likevel er det varslet motstand også mot dette.

Tidligere var det bred konsensus om at EØS var en stolpe i norsk politikk. Nå kan den være i ferd med å rives opp. Partiene som bidrar til det, står i praksis for en politikk som vil svekke jobbene og velferden