Støtt den moderate majoritet

Den siste tidens debatt om islamisering i kjølvannet av demonstrasjonene mot tegningen av profeten Muhammed i Dagbladet er på vei til å anta en form jeg er redd for at passer de radikale kreftene godt, og at den vil føre til mer islamisme, ikke mindre.

Historien om hvordan tegningen fant veien fra PSTs Facebook-side til Dagbladet fremstår som et godt stykke pr-arbeid fra de radikale islamistene. De forstod nok bedre enn Dagbladet hvilke reaksjoner de kunne få ut av trykkingen. De er i stand til å bruke media til sin fordel for å få muslimer til å føle seg krenket og satt til siden i samfunnet for å bidra til ytterligere radikalisering. NRK melder at radikale muslimer fra Wahabi-retningen av islam aktivt rekrutterer unge gutter i Oslo. Denne taktikken og utviklingen har de moderate muslimske kreftene et ansvar for å avkle og bekjempe. Et ansvar jeg mener de også har tatt.

For det er de moderate kreftene som er i flertall. Glemmer vi det i debatten gjør vi oss selv en bjørnetjeneste. Mens vi har sett én person som har målbåret den radikale islamismen (uten at vi dermed skal tro han er alene) har de moderate stemmene vært mange. Afshan Rafiq, Abid Raja, Hadia Tadjik og Usman Rama er blant dem vi har sett ta tydelig avstand fra islamistene, og fremholdt en muslimsk retning i tråd med grunnleggende vestlige verdier. Vi som mener et mangfoldig samfunn er et bra samfunn må støtte opp om nettopp den moderate majoriteten.

Radikale islamister er en marginal gruppering. Det betyr ikke at vi skal late som om det ikke eksisterer, eller er et problem. På samme måten som nynazistmiljøet på 90-tallet var det. Og vi må jobbe sammen med de moderate kreftene for å knekke det radikale miljøet, på samme måte som vi greide det med nynazistene. For det er betydelige likhetstrekk. Både da og nå er det en elite på toppen som tilbyr en ideologi og en følelse av tilhørighet til sinte unge menn. Hvis vi greide det med nynazistene er det ingen grunn til at vi ikke kan greie det med islamistene.

De som fremholder en politikk hvor man ønsker å forby religiøse plagg, eller på ulikt vis sanksjonere mot dem som bruker dem – de bærer ved til radikaliseringsbålet. Det gir kraft til de radikale kreftenes argumenter. Når de oppsøker unge frustrerte menn og forteller dem at Norge ikke respekterer deres religion, og at de ikke har grunn til å føle tilhørighet til landet – så kan de peke nettopp på slik argumentasjon.

Vi skal aldri kompromisse på grunnleggende verdier som mennekerettighetene, demokrati, likestilling, religionsfrihet, ytringsfrihet med mer. Disse verdiene er ufravikelige, og har ikke noe mindre egenverdi for mennesker med bakgrunn fra land som ikke har den samme tradisjonen for dem. De som ikke respekterer disse verdiene har ikke noe i Norge å gjøre.

Men vi trenger heller ikke kompromisse for å få til en vellykket integrering. Det vi må gjøre er å gi minoritetene en grunn til å føle tilhørighet til Norge. Enten det er den raskest voksende gruppen (polakker), eller mennesker fra kulturer som i utgangspunktet står lenger fra vår egen.

Det gjør vi ikke ved å støte dem ut av samfunnet. Enten det skjer gjennom sosiale stønadsordninger, skoleverket, forbud mot klesplagg eller ved at etniske nordmenn unngår kontakt med nye landsmenn.

USAs store styrke har vært deres evne til å absorbere de nyankomne inn i samfunnet. Ikke fordi de assimileres, men nettopp fordi deres egenart respekteres. Den amerikanske drømmen om at man kan skape et godt liv for seg selv og sin familie gjennom hardt arbeid er tilgjengelig for alle.

Norge trenger også tydelige verdier alle, uavhengig av bakgrunn kan enes om. Vi må tilby muligheter for alle. Vi som samlet nasjon, uavhengig av religion, hudfarge og bakgrunn må snakke mindre om hvor vi kommer fra og hva som skiller oss. Vi må snakke mer om hva vi i fellesskap skal være slags samfunn i fremtiden. Hva kan vi sammen tilby de kommende generasjoner? Ingen ønsker et samfunn preget av konflikt for sine barn. Ingen ønsker et samfunn hvor det er de ekstreme røstene som dominerer samfunnsdebatten.

Vi må slå ring om de grunnleggende og ufravikelige verdiene, og samtidig være respektfulle for at vi er forskjellige og lever forskjellige liv innenfor rammene av det samme samfunnet.

Jo Benkow, Norges første stortingsrepresentant med minoritetsbakgrunn sa at ”Jeg velger Høyre fordi det er partiet som best sikrer meg retten til å være annerledes”. Det er den verdien vi må bygge Norge på også i fremtiden. Og det skjer ikke hvis vi, den moderate majoritet lar ytterliggående krefter dominere debatten.

Belønn flinke skoleeiere

Utdanningsdirektøren gikk i forrige uke ut og advarte mot at det er på vei til å danne seg A og B-lag i skolen. Det bør anspore oss til en ekstra innsats for å motvirke den utviklingen.

Vi vet at den aller viktigste faktoren for å få gode resultater i skolen er gode lærere. Men gode lærere er ikke uavhengige av god skoleledelse og aktive skoleeiere.

Norsk skole er heldigvis full av eksempler på kommuner og fylkeskommuner som gjør en kjempeinnsats. Nå ønsker Høyre å gi de skolene som jobber systematisk for å bli bedre en fjær i hatten, og vi vil oppmuntre alle skoleeiere til å lære av godt arbeid. Derfor har vi i dag foreslått å sette av 50-75 millioner til å belønne kommuner og fylkeskommuner som har gjort en spesielt god jobb på forskjellige områder.

Sist Høyre hadde Utdanningsministeren igangsatte vi en ordning med demonstrasjonsskoler. Dette var skoler som kunne vise til gode resultater og som man mente at andre kunne lære av. Slik håpet vi å spre kunnskap om ”beste praksis” i skolenorge. I fjor avviklet regjeringen i det stille denne ordningen.

Høyre mener at norsk skole fortsatt vil ha godt av å lære av de gode eksemplene, og vi vet at det finnes mange gode eksempler å lære av. At behovet er stort vet vi.

Gode skoler skapes gjennom systematisk arbeid og fokus på å finne ut hva som virker. Vårt forslag vil belønne de skolene som over flere år har vist at de kan forbedre seg, og som kan dokumentere hvordan de har jobbet for å bli bedre. Denne dokumentasjonen vil gjøre det mulig å spre metodene til andre.

Vi ser for oss at kriterier man kan belønnes etter blant annet er:
– Reduksjon i dropout.
– Antall elever som heves over kritisk lesegrense.
– Forbedring på nasjonale prøver.
– Reduksjon av mobbing.
– Systematisk etter- og videreutdanning for å heve lærernes faglige nivå.
– Kvalitetssikringssystem for læringen.
– I hvilken grad kommunen følger Opplæringsloven.

En slik ordning vil også kunne ta høyde for at målingsverktøyene skal kompensere for faktorer som kommunene ikke selv er herre over, som for eksempel foreldrenes sosiale bakgrunn. Slik unngår vi statistiske skjevheter i vurderingssystemet.

Jeg tror at å belønne og fremheve de som yter en ekstra innsats er bra. For mange vil det være en god motivasjon til å jobbe enda bedre. Ingen blir dårligere av at andre blir bedre. Hvis vi tvert i mot lærer av hverandre kan alle forbedre seg.

Derfor er jeg skuffet over at Arbeiderpartiets Marianne Aasen avviser forslaget uten å gå inn i det konkrete innholdet. En overfladisk vurdering av at ”det må tas helt andre grep enn å lage konkurranse” bidrar i hvert fall ikke til at vi løfter frem og belønner de som gjør en god innsats for elevene. Når regjeringen har lagt ned ordningen med demonstrasjonsskoler i tillegg virker det som om de tvert i mot vil skjule de gode eksemplene. Det lærer ingen av.

Behold leksene

SV har slått fast at de vil fjerne leksene i skolen. Foreløpig har de foreslått å erstatte det med to timer leksehjelp. Argumentasjonen er at siden det er ulike forutsetninger i hjemmet for å hjelpe sine barn så kan det forsterke forskjeller å gi lekser.

Inntredenen i Kunnskapsdepartementet har på mange måter vært en vekker for SV. Retorikken er i stor grad lagt om, og det er mer fokus på å prate om kunnskap enn før. Dessverre ser vi at politikken fortsatt ikke er tilpasset retorikken. Jeg er nesten fristet til å si at utspillet om å fjerne lekser slik sett er forfriskende ved at det er litt betryggende å se at SV også snakker gjenkjennelig om skolen innimellom.

Høyre har ikke noe imot leksehjelp, det kan være et godt tilbud. I mange Høyrestyrte kommuner prioriteres både leksehjelp og sommerskole for de som ønsker det. Det jeg ikke aksepterer er SVs verdenssyn hvor det ses på som et problem, og ikke en ressurs, at foreldrene kan hjelpe sine barn til å lære mer.

Jeg mener tvert i mot at foreldrene i større grad enn i dag bør ses på som en ressurs, og at vi bør kunne forvente mer av dem og at de involveres mer. Det virker som om SV begynner på nytt hver gang de skifter Kunnskapsminister, og glemmer hva forgjengeren har gjort. Bård Vegar Solhjell la frem en rapport for 1,5 år siden om kvaliteten i skolen. Der ble Nylund skole i Stavanger trukket frem som et godt eksempel. Jeg har selv besøkt Nylund og er helt enig i at den er et eksempel til etterfølgelse. Nettopp fordi de har høye forventninger til at foreldrene deltar aktivt – forventninger foreldrene i høy grad innfrir. De som ikke gjør det kan faktisk forvente seg et personlig møte med rektor for en samtale om hvor viktig det er, og hvordan skolen kan legge til rette for det. Jeg anbefaler denne videosnutten som viser hvordan Nylund jobber.

Vi fjerner ikke foreldrenes påvirkning på sine barns læring ved å forsøke å ta fra dem ansvar for det. Det vil fortsatt være foreldre som bruker tid på å hjelpe sine barn utenom skoletiden. At positiv påvirkning hjemmefra, både faglig og i form av å lære gode arbeidsrutiner skal forsøkes redusert til et minimum ved statlig inngripen viser klart og tydelig at det fortsatt finnes skarpe ideologiske skillelinjer i skolepolitikken.

Det er en form for statistisk forutbestemthet som ligger bak SVs argumentasjon jeg ikke har mye til overs for. Det er klart at det finnes foreldre som ikke har høy utdanning som også både kan og vil engasjere seg i å hjelpe barna sine. Vi bør heller legge mer ressurser i å tilby foreldre hjelp til å gi leksehjelp etter hvert som vanskelighetsgraden på leksene stiger, og en mer tilpasset undervisning til elevene for å gi et ekstra løft til de som trenger det.

Lekser er positivt fordi det lærer barna at man må jobbe for å få resultater, det er positivt for foreldrene som får mulighet til å engasjere seg, og få innsyn i barnas utdanning. Og det er positivt fordi det gir skolen og foreldrene et felles kontaktpunkt. Dette er verdier som vi ikke må la vitre vekk i et jag etter en resultatlikhet som bare oppnås den dagen alle elevene ligger nærmest mulig gjennomsnittet.

Et løft for yrkesfagene

Jeg har i dag presentert Yrkesfagsløftet til Høyre. Slik Høyre løftet den teoretiske kunnskapen på allmennfagene og i grunnskolen gjennom Kunnskapsløftet vil vi nå heve den teoretiske kunnskapen på yrkesfagene.

Ikke gjennom å lage mer teori. Men gjennom å gjøre eksisterende teori knyttet til utøvelsen av det yrket man utdanner seg til. Det er viktigere for en mekaniker å bruke engelsktimene på å forstå fagengelsken som ligger til grunn for manualene de skal lese på jobben enn det er med diktanalyse.

Jeg innser dette ikke høres ut som noe nytt. Mange politiske partier har sagt det en god stund. De fleste sier i sitt partiprogram noe langs linjene av at ”teorien på yrkesfag må yrkesrettes mer”. I det ligger det en innrømmelse av at vi i dag lærer bort mye som ikke er relevant.

Når man leser forskningsrapporter hvor elever kan fortelle at de skriver eventyr om hvordan hus bygges fremfor å bygge dem – da skulle det bare mangle politikerne innrømmer det.

Det ingen har gjort foreløpig er å ta konsekvensene av hva vi vet og foreslå konkrete tiltak for hvordan det skal endres.

I dag ble det slutt på det. Som første parti har Høyre levert forslag til en helhetlig og radikal kursomlegging av yrkesfagene.

Vårt utgangspunkt er at veien til gode fagarbeidere går ikke via studiekompetanse. Respekten for yrkesfaglig utdannelse og kompetanse som et verdifullt selvstendig studie må gjenreises. Samtidig skal vi ha flere ordninger for de som på et senere tidspunkt finner ut at de ønsker å ta høyere utdanning og må opparbeide seg generell studiekompetanse.

Helt konkret ser planen vår for gjennomføring ut som følger:

Fag og teori må henge bedre sammen

1) Høyre vil ha egne læreplaner for yrkesfagene i den videregående skolen. Innholdet og undervisningen i fellesfagene norsk, matematikk, engelsk og naturfag skal knyttes direkte opp til det aktuelle studieprogram og det utvikles nye eksamener for disse.

2) Høyre vil lage et rekrutteringsprogram for å motivere erfarne fagfolk til å skaffe seg pedagogisk tilleggskompetanse og bli lærere i yrkesfag.

Tillate flere opplæringsmodeller

3) Høyre vil utvide tilbudet om praksisbrev til å bli en nasjonal ordning. Praksisbrev er en enda mer praktisk rettet yrkesutdanning enn fagbrev og svennebrev og er en alternativ vei til fagopplæring.

4) Høyre vil tillate alternative opplæringsløp som for eksempel opplæringsprogrammer i bedrift for elever.

5) Høyre vil at elever i hele landet skal ha tilbud om Tekniske og Allmenne fag (TAF). TAF er en modell som gir både fagbrev og studiekompetanse gjennom teoretisk opplæring i skole kombinert med praktisk opplæring i bedrift.

6) Høyre vil endre privatskoleloven og tillate bransjedrevne opplæringsløp i hele eller deler av yrkesfagene og stimulere til nye samarbeidsmodeller mellom bransjeorganisasjoner og den offentlige skolen.

Senere spesialisering og kompetanseheving:

7) Høyre vil beholde dagens krav til generell studiekompetanse. Voksne som har fullført yrkesfag og som vil gå videre til høyere utdanning, skal gis tilbud om påbygningskurs uten øvre aldersgrense.

8) Høyre vil videreutvikle fagskoletilbudet og ser disse skolene som et godt alternativ til annen høyere utdanning for fagfolk som ønsker videre spesialisering i faget sitt.

9) Høyre vil gjøre det mulig å kombinere fagskoleutdanning med teori som kvalifiserer til høyere utdannelse og utvikle flere muligheter for spesiell studiekompetanse innen flere fag (Y-veien).

De rødgrønne uten retning i miljøpolitikken

”Å høre Jens Stoltenberg snakke om miljøpolitikk etter dette, blir som å høre Taliban snakke om kvinnefrigjøring”, sa komikeren Knut Nærum i ”Nytt på nytt” sist fredag i en kommentar om debatten rundt den rødgrønne regjeringens fjerning av avgiftsfritaket for biodiesel. Dette var selvsagt en spissformulering i et humorprogram, men det var likevel treffende. Det skal nemlig bli svært vanskelig for dagens regjering å presentere seg som særlig miljøvennlig etter avgiftsøkningen på biodiesel.

Kun få uker før det viktige klimatoppmøte i København legger Regjeringen frem et forslag som vil gjøre det vanskeligere å redusere klimagassutslippene i Norge. Er det dette de rødgrønne regjeringspartiene mener når de snakker om Norge som et ”miljøpolitisk foregangsland”?

Regjeringen har med forslaget om å fjerne avgiftsfritaket brutt det forliket den inngikk med Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre i januar 2008 der det blant annet het at ”partene er enige om at det skal utvikles sterkere og mer effektive virkemidler som vil bidra til å redusere utslippene på transportområdet utover de tiltak som allerede er satt i verk.” Vil fjerning av avgiftsfritaket for biodiesel bidra til å redusere klimagassutslippene innen transport? Videre het det i klimaforliket at ”partene er enige om å arbeide videre med den grønne omleggingen av kjøretøyrelaterte skatter/avgifter og annen regulering som påvirker veitrafikken og fremmer lavutslipps- og nullutslippsalternativer.” Uansett hvilken begrunnelse Regjeringen har for å fjerne avgiftsfritaket, noen grønn omlegging av avgiftsystemet er det neppe.

I 12. time har statsminister Jens Stoltenberg forsøkt å ”sukre pillen” gjennom å love sende på høring et forslag om å øke omsetningspåbudet av biodrivstoff fra 2,5 til 3,5 prosent og sikre at minst fem prosent av omsatt diesel er biodiesel. Dette er faktisk mindre enn det som det allerede er enighet om. I klimaforliket fra 2008 står det at Regjeringen skal sende på høring et forslag om at andelen biodrivstoff innen 2009 (senere utsatt til 2010) skal være 5 prosent. Det Stoltenberg her lover er altså mindre enn det han allerede har forpliktet seg til i klimaforliket. Det kan ikke kalles noen innrømmelse.

Transportsektoren står for om lag en tredjedel av de norske klimagassutslippene. Det er vanskelig å se for seg at vi kan nå våre klimaforpliktelser uten en kraftig omlegging av bruken av fossilt drivstoff for kjøretøy. Økt bruk av biodrivstoff, herunder biodiesel, vil, sammen med økt bruk av el-biler og andre biler med lave utslipp, være viktige faktor i en slik omlegging.

I sin begrunnelse for å fjerne avgiftsfritaket for biodiesel viser Regjeringen blant annet til negative konsekvenser av enkelte typer biodrivstoff i forhold til at det kan gå utover matproduksjon, og at klimagevinsten for noen typer biodrivstoff er usikker. Jeg har ingen problemer med å se disse innvendingene. Det er ikke nødvendigvis slik at dagens biodrivstoff (1. generasjons biodrivstoff) er den endelige løsningen på utslipp fra bil. Men at det er denne typen drivstoff som nå er i markedet, som er distribusjonsklar og kan brukes nå. Vi kan alle drive teoretiske diskusjoner om de beste fremtidsløsningene, men CO2 utslippene er her og vi må begynne å gjøre noe nå. Det beste må ikke bli det godes fiende. Dessuten er den biodiesel som det er planer om å produsere på Follum 2. generasjons biodiesel basert på avfall fra skogen, og som derfor ikke går på bekostning av verdens matproduksjon. Norske Skogs planer på Follum kan være starten på å utvikle en industri for produksjon av 2. generasjons biodrivstoff i Norge, og skape mange grønne arbeidsplasser. Denne satsingen er i fare som følge av Regjeringens nei til fortsatt avgiftsfritak.

Selv om biodiesel kommer langt bedre ut miljømessig enn tradisjonell fossil diesel, er det ikke til å komme utenom at den med dagens oljepris er dyrere å produsere. Det er lite realistisk å tro at dieselkundene vil betale et par kroner mer pr. liter diesel av ren klimaidealisme. Derfor behøver biodiesel avgiftsfritaket fra autodieselavgiften for å være konkurransedyktig i forhold til fossilt drivstoff. Uten avgiftsfritaket vil ikke biodiesel ha noen muligheter i dagens norske drivstoffmarked.

Saken er ekstra merkelig sett i lys av at før siste stortingsvalg reiste miljøvernminister Erik Solheim og daværende næringsminister Sylvia Brustad til Norske Skog sin fabrikk på Follum og lanserte Regjeringens 100 millioner kroners satsing på miljøteknologi i Norge. Kun uker senere presenterer den samme regjeringen i statsbudsjettet et forslag som sparker bena unna det norske hjemmemarkedet for produktet som Norske Skog skal produsere på Follum.

Dette er et godt eksempel på regjeringens manglende forutsigbarhet i miljøpolitikken. Hvordan skal Norske Skog og andre bedrifter forholde seg til en regjering i løpet av få uker endrer rammebetingelsene så dramatisk?

Dessverre er ikke denne saken enestående. Vi har en regjering som siden den tiltrådte i 2005 har endret rammebetingelsene for fornybar kraftproduksjon hvertfall tre ganger. Nå har den omsider inngått en intensjonsavtale med Sverige om et felles marked for såkalte grønne sertifikater for elektrisk kraft basert på fornybare energikilder fra 2012. Men ingen ennå vet hvem som får delta i et slikt marked, og med de erfaringer man hittil har gjort med de rødgrønne vil nok de fleste som planlegger å investere i ny fornybar kraftproduksjon sitte på gjerdet i en god stund ennå.

Et annet eksempel er rederibeskatningen, der Regjeringen over natten i 2007 og med tilbakevirkende kraft ga norske rederier en ekstra skatteregning på 20 milliarder kroner.

Hvordan kan seriøse næringsutøvere, enten det er i Norges Skog, kraftnæringen, rederinæringen eller næringslivet forøvrig stole på denne regjeringen? Hvem vil investere i miljøvennlig drivstoff eller annen fornybar energiproduksjon når rammebetingelsene endrer seg i ett sett?