Norge leder an for bedre helsetjenester til verdens fattige

Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen /Høyre

Vi skal bidra med tre milliarder kroner til barne- og kvinnehelse i utviklingsland.

Det er noe av det smarteste Norge kan gjøre for å oppnå bærekraftig utvikling.

Når jenter får barn
Hver eneste dag blir 33 000 jenter under 18 år giftet bort. Mange av disse jentene får ikke bestemme hvem de skal gifte seg med, hvor mange barn de skal få, eller når de skal få dem – det som for oss er grunnleggende reproduktive rettigheter.

Når jenter får barn, er sjansen stor for at de slutter på skolen. Da går de ikke bare glipp av verdifull undervisning som gjør at de kan lære å lese og skrive. De mister også muligheten til å forsørge seg selv, sin familie, og sjansen er liten for at de noen gang vil nå sitt fulle potensial.

Frarøvet muligheten til å fylle fem år
Å bære frem et barn i et utviklingsland er ikke som i Norge. Mens vi har tilgang på helsetjenester i verdensklasse, jevnlige kontroller og trygge, rene fødestuer med kompetent helsepersonell, kan et svangerskap og en fødsel være direkte farlig i verdens fattigste land. Særlig når den gravide selv er et barn.

830 kvinner dør hver eneste dag på grunn av komplikasjoner knyttet til graviditet og fødsel. Bare i dag vil nesten 15 000 barn bli frarøvet muligheten til å fylle fem år. Hvert eneste år dør 5 millioner mødre og barn av sykdommer som lett kunne vært unngått.

Årsaken er at to milliarder mennesker lever i land som bruker altfor lite penger på helsetjenester, ofte så lite som en tredjedel av det som skal til for å tilby helt grunnleggende helsetjenester til hele befolkningen.

Det er på tide å få alle verdens land med på en dugnad for å investere i grunnleggende helsetjenester!

Gode helsetjenester til alle

I 2015 tok jeg, sammen med Canada, FN og Verdensbanken, initiativ til et nytt verktøy for å øke helseinvesteringene i utviklingsland og for å nå bærekraftsmålet om gode helsetjenester til alle mennesker i alle land. Det virkemiddelet er GFF – den globale finansieringsfasiliteten.

Norge vertskap for påfyllingskonferansen til GFF. Målet for konferansen var å samle inn rundt én milliard amerikanske dollar til barne- og mødrehelse gjennom GFF. Representanter for nesten 20 land var tilstede, og jeg annonserte Norges bidrag på 600 millioner kroner per år til og med 2023.

Sammen nådde vi målet. Vi lyktes med å mobilisere mer enn 1 milliard dollar til bedre helsetjenester for barn, ungdommer og mødre!

Å investere i mennesker

GFF handler om å investere i mennesker. Å gi befolkningen i et utviklingsland helsetjenester, er noe av det smarteste vi kan gjøre for å oppnå bærekraftig utvikling. En frisk befolkning kan gå på skole, jobbe og betale skatt – viktige forutsetninger for at et land en gang skal kunne klare seg uten bistand. Men viktigst av alt: En frisk befolkning kan leve gode og meningsfylte liv.

For fri og rettferdig handel

Kommentaren stod på trykk i DN 20.april

Globalisering og en friere verdenshandel har gitt fantastiske resultater. Nå må vi forsvare hva vi har oppnådd.

Handel på tvers av landegrensene har gjort verden rikere, fredeligere, mer demokratisk og tryggere. Vi kan tillate oss å være mer ambisiøse og optimistiske på vegne av verdens utvikling enn vi har vært noen gang før. Derfor må vi forsvare ordningene og institusjonene som har gjort fremgangen hittil mulig.

Da FN vedtok tusenårsmålene i 2000 var ett av dem å halvere andelen mennesker som lever i ekstrem fattigdom innen 2015. Målet ble innfridd i 2010. I et lenger perspektiv har utviklingen vært enda mer utrolig. I 1966 levde halve verden i ekstrem fattigdom. I 2017 var det redusert til 9 %. Fra 1990 til i dag er barnedødeligheten halvert og sult redusert med 40 %.

Tusenårsmålene er erstattet av bærekraftsmålene. De er enda mer ambisiøse. Blant annet skal ekstrem fattigdom og sult utryddes. Rent vann og gode sanitærforhold skal være tilgjengelig for alle. Klimaendringene skal bekjempes.

Felles for alle FNs bærekraftsmål, er at vi trenger en fortsatt god økonomisk utvikling globalt for å nå dem. Det får vi ikke, uten at flere land tar del i verdenshandelen. Hvis vi vil selge vår olje, gass, laks skip og mye annet som verden trenger, så må vi skjønne at verden vil selge sine klær, mobiltelefoner og biler til oss. Vi lager og selger de vi er gode til. Andre lager og selger ting de er gode til. Resultatet er i sum høyere levestandard og flere jobber. Det er en løsning alle land vinner på.

Handel og samarbeid er ikke bare viktig for land som skal løfte befolkningen ut av fattigdom. Det er også viktig for Norge. Vi er ikke rike fordi vi lager alt selv, men fordi vi først og fremst lager og selger ting vi er så gode på at verden er villig til å betale godt for det. Hvis andre land bygger barrierer mot norske varer, som gjør at vi selger mindre – så blir vi fattigere. Og norske arbeidsplasser vil forsvinne.

Derfor er det sterkt bekymringsfullt å lese i DN at representanter for kinesiske myndigheter sier de er klare for handelskrig. Selv om beskjeden er rettet mot USA, ikke Norge, så vil vi kunne bli fanget i kryssilden. Proteksjonistiske tiltak og tollmurer fra én part utløser motreaksjoner fra andre. En global handelskrig er det siste verden – og Norge – trenger. Heldigvis deler mange vår bekymring. Bare de siste ukene har jeg diskutert ønsket om å bevare en fri verdenshandel med ledere som presidentene i Mexico og Colombia og statsministeren i India.

Handelskrig og straffetoll vil føre til svakere økonomisk vekst, i verste fall resesjon. Det gir mer fattigdom og nød. Veien til en mer konfliktfylt verden blir kortere. Det har vi opplevd før. Derfor støtter vi opp om et forpliktende internasjonalt samarbeid og institusjoner som sikrer kjøreregler mellom land fordi vi i det lange løp er best tjent med en verden hvor handelen skjer så fritt som mulig, og hvor konflikter løses rettferdig.

Globalisering og frihandel er ikke problemfritt for enkeltmennesker. De kan oppleve at jobber flyttes og utkonkurreres. Det er lett å forstå at de som opplever negative konsekvenser på kroppen, mener proteksjonisme er å foretrekke. For samfunnet er det likevel flere fordeler enn ulemper. Med en politikk for omstilling, kompetanseheving og trygge sosiale sikkerhetsnett er ikke utfordringene uoverkommelige. Uten skapes det grobunn for sterke strømninger mot globalisering og frihandel.

Behovet for omstillingspolitikk drives ikke bare av endringer som følge av handel mellom land. I Norge vil oljen og gassens betydning for økonomien avta, samtidig som vi utfordres av de samme kreftene som alle andre moderne økonomier, særlig digitalisering, robotisering og klimaforpliktelser. Vi ser det, og handler. Regjeringen har lagt frem en digital strategi for Norge, vi er i gang med å utrede fremtidens kompetansebehov og hvordan utdanningssystemet kan tilpasses. Samtidig vet vi at å lære hele livet blir sentralt fremover. Derfor er vi allerede i gang med å tilrettelegge for at mennesker kan kombinere jobb og familieliv, med å tilegne seg ny og oppdatert kompetanse. Vi arbeider for å kutte klimautslippene samtidig som vi opprettholder økonomisk vekst.

Vi kan ikke stenge verden ute, uten å stenge oss selv ute fra verden. Derfor må vi forsvare avtaler som sikrer oss rettferdige rammevilkår og likebehandling med andre. Alternativet er å bli behandlet ulikt. Det betyr ikke nødvendigvis å bli behandlet bedre enn andre, for å si det forsiktig.