Ingen lærerløfter fra Regjeringen!

Da Jens Stoltenberg lanserte Aps skolepakke på Utøya, ble ikke satsing på lærerne nevnt med ett eneste ord. Planene var flere timer og leksehjelp, men lærerens rolle ble glemt. Verken Ap eller SV har i denne valgkampen gitt et eneste løfte om å skaffe flere lærere eller øke kompetansen blant de vi har. Til tross for at flere timer krever flere lærere. Og ikke minst: mer kunnskap i skolen lar seg ikke realisere uten at lærerne får styrket sin kompetanse. Så, i forrige uke, skjedde det noe interessant. Etter at Høyre hadde lansert sine løfter om å satse på læreren, begynte regjeringspartiene febrilsk å snakke om læreren. Men har vi hørt noe konkret om hva de vil gjøre? Har de noe nytt å komme med?  Kunnskapsministeren snakker fortsatt om de tiltakene den forrige regjeringen satte i gang -som et ledd i reformen ”Kunnskapsløftet”. De har imidlertid glemt noe viktig: Det er en satsing som etter planen tar slutt neste år. Det er derfor Høyre tenker lenger. Kunnskapsløftets satsing er en god start som trenger kontinuerlig påbygging. Jeg vil derfor utfordre kunnskapsministeren: Hva skal komme etter neste år, Djupedal? Høyre har lansert flere konkrete tiltak som beviser at vi ønsker å satse på læreren i mange år fremover: 

  • 1,1 mrd kroner mer til etter- og videreutdanning av lærere ved å videreføre den  nasjonale satsingen også etter 2008. Lokale skoleeiere må følge opp denne satsningen og sørge for at alle skoler har kartlagt sine læreres kompetanse. Skolelederne må bruke denne kartleggingen som grunnlag for en handlingsplan for kompetanseutvikling blant lærerne.

 

  • Lærernes etter- og videreutdanning må være fagspesifikk, og relevant for de fag den respektive lærer underviser i. Det må stilles krav om faglærer allerede fra første klassetrinn.

 

  • Det må stilles krav til at rektor har skolelederutdanning, og skoleledelsens rolle som pedagogisk leder må styrkes.

 

  • Opptakskravene til allemennlærerutdanningen må heves, særlig i norsk og matematikk, samtidig som allmennlærerutdanningen spesialiseres mot klassetrinn.
  • Det må lages en handlingsplan for hvordan næringslivet og offentlige institusjoner kan trekkes aktivt inn i undervisningen.
  • Det må vurderes å innføre stillinger i skolen etter modell av professor II i høyere utdanning.
  • Vi vil etablere en ordning med ettergivelse av 20 000 kr av studielånet ved fullført lærerutdanning. Vi vil ha en nasjonal plan med statlige økonomiske bidrag til etablering av bonus- og arbeidstidsordninger som tilbys til de realfagslærerne som ønsker å fortsette i skolen fra fylte 55 år.

Dette er konkrete tiltak som bør gjennomføres i samarbeid mellom kommuner og stat, og de bør gjennomføres snart.  Det viktigste vi kan gjøre for å bedre kunnskapen i skolen, er å sikre at læringsmiljøet i klassene blir bedre. Da må  vi ha lærere med autoritet og faglig kunnskap, vi må ha skoleledere som tør å lede skolen, og vi må ha åpenhet om resultater. Åpenhet vil gjøre at lokalpolitikere, foreldre og velgere kan se skolen i kortene og korrigere kursen hvis det er nødvendig. Til tross for dette har ikke Regjeringen har svart på èn av disse utfordringene. Skal kommunene satse på læreren trengs det klare signaler fra regjeringen – de har vi ikke hørt ennå. 

Private tjenestetilbydere er velkomne!

Noen av SBLs omsorgsbedrifter har skrevet et åpent brev til statsminister Jens Stoltenberg. De er lei av politikere som rakker ned på privat omsorg. Brevet viser at det statsministeren tegner opp som det kommersielle marked der omsorgstrengende blir overlatt til seg selv, er drevet av omsorgsfulle pleiere med ønske om å drive tjenester til det beste for de omsorgstrengende.

Jeg har møtt mange mennesker som jobber i private omsorgsbedrifter. De er kompetente og dyktige, og mange forteller meg at de ikke ville ha jobbet i omsorgsektoren hvis det betydde at de bare kunne jobbe i kommunen. Trenger vi ikke alle hendene, Stoltenberg?

Høyre ønsker private omsorgstilbydere hjertelig velkomne i et marked der etterspørselen etter disse er stor. Private omsorgstilbydere er velkomne både som supplement til den kommunale tjenesten og som en del av et fritt brukervalg. Vi har sett at det ikke er forskjell på varmen hos de som jobber privat og de som jobber i det offentlige. Vi har stor tro på et privat marked så lenge brukerne selv vil ha det.

Om brevet til Jens Stoltenberg: -Vi er lei av politikere som rakker ned på privat omsorg. Vi krever respekt for jobben vi gjør, skriver noen av SBLs omsorgsbedrifter i et åpent brev til statsminister Jens Stoltenberg. http://www.sbl.no/article.php?articleID=1609

 

Kristin tuller med rushtidsavgift

Kristin Halvorsen beskylder meg i sin blogg for å bløffe med tall når jeg hevder at køfribillett (rushtidsavgift) vil koste småbarnsforeldre hundre kroner dagen. "Dette er milevis fra sannheten", hevder Kristin (http://www.vgb.no/25929/?CFID=21866960&CFTOKEN=55392430).

I neste setning viser hun til at det ikke er laget noe takstsystem ennå. Hvordan kan Kristin Halvorsen da være så skråsikker på at jeg er "milevis fra sannheten"? Vi kan sammenligne med hva rushtidsavgiften er i andre land. Rushtidsavgift er innført i hovedstedene i to av våre naboland, Stockholm og London. Kristin Halvorsen peker på Stockholm, der det koster på det meste 20 kroner å passere bommen. Men hun "glemmer" å ta med det andre eksempelet vi har, nemlig London. Der koster det 8 pund om dagen å kjøre i sentrumssonen mellom 0700 og 1800. 8 pund er om lag hundre kroner. Hundre kroner er altså ikke så "milevis fra sannheten" likevel.

Det må uansett koste mer enn 20 kroner å passere bomringen i rushtiden. 20 kroner er det det koster i dag å passere bomringen i Oslo (http://www.norvegfinans.com/cgi-bin/WebObjects.exe/norveg.woa/wa/selectDASub1page?sub1pageID=49&langID=1). Vi ser hvordan køen står her i rushtiden om morgenen og om ettermiddagen. Skal rushtidsavgiften dermed ha noen effekt, må den være betydelig høyere enn dette. Transportøkonomisk Institutt (TØI) opererer med en avgift på 40 kroner pr. passering i sin rapport om rushtidsavgift (http://www.toi.no/getfile.php/Publikasjoner/T%D8I%20rapporter/2007/895-2007/895-2007-elektronisk.pdf). Skal vi unngå rushtrafikk både morgen og ettermiddag, må vi ha rushtidsavgift begge veier. Da er vi straks oppe i minst 80 kroner om dagen. Er dette "milevis fra hundre kroner dagen", Kristin?  

SVs ordførerkandidat i Trondheim, Knut Fagerbakke, skryter på SVs hjemmesider av at rushtidsavgift vil gi Trondheim kommune inntekter på 6,4 milliarder kroner over en 15-årsperiode (http://www.sv.no). Dette utgjør ca. 40.000 kroner pr. innbygger i Trondheim. Mye av dette vil bli betalt av dem som er avhengige av å kjøre bil i rushtiden. Kristin Halvorsen kan ikke hevde at rushtidsavgift nesten ikke vil koste noe, samtidig som hennes ordførerkandidat i Trondheim skryter av hvor mye penger de vil få inn fra bilistene i Trondheim fra den samme avgiften.

Kristin Halvorsen har rett i en ting. Nemlig at det ikke er laget noe takstsystem ennå, og at vi derfor ikke kan fastslå med sikkerhet hvor mye det vil koste å passere bomringene i rushtiden. Høyres beregninger kan derfor bare være anslag ut fra erfaringer fra andre byer, erfaringene fra dagens bompenger og hva fagfolkene i TØI mener en rushtidsavgift minst bør være for at den skal ha noen effekt.  Men dette kan Kristin Halvorsen og SVs lokale kandidater som vil innføre rushtidsavgift gjøre noe med. De kan fortelle velgerne nå før valget eksakt hva de mener at rushtidsavgiften bør være i den enkelte kommune.

Nei til rasisme og fremmedfrykt!

Fylkeslegen i Oslo og Akershus har slått fast at Ali Farah ble offer for diskriminering da han ble forlatt av helsepersonell i Sofienbergparken. Det er en svært alvorlig konklusjon. I tillegg sier han at handlemåten kan forstås med rasistiske overtoner, og ber Helsetilsynet vurdere påtale i saken. 

På mitt kontor henger et bilde som jeg fikk på introduksjonskurset i Trondheim. Det er et bilde av en gutt. På bildet står det: ”Ett menneske, ikke en representant for en hel kultur”. Jeg synes det sier mye.  

Rasisme og fremmedfrykt skal ikke forekomme i vårt samfunn. Men vi vet at holdningene er der likevel. Det som skjedde i Sofienbergparken var dramatisk, og tilfeldigvis godt dokumentert av tilskuerne. Derfor har det gått sterkt inn på oss. Samtidig legges jobbsøknader gang på gang nederst i bunken fordi søkeren heter Ibrahim i stedet for Ivar. Det burde gå minst like sterkt inn på oss. 

I Høyre er vi opptatt av å behandle hvert enkelt menneske som et selvstendig individ, uavhengig av kjønn, rase, legning eller religion. Vi vil ha et samfunn som gir muligheter for alle. 

Vi burde derfor alle benytte Ali Farah-saken til å gå i oss selv. Er vi forutinntatte i møte med andre mennesker? Setter vi personer i bås uten å se individet? Som politikere må vi også ta et særskilt ansvar. Vi må passe på at vi hele tiden uttaler oss slik at vi ikke skaper grobunn for rasisme og fremmedfrykt. 

I min tid som kommunalminister, under den forrige regjeringen, fikk vi på plass en del formelle verktøy. Vi utarbeidet en lov om etnisk diskriminering, vi utformet en handlingsplan med en rekke konkrete tiltak mot diskriminering, og vi omorganiserte likestillingsombudet til også å omfatte etnisk diskriminering. Dette er viktige tiltak mot fremmendfiendtlige uttrykk, men ikke noe vi kan lene oss tilbake på. Episoden i Sofienbergparken viser oss at vi alle må slåss mot hverdagsrasismen – hver dag.  

For noen år siden hadde vi en ungdomskampanje mot rasisme og fremmedfrykt. Alle partiene stilte seg bak kampanjen og elevene ved skolene våre satte saken på dagsorden. Jeg mener det nå er tid for en ny ungdomskampanje, og vil invitere de andre partiene til å være med på dette viktige arbeidet. Rasisme og fremmedfrykt har ingen plass i vårt samfunn. Hvert menneske er unikt og har krav på å bli behandlet som et individ. Det er noe vi jevnlig må minne hverandre på. 

Om særaldersgrensene, igjen

Jeg takker for mange kommentarer, spesielt til innlegget om særaldresgrensenes urimelighet.

Siden mange av dere har argumentert for at noe fysisk arbeid er tyngre enn annet og derfor bør ha lavere arldersgrenser, vil jeg si at jeg faktisk er enig i at man skal kunne gå av ved tidligere tidspunkt i enkelte yrkesgrupper – særlig av helsemessige årsaker. Problemet med særaldresgrensene er at det i stor grad utvikler seg til å bli en regel at man slutte, og ikke at man kan slutte. Abrahamsensaken viser jo dette, når en av våre erfarne politifolk blir bedt om å slutte og ikke blir tilbudt å stå lengre i jobb. Et problem er at arbeidsgiver (staten) ikke spør om man vil stå lengre, en annen ting er at det blir økonomisk veldig lite lønnsomt å fortsette med det man er mest kvalifisert for.

Jeg var nylig på Ringsaker lensmannskontor som leide inn igjen pensjonert politifolk for 80 kroner timen fordi det er det de maksimalt har lov til å betale. Vi flytter i dag god politifaglig kompetanse fra politiarbeid til annet arbeid. Jeg synes ikke det er god bruk av god kompetanse. Vi må derfor finne mer fleksible løsninger for dette. Jeg skjønner at grupper som har fremforhandlet gode ordninger vil kjempe for disse. Men kanskje vi kan finne gode mellomløsninger som gjør at politi og annet ikke mister kompetansen?

Er du enig med deg selv, Jens?

På folkemøtet i Bergen denne uken var statsministeren usedvanlig uklar i sine uttalelser om valgfrihet. Jens Stoltenberg mente at private innslag i omsorgssektoren var bra. Valgfrihet var han for. Det var markedstenkningen han var motstander av.

Men hva mener du egentlig, Jens?

Et kommunalt sykehjem og et privat sykehjem drives jo etter nøyaktig de samme grunnprinsippene. De som jobber der er utdannet ved de samme utdanningsinstitusjonene, de må forholde seg til de samme utfordringene i hverdagen og hendene deres er like varme og omsorgsfulle uansett hvor man jobber.

Alle som jobber på et sykehjem må prioritere tiden sin, forholde seg til beboerne med den samme verdighet og respekt uansett hvor lønnslippen kommer fra. Det er uansett kommunen som finansierer og har ansvaret for tjenesten.

Forskjellen på Høyre og Arbeiderpartiet er at Jens Stoltenberg vil ha valgfrihet for de som har råd til å kjøpe seg helprivate tjenester, mens jeg vil ha valgfrihet for alle – uavhengig av størrelse på lommeboken.

Når det kommer til valgfrihet og private løsninger har Arbeiderpartiet alltid stått på bremsen. 

Problemet til Ap er at partiet bruker all tiden sin på å bekjempe private som yter god, populær og flott omsorg – i stedet for å bruke kreftene på å skape en god offentlig omsorg.

    ·       Ap har bekjempet private sykehus. Nå vokser sykehuskøene.

    ·       Ap har bekjempet privat rehabilitering. Nå vokser rehabiliteringskøene.

    ·       I Trondheim la de ned de beste private sykehjemmene. Nå har pårørende startet geriljaaksjon mot situasjonen i eldreomsorgen.

Som Ap-ordføreren sa om de private sykehjemmene før hun stengte dem: ”Det er fint at de eldre har det bra der, men det er ikke det som er poenget!”

Men hva er poenget, hvis ikke det er at de eldre skal ha et best mulig tilbud?

Ap-styrte Askøy kommune har skjønt det. Nedre Eiker, der Ap har styrt i 100 år, har skjønt det. Odvar Nordlie mener det samme. Miljøvernminister Helen Bjørnøy mente det samme før hun ble miljøvernminister. Til og med Jens Stoltenberg mente det samme for seks-syv år siden! Da advarte han mot ”å gjøre private alternativer til et spørsmål om ideologi, og mot å holde fast ved løsninger som ikke fungerer.” Jeg kunne ikke sagt det bedre selv!

Spørsmålet er om Jens Stoltenberg er enig med Ap-ordføreren i Trondheim, eller det han selv sa for seks-syv år siden?

Jøss – er det lokalvalg i år??

I dag våknet jeg til Åslaug Hagas stemme – og det var faktisk ganske ok!

Åslaug har nemlig sett seg lei på at rikspolitikken har overtatt debatten i media. Kolberg og Stoltenberg fryder seg over å ”kjøre” Frp på ugjennomtenkte forslag i forhold til barnehager og barnetrygd – f.eks at Frps politikk vil sikre mer i barnetrygd til en polsk snekker som jobber i Norge enn han ville hatt i inntekt hjemme i Polen.

Frp på sin side er mest opptatt av å snakke om at vi trenger et nytt direktorat i Oslo til å styre sykehjemmene. Nok en gang er det et rikspolitisk spørsmål, norske kommunestyrer har intet de skulle ha sagt om saken. For min del tror jeg heller ikke et sekund på at vi får flere og bedre ansatte i omsorgen bare av å opprette nok et byråkrati.

I kommune-Norge er Høyre og Ap jevnstore – vi styrer begge kommuner med nær 40 prosent av landets innbyggere. Men for Jens Stoltenberg er det lettere å gyve løs på Frp enn å få oppmerksomhet om de lokalpolitiske skillene mellom oss.

Høyre går til valg på kvalitet i omsorgen. Svaret er tiltak som hver kommune må sette i verk for f.eks å sikre mer etter- og videreutdanning til sine ansatte.

Høyre går til valg på kunnskap i skolen. Svaret er bl.a at kommunestyrene må ta i bruk den kunnskapen vi nå har om resultatene på hver enkelt skole for å sette i verk lokale tiltak som kan gi elevene en enda bedre skolegang.

Statsministeren liker ikke slike debatter. De blir for konkrete for ham. Det er lettere å snakke med Frp om ting som uansett ikke kan løses av de folkevalgte som 10. september velges inn i kommunestyrer og fylkesting. Lørdag slipper han imidlertid ikke unna – da møtes vi til debatt i Trondheim. Jeg gleder meg!