Får Norge endelig innført personvalg?

Norge er snart det eneste landet i Europa hvor velgere ikke har mulighet til å påvirke hvilke personer som velges inn i nasjonalforsamlingen.

Høyre har i flere runder jobbet for å få dette endret. Derfor synes jeg at Martin Kolbergs politiske signaler de siste dagene om at han i alle fall (og kanskje Arbeiderpartiet?) er på gli i spørsmålet om å gi velgerne mer makt.

For meg er det et paradoks at i Norge utsettes fritidspolitikerne våre for velgernes personvalg. Både ved kommune- og fylkestingsvalg kan du gjøre endringer på listen, mens landets heltidsbetalte stortingsrepresentanter – vi slipper at velgerne gir sin mening om oss.

Jeg mener personer betyr noe i politikken. Jeg tror at personvalgstemmer gir anledning til å gjøre noen endringer på stortingsvalglisten, for velgerne vil bidra til å gi enkeltrepresentantene en sterkere tilknytning til valgkretsen sin og mandat hjemmefra enn det vi har i dag.

Det vil også kanskje bidra til at flere stortingsrepresentanter jobber hardere for å bli kjent i sin valgkrets, og dokumentere hva de jobber med og hvilke saker de prioriterer.

Utgangspunktet for Martin Kolbergs nye tanker er Stortingets kontroll- og konstitusjonskomiteens behandling av et representantforslag fra Per-Kristian Foss, Jan Tore Sanner, Ingjerd Schou og meg. Dette forslaget er egentlig en liten omkamp, for da vi behandlet ny valglov i 2003, lå det inne et tilsvarende forslag fra Bondevik II-regjeringen.

Jeg hadde før jeg ble kommunalminister jobbet mye i Høyre for å få til en endring av vår politikk på dette området. Det fikk vi gjennomslag for også i Bondevik II- regjeringen. Da forbauset det meg  at både Arbeiderpartiet, SV og Fremskrittspartiet stemte i mot. Hvorfor de ikke ønsket å gi velgerne større innflytelse var ikke så lett å forstå.

Derfor ble det ikke noe av personvalg i forbindelse med stortingsvalget i hhv 2005 og 2009, men kanskje Martin Kolbergs nye snuoperasjon er et signal på at dette vil bli mulig fra 2103 eller 2017.

Vi har foreslått det samme som Stortinget hadde til behandling i 2003. Det innebærer at partiene lager listen, bestemmer hvem som står på listen, og hvis ikke noen på listen får mer enn 8 % personstemmer – det betyr 8 % av de som er partiets velgere i valgkretsen – så vil den listen partiet har satt sammen gå inn i den prioriteten partiet har gjort. Så hvis for eksempel 8 % har gitt et kryss til nr 3 på listen, så vil den personen gå foran  nr 1 og 2 på listen, hvis de ikke har like mange kryss eller flere.
Personvalgstemmene har ingen betydning for fordelingen av mandater mellom partiene, men altså en fordeling av hvem som får stortingsplassen.

Jeg er villig til å diskutere både prosenten på 8 % og systemet med hvor mange kryss man kan ha, men jeg er overbevist om at personer betyr noe i politikken og at det betyr noe for å få et sterkere personlig mandat for den enkelte stortingsrepresentanten.

Derfor er jeg glad for Martin Kolbergs  nye tanker og håper at det blir Arbeiderpartiets tanker.

Stråmenn og skremmebilder

Det er flere årsaker til Høyres fremgang fra bunnivået i 2009 og til i dag. Én av dem er at vi tok på alvor det velgerne har sagt lenge: De er lei av politikere som bare krangler, legger skylden på hverandre og tegner skremmebilder av hverandres politikk.

Derfor valgte vi å i mindre grad aktivt oppsøke konfliktsaker med andre partier. Vi ville heller være mindre synlige i media en periode, men da heller være mer synlig med våre forslag og vår politikk. Det tok tid, men det gav resultater.

Komplett fravær av konfliktsaker er naturlig nok ikke mulig. Det er opposisjonens rolle å være kritisk til posisjonen, og den journalistiske dekningen baserer seg også på kritiske kommentarer fra opposisjonen. Slik skal det være.

Men vi svikter vårt ansvar som politikere ovenfor velgerne hvis kritikk ovenfor hverandre er det eneste vi har å bidra med. Uansett om vi sitter i posisjon eller opposisjon. Vi svikter særlig hvis kritikken ikke baserer seg på de faktiske forhold. I politikken ser vi ofte at man tegner opp et bilde av en motdebattant som enten er overdrevet, karikert eller rett og slett feilaktig. I stedet for å angripe den motstanderen man faktisk har, angriper man en annen – som man selv har skapt, og som er langt verre enn den virkelige. Det er dette som kalles stråmannsargumentasjon. Partier som velger slike taktikker gjør nok også seg selv en bjørnetjeneste. Å undervurdere velgerne lønner seg ikke.

Jeg advarte mot debattformen i en tale til Høyres stortingsgruppe, og påpekte også at Høyres sjel ligger i velferdspolitikken. Reaksjonene lot ikke vente på seg. Helga Pedersen slo til med Arbeiderpartiets nye mantra ”Skattekutt er velferdskutt” og en lang liste over forferdeligheter som ville komme med Høyre i regjering. Hvor listen var tatt fra vet jeg ikke, for det var ikke hentet fra Høyres programmer, forslag i Stortinget eller våre budsjetter. Kristin Halvorsen kunne fortelle at velgerne ikke vet sitt eget beste, og tror for godt om Høyre. Underforstått: De har ikke skjønt hvor forferdelige vi er.

De rødgrønne mener at høye skatter er den beste måten å sikre velferden. Jeg mener det vil svekke den på sikt. Høyre mener at vi må skape mer, ikke skatte mer. Våre forslag om mindre skatt, mer satsing på samferdsel, skole, forskning og innovasjon samt modernisering av staten handler nettopp om å gi oss rom for å trygge varig velferd. Skattelette er virkemiddelet, velferd er målet.

For all del, mitt mål med kronikken er ikke å få mindre fokus på Høyres politikk. Jeg forventer at de rødgrønne vil angripe oss, og at de er genuint uenige i vår politikk. Hvis AP vil bidra til gratis pr for våre løsninger ved å snakke om dem må de gjerne gjøre det. Problemet er bare at AP ikke diskuterer Høyre, men en teoretisk og lett udefinert høyreside som vil ruinere velferden i Norge og skape ”amerikanske tilstander” i helsevesenet.

Det er forståelig hvorfor de gjør det. En slik motstander er tross alt mye enklere å drive valgkamp mot enn én hvor de må forholde seg til fakta.

For fakta er at Høyre i hele sin historie har vært med å bygge velferden, ikke rive den ned.

Høyre-regjeringer har gjort mye for å styrke velferden. Regulering av arbeidstider for barn og ungdom ble fremmet av Høyre i 1890. Vi innførte sykeforsikring i 1894. Vi fattet vedtak om alderstrygden i 1923. Folketrygden kom i 1967, under en Høyreregjering. På 80-tallet åpnet vi samfunnet og gjorde det lettere å få hverdagen til å henge sammen for familiene. En styrking av den personlige velferden.

Også sist vi satt i regjering gjorde Høyre mye vi kan være stolte av. Vi reduserte helsekøen. Rusmisbrukernes interesseorganisasjoner sa at med vår regjering hadde de aller svakeste i samfunnet endelig fått en plass ved bordet. Norge fikk ros av FN for at det ble færre fattige barn i Norge. Var det å rasere velferden, eller å styrke den?

I boken “Hamskifte – den norske modellen i endring” utgitt av FAFO, skriver forfatterne: “Ulike regjeringer har nærmest tatt del i et kappløp om å bygge ut den offentlige velferden og bekjempe fattigdom og ulikhet.”

Én av forfatterne er for øvrig Gudmund Hernes. Med sin fortid som statsråd for Arbeiderpartiet kan han vanskelig anklages for å ha en høyrevridd agenda

Det er forskjell på for eksempel velferdspolitikken til Høyre og Arbeiderpartiet. Høyre mener velferdssamfunnet aldri vil nå et punkt hvor det offentlige kan gjøre alt alene. En god offentlig velferd gir et godt tilbud til mange. Men den svikter ofte dem som har spesielle behov. Den skaper ikke valgfrihet. Den gir mindre rom for fornyelse, og dårligere fleksibilitet. Derfor ønsker vi oss et større mangfold, med mer valgfrihet. Nettopp for å oppnå mer fornyelse og fleksibilitet. Fortsatt finansiert av det offentlige.

Det er forskjell på hvordan Høyre og Arbeiderpartiet vil finansiere velferden. Mens Arbeiderpartiets talsmenn har tatt til orde for å skatte mer, har Høyre sagt vi må skape mer.

Jeg går mer enn gjerne i en konstruktiv debatt med Stoltenberg om utfordringene for velferdsstaten. Både hvordan den skal organiseres, og hvordan den skal finansieres. Men jeg har en innstendig oppfordring til Stoltenberg og andre rødgrønne politikere: La oss gjøre det med ærlige argumenter og fakta, ikke stråmenn og skremmebilder. Nettopp fordi det finnes reelle forskjeller mellom partiene trenger vi ikke konstruere dem.

Jeg vil i hvert fall gi velgerne det de ønsker seg: En ærlig debatt som viser de faktiske alternativene. Fri for skremmebilder og stråmenn. Det tror jeg velgerne vil belønne.

Angsten for de private

Har private omsorgsfirma ”sugerør i satskassen”? Er det bare stiftelser som er ideelle og idealistiske? Er eier og driftsform viktigere enn om tilbudet er godt?

Det blåser opp til ny debatt om ikke-offentliges deltagelse i helse og omsorgssektoren. I august krevde Fagforbundet (en av hovedsponsorene til de rødgrønne) at regjeringen skulle forby kommunene å sette ut oppgaver på anbud. Heldigvis fikk de ikke så mye napp.

For en uke siden snudde Bård Vegar Solhjell SVs syn på ideelle organisasjoners bidrag i omsorgsektoren på en femøring – nå var det positivt. Et par dager etter var Fagforbundet på banen med ny rapport og bok som fastslo at de private kommersielle aktørene har sugerør i statskassen – og varslet kamp mot dem.

BT har på lederplass kalt dette ”angsten for de private”. Jeg mener det er et klart og bevisst forsøk på å flytte fokuset fra kvalitet og innhold i tjenester til pasienter, eldre funksjonshemmede og barn – og over til en moralisering over at noen kan tjene penger på dette.

Argumentene er kjente fra barnehagedebatten om utbytter og ”barnehagebaroner”. Jeg tror dette kommer nå fordi kvalitets og innhold snarere er et argument for enn mot private aktører i sektoren, uavhengig av om de er kommersielle eller ideelle. Høyres argumenter om valgfrihet for brukerne og mer mangfold får økt støtte hos folk – da må de kreftene som ideologisk er imot mangfoldet ty til andre argumenter. Vi må regne med at Fagforbundet og Velferdsalliansen kommer til å bruke sin pengesekk (subsidiert av skattelettelser fra regjeringen) for å jobbe mot andre løsninger enn det offentlige.

Når Bård Vegar Solhjell forsøker å lage et verdimessig skille mellom ideelle stiftelser og private selskap – så underslår han de mange engasjerte og kreative fagfolkene som har startet alternative tilbud i en privat selskapsform. De står for like flotte verdier og er like idealistiske som mange som jobber i ideelle organisasjoner og det offentlige.

For et par dager siden fikk jeg en kopi av en mail sendt til Solhjell av den pensjonerte gründeren Anne Elisabeth Bye Nielsen. Hun har i mange år drevet en privat rehabiliteringsinstitusjon i Vestre Toten og opplevd de vanskelige vilkårene den rødgrønne regjeringen har gitt private tilbud.

Hun skriver blant annet :

”Det var med stor interesse jeg hørte på debatten mellom deg og Vibeke Madsen fra HSH.

Private rehabiliteringssentre ble nevnt og det lå i kortene at disse aktørene var “kommersielle”. Etter debatten satt jeg igjen med en sår og vond følelse. Steffensrud Rehabiliteringssenter har vært min arbeidsplass. Betraktes vi som kommersielle fordi vi har bygget opp og drevet dette private rehabiliteringssenteret?

De siste dagene har jeg tenkt mye på hva du sa og jeg kan ikke la være å kommentere dine holdninger og synspunkter på “kommersielle”aktører som f.eks.privat-drevne rehabiiliteringssentre. Bakgrunnen for mine synspunkter er 45 års erfaring som samarbeidspartner med norsk helsevesen. Jeg er nå pensjonist, men brenner fortsatt for å få bedre flyt i helsevesenet til beste for pasientene. For å få til det, må alle “vesener” samarbeide, men utifra like forusetninger og krav.”

Låste holdninger og manglende kunnskap om hva private rehabiliteringssentre bidrar med, hører vi ofte om og det er frustrerende.

Skillet går ikke mellom offentlige, ideelle eller private aktører,- så enkelt er det ikke. Skillet går på tvers av kvalitet. Det er mange gode offentlige aktører, det er gode ideelle aktører og det er gode private aktører. Men det er også mindre gode aktører blant alle disse tre gruppene.

Målsetningen for Høyre er å sikre kvaliteten uavhengig av i hvilken form omsorgen drives. En forutsetning for å sikre kvalitet, stabilitet, langsiktighet og trygghet for pasientene er at alle kategorier aktører må kvalitetssikres, men det må være en selvfølge at aktørene gjennomgår samme kontroll/dokumentasjon ut i fra like kriterier. Da blir det lettere å skille klinten fra hveten.

Steffensrud er bygget opp av entusiastiske og idealistiske eiere og ansatte. Eksempelet viser hvor kunstig det blir å lage skiller av den typen de rødgrønne prøver på. Bye Nielsen er ikke den eneste jeg har vært i kontakt med opp i gjennom årene som har bygget opp tilbud med utgangspunkt i sitt engasjement, og som har våget å tenke alternativt rundt hjelp og behandling.

På en måte har de rødgrønne banet veien for at flere av de kommersielle selskapene har utvidet aktiviteten i Norge – fordi små private ikke har rygg til å leve med dagens uforutsigbare prosesser.

Oppslagene med Fagforbundet og Solhjell er et varsel om hvor de vil føre debatten fremover. I Høyre skal vi fortsatt snakke om at et godt og mangfold tilbud gir bedre og mer individrettede tjenester. Vi skal styre etter kvalitet, valgfrihet og verdighet. Ikke etter hvem som eier og driver et tilbud. Det offentliges ansvar er å sikre at tilbudet finnes, finansieres og er av høy kvalitet.
Og som et apropos – ofte hevdes det at de private bare tar de ”enkle” tilfellene. I Dagsavisen sto følgende i et oppslag for et par dager siden:
”Gerd Astri Solberg er ikke i tvil om at det frie valget er en fordel. Da hun ble rullestolbruker for tre og et halvt år siden, ble hun samtidig avhengig av fleksibel hjelp.
– Hjemmehjelpen i bydelen sa rett ut at det ikke var så lett å stille opp for meg. Jeg bladde meg fram i mappen jeg fikk over aktører, og prøvde å ringe flere forskjellige.
Til slutt fikk hun snakke med Carema Omsorg, som siden har stått for hjemmehjelpen hos Solberg.
– Jeg sov godt natten etter at jeg hadde snakket med dem. Det var en stor sten som falt fra mitt hjerte.”

Dette er valgfrihet, kvalitet og verdighet.

Det viktigste først

På ethvert område hvor man ønsker å gjøre endringer må man prioritere det viktigste først. Om huset ditt er i ferd med å falle sammen hjelper det for eksempel lite å bytte gardiner, hvis det er grunnmuren som er problemet.

Slik er det også med skolen. Nå sier ikke jeg at skolen holder på å falle sammen, men det er et problem at 1 av 5 norske elever går ut av skolen uten å kunne lese og skrive skikkelig. Det er et problem at 30 % av elevene ikke fullfører sin påbegynte videregående utdanning. Og det er et problem at 70 % av norske elever ikke får den tilpassede undervisningen de har krav på.

Da må vi gjøre det viktigste først.

Jeg har vært på mange skoler i forbindelse med skolestarten de siste ukene. Og jeg har blitt imponert av mye av det jeg har sett. Særlig har jeg blitt møtt av en mengde dyktige og engasjerte rektorer.

Hvor viktige gode rektorer er for en god skole har blitt dokumentert i boken ”Riktig rektor?” skrevet av Morten Melhus og Pernille Dysthe. De har intervjuet 11 rektorer som alle har snudd dårlige resultater til å komme godt over gjennomsnittet.

Forfatterne peker på at det først og fremst ikke er mangelen på ressurser som er problemet i skolen, men mangel på god ledelse. De peker på at gode ledere utgjør forskjellen på A- og B-skoler, og at det er et skille i norsk skole som er høyst reell. I Aftenposten uttalte de at ”Tusenvis av norske skolebarn får dårligere skolegang på grunn av dårlige skoleeiere.”

Skoleeiere er ikke rektorene, det er politikerne. På fylkes- og kommunenivå er det politikere som er skoleeiere, og som må ta sitt ansvar for at skoleledelsen gjør en god jobb.

Å ansvarliggjøre skoleledelsen for de resultatene den enkelte skole oppnår er en viktig del av politikernes jobb. Men det må også satses på bevisst utdanning i det å være en god leder.

En annen avgjørende faktor, ja den aller viktigste, er gode lærere. Syv av ti lærere melder selv at de har behov for mer etter- og videreutdanning. Det er en oppgave skoleeiere og skoleledelse må gå sammen om å løse på en god måte slik at kunnskapsnivået hos norske lærere heves, og i tur kunnskapsnivået hos norske elever. Byrådet i Bergen fortjener ros i så måte for å ha gjort en god innsats med å være aktive og bevisste skoleeiere som har satset på etter- og videreutdanning

Høyre har foreslått egne opplegg for etter- og videreutdanning av lærere hvor innsatsen er målrettet for å oppnå en kompetanseheving i de fagene og på de skolene hvor det er størst behov.

Man kan ikke prioritere alt på én gang, man må gjøre det viktigste først. Det viktigste for Høyre er bedre skoleledelse, bedre skoleeiere og bedre lærere. Vi prioriterer det fordi vi har like høye ambisjoner for barn, som barn har for seg selv.

Kunnskapsminister Kristin Halvorsen har i liten grad tatt disse utfordringene på alvor. Når Høyre har forsøkt å løfte problemstillingene har vi blitt møtt med anklager om at vi setter skoler og lærere i gapestokk. Halvorsen har valgt å bruke sin energi på å detaljstyre det som er mindre viktig. Da tenker jeg f.eks på at det er blitt et lovbrudd for kommunepolitikere å heller bruke fruktpenger på en god lærer, enn flere pærer. Og at hun nå sysler med tanken om å lovfeste hvor mange elever det kan være per lærer.

Høyre er ikke imot frukt og grønt i skolen, men vi er mot at det skal prioriteres på bekostning av mer etter- og videreutdanning. Høyre er ikke imot flere lærere i skolen, men vi er mot at det skal prioriteres foran bedre lærere i skolen.

Å gjøre norsk skole handler om å prioritere det viktigste først. Høyre vil prioritere bedre skoleeiere, bedre lærere og bedre skoleledelse.

(Denne artikkelen står på trykk i min BA spalte 8 september – men ligger ikke på nett, derfor publiserer jeg den her og :))

Utakknemlighet er regjeringens lønn

I politikken, som i hverdagslivet, er det greit å huske på hvem som er ens venner og hvem som har hjulpet en. Makten i regjeringsapparatet gjør det motsatte når de nå vil strupe de private barnehagene som har hjulpet dem nå sitt viktigste velferdsløfte fra 2005.

Regjeringen har sendt ut et forslag på høring om å nekte private barnehager å ta ut utbytte, og fristen går ut denne uken. Kamp mot såkalte ”barnehagebaroner” (som ikke finnes) er bakgrunnen. Resultatet blir noe annet. Private Barnehagers Landsforbund vurderer nå å stenge barnehager. Færre vil starte nye. Nedleggelser kan bli realitet.

Det er ekstremt synd. Vi var endelig kommet til et punkt hvor vi kunne fokusere mer på kvaliteten og innholdet i barnehagene. Barnehageportaler, valgfrihet og bedre kvalitet ville være det neste naturlige steget. I stedet vil regjeringens forslag, hvis det gjennomføres, rote det hele til.

De private barnehagene er en av våre viktigste velferdsleverandører. De bør roses for den jobben de gjør. Vi politikere burde se på hvordan vi kan gjøre det lettere for dem å drive, derfor har Høyre jobbet for å likestille offentlige og private barnehager.

De private barnehagene har sørget for å levere det velferdsløftet for norske familier som gode, trygge barnehageplasser er. De ble invitert av det offentlige til å bidra, under ett sett regler. Nå som de rødgrønne har fått det som den ville ha det, skal de endre reglene og strupe de private.

Politikkens mål handler mer om å sende symboler om å ”ta de rike”, uansett om det får negative konsekvenser for familier og barn, og uavhengig om det er snakk om folk som faktisk er rike i det hele tatt.

For sannheten er jo at de færreste barnehagegründere er rike. Dette er folk som mest av alt er opptatt av å gjøre en god jobb, levere en god tjeneste og – ja – gjerne tjene til litt på det. Noe de færreste uansett gjør. I følge Ailin Aastvedt, forskeren som har laget rapporten Regjeringen baserer seg på, er det bare ett eller to selskaper som tar ut store utbytter!

Når Kristin Halvorsen nådde sitt barnehageløfte – langt på overtid – var det takket være den utrettelige innsatsen fra de private barnehagene. Tall fra SSB viser klart at de har båret hovedvekten av de nye barnehageplassene. Fra 2000 til 2008 kom det 872 nye barnehager i Norge. Nesten 9 av 10 av dem var private.

Ikke bare reddet de en presset statsråd som hadde lovet egen avgang. De private barnehagene gjør det også til gagns, med mer fornøyde foreldre enn dem som har barn i offentlige barnehager.

Dette er ikke noe jeg eller Høyre har funnet ut eller på. Det står svart på hvitt i en undersøkelse Kristin Halvorsens eget Kunnskapsdepartement har bestilt.

Staten bruker milliarder av kroner på å betale private selskaper som får ta ut utbytte, enten de legger asfalt på veiene våre, selger ammunisjon til hæren vår eller lager medisiner til helsevesenet vårt. Hvorfor er plutselig barnehagene blitt Den Store Stygge Ulven for rødgrønne politikere?

Denne forskjellsbehandlingen kan vanskelig ses på som annet enn enda et utslag av de rødgrønnes private allergi.

De private barnehagene burde roses og oppmuntres. Hvor heldige er vi ikke i Norge, som får velferdstjenester levert på gode og solide måter av andre enn staten? Selvsagt skal staten betale nok til at barnehagene blir tilgjengelige for alle. At skattebetalernes penger skal sløses bort ved at staten gjør alt selv – isolert fra kreativitetsfremmende og kostnadsbesparende konkurranse – er derimot bare tull.

Det er mye idealisme i de private barnehagene, men med idealisme alene – uten noe kapital – kommer man ikke langt. Det er derfor regjeringens forslag om å nekte private barnehager å ta ut utbytte, er så katastrofalt. Småbarnsforeldre risikerer nå nedleggelser og stengninger av private barnehager, og vordende foreldre vil måtte se at færre vil våge å etablere nye barnehager. Noe regjeringen selv innrømmer i sitt forslag til ny forskrift.

For Høyre er det et mål å slippe alle gode krefter til. Skal vi sikre en varig velferd i Norge, må vi lære oss å gjøre ting smartere og bedre. Den serviceinnstilling, idealisme og kostnadsbevissthet som skapes av at private slipper til i barnehagesektoren er en god ting.

Uten de private barnehagene hadde det vært lite barnehagepolitikk å skryte av for de rødgrønne. Det fortjener de honnør for, ikke karakteristikker om ”barnehagebaroner” og regelverk som i verste fall fører til at mange av dem legger ned.

(Innlegget har stått på trykk i VG 10.08.2010)