Om særaldersgrensene, igjen

Jeg takker for mange kommentarer, spesielt til innlegget om særaldresgrensenes urimelighet.

Siden mange av dere har argumentert for at noe fysisk arbeid er tyngre enn annet og derfor bør ha lavere arldersgrenser, vil jeg si at jeg faktisk er enig i at man skal kunne gå av ved tidligere tidspunkt i enkelte yrkesgrupper – særlig av helsemessige årsaker. Problemet med særaldresgrensene er at det i stor grad utvikler seg til å bli en regel at man slutte, og ikke at man kan slutte. Abrahamsensaken viser jo dette, når en av våre erfarne politifolk blir bedt om å slutte og ikke blir tilbudt å stå lengre i jobb. Et problem er at arbeidsgiver (staten) ikke spør om man vil stå lengre, en annen ting er at det blir økonomisk veldig lite lønnsomt å fortsette med det man er mest kvalifisert for.

Jeg var nylig på Ringsaker lensmannskontor som leide inn igjen pensjonert politifolk for 80 kroner timen fordi det er det de maksimalt har lov til å betale. Vi flytter i dag god politifaglig kompetanse fra politiarbeid til annet arbeid. Jeg synes ikke det er god bruk av god kompetanse. Vi må derfor finne mer fleksible løsninger for dette. Jeg skjønner at grupper som har fremforhandlet gode ordninger vil kjempe for disse. Men kanskje vi kan finne gode mellomløsninger som gjør at politi og annet ikke mister kompetansen?

Er du enig med deg selv, Jens?

På folkemøtet i Bergen denne uken var statsministeren usedvanlig uklar i sine uttalelser om valgfrihet. Jens Stoltenberg mente at private innslag i omsorgssektoren var bra. Valgfrihet var han for. Det var markedstenkningen han var motstander av.

Men hva mener du egentlig, Jens?

Et kommunalt sykehjem og et privat sykehjem drives jo etter nøyaktig de samme grunnprinsippene. De som jobber der er utdannet ved de samme utdanningsinstitusjonene, de må forholde seg til de samme utfordringene i hverdagen og hendene deres er like varme og omsorgsfulle uansett hvor man jobber.

Alle som jobber på et sykehjem må prioritere tiden sin, forholde seg til beboerne med den samme verdighet og respekt uansett hvor lønnslippen kommer fra. Det er uansett kommunen som finansierer og har ansvaret for tjenesten.

Forskjellen på Høyre og Arbeiderpartiet er at Jens Stoltenberg vil ha valgfrihet for de som har råd til å kjøpe seg helprivate tjenester, mens jeg vil ha valgfrihet for alle – uavhengig av størrelse på lommeboken.

Når det kommer til valgfrihet og private løsninger har Arbeiderpartiet alltid stått på bremsen. 

Problemet til Ap er at partiet bruker all tiden sin på å bekjempe private som yter god, populær og flott omsorg – i stedet for å bruke kreftene på å skape en god offentlig omsorg.

    ·       Ap har bekjempet private sykehus. Nå vokser sykehuskøene.

    ·       Ap har bekjempet privat rehabilitering. Nå vokser rehabiliteringskøene.

    ·       I Trondheim la de ned de beste private sykehjemmene. Nå har pårørende startet geriljaaksjon mot situasjonen i eldreomsorgen.

Som Ap-ordføreren sa om de private sykehjemmene før hun stengte dem: ”Det er fint at de eldre har det bra der, men det er ikke det som er poenget!”

Men hva er poenget, hvis ikke det er at de eldre skal ha et best mulig tilbud?

Ap-styrte Askøy kommune har skjønt det. Nedre Eiker, der Ap har styrt i 100 år, har skjønt det. Odvar Nordlie mener det samme. Miljøvernminister Helen Bjørnøy mente det samme før hun ble miljøvernminister. Til og med Jens Stoltenberg mente det samme for seks-syv år siden! Da advarte han mot ”å gjøre private alternativer til et spørsmål om ideologi, og mot å holde fast ved løsninger som ikke fungerer.” Jeg kunne ikke sagt det bedre selv!

Spørsmålet er om Jens Stoltenberg er enig med Ap-ordføreren i Trondheim, eller det han selv sa for seks-syv år siden?