Ap- partiet for dem som har mest fra før!

I Moss møtte jeg en 84 år gammel blind dame som selv betalte for den hjelpen hun fikk fra det private firmaet "Den lille hjelperen". Hun kjente disse hjelperne og stolte på dem. Derfor ville hun heller betale av egen lomme, selv om hun kunne ha fått kommunal hjelp. Dette var en helt vanlig pensjonist uten noe mer til overs enn de fleste andre. Burde ikke kommunen heller latt henne velge den lille hjelperen som sin hjemmehjelper?

Høyre vil ha et samfunn der valgfrihet og medbestemmelse er for alle, ikke bare for dem med den største lommeboken. Jens Stoltenberg og Arbeiderpartiets politikk er for dem som har mest fra før.

Arbeiderpartiet vil ha et samfunn der de rike kan velge selv, mens resten av oss må ta til takke med det Jens Stoltenberg og LO har blitt enige om. Det er det fellesskapsløsninger betyr – at LO og Ap har blitt enige om noe i fellesskap. Denne gangen er det at alle skal med. 
Alle eldre og pleietrengende skal ha det samme velferdstilbudet, uavhengig av hva de trenger og hva de selv måtte ønske. Alle som jobber med velferd skal være ansatt i kommunen og organisert i LO. Alle elever skal gå i den samme skolen, uavhengig av deres individuelle ønsker og behov. Alle som vil ha noe annet, noe som passer bedre for dem – de må kjøpe det selv. Arbeiderpartiets politikk er usosial, segregerende og diskriminerende.

Høyres mål med velferdsstaten er at den skal hjelpe flest mulig til å stå på egne ben, skape sine egen fremtid og ha frihet til å gjøre sine egne valg. Arbeiderpartiets mål er å gjøre flest mulig mennesker avhengig av offentlig hjelp og støtte.

Høyre vil ha en helt ny måte å tenke på velferd på: Offentlig velferd skal ikke være en livsstil, men en ny sjanse til å klare seg selv! Alle skal være trygge på at det offentlige tilbudet skal dekke grunnleggende omsorgs-, helse- og utdanningsbehov og alle skal være trygge på at man ikke umyndiggjøres selv om man passerer 81.  
Høyres velferdspolitikk er å gjøre mer for dem som trenger det mest – og gi valgfrihet og medbestemmelse til alle – uavhengig av alder eller størrelse på lommeboken. Jeg mener voksne mennesker må ha frihet til å bestemme over sitt eget liv. Når du er gammel nok til at du trenger hjemmehjelp eller må flytte på sykehjem, da er du også voksen nok til å bestemme hvem som skal hjelpe deg eller hvor du vil bo.

Jens Stoltenberg og Martin Kolberg tråkker på eldre menneskers verdighet og selvrespekt når han vil nekte dem en valgfrihet som for mange er helt avgjørende for deres livskvalitet og glede. Stoltenberg sier at eldre mennesker selv skal få bestemme når de skal legge seg og når de skal stå opp. Men å velge noe så grunnleggende som hvem som skal slippe inn i hjemmet ditt eller hvilket sykehjemstilbud som passer best for deg, det skal altså forbeholdes dem som har mest fra før.  
Jeg synes det er smålig.

Valgfrihet handler egentlig om noe så vesentlig og enkelt som å gi enkeltmennesker og familier makten tilbake. Det er ikke kommunen som skal bestemme hva som er god kvalitet. Det er den som mottar tjenesten som skal bestemme om han eller hun er fornøyd. Hvis man ikke er fornøyd så kan man alltids bytte. Kommunen har ansvaret, kommunen betaler for tjenesten – men i Høyre vil vi også slippe til alle dem som har gode ideer for hvordan tjenestene kan bli bedre og mer målrettet for brukerne.  

Det er verdighet og det er å ta mennesker på alvor! 

Jens Stoltenbergs problem er ikke at han setter ideologi foran gode resultater. Problemet er at Arbeiderpartiets ideologi ikke gir gode resultater.

Dobbeltspill om rushtidsavgift?

Mandag var samferdselsminister Navarsete i alle debattkanaler, hvor tema var rushtidsavgift. Det var ingen av lytterne som var i tvil om at samferdselsministeren ønsker å innføre en rushtidsavgift. Dagen før var Jens Stoltenbergs kollega, finansminister Kristin Halvorsen, i alle Trondheims medier. Der fortalte hun henrykt at hun var for en innføring av rushtidsavgift i Trondheim. 

 I går under partilederutspørringen av Jens Stoltenberg på NRK P2, uttalte derimot Stoltenberg at det ikke er fattet vedtak i Regjeringen om innføring av en rushtidsavgift. Regjeringen driver tilnærmet utpressing mot lokalpolitikerne i Bergen og Trondheim for å få dem til å innføre rushtidsavgift. De skal få mer penger til kollektivtilbud – HVIS de innfører rushtidsavgift. Samtidig svarer statsministeren at Regjeringen ikke har vedtatt rushtidsavgift på direkte spørsmål om dette. 

Burde ikke statsministeren svart at regjeringen ønsker/jobber for rushtidsavgift – eller er det slik at det bare er SV/SP i Regjeringen som går inn for dette? Eller, er det slik at Regjeringen skryter av rushtidsavgift overfor miiljøorganisasjonene, mens de i møte med kritiske velgere tyr til tekniske bortforklaringer som gir inntrykk av at dette ikke er Regjeringens politikk? 

Rushtidsavgift er en dårlig ide for de mange som må reise til jobben/barnehagen i rushtiden. Rushtidsavgift er skatt på å sitte i kø. De som har fleksible jobber, de som ikke har barn som må leveres og hentes innenfor kjernetid – de kan tilpasse sitt kjøremønster. Alle andre må bare finne seg i Regjeringen vil klemme ekstra hardt til fordi man allerede befinner seg i en tidsklemme. 

Selvfølgelig er dette upopulært, ja, så upopulært at ikke bare Høyre sier nei takk.  Jeg registrerer at dette heller ikke er populært i AP. Derfor er det ikke så rart at statsministeren vil gjemme bort Regjeringens politikk!

Nei til legalisering av narkotika!

Takk for mange innlegg. Jeg synes at det har vært mange interessante innspill og synspunkter, og vil særlig takke K.B, Mona, Heidi og Marie. Det at dere gir innsikt fra egen erfaring som pårørende eller rusavhengige, synes jeg er flott. Det er for lange ventetider, vi har fått en økt byråkratisering, og ikke minst – det er for lite rehabilitering av de som enten får legemiddelassistanse eller som er blitt helt rusfri.

 

Til de som mener svaret er legalisering av narkotika eller utlevering på resept, vil jeg bare melde min uenighet. Vi ser allerede i dag at metadon og subutex omsettes, og i mange overdosetilfeller er det både metadon og subutex innblandet.

 

På mandag var jeg i Sandet på Funkishuset – lavterskeltilbudet for hjelp til de tyngste rusmisbrukerne. Der ble det rapportert om  flere unge i miljøet. Noen unge debuterte på tunge stoffer gjennom metadon/subutex. Jeg tror ikke vi klarer å stoppe nye unge brukere ved å gi de tilgang til stoff som leveres ut av staten. Jeg vil ikke være medansvarlig til at flere unge blir hektet.

Et varmt fellesskap eller en kald skulder?

Tidligere i sommer fikk jeg møte tre sterke, modige kvinner. De var mødre til ungdommer med rusmiddelproblemer, og har opplevelser i livet de fleste av oss heldigvis er forskånet for. Det var et sterkt møte der de lavmælt men tydelig fortalte om fortvilelse, frustrasjon og oppgitthet over behandlingsapparatet og "systemer", men også om håp om et nytt og bedre liv for deres barn. Mens vi satt og pratet sammen, tok den ene ungdommen sitt eget liv. Det ble en brutal beskjed til oss om hva dette faktisk handler om.

For hva er situasjonen for denne gruppen? I følge Helse- og omsorgsdepartementets rapport "Rusmiddelsituasjonen i Norge 2006" har rusavhengige dårlig helsetilstand og betydelig økt risiko for tidlig død enn befolkningen for øvrig. Dette bør gjøre inntrykk på flere enn meg. Mange tungt belastede rusavhengige har dårlige levekår, blant annet i form av bostedsløshet og fattigdom. I tillegg påfører rusavhengighet familie og pårørende en stor belastning. Helsetilsynet dokumenterer betydelig mangler, både i kapasiteten og kvaliteten i tilbudet til rusavhengige, og det er avdekket at rusavhengige regelrett diskrimineres i tildelingen av kommunale hjelpetilbud. Det er mer andre ord klart at rusavhengige er blant de dårligst stilte i vår samfunn.

Da Høyre satt i regjering ryddet vi opp i et byråkratisk hjelpeapparat for rusavhengige og reformen ga rusavhengige pasientrettigheter på lik linje med andre pasienter. Vi trappet opp bevilgningene til rusbehandling, fordoblet kapasiteten i legemiddelassistert rehabilitering, antall kommunale lavterskel tiltak ble utvidet fra 8 til 38, og det ble etablert en tilskuddsordning for oppfølgingstiltak i kommunene. For første gang ble rusmiddelmisbrukere faktisk prioritert i spesialisthelsetjenesten, gjennom helt tydelig styringssignaler til helseforetakene. Jeg er stolt av arbeidet vi har gjorde da, men ser at så mye mer må bli gjort.

Høyre har ved flere anledninger tatt opp bekymring for tilbudet om rusbehandling med helseminister Sylvia Brustad. Vi stilte blant annet spørsmål om avrusningskapasiteten i Helse Øst var god nok for et år siden, og Brustad svarte at alt var i skjønneste orden. Etter dette viser det seg at 85 mennesker ble avvist bare i løpet av en 8-ukers periode da de søkte avrusning.

Jeg – og Høyre – mener vi fortsatt trenger en kraftig opptrapping av behandlingstilbudet til rusavhengige og deres familier. Høyre satt derfor av 500 mill kr i vårt alternative budsjett til en satsing på rehabilitering, hvorav 50 mill kr til strakstiltak for rusavhengige. Dette forslaget fikk dessverre ikke støtte fra regjeringspartiene. Tilbudet om avrusing, behandling, rehabilitering og ettervern må utvides, tilbudet må gis når det er motivasjon og det må være sammenheng og helhet i tilbudet. Det er for mange "tomrom" i behandlingskjeden, og det er i disse tomrommene man kan dø.

Vi hadde derfor store forventninger til den varslede opptrappingsplanen for rusfeltet fra Regjeringen. Den har foreløpig uteblitt. Som Fagrådet for Rusfeltet selv sier; "Helse- og omsorgsdepartementet har gjentatte ganger sagt at planen er rett rundt hjørnet. (…) I denne saken har det blitt mange hjørner." Om Regjeringens forslag til statsbudsjettet sier Fagrådet videre at det er den dårligste satsingen på rusfeltet på 8 år, og uttaler at "Rusfeltet har gjennom de foregående helseministere fått satt seg inntil bordet (…). men Brustad skyver rusfeltet tilbake under bordet." De rødgrønne partienes snakk om varmt felleskap i valgkampen har med andre ord blitt en kald skulder overfor noen av de dårligst stilte i samfunnet. Hvor lenge skal rusavhengige og deres pårørende vente på at regjeringen finner rom til å prioritere dem?