Er Norge økonomisk verdensmester?

Forrige uke deltok jeg i Debatten på NRK. Der kom det frem overraskende påstander fra regjeringen om hvor godt det går økonomisk i Norge.

Liv Signe Navarsete hevdet at ”Vi har større vekst enn land vi kan sammenligne oss med, uansett. Land som fører politikk adskillig nærmere Høyre og Fremskrittspartiet, som kutter formueskatt, som kutter skatter an mass. Men de får ikke veksten til.”

Stemmer det? Norge gjør det riktignok godt i internasjonal sammenheng, med et stort oljefond som gjorde oss i stand til å møte finanskrisen med oppsparte midler fremfor lånte penger. Men at vi er verdensmestre i økonomisk vekst baserer seg på ønsketenkning mer enn noe annet.

Jeg vet ikke hvilke land Liv Signe mener det er naturlig at vi sammenligner oss med, men jeg mener et godt utgangspunkt er landene i OECD.

Ifølge OECD.Stat, som lager statistikk innenfor en rekke felter for OECD-området så er realiteten at mange land gjør det bedre enn Norge. Jeg tar utgangspunkt i tallene for tredje kvartal 2010, som er de ferskest tilgjengelige tallene.

21 av 35 land har en høyere økonomisk vekst enn Norge, hvis vi kun tar hensyn til fastlandsøkonomien, som vokser med 2,5 % – hvilket for øvrig er det samme som gjennomsnittet for de europeiske OECD-landene.

Ser vi veksten i norsk BNP under ett, hvor petroleumsvirksomheten er inkludert, så minsker reelt sett Norges BNP med 1, 4 %. Bildet da blir at vi gjør det dårligere enn snittet for både EU og OECD. Faktisk er det hele 32 av 35 land som det er naturlig å sammenligne oss med som i så tilfelle har en høyere økonomisk vekst (eller mindre reduksjon av BNP) enn Norge.

Hvis Navarsetes påstand skal stemme så må det bety at landene hun mener vi kan sammenligne oss med er Hellas og Island. Personlig har jeg langt større ambisjoner enn som så.

Kanskje regjeringen og Navarsete tvert i mot kunne lært litt av våre naboland, som har innsett at et for høyt skattenivå, og særskatter som formueskatten er skadelig for den økonomiske vekstevnen?

Formueskatten er skadelig fordi den ikke oppmuntrer norske eiere og investorer til å investere i Norge. Men å bytte den ut med en boligskatt for alle, slik næringsministeren vil, er heller ikke en god løsning. Vi har råd til å fjerne den uten å sende skatteregningen over til alle landets boligeiere.

Sverige fremstilles gjerne av regjeringen som et skrekkens eksempel på hva som kan skje når en borgerlig regjering kutter skattene og fjerner formueskatten. Sverige har tredje høyeste vekst i hele OECD, og høyest vekst i Europa.

Den veksten i økonomien finansierer langt flere velferdsgoder enn formueskatten, og er grunnen til at Høyre er opptatt av å skape mer, ikke skatte mer.

Et krafttak for trafikksikkerhet

Jeg begynte året med å være tilstede i Stokke på Trygg Trafikks årvisse minnesmarkering, ”Lys til ettertanke”, over de som har mistet livet i trafikken i året som har gått.

Samlet i sorgen over de som har gått bort var det likevel et lyspunkt at det omkommer færre på veien våre nå enn før.

Men når vi ikke engang er midtveis i årets første måned, og vi allerede har blitt rammet av en tragisk ulykke i Tromsø, hvor fem personer går bort, og 59 skades – så ser det igjen ganske mørkt ut.

Den samme veistrekningen har krevd 22 liv de siste ti årene. Når vi også vet at veien ikke er med på listen over veier som skal få midtdelere fremover bør det mange til at alle partiene blir enige om å gjøre noe.

En ulykke skal ikke slås politisk mynt på, men den kan fungere som en vekker og anspore til nødvendig handling.

Jeg mener at Stortinget som bevilgende myndighet må bli enige om at utbyggingen av midtdelere i Norge må fremskyndes. Vi vet dette er et tiltak som sparer liv, og det bør derfor prioriteres langt høyere enn de 30 kilometerne som er bygd de to siste årene.

Lokale myndigheter kan også gjøre viktige bidrag. Nedgangen i antall drepte og skadde på norske veier har sunket mest i de fylkene som har hatt størst fokus på trafikksikkerhet. Derfor har vi også foreslått at fylkeskommunene burde få 200 millioner ekstra til å utbedre sitt veinett.

Det er fordi vi vet at en aktiv politikk for bedre veier kan spare liv at Høyre i 2009 gikk til valg på en visjon om null drepte og alvorlig skadde på norske veier som følge av for dårlig veistandard.

Målet både var og er ambisiøst, men når regjeringen sa at vi ikke trengte en høyere ambisjon enn regjeringens egen, som innebærer en reduksjon på 1/3 drepte og hardt skadde mener jeg vi sikter for lavt.

En kraftig økning i bevilgningene til trafikksikkerhetstiltak, vedlikehold og nybygging, samt å samarbeide med private for å realisere nye veiprosjekter raskere gjør det faktisk mulig å nå Høyres visjon.

Vi har i vårt alternative statsbudsjett prioritert 600 millioner ekstra til flere midtdelere, og vi vil sette av 50 mrd til et infrastrukturfond. Avkastningen fra fondet vil brukes på å investere i blant annet bedre veier, og innebærer derfor et stort årlig løft for samferdselssektoren.

Ulykker som følge av mennesklig svikt vil vi aldri komme bort fra, men vi er forpliktet til å gjøre vårt ytterste for å sikre at veiene er godt nok sikret, vedlikeholdt og bygget til at det ikke bidrar til flere ulykker.

Jeg håper regjeringen og opposisjonen kan bli enige om å gå sammen og gjøre et krafttak. Det koster mer å ikke handle når det står liv på spill.

Takknemlighet og forventning

 Overgangen fra et år til et annet gir oss anledning til å feire sammen med familie og gode venner, mennesker som vi er glade i og setter pris på. Overgangen gir oss også anledning til refleksjon. Til å tenke over både året som gikk, og året som ligger foran oss.

Ser vi enda lenger bakover i tid, på tidligere generasjoners slit og tøffe tak, er det lett å glede seg over alt vi har oppnådd. Vi bor i et godt samfunn, i et fredelig hjørne av verden. Derfor har vi også mye å være takknemlige for.

Takknemlighet er en holdning som det er viktig å lære barna våre, og føre videre til kommende generasjoner. Særlig i vår tid hvor vi tar stadig mer – både fred og frihet, og ikke minst materielle ting – for gitt.

I respekt for hva tidligere generasjoner har skapt, skal vi bevare de beste sidene ved vårt samfunn samtidig som vi fornyer oss. Det ville være like feil å motarbeide enhver endring, som det ville være å forandre på alt. Utfordringer som ligger bare noen få år foran oss krever nettopp evne til forandring og omstilling. Gamle arbeidsplasser vil bli erstattet av nye. Gammel kunnskap vil måtte vike for nye funn. Gammel teknologi vil bli utkonkurrert av nye løsninger. Likevel mener jeg at vi kan lykkes i å bevare de sidene ved vårt samfunn som vi setter pris på, dersom vi klarer å møte disse endringene med åpenhet og nysgjerrighet, og med en tung satsing på kunnskap, forskning og konkurransedyktige arbeidsplasser.

Vi skal huske på at selv om vi har mye å være stolte av, så er det fortsatt mennesker som faller utenfor – selv i Norge. Mennesker som opplever at de ikke har de samme mulighetene som flertallet. Derfor går vi også det nye året i møte med forventninger om at vi stadig kan gjøre landet vårt enda bedre for enda flere.

Når vi har mye å takke for i vårt samfunn, så skyldes det ikke minst mange menneskers innsats – hvor hvert lille bidrag er like verdifullt i den store sammenhengen. Norge ville ikke vært et velferdssamfunn, hadde det ikke vært for de millioner av mennesker som skaper velferden gjennom sitt utrettelige arbeid.

Vårt samfunn har særlig grunn til å være takknemlige overfor alle våre lærere, assistenter og andre i skolen. De er entusiaster som formidler kunnskap, trener opp ferdigheter, kommuniserer med foreldre, mekler når det krangles og kjemper for å holde ro i klasserommet. De har en utrolig krevende jobb, men også en utrolig viktig jobb. De setter våre barn i stand til å skape sin egen, og vår felles, fremtid.

Vi står også i en dyp takknemlighetsgjeld til alle de sykepleiere, hjelpepleiere, hjemmehjelpere og andre som tar seg av våre syke, gamle og pleietrengende. Et velferdssamfunn er helt utenkelig uten deres innsats. Alle de som yter det lille ekstra, som betyr så mye for så mange, er med på å skape den varmen og omtanken som preger vårt samfunn og som vi setter så stor pris på.

En av de viktigste forventningene jeg har til årene som ligger foran oss, det er at vi skal klare å gjøre mer for å bistå både kunnskapsarbeidere og omsorgsarbeidere i deres hverdag. Vi bør særlig satse mye mer enn i dag på deres kompetanse og etterutdannelse. Det vil gjøre offentlig sektor til en mer spennende og interessant arbeidsplass, og samtidig styrke den omsorgen vårt samfunn kan gi dem som trenger det, og øke kunnskapen i skolen.

Mange nordmenn har ikke anledning til å feire det nye året sammen med familie og venner. Nordmenn som tjenestegjør i utlandet gjør viktig arbeid på vegne av oss alle, derfor tenker vi spesielt på dem nå i høytiden. Særlig tenker jeg på de norske styrkene i Afghanistan. Deres oppdrag har blitt stadig vanskeligere, og risikoen større. Noen av våre fineste ungdommer og soldater har betalt den høyest tenkelige prisen i kamp for vår fred og vår frihet. Både de som har kommet hjem, de som nå kjemper og de som har falt, fortjener vår dypeste respekt og takknemlighet.

Vi skal ha høye forventninger for fremtiden. For det er nettopp ambisjoner og tiltakslyst som har brakt oss dit vi er i dag. Bare se på pionerene i Nordsjøen, gründerne i laksenæringen og mange andre som har satset, tatt risiko og skapt noe nytt. Vi bør vise vår takknemlighet også overfor de som skaper, de som går nye veier, for deres viktige bidrag til vårt velferdssamfunn. I fremtiden, når oljealderen går mot slutten, vil vi trenge dem mer enn noen gang. Jeg har besøkt mange av dem landet rundt. Enten det er folk som vil innrede sjøboder og satse på turisme eller det er forskere som studerer livets byggeklosser under et mikroskop, så tar de ofte opp at de kunne kommet mye lenger hadde det ikke vært for alt byråkratiet vi har utstyrt oss med.

Min ambisjon for fremtiden er å gjøre Norge enklere og bedre. Vi må skape større rom for dem som beveger Norge fremover. Vi må stole litt mer på at våre lokale politikere, lokalsamfunnene og grunneierne fatter de rette beslutningene lokalt. Vi må redusere statlig detaljstyring og byråkrati, slik at den utrolige skaperkraften og viljestyrken som alltid har vært der i ostehøvelens og polfarernes hjemland igjen kan få blomstre fritt.

Noen mennesker går dessverre inn i det nye året med et dypt savn. Det var noen de så gjerne skulle feiret høytiden sammen med, men det gikk ikke slik. For mange mennesker rives bort i trafikken, eller blir hardt skadet. Vi må aldri venne oss til ulykkene. Organisasjoner som Nei til frontkollisjoner og Trygg Trafikk gjør en fantastisk innsats for å bedre sikkerheten og for å minne oss på at vi ikke må tillate oss å glemme. Min forventning og ambisjon for fremtiden er at mange flere kommer trygt frem på veiene våre.

En av de beste sidene ved det norske samfunnet, er fellesskapet. Gründeren, læreren, hjelpepleieren, forskeren, kjøpmannen, soldaten i Afghanistan, alle gir vi vårt bidrag til fellesskapet og alle er vi på ulike måter avhengige av hverandres innsats. Vi har klart å ta vare på dette fellesskapet og den gjensidige forståelsen. Det er en stor styrke. Det er ikke behov for å skifte samfunnsmodell i Norge. Men vår modell trenger hele tiden fornyelse i møte med nye tider og nye utfordringer, og justeringer for å rette opp det som ikke virker som det skal. Bare på den måten kan vi ta vare på det som vi er så takknemlige for, samtidig som vi kan virkeliggjøre våre høye forventninger for fremtiden.

Godt nytt år!

 Dette innlegget stod på trykk i Verdens Gang 31. desember 2010

Nærhet til velgerne

Julefreden har senket seg over Bergen. For de fleste er julen en herlig tid med familie og venner. Pinnekjøttet damper og torsken trekkes. For andre er det dessverre en tid med ensomhet. Jeg håper alle midt oppi julestria tar seg tid til å vise omsorg for de rundt seg, og gir sin støtte til Kirkens Bymisjon, Røde Kors og andre som gjør en iherdig innsats for de som har det vanskelig. Julen er også tiden for å tenke over året som har gått, og se inn i året som kommer.

Norge har i dag fantastiske muligheter. Vi er verdens best land å bo i, med god velferd, høy kunnskap og kompetanse yrkesfagen bugnende oljerikdom. Det betyr ikke at vi kan hvile på laurbærene. Jeg mener det neste tiåret skal brukes til å gjøre Norge bedre og sterkere. Hvis vi ikke gjør noe i dag, kan vi være den første generasjonen politikere som overlater landet i dårligere stand til å løse samfunnsoppgavene enn generasjonen før oss.

For Høyre er det derfor viktig at alle skritt på veien går i riktig retning. Vi må ha mer forskning, og mer innovasjon, for bygge kunnskaps-Norge. Men vi trenger også dyktige fagarbeidere. Derfor fremmet Høyre i år et yrkesfagsløft slik at yrkesfagutdanningen kan bli det den skal være, en skikkelig god utdanning for fagarbeidere, ikke en utvannet versjon av studiespesialiserende retning. I dag henger ikke den teoretiske og praktiske delen av yrkesutdanningen sammen. Eksempelvis vil en bilmekaniker i dag måtte forholde seg til svært kompliserte manualer på engelsk; da må engelskpensumet deres være relevant for å kunne forstå manualene – ikke for å analysere dikt. Vi må tillate flere opplæringsmodeller slik at de virkelig skoletrøtte har et godt alternativ til å droppe ut av skolen. Med disse forslagene og mange flere mener vi at yrkesutdanningen vil få det løftet som både den og elevene trenger.

For å være et lite land er Norge helt i verdenstoppen når det gjelder kreftforskning. Sykehusene våre og organisasjoner som Oslo Cancer Cluster gjør en fantastisk jobb med å utvikle nye metoder og medisiner. Til tross for dette ligger Norge langt bak andre Europeiske land når det gjelder å ta i bruk mer moderne medisin. Vi har lagt frem en plan med forsterket innsats mot kreft. Tilbudet til kreftpasienter og pårørende er i dag for dårlig, og vi mener det må gjøres mye mer. Vi kan ikke akseptere at norske pasienter har et dårligere tilbud enn pasienter i andre land.

70.000 flere står i dag kø for behandling ved et sykehus enn da Regjeringen tok over. Totalt står det 277.000 nordmenn i kø, det er ny rekord. Dette skjer fordi Regjeringen ikke vil ta i bruk alle de gode kreftene i samfunnet. Når man heller lar operasjonssaler stå ledige hos private aktører, enn å la pasienter bli behandlet der på det offentliges regning, er det ikke rart køene øker. Sykdom er for smertefullt for den enkelte, og for kostbart for samfunnet, til at vi kan la mennesker stå i kø. Høyre fikk ned sykehuskøene da vi satt i regjering, og de skal ned hvis vi igjen inntar regjeringskontorene.

Vi ser også at den organiserte kriminaliteten, og kanskje også internasjonal terror, har nådd oss her i utkanten av Europa. For at Norge fortsatt skal være et godt land å bo i, trenger vi trygge lokalsamfunn. Det må satses mer på det forebyggende arbeidet så vel som strakstiltak for å bekjempe kriminalitet. Høyre vil ha 2000 flere politifolk innen 2015. Det er en massiv nyrekruttering av politifolk – og det trengs. Regjeringen skryter av at de utdanner flere politifolk enn før, og det gjør de, men det hjelper jo ikke hvis de ikke har en jobb å gå til.

Som i 2010 skal vi i 2011 fortsette å utvikle ny politikk. I tillegg til å se fremover må vi finne løsninger på folks problemer i dag. Det er mange viktige saker som står på agendaen i året som kommer. NAV må bli mer velfungerende, skjebnen til private barnehager skal vurderes på nytt av Kunnskapsministeren, ny uførepensjon skal behandles, avgjørelsen om mastene i Hardanger kommer, og mange viktige prosjekter for norsk skole skal settes i gang. Jeg håper året preges mer av de politiske sakene, enn av en regjering som snubler i egne ben.

Det er også et lokalvalg til neste år. Velgerne fortjener en skikkelig diskusjon om politikkens innhold, og om hva kommunepolitikere landet rundt må gjøre for å styrke Norge. Høyre kommer før lokalvalget til å sette fokus på den utfordringen det er for mange lokalsamfunn at de overstyres av ansiktsløse byråkrater som har 100 lover og regler som gir dem anledning til å si “nei”, når de burde ha 100 lover og regler som gav dem anledning til å si “ja”. Lokalvalget vil for Høyre sin del også dreie seg mye om kunnskap i skolen, kvalitet i omsorgen, trygge lokalsamfunn, samt flere, bedre og tryggere veier.

Dette er saker jeg håper gjør at velgerne viser Høyre tillit i 2011, som i 2010.

Gledelig jul, og godt nyttår.

Erna Solberg

Dette innlegget stod på trykk i Bergens Tidende 29. desember 2010

Små forskjeller er et gode

Norge er et samfunn med små forskjeller, det er et gode vi må jobbe for å ta vare på. Det finnes nemlig ingen garantier for at det vil bli slik også fremover. Flere internasjonale undersøkelser har påpekt en utvikling hvor globaliseringen gir mindre forskjeller mellom land, men hvor forskjellene øker blant borgerne i det enkelte land – særlig i Europa. Vi kan få en utvikling som minner mer om den amerikanske, hvor velstandsveksten er ekstremt ujevnt fordelt.

Fordi Høyres visjon er et samfunn med muligheter for alle må vi bekjempe at folk faller utenfor arbeidslivet, og at folk flest sakker akterut i velstandsutviklingen. Vi vil aldri godta at omstendighetene rundt et barns fødsel kan bli en livstidsdom for sosial og materiell nød

Velferdsstatens viktigste oppgave er å ruste flest mulig til å stå på egne ben, mestre livet sitt og kunne bruke talentene sine. Derfor er et godt utdanningssystem og et samfunn som gir trygghet for din helse og din økonomi viktigst.

I det samfunnet vi jobber for, er det dine anlegg, evner og interesser som avgjør din fremtid – ikke dine foreldre, din hudfarge, din etnisitet eller hvilken bostedsadresse du er født i. Du skal ha trygghet for at du får hjelp når du trenger det. Flest mulig må få muligheten til å stå på egne ben, og ikke bli passivisert.
Det offentlige skal sørge for gode tjenester til alle, men må ikke utføre alle oppgavene selv. Ideelle og private aktører bidrar til mangfold, innovasjon og valgfrihet for brukerne. Høyre mener det offentlige skal finansiere og ikke minst kvalitetssikre tjenester – uavhengig av om tjenesteproduksjonen skjer i offentlig eller privat regi.

Jens Stoltenberg og resten av Arbeiderpartiet advarer mot denne politikken. Mottoet er åpenbart at angrep er det beste forsvar, og fremfor å vinne velgerne med egen politikk, skal man skremme dem vekk fra Høyres. Blant annet forsøker AP å ta monopol på ”den norske modellen”, og advarer til stadighet mot at sentrale trekk som små forskjeller i samfunnet vil forsvinne hvis Høyre kommer i regjering.

Angrepene er interessante, fordi mens AP regjerer og sier de beskytter modellen er det blitt satt ny rekord i antall mennesker som kjøper private helseforsikringer for å slippe den offentlige køen, og det har blitt flere fattige barn.

Dette bidrar til å skape reelle klasseskiller i Norge. Jeg finner ingen glede i at det er den reelle effekten av APs politikk. Jeg gleder meg derimot over at avstanden mellom fattig og rik fortsatt er forholdsvis liten i Norge. Det mener jeg er bra.

Små forskjeller i samfunnet er ikke først og fremst er en sosialdemokratisk eller konservativ verdi. Det er en nordisk verdi. Det henger sammen med vår historie og vår samfunnsutvikling.

Relativt små forskjeller er en del av limet i de nordiske samfunnene. Det skal vi holde fast ved, og vi skal holde fast ved de sosiale ordningene som gjør at det er slik. For eksempel at de som tjener mest, også skal bidra mest til fellesskapet. Helsevesenet skal være offentlig finansiert, og god behandling skal ikke avhenge av lommeboken. Skolen skal være offentlig finansiert. Dette er ordninger som bidrar til vår konkurransedyktighet, og som gjør at folk tør å satse.

Når venstresiden vil redusere forskjeller til kun å handle om å være for eller mot formueskatt går de glipp av det store bildet: En god skole; trygge jobber; trygghet for at du får behandlingen du trenger når du trenger den – dette er det sikreste fundamentet for å unngå for store forskjeller. For å sette det litt på spissen: I gamle kommunistdiktaturet var den økonomiske elendigheten ganske jevnt fordelt – svært få hadde noe formue å snakke om, men de var ikke velferdssamfunn av den grunn.

De største forskjellene i Norge i dag, er mellom de som står i og utenfor arbeidslivet. De som får ta del i velstandsveksten, og de som ikke gjør det. Derfor skremmes jeg av at Norge nå har 800.000 mennesker som står helt eller delvis utenfor arbeidslivet, og at de får følge av stadig flere.
Skillet vil vokse seg større og sterkere hvis vi ikke går løs på utfordringen i dag.

Internasjonal konkurranse vil øke. Mange flere mennesker verden over vil få stadig høyere utdannelse. Det vil bli økt konkurranse, ikke bare om arbeidsplassene for ufaglærte, men også for faglærte og høyt utdannede. Det må vi møte med god politikk.

Høyre vil heve kvaliteten i skolen, gjøre det mer lønnsomt å jobbe og redusere skatten på norske arbeidsplasser. I kampen mot fattigdom og forskjeller er det ingen jobb som er viktigere enn å få folk inn i arbeid. Høyre kjemper for arbeidslinjen, ikke stønadslinjen, fordi arbeidslinjen er eneste måten å sikre at flest mulig får ta del i velstandsutviklingen.

Derfor må vi begynne med innholdet og prioriteringene i skolen. Norsk skole reproduserer sosiale forskjeller. Når utenforskapet går i arv, da er vi virkelig i trøbbel. Da kan vi snakke om et virkelig delt samfunn.

Vi vet at mennesker som ikke har grunnleggende lese- og skriveferdigheter, og som ikke har fullført sin videregående utdanning, er overrepresentert på statistikken over de som havner på varig stønad og trygd.

Fordi den viktigste jobben er å hindre at flere mennesker faller utenfor, må vi også prioritere det viktigste først i skolen. Høyre vil prioritere ned frukt, og prioritere opp bedre lærere. Høyre vil prioritere ned regjeringens feilslåtte modell for leksehjelp, og prioritere opp flere timer i basisfagene. Høyre vil vekk fra en yrkesfaglig utdanning som krever at en som vil bli snekker, må lære seg teorien som skal til for å studere til litteraturviter.

Skolen skal ruste våre barn for en fremtid i arbeidslivet, og gi muligheten til å stå på egne ben. Slik bruker vi skolen til å kjempe mot utenforskap og sosiale forskjeller.
Vi må gi norske arbeidsplasser mer konkurransedyktige betingelser sammenlignet med deres utenlandske konkurrenter. De siste årene har Norge mistet konkurransekraft år for år. Vi har fått mange nye jobber i offentlig sektor, men mistet mange i privat sektor. På lang sikt kan vi ikke ha en ubalanse i hvor arbeidsplassene skapes.

Et samfunn hvor vi fortsatt har små forskjeller krever at vi får flere fra trygd til arbeid. Det krever at vi ruster våre barn for å stå i et fremtidig arbeidsliv som vil stille høye krav til kunnskap og kompetanse. Og det krever at vi har et levedyktig næringsliv som skaper gode jobber å gå til.
Den jobben er Høyre bedre i stand til å gjøre enn Arbeiderpartiet. Derfor vil også vår politikk på sikt føre til mindre forskjeller.