Utakknemlighet er regjeringens lønn

I politikken, som i hverdagslivet, er det greit å huske på hvem som er ens venner og hvem som har hjulpet en. Makten i regjeringsapparatet gjør det motsatte når de nå vil strupe de private barnehagene som har hjulpet dem nå sitt viktigste velferdsløfte fra 2005.

Regjeringen har sendt ut et forslag på høring om å nekte private barnehager å ta ut utbytte, og fristen går ut denne uken. Kamp mot såkalte ”barnehagebaroner” (som ikke finnes) er bakgrunnen. Resultatet blir noe annet. Private Barnehagers Landsforbund vurderer nå å stenge barnehager. Færre vil starte nye. Nedleggelser kan bli realitet.

Det er ekstremt synd. Vi var endelig kommet til et punkt hvor vi kunne fokusere mer på kvaliteten og innholdet i barnehagene. Barnehageportaler, valgfrihet og bedre kvalitet ville være det neste naturlige steget. I stedet vil regjeringens forslag, hvis det gjennomføres, rote det hele til.

De private barnehagene er en av våre viktigste velferdsleverandører. De bør roses for den jobben de gjør. Vi politikere burde se på hvordan vi kan gjøre det lettere for dem å drive, derfor har Høyre jobbet for å likestille offentlige og private barnehager.

De private barnehagene har sørget for å levere det velferdsløftet for norske familier som gode, trygge barnehageplasser er. De ble invitert av det offentlige til å bidra, under ett sett regler. Nå som de rødgrønne har fått det som den ville ha det, skal de endre reglene og strupe de private.

Politikkens mål handler mer om å sende symboler om å ”ta de rike”, uansett om det får negative konsekvenser for familier og barn, og uavhengig om det er snakk om folk som faktisk er rike i det hele tatt.

For sannheten er jo at de færreste barnehagegründere er rike. Dette er folk som mest av alt er opptatt av å gjøre en god jobb, levere en god tjeneste og – ja – gjerne tjene til litt på det. Noe de færreste uansett gjør. I følge Ailin Aastvedt, forskeren som har laget rapporten Regjeringen baserer seg på, er det bare ett eller to selskaper som tar ut store utbytter!

Når Kristin Halvorsen nådde sitt barnehageløfte – langt på overtid – var det takket være den utrettelige innsatsen fra de private barnehagene. Tall fra SSB viser klart at de har båret hovedvekten av de nye barnehageplassene. Fra 2000 til 2008 kom det 872 nye barnehager i Norge. Nesten 9 av 10 av dem var private.

Ikke bare reddet de en presset statsråd som hadde lovet egen avgang. De private barnehagene gjør det også til gagns, med mer fornøyde foreldre enn dem som har barn i offentlige barnehager.

Dette er ikke noe jeg eller Høyre har funnet ut eller på. Det står svart på hvitt i en undersøkelse Kristin Halvorsens eget Kunnskapsdepartement har bestilt.

Staten bruker milliarder av kroner på å betale private selskaper som får ta ut utbytte, enten de legger asfalt på veiene våre, selger ammunisjon til hæren vår eller lager medisiner til helsevesenet vårt. Hvorfor er plutselig barnehagene blitt Den Store Stygge Ulven for rødgrønne politikere?

Denne forskjellsbehandlingen kan vanskelig ses på som annet enn enda et utslag av de rødgrønnes private allergi.

De private barnehagene burde roses og oppmuntres. Hvor heldige er vi ikke i Norge, som får velferdstjenester levert på gode og solide måter av andre enn staten? Selvsagt skal staten betale nok til at barnehagene blir tilgjengelige for alle. At skattebetalernes penger skal sløses bort ved at staten gjør alt selv – isolert fra kreativitetsfremmende og kostnadsbesparende konkurranse – er derimot bare tull.

Det er mye idealisme i de private barnehagene, men med idealisme alene – uten noe kapital – kommer man ikke langt. Det er derfor regjeringens forslag om å nekte private barnehager å ta ut utbytte, er så katastrofalt. Småbarnsforeldre risikerer nå nedleggelser og stengninger av private barnehager, og vordende foreldre vil måtte se at færre vil våge å etablere nye barnehager. Noe regjeringen selv innrømmer i sitt forslag til ny forskrift.

For Høyre er det et mål å slippe alle gode krefter til. Skal vi sikre en varig velferd i Norge, må vi lære oss å gjøre ting smartere og bedre. Den serviceinnstilling, idealisme og kostnadsbevissthet som skapes av at private slipper til i barnehagesektoren er en god ting.

Uten de private barnehagene hadde det vært lite barnehagepolitikk å skryte av for de rødgrønne. Det fortjener de honnør for, ikke karakteristikker om ”barnehagebaroner” og regelverk som i verste fall fører til at mange av dem legger ned.

(Innlegget har stått på trykk i VG 10.08.2010)

Vi trenger en høring om Hardanger

Økonomer, ingeniører, naturvernere, politikere, hele Bergen og halve Sandviken har ytret sine meninger om høyspentmastene i Hardanger. Det er mange stemmer i debatten om dette betydelige naturinngrepet. Diskusjonen har ført til at flere enn energibyråkratene har fått presentere argumenter og synspunkt. Det mener jeg gir oss gode grunner til å revurdere både traseene, om kabling er bedre og hele utbyggingen.

Saken om høyspentledningen Sima-Samnanger har to sider. Vi forstår at det må tas hensyn til forsyningssikkerheten i Bergensregionen. Vårt moderne samfunn er sårbart, og Norge trenger et moderne kraftnett. Behovet for mer strøm i Bergensområdet ar en av grunnene til at jeg ønsket gasskraftverk på Mongstad velkommen. Etter min mening er det ikke aktuelt å spille med forsyningsikkerhet.

På den annen side har vi hensynet til Hardangernaturen. Høyre vil gi fremtidens nordmenn de samme muligheter til vakre naturopplevelser som nåtidens nordmenn. Byggingen som skal skje nå har minst et 50 års perspektiv over seg. Jeg mener denne generasjonskontrakten er en forpliktelse som er viktig å overholde. Mange andre deler også denne oppfatningen.

En meningsmåling har vist at 55,7 prosent nordmenn er motstandere av kraftlinjen gjennom Hardanger. Bare 18,3 prosent støtter utbyggingen. Senterpartiet har landsmøtevedtak mot luftspenn. SV er heller ikke begeistret for løsningen som er valgt. Internt i Arbeiderpartiet er det også strid. Det kan vil lese om hver dag.

Denne splittelsen burde ha fått varsellampene til å lyse rødgrønt både hos olje- og energiminister Terje Riis-Johansen og Statnett. De burde skjønt at en sak som dette krever en åpen beslutningsprosess og solid politisk håndverk. Debatten som går nå vitner om det motsatte. Regjeringen har holdt kortene tett til brystet, det har ikke vært åpne faglige debatter om alternativer. Vi så hvilke konflikter som tårnet seg opp, og i 2007 foreslo vi i Høyre at det skulle utarbeides nye retningslinjer som ga mer jord- og sjøkabling når nye nett trekkes .

Høyre har derfor tatt initiativ til en åpen høring for å gi en skikkelig gjennomgang av sakens mange sider. Vi er nødt å gjennomføre dette på egenhånd siden regjeringen skjuler seg bak byråkrati og lukkede dører. Det er mange spørsmål som fortjener oppklarende og fullstendige svar. Har naturens egenverdi blitt tilstrekkelig vektlagt i beregningene? Finnes det andre traseer som er reelle alternativ? Hvordan bør vi legge høyspentledninger i fremtiden?

Sjøkabler har vært lansert som en løsning i Hardanger. Den sparer oss for større naturinngrep, men vil koste mer å bygge. En av innvendingene har også vært at teknologien ikke er moden for bruk ennå. Det kan vi delvis takke regjeringen for. De avviste nemlig Høyres forslag å etablere et fagråd som kunne fungert som pådriver for raskere utvikling av kablingsteknologi. En sjøkabel i Hardanger kunne stadfestet Norges posisjon som verdensledende på undervannsteknologi.

I fjor foreslo vi også at regjeringen skulle utarbeide klare retningslinjer for mer bruk av jord- og sjøkabler i kraftnettet. Det ble nedstemt. Vi trenger en bred politisk enighet om fremtidig norsk nettpolitikk. Snart kommer det flere lignende saker opp til behandling. Det er blant annet planlagt en kraftlinje mellom Fardal i Sogn og Ørskog på Sunnmøre som kommer til å krysse fjordlandskap 25 kilometer fra turistmagneten Geiranger.

Jeg mener det er viktig å huske på at politikere av og til er nødt til å ta upopulære beslutninger. Det er en del av jobben vår. Før man tar en upopulær avgjørelse må man imidlertid være helt sikker på at det riktige alternativet blir valgt. Jeg er ikke sikker på om dette har skjedd i Hardanger. Høyres høring vil hente gode og gjennomtenkte innspill som regjeringen må bruke til å revurdere den beslutningen de har tatt.

(Innlegget har stått på trykk i Bergensavisen 10.08.2010)

Trygt Norge

Sommeren er tid for ferie og hygge for folk flest. Dessverre er det også høysesong for mange kriminelle. Hver sommer er avisene preget av oppslag om hvordan kriminaliteten rammer.

Det vil merkes godt i hele landet. Vi har hatt en jevn utvikling med stadig mindre synlig politi i gatene. Bare de to siste årene har sentrum politistasjon i Bergen blitt nedbemannet med 25 årsverk. I Oslo sentrum har antall politifolk blitt halvert på 20 år. Politiet gjør så godt de kan med ressursene de har til rådighet, men det er umulig å kutte så mye uten at det går utover publikum.

Det er mye som påvirker hvilke rammer politiet har å jobbe med, men arbeids- og ressurssituasjon er til syvende og sist et politisk ansvar. Et ansvar de rødgrønne har sviktet.

At det blir mindre politi utfordrer lovlydige folks trygghetsfølelse, og det styrker trygghetsfølelsen til de kriminelle. Det motsatte av hvordan det burde være.

Ikke bare trues tryggheten til innbyggerne, men også politiets egen trygghet. I vanskelige og muligens farlige situasjoner opplever de å ikke kunne tilkalle forsterkninger. Utviklingen er rett og slett uakseptabel.

Vi har i fem år hatt en justisminister som har lovet bedring. Som har skrytt av innsatsen til regjeringen. Og som har fortalt oss at regjeringens justispolitikk er en suksess. Det er en historie Knut Storberget blir stadig mer alene om å fortelle.

Høyre mener kriminalpolitikken er moden for en skikkelig gjennomgang. Derfor jobber vi nå med en helhetlig kriminalplan som skal danne grunnlaget for politikken vi vil føre i regjering. På noen områder har vi allerede konkludert.

Først og fremst: Politiet må få mer ressurser hvis vi skal ha mer synlig politi i gatene. Derfor vil Høyre frem mot 2015 bevilge 1,4 milliarder ekstra til 2000 flere politimenn- og kvinner enn i dag. Nyutdannede fra Politihøgskolen skal se frem til arbeid, ikke arbeidsledighetskø.

Vi har påbegynt opptrappingen i våre budsjetter. Bare for 2010 har vi foreslått å styrke politiets driftsbudsjett med 220 millioner. Frem mot 2015 vil Høyre bevilge 1,4 milliarder ekstra til 2000 flere politimenn- og kvinner enn i dag. Nyutdannede fra Politihøgskolen skal se frem til arbeid, ikke arbeidsledighetskø.

Politiets infrastruktur påvirker hvordan ressursene brukes. Det sier seg selv at når politiet i Bergen opplever at de må til Trondheim, og politiet i Oslo drar til Vadsø, for å sette folk i varetekt har vi et problem. Politiet bruker en hel arbeidsdag eller mer på fangetransport, og kostnadene er store. Derfor mener Høyre at varetektsplasser fremover må plasseres nærmest mulig de operative politikamrene for å redusere reisetiden.

Organiserte kriminelle står direkte eller indirekte bak mye av den tyngste og groveste kriminaliteten. Også mer hverdagslig kriminalitet som innbrudd i private hjem og biler øker nå i omfang fordi den er blitt organisert. Noe som har blitt tydeliggjort gjennom opprulling av flere saker med omreisende bander av østeuropeiske kriminelle.

Å stanse utenlandske kriminelle ved grensen vil derfor være noe av det mest effektive vi gjør.

Det er EU som kan vedta de nødvendige endringene. Norge kan slåss for at EU gir oss de nødvendige hjemlene til å utvise EØS-borgere som utnytter bevegelsesfriheten på det groveste. Her mener jeg regjeringen har sviktet.

Høyre mener også at utenlandske kriminelle bør sone i egne avdelinger for å hindre dem i å knytte nettverk i Norge. Innsatsen for å kjøpe soningsplasser for dem i hjemlandet må trappes opp. De man ikke får kjøpt plass til i utlandet skal transporteres rett fra fengsel til hjemlandet etter endt soning.

Nulltoleranse mot narkotika vil fortsatt være viktig for Høyre fordi det har enormt ødeleggende effekter på den enkelte bruker, familie og venner og samfunnet som helhet.

Førsteskansen mot narkotika er tollvesenet. Økte bevilgninger vil gi økte beslag, og mindre innførsel.

Høyre vil gjøre salg av narkotika på eller ved skoler, barneverninstitusjoner og andre steder der barn og unge oppholder seg, samt til barn og unge generelt, straffeskjerpende.

De som ønsker avrusing må få et bedre tilbud enn i dag. Høyre vil legge til rette for mer avrusning enn i dag, blant annet gjennom å hilse private og ideelle organisasjoner velkommen og å lære fra vellykkede programmer i utlandet.

Jeg håper arbeidet med krimplan vil engasjere, og jeg håper at de av dere som har synspunkter på det tar kontakt med oss. Bruk gjerne e-postadressen politikk@hoyre.no

"Skolen, det er meg"

I min tale til Høyres landsmøte i helgen snakket jeg om utfordringene i norsk skole, og hvordan disse kan løses.

Jeg påpekte noen faktiske forhold om norsk skole som bør bekymre alle som ønsker en god skole som gir våre barn en best mulig start på livet.

• 1 av 5 elever går ut av skolen uten å kunne lese og skrive godt nok.
• 1 av 3 elever dropper ut av videregående utdanning.
• 70 % av norske kommuner følger ikke Opplæringslovens pålegg om tilpasset undervisning.
• Syv av ti lærere sier at de har behov for mer etter- og videreutdanning.
• 900 plasser til videreutdanning i matematikk og språk står tomme.

Deretter etterlyste jeg en kunnskapsminister med ambisjoner om å løse disse problemene, og fortalte om hva Høyre hadde foreslått og hva vi ville foreslå.

Svaret jeg fikk fra Kristin Halvorsen i VG var at ”Erna svartmaler skolen”.

Kristin Halvorsen har en argumentasjonsteknikk hvor hun oppfører seg fornærmet på vegne av skolen eller på vegne av lærerne hver gang noen er uenig med henne. Slik vil hun unngå å diskutere fakta.

Kunnskapsministeren burde heller ta heller en saklig debatt om skolen. For hvordan skal de løse problemene i skolen hvis de ikke vil innrømme at de finnes?

Jeg kritiserer ikke skolen. Jeg kritiserer Kristin Halvorsen, og det gjør jeg fordi hun ikke gjør nok for å løse problemene. Kunnskapsministeren er ingen solkonge i norsk skole, og hun kan heller ikke forvente å bli behandlet som en.

Støtt den moderate majoritet

Den siste tidens debatt om islamisering i kjølvannet av demonstrasjonene mot tegningen av profeten Muhammed i Dagbladet er på vei til å anta en form jeg er redd for at passer de radikale kreftene godt, og at den vil føre til mer islamisme, ikke mindre.

Historien om hvordan tegningen fant veien fra PSTs Facebook-side til Dagbladet fremstår som et godt stykke pr-arbeid fra de radikale islamistene. De forstod nok bedre enn Dagbladet hvilke reaksjoner de kunne få ut av trykkingen. De er i stand til å bruke media til sin fordel for å få muslimer til å føle seg krenket og satt til siden i samfunnet for å bidra til ytterligere radikalisering. NRK melder at radikale muslimer fra Wahabi-retningen av islam aktivt rekrutterer unge gutter i Oslo. Denne taktikken og utviklingen har de moderate muslimske kreftene et ansvar for å avkle og bekjempe. Et ansvar jeg mener de også har tatt.

For det er de moderate kreftene som er i flertall. Glemmer vi det i debatten gjør vi oss selv en bjørnetjeneste. Mens vi har sett én person som har målbåret den radikale islamismen (uten at vi dermed skal tro han er alene) har de moderate stemmene vært mange. Afshan Rafiq, Abid Raja, Hadia Tadjik og Usman Rama er blant dem vi har sett ta tydelig avstand fra islamistene, og fremholdt en muslimsk retning i tråd med grunnleggende vestlige verdier. Vi som mener et mangfoldig samfunn er et bra samfunn må støtte opp om nettopp den moderate majoriteten.

Radikale islamister er en marginal gruppering. Det betyr ikke at vi skal late som om det ikke eksisterer, eller er et problem. På samme måten som nynazistmiljøet på 90-tallet var det. Og vi må jobbe sammen med de moderate kreftene for å knekke det radikale miljøet, på samme måte som vi greide det med nynazistene. For det er betydelige likhetstrekk. Både da og nå er det en elite på toppen som tilbyr en ideologi og en følelse av tilhørighet til sinte unge menn. Hvis vi greide det med nynazistene er det ingen grunn til at vi ikke kan greie det med islamistene.

De som fremholder en politikk hvor man ønsker å forby religiøse plagg, eller på ulikt vis sanksjonere mot dem som bruker dem – de bærer ved til radikaliseringsbålet. Det gir kraft til de radikale kreftenes argumenter. Når de oppsøker unge frustrerte menn og forteller dem at Norge ikke respekterer deres religion, og at de ikke har grunn til å føle tilhørighet til landet – så kan de peke nettopp på slik argumentasjon.

Vi skal aldri kompromisse på grunnleggende verdier som mennekerettighetene, demokrati, likestilling, religionsfrihet, ytringsfrihet med mer. Disse verdiene er ufravikelige, og har ikke noe mindre egenverdi for mennesker med bakgrunn fra land som ikke har den samme tradisjonen for dem. De som ikke respekterer disse verdiene har ikke noe i Norge å gjøre.

Men vi trenger heller ikke kompromisse for å få til en vellykket integrering. Det vi må gjøre er å gi minoritetene en grunn til å føle tilhørighet til Norge. Enten det er den raskest voksende gruppen (polakker), eller mennesker fra kulturer som i utgangspunktet står lenger fra vår egen.

Det gjør vi ikke ved å støte dem ut av samfunnet. Enten det skjer gjennom sosiale stønadsordninger, skoleverket, forbud mot klesplagg eller ved at etniske nordmenn unngår kontakt med nye landsmenn.

USAs store styrke har vært deres evne til å absorbere de nyankomne inn i samfunnet. Ikke fordi de assimileres, men nettopp fordi deres egenart respekteres. Den amerikanske drømmen om at man kan skape et godt liv for seg selv og sin familie gjennom hardt arbeid er tilgjengelig for alle.

Norge trenger også tydelige verdier alle, uavhengig av bakgrunn kan enes om. Vi må tilby muligheter for alle. Vi som samlet nasjon, uavhengig av religion, hudfarge og bakgrunn må snakke mindre om hvor vi kommer fra og hva som skiller oss. Vi må snakke mer om hva vi i fellesskap skal være slags samfunn i fremtiden. Hva kan vi sammen tilby de kommende generasjoner? Ingen ønsker et samfunn preget av konflikt for sine barn. Ingen ønsker et samfunn hvor det er de ekstreme røstene som dominerer samfunnsdebatten.

Vi må slå ring om de grunnleggende og ufravikelige verdiene, og samtidig være respektfulle for at vi er forskjellige og lever forskjellige liv innenfor rammene av det samme samfunnet.

Jo Benkow, Norges første stortingsrepresentant med minoritetsbakgrunn sa at ”Jeg velger Høyre fordi det er partiet som best sikrer meg retten til å være annerledes”. Det er den verdien vi må bygge Norge på også i fremtiden. Og det skjer ikke hvis vi, den moderate majoritet lar ytterliggående krefter dominere debatten.