Særaldersgrensenes urimelighet!

Med stort press i arbeidsmarkedet følger en del utfordringer. Mangel på arbeidskraft gjør det bekymringsfullt at ikke staten står i bresjen for å beholde gode og kompetente arbeidstakere så lenge som mulig. Også hensynet til arbeidstakeren selv tilsier at reglene bør mykes opp og at individuelle vilkår bør spille en større rolle.

Gjennom særaldersgrenser og AFP-ordningen har det dannet seg en ny norm for avgang. Bare tre av ti i arbeideryrker er fremdeles yrkesaktive i staten etter fylte 62 år. Sett i lys av de overnevnte utfordringer, gir disse tallene grunn til uro.  Dersom det ikke lykkes å snu utviklingen med tidlig avgang vil det undergrave både hovedmålet i det inngåtte pensjonsforliket og fremtidens velferd. 

Abrahamsensaken viser også særaldersgrensenes urimelighet fra en annen innfallsvinkel enn den vi er vant med: Abrahamsen vil fortsette å jobbe i politiet, men har ikke fått tilbud om å fortsette utover sine 57 år. Systemet med særaldersgrenser tar altså overhodet ikke hensyn til den enkelte arbeidstagerens ønsker, arbeidsevne mv., og er nok et eksempel på at mange av de velferdsordningene vi har i samfunnet i dag bidrar til å holde mennesker utenfor arbeidslivet.

 

For en politifullmektig eller lensmann er pensjonsalderen i utgangspunktet 70 år.  Grunnet den såkalte 85-årsregelen (summen av antall år i jobb og egen alder blir 85) kan de gå av med full pensjon ved fylte 67 år. Dette tilsvarer jo da også den ordinære pensjonsalderen i folketrygden. For en politibetjent derimot er pensjonsalderen i utgangspunktet 60 år, men grunnet 85-års regelen vil de kunne gå av ved fylte 57 år. Ifølge FAFO var imidlertid gjennomsnittlig pensjonsalder i politi- og lensmannsetaten ifølge FAFO 54,7 år i år 2000.

 

I forbindelse med behandlingen av seniormeldingen våren 2007 fremmet Høyre følgende forslag: ”Stortinget ber Regjeringen fremme en lovsak for Stortinget med det siktemål å fjerne lovbestemte særaldersgrenser for grupper. Stortinget ber Regjeringen videre om å gjøre det nødvendige arbeid for at aldersgrenser i arbeidslivet i fremtiden skal baseres på individuelle forhold.”

 

Det er mange grunner til at vårt forslag kom på bordet.

 Av hensyn til den enkelte spesielt, og av hensyn til samfunnet generelt sett, blant annet mangelen på arbeidskraft, er det viktig å ikke skjære alle under en kam og lovfeste en aldersgrense som i utgangspunktet er unaturlig lav.  Mange av dem som fratrer sin stilling ved oppnådd særaldersgrense, fortsetter å arbeide i omtrent samme omfang som tidligere, men i andre stillinger. En undersøkelse av Midtsundstad (2005) viste at drøyt 50 prosent av de pensjonerte innen politi og forsvar med en særaldersgrense på 60 år, var i arbeid. Dette viser at mange arbeidstakere som har gått av ved særaldersgrense, fortsatt har arbeidsevne. Innen politiet er det også slik at mange av de som går av for særaldersgrensen, siden ”leier seg tilbake” til politiet. Dette fører til at arbeidskraften blir dyrere. En prinsipiell uholdbar side ved systemet er dessuten at det bygger på en forestilling om at grupper av arbeidstagere, sett under ett, ikke kan fortsette i arbeid ut over en gitt alder. Et slikt system tar overhodet ikke hensyn til at det er store individuelle variasjoner når det gjelder fysisk og psykisk styrke. Høyre mener at det i fremtiden må være slik at det er arbeidets art og risiko, og ikke en bestemt alder, som avgjør behovet for tidligpensjonering. Det er viktig for den enkelte, men også viktig for hele samfunnet.   

Kolberg må lytte til Askøy!

I Aftenposten i går kunne vi lese om Askøy kommune utenfor Bergen, som har bestemt seg for å sette ut tyve sykehjemsplasser på anbud på nytt, på grunn av de gode erfaringene de har hatt de siste årene. Askøy styres av Arbeiderpartiet. Kommunen går dermed på tvers av Martin Kolbergs og Jens Stoltenbergs partidekret om at alle sykehjem skal drives av kommunen.

Ravnanger bo- og servicesenter drives av Norlandia. Lederen av helse- og omsorgsutvalget i kommunen, Jan Kåre Stura fra Arbeiderpartiet uttaler at man ikke alltid kan ”være ideologisk når man behandler saker”. Det viktigste, ”både for bestemor og bestefar, er at de får et godt tilbud”, fortsetter han. Vel talt, Stura! Han burde fortelle Jens Stoltenberg noen sannhetens ord.

Det er jo sant som Stura sier, at det å jobbe på et privat sykehjem er som å jobbe på et hvilket som helst annet sykehjem, bare at de har en annen arbeidsgiver. Det er fremdeles kommunen som betaler for tjenesten og kommunen som har ansvaret for at tjenesten holder god kvalitet. På Ravnanger holder de åpenbart god kvalitet, ettersom både brukere og pårørende er fornøyd med tilbudet.

Det positive ved å sette sykehjem ut på anbud er at det blir en konkurranse på kvalitet mellom ulike tilbydere. Beboere og pårørende får anledning til å bestemme hva som er et godt og hva som er et dårlig tilbud. Det er bra! De vet hva de snakker om og hva som passer best for dem. Valgfrihet er et viktig kvalitetsfremmende tiltak i seg selv.

Askøy Arbeiderparti bør ikke bare fortelle Martin Kolberg og Jens Stoltenberg hvordan konkurranseutsetting virker i praksis. De bør også ta seg en tur til rødgrønne Trondheim. Der trenger de sårt et tips eller to. Etter at de kom til makten i 2003 har de rekommunalisert velfungerende sykehjem. Hvorfor?

Arbeiderpartiets nestleder, Helga Pedersen, uttalte på NRK ukeslutt på lørdag at omsorgbehov ikke egner seg for konkurranseutsetting og anbud. Så kan man selvsagt spørre: Hva da med de private barnehagene? De dekker da vitterlig et stort omsorgsbehov. Det hadde ikke vært mulig å nærme seg full barnehagedekning uten private barnehager.

Helga Pedersen mener på sin side at man ikke kan sammenlikne private barnehager med private tilbud innen eldreomsorgen. ”Private aktører er i markedet for å tjene penger. Barnehagesektoren er sterkt offentlig regulert og finansiert”, sier Pedersen. Sterkt offentlig finansiert er også konkurranseutsatte sykehjem, all den tid det er kommunen som betaler regningen uansett hvem som driver sykehjemmet. Vilkårene i anbudet settes av kommunen, og er de samme uansett hvem som driver sykehjemmet. Det er opp til politikerne å bestemme.

Hva er galt med å slippe alle gode krefter til for å dekke et økende behov? Hva er galt med å gi eldre mennesker mulighet til å velge mellom forskjellige tilbud? Hva er forskjellen på private aktører i barnehagesektoren og sykehjemssektoren?

Jeg anbefaler både Pedersen, Stoltenberg og Kolberg en studietur til Askøy kommune. Endelig et Arbeiderpartilag som har skjønt at man må sette gode resultater over retorikken fra Youngstorget. Spørsmålet er: Klarer de å stå i mot presset fra statsministeren? For eldre og pårørende som vil velge selv, så er fremdeles det tryggeste å stemme på Høyre!