Inntrykk fra Japan

Jeg har tilbrakt den siste uken på reise i Japan sammen med andre NATO-parlamentarikere. Japan er ikke en del av NATO, men de senere årene har samarbeidet mellom sikkerhetsorganisasjonen og landet økt i omfang. Med nye sikkerhetsutfordringer i verden er det viktig med mange partnere, men å være partnere betyr også at man må ha forståelse for hverandres situasjon og virkelighet. I demokratier må også de folkevalgte forstå hverandre – derfor reiste den undergruppen av NATO-parlamentarikere jeg er en del av til Japan.

Her er en liten oppsummering av de viktigste sikkerhetspolitiske inntrykkene:

Japan geografiske plassering på den andre siden av verden forhindrer ikke at de sikkerhetspolitiske diskusjonene deres har fellestrekk (og selvfølgelig ulikeheter) med våre. De sammen globale utfordringene som vi diskuterer opptar Japanerne: Internasjonal terrors virkninger på verdensbildet, f.eks Afghanistan og Pakistan og piratvirksomheten utenfor Somalia, og frykten for spredning av atomvåpen – ikke minst til Nord-Korea. Japan bidrar i det internasjonale samfunnet, innenfor rammen de sterke begrensninger som grunnloven innført etter 2. verdenskrig tillater. Grunloven fastslåt at landets militære styrker bare kan brukes i forsvar av Japans territorie. Styrkene heter derfor de japanske selvforsvarsstyrene.
Derfor var Japans internasjonale bidrag i mange år begrenset til humanitært hjelpearbeid og penger.

For 17 år siden deltok landet i sitt første fredsbevarende med personell fra Japans selvforsvarstyrker, men fortsatt med klare begrensinger om hva de kan brukes til. Den gangen var deltagelsen også et svar på at Japan som var en av verdens største økonomiske bidragsytere i forbindelse med Kuwait/Gulf krigen, følte seg rammet av kritikken om at de bare bidro med sjekkheftet . I dag er Japan en stor økonomisk bidragsyter til ISAFs hjelpearbeid i Afghanistan og til FNs arbeid. De skal trene Afghanske militære i Tyrkia og de har 2 båter i Adenbukten.

Det siste har krevd en egen lov om forhindring av piratvirksomhet slik at de kan bidra overfor skip som seiler under andre flagg enn det japanske. Japan er svært avhengig av trafikken gjennom Suez kanalen, det er forbausende hvor lite råvarer Japan har i forhold til deres store økonomi, nesten alle industriråvarer og energi importeres, og kommer primært sjøveien.

Der de sterkest skiller seg fra oss er selvfølgelig de utfordringene som kommer av den geografiske plasseringen, og tilhørende utfordringer. Et uforutsigbart Nord-Korea har nå raketter som kan nå Japan og har, eller er nær ved å ha, atomkapasitet til disse rakettene. Dette gir åpenbart grunn til bekymring. Nord-Korea har over tid operert med spionskip i japanske farvann, i 2001 ble en Nord-Koreansk båt som ikke ville la seg inspisere senket etter gjensidig skuttveksling. Fartyøet ble hentet opp og innholdet dokumenterte mye våpen. Etterforskninger viste også at Nord- Koreanerne hadde hatt kontakter til organisert kriminalitet i Japan.

Ved siden av Nord – Korea var det usikkerheten og bekymringen om Kina som kom klarest opp i våre samtaler. Kinas militær utgifter mer enn tidoblet seg de siste 15 årene og landet har de siste årene hatt en sterkere vekst i militærutgiftene enn i BNP. Kina er ikke ustabilt eller uforutsigbart som Nord-Korea, men det er heller ikke land med en klar, tydelig og transparent forsvarspolitikk. Hva vil egentlig kineserne fremover, var et spørsmål vi ofte hørte. De siste månedene har det vært sterkere gnisninger mellom Kina og Japan. Det startet med en fiskebåt som rant inn i et japansk kystvaktskip og ikke ville la seg kontrollere utenfor Senkaku øyene. Kapteinen ble arrestert, og Kina har reagert kraftig. Selv om kapteinen ble sluppet fri etter en uke opplever japanerne en slags begrensning av salg av viktige råvarer, og det har vært en rekke med anti-japanske demostrasjoner i Kina. Noen av dem har blitt direkte voldelige. Kina utfordrer Japans territoriale rett til Senkaku øyene og dermed deres rett til å kontrollere fiskeri i området, likevel har reaksjonene fra kineserne blitt oppfattet som voldsomt sterke. Enkelte japanske produkter har vært blant de som har opplevd hærverk rundt demonstrasjonene i Kina.

Til nå har japanske selskaper opplevd Kina som et stabilt land å etablere produskjon i, derfor har samarbeidet økonomisk mellom Japan og Kina økt hvert eneste år. Det er kanskje den beste garantien mot et mer kjølig og anstrengt forhold fremover. Men ett spørsmål stilles tydeligere og tydeligere ikke bare i Japan; hva vil Kina med sin økte militære styrke?

Grunnlag for borgerlig politikk

En borgerlig regjering må søke makt for å gjøre en forskjell, ikke for maktens egen skyld. Vårt mål må være å sikre varig velferd, mer valgfrihet for enkeltmennesket og familiene samt større armslag for frivillige og private som vil bidra i samfunnet. Denne politikken vil Høyre, FrP, KrF og Venstre få gjennomslag for i samarbeid med hverandre, ikke gjennom samarbeid med Arbeiderpartiet.

Norge er et godt land å bo i, og vi må ta vare på det beste ved det. Men hvis vi ikke er villige til å skifte kurs vil vi oppleve store problemer i fremtiden. I 2020 kommer eldrebølgen for fullt, og vi må bruke tiden frem til da på å ruste oss på å møte den. Norge må få flere økonomiske ben å stå på, kvaliteten og effektiviteten på de offentlige tjenestene må bli bedre, og vi må sørge for at Norge kan hevde seg i den globale kunnskapskonkurransen.

De borgerlige partiene har felles tankegods og politikk det er mulig å bygge en borgerlig regjering rundt. Vi må i større grad dyrke det vi er enige om, enn det vi er uenige om. Et borgerlig flertall i 2013 må gi en borgerlig regjering, og en ny politisk kurs.

Skape mer, ikke skatte mer
På rødgrønn side snakkes det som om skatteøkninger er det eneste virkemiddelet i verktøykassa for å opprettholde velferden. Det er en grunnleggende forskjell på oss og dem.

Borgerlig side vet at å trygge varig velferd handler om å skape større verdier. Det gjør vi ikke gjennom å skatte for mye, eller å millimeterregulere næringslivet. De borgerlige partiene vil redusere byråkrati og skjemavelde, styrke det private eierskapet og satse mer på forskning og utvikling. Vi trenger omsorg også for små og mellomstore bedrifter, ikke bare store selskaper hvor staten har en eierandel.

Velferd med valgfrihet.
For de borgerlige partiene er valgfrihet en forutsetning for å styrke velferden og verdigheten for den enkelte. De borgelige partiene er enige om at pasientene skal få raskere og bedre helsehjelp gjennom et bedre samarbeid mellom den offentlige helsetjenesten og private aktører. Grunnplanken i denne politikken er at helsetjenestene uansett skal være finansiert av det offentlige, det viktigste er tilbudet du får, ikke hvem som leverer tjenesten.

Dette er en fundamental forskjell fra de rødgrønnes politikk. De mener at valgfrihet truer velferden, og argumenterer med at siden de ikke tror valgfrihet kan oppnås for alle, bør den ikke være tilgjenglig for noen.

Borgerlig side er blitt enige om hvordan samhandlingsreformen skal se ut, mens de rødgrønne nesten ser ut til å ha gitt opp å bli enige sier sitt om at avstandene ofte er kortere på borgerlig side, enn hos de rødgrønne.

Satsing på forskning og utdanning.
En bedre utdanning, fra grunnskole til universitet og høyskole er helt nødvendig for at hver enkelt av oss skal få muligheten til å realisere sitt potensial. De borgerlige partiene vil ha slutt på hvileskjæret for høyere utdanning og forskning, og vi vil prioritere det viktigste først i skolen. Vi er enige om en forsterket satsing på kunnskap. Rekrutteringen og kompetansen i grunnskolen og videregående skole må forbedres. En god skole som gir elever like muligheter uavhengig av bakgrunn forutsetter mer kunnskap og læring i skolen. Partiene er også enige om å øke bevilgning til forskning og høyere utdannelse.

Modernisere offentlig sektor
Moderniseringen av offentlig sektor har tatt flere steg tilbake, og siden stått på stedet hvil etter at de rødgrønne overtok. Når Arbeiderpartiets Raymond Johansen uttaler til landsstyret at ”vi har ikke dårlige offentlige tjenester i Norge” viser det en mangel på ambisjoner om å bli enda bedre. De borgerlige partiene er enige om at vi trenger en mer effektiv offentlig sektor som gir bedre tilbud til borgerne, og som frigjør ressurser fra administrasjon til tjenesteyting for å møte behovene til et stadig økende antall eldre.

Bedre samferdsel
Mens de rødgrønne partiene har angst mot private løsninger også i samferdselssektoren ser de borgerlige partiene at den norske samferdselspolitikken er overmoden for en overhaling. De borgerlige partiene igangsatte tre byggeprosjekter gjennom moderne byggemetoder, kalt Offentlig-Privat Samarbeid (OPS) sist vi hadde flertall. Disse tre byggeprosjektene ble realisert på halve tiden, og der hvor det oppstod kostnadssprekker ble det ikke belastet det offentlige, men entrepenøren. Togkaoset som har herjet norsk jernbane den siste tiden er en god grunn for de borgerlige til å konkurranseutsette flere jernbanestrekninger for å øke kvaliteten på togtilbudet.

Utgangspunktet for denne enigheten er noen felles grunnleggende verdier. Alle de borgerlige partienes prinsipprogram åpner med å snakke om det enkelte menneske, og enkeltmenneskets rettigheter. Vi tror at fellesskap er mer enn offentlig sektor. Vi anerkjenner at folk må få lov til å ta valg politikerne ikke liker, fordi mindretallets friheter og rettigheter skal beskyttes mot flertallets tyranni. Vi tror at staten ikke kan løse alt best alene, og at de private kan gi verdifulle bidrag. Vi tror at å slippe skaperkraften og enkeltindividene løs vil gi et bedre samfunn. Det gjør at jeg er optimistisk med hensyn til muligheten for å danne en borgerlig regjering, som vil gi Norge en ny politisk kurs.

Når panikken tar Arbeiderpartiet

AP er åpenbart ikke særlig fornøyd med utviklingen i velferdsdebatten. Jeg er ikke spesielt overrasket over det. Bare den siste tiden har det vært sterkt fokus på to saker som viser med all tydelighet at de rødgrønnes store ord og fagre løfter forblir akkurat det.

Før det første har vi debatten om at 600.000 mennesker i arbeidsfør alder står utenfor arbeidslivet. Høyres linje er at det skal lønne seg å jobbe, Arbeiderpartiet har med sitt nye statsbudsjett gjort det mindre attraktivt å gå fra trygd til arbeid for mange. Avstanden mellom ord og handling er stor.

For det andre har vi en nesten eksplosjonsartet utvikling i antallet mennesker som bruker private helseforsikringer for å unngå den stadig økende offentlige helsekøen. Regjeringen lider av en privat allergi og vil ikke samarbeide med private for å redusere helsekøen. Høyre ønsker å slippe alle gode krefter til for å redusere helsekø og ventetid. Vi gjorde det sist vi satt i regjering, og helsekøen gikk ned med 70.000. Under de rødgrønne har den økt med 50.000.

På fredag ble begeret åpenbart fullt for Helga Pedersen. Ikke slik å forstå at hun tok et oppgjør med egen politikk og resultatene av den, men fordi hun mislikte at jeg snakket om behovet for mer skreddersøm for å få flere funksjonshemmede med i arbeidslivet. Jeg nevnte ikke AP med et ord, men snakket om Høyres politikk.

Helga svarte med å be meg ”klappe igjen.”

Jeg forstår det er ubehagelig for Arbeiderpartiet at de har havnet i bakleksen med sin velferdspolitikk og i velferdsedebatten generelt, og at de ser det stivbeinte systemet holder folk utenfor arbeidslivet – men da er ikke løsningen å angripe oss som vil få flere inn i arbeid. Det vi trenger er politikk som gir muligheter for alle.

Høyre har foreslått en rekke velferdspolitiske tiltak som ville gitt flere mennesker en ny sjanse. Arbeiderpartiet har konsekvent stemt mot disse. Blant annet inviterte jeg til en stor nasjonal dugnad for å hjelpe voksne med manglende lese- og skrivekunnskaper. Mange av disse har havnet på uføretrygd helt unødvendig. Du er ikke syk fordi skolen har sviktet deg, du trenger hjelp til å lære å lese og skrive.

Jeg lover at Høyre kommer til å fortsette å utvikle vår velferdspolitikk. Arbeiderpartiet får det ikke noe lettere i velferdsdebatten fremover.

Får Norge endelig innført personvalg?

Norge er snart det eneste landet i Europa hvor velgere ikke har mulighet til å påvirke hvilke personer som velges inn i nasjonalforsamlingen.

Høyre har i flere runder jobbet for å få dette endret. Derfor synes jeg at Martin Kolbergs politiske signaler de siste dagene om at han i alle fall (og kanskje Arbeiderpartiet?) er på gli i spørsmålet om å gi velgerne mer makt.

For meg er det et paradoks at i Norge utsettes fritidspolitikerne våre for velgernes personvalg. Både ved kommune- og fylkestingsvalg kan du gjøre endringer på listen, mens landets heltidsbetalte stortingsrepresentanter – vi slipper at velgerne gir sin mening om oss.

Jeg mener personer betyr noe i politikken. Jeg tror at personvalgstemmer gir anledning til å gjøre noen endringer på stortingsvalglisten, for velgerne vil bidra til å gi enkeltrepresentantene en sterkere tilknytning til valgkretsen sin og mandat hjemmefra enn det vi har i dag.

Det vil også kanskje bidra til at flere stortingsrepresentanter jobber hardere for å bli kjent i sin valgkrets, og dokumentere hva de jobber med og hvilke saker de prioriterer.

Utgangspunktet for Martin Kolbergs nye tanker er Stortingets kontroll- og konstitusjonskomiteens behandling av et representantforslag fra Per-Kristian Foss, Jan Tore Sanner, Ingjerd Schou og meg. Dette forslaget er egentlig en liten omkamp, for da vi behandlet ny valglov i 2003, lå det inne et tilsvarende forslag fra Bondevik II-regjeringen.

Jeg hadde før jeg ble kommunalminister jobbet mye i Høyre for å få til en endring av vår politikk på dette området. Det fikk vi gjennomslag for også i Bondevik II- regjeringen. Da forbauset det meg  at både Arbeiderpartiet, SV og Fremskrittspartiet stemte i mot. Hvorfor de ikke ønsket å gi velgerne større innflytelse var ikke så lett å forstå.

Derfor ble det ikke noe av personvalg i forbindelse med stortingsvalget i hhv 2005 og 2009, men kanskje Martin Kolbergs nye snuoperasjon er et signal på at dette vil bli mulig fra 2103 eller 2017.

Vi har foreslått det samme som Stortinget hadde til behandling i 2003. Det innebærer at partiene lager listen, bestemmer hvem som står på listen, og hvis ikke noen på listen får mer enn 8 % personstemmer – det betyr 8 % av de som er partiets velgere i valgkretsen – så vil den listen partiet har satt sammen gå inn i den prioriteten partiet har gjort. Så hvis for eksempel 8 % har gitt et kryss til nr 3 på listen, så vil den personen gå foran  nr 1 og 2 på listen, hvis de ikke har like mange kryss eller flere.
Personvalgstemmene har ingen betydning for fordelingen av mandater mellom partiene, men altså en fordeling av hvem som får stortingsplassen.

Jeg er villig til å diskutere både prosenten på 8 % og systemet med hvor mange kryss man kan ha, men jeg er overbevist om at personer betyr noe i politikken og at det betyr noe for å få et sterkere personlig mandat for den enkelte stortingsrepresentanten.

Derfor er jeg glad for Martin Kolbergs  nye tanker og håper at det blir Arbeiderpartiets tanker.

Stråmenn og skremmebilder

Det er flere årsaker til Høyres fremgang fra bunnivået i 2009 og til i dag. Én av dem er at vi tok på alvor det velgerne har sagt lenge: De er lei av politikere som bare krangler, legger skylden på hverandre og tegner skremmebilder av hverandres politikk.

Derfor valgte vi å i mindre grad aktivt oppsøke konfliktsaker med andre partier. Vi ville heller være mindre synlige i media en periode, men da heller være mer synlig med våre forslag og vår politikk. Det tok tid, men det gav resultater.

Komplett fravær av konfliktsaker er naturlig nok ikke mulig. Det er opposisjonens rolle å være kritisk til posisjonen, og den journalistiske dekningen baserer seg også på kritiske kommentarer fra opposisjonen. Slik skal det være.

Men vi svikter vårt ansvar som politikere ovenfor velgerne hvis kritikk ovenfor hverandre er det eneste vi har å bidra med. Uansett om vi sitter i posisjon eller opposisjon. Vi svikter særlig hvis kritikken ikke baserer seg på de faktiske forhold. I politikken ser vi ofte at man tegner opp et bilde av en motdebattant som enten er overdrevet, karikert eller rett og slett feilaktig. I stedet for å angripe den motstanderen man faktisk har, angriper man en annen – som man selv har skapt, og som er langt verre enn den virkelige. Det er dette som kalles stråmannsargumentasjon. Partier som velger slike taktikker gjør nok også seg selv en bjørnetjeneste. Å undervurdere velgerne lønner seg ikke.

Jeg advarte mot debattformen i en tale til Høyres stortingsgruppe, og påpekte også at Høyres sjel ligger i velferdspolitikken. Reaksjonene lot ikke vente på seg. Helga Pedersen slo til med Arbeiderpartiets nye mantra ”Skattekutt er velferdskutt” og en lang liste over forferdeligheter som ville komme med Høyre i regjering. Hvor listen var tatt fra vet jeg ikke, for det var ikke hentet fra Høyres programmer, forslag i Stortinget eller våre budsjetter. Kristin Halvorsen kunne fortelle at velgerne ikke vet sitt eget beste, og tror for godt om Høyre. Underforstått: De har ikke skjønt hvor forferdelige vi er.

De rødgrønne mener at høye skatter er den beste måten å sikre velferden. Jeg mener det vil svekke den på sikt. Høyre mener at vi må skape mer, ikke skatte mer. Våre forslag om mindre skatt, mer satsing på samferdsel, skole, forskning og innovasjon samt modernisering av staten handler nettopp om å gi oss rom for å trygge varig velferd. Skattelette er virkemiddelet, velferd er målet.

For all del, mitt mål med kronikken er ikke å få mindre fokus på Høyres politikk. Jeg forventer at de rødgrønne vil angripe oss, og at de er genuint uenige i vår politikk. Hvis AP vil bidra til gratis pr for våre løsninger ved å snakke om dem må de gjerne gjøre det. Problemet er bare at AP ikke diskuterer Høyre, men en teoretisk og lett udefinert høyreside som vil ruinere velferden i Norge og skape ”amerikanske tilstander” i helsevesenet.

Det er forståelig hvorfor de gjør det. En slik motstander er tross alt mye enklere å drive valgkamp mot enn én hvor de må forholde seg til fakta.

For fakta er at Høyre i hele sin historie har vært med å bygge velferden, ikke rive den ned.

Høyre-regjeringer har gjort mye for å styrke velferden. Regulering av arbeidstider for barn og ungdom ble fremmet av Høyre i 1890. Vi innførte sykeforsikring i 1894. Vi fattet vedtak om alderstrygden i 1923. Folketrygden kom i 1967, under en Høyreregjering. På 80-tallet åpnet vi samfunnet og gjorde det lettere å få hverdagen til å henge sammen for familiene. En styrking av den personlige velferden.

Også sist vi satt i regjering gjorde Høyre mye vi kan være stolte av. Vi reduserte helsekøen. Rusmisbrukernes interesseorganisasjoner sa at med vår regjering hadde de aller svakeste i samfunnet endelig fått en plass ved bordet. Norge fikk ros av FN for at det ble færre fattige barn i Norge. Var det å rasere velferden, eller å styrke den?

I boken “Hamskifte – den norske modellen i endring” utgitt av FAFO, skriver forfatterne: “Ulike regjeringer har nærmest tatt del i et kappløp om å bygge ut den offentlige velferden og bekjempe fattigdom og ulikhet.”

Én av forfatterne er for øvrig Gudmund Hernes. Med sin fortid som statsråd for Arbeiderpartiet kan han vanskelig anklages for å ha en høyrevridd agenda

Det er forskjell på for eksempel velferdspolitikken til Høyre og Arbeiderpartiet. Høyre mener velferdssamfunnet aldri vil nå et punkt hvor det offentlige kan gjøre alt alene. En god offentlig velferd gir et godt tilbud til mange. Men den svikter ofte dem som har spesielle behov. Den skaper ikke valgfrihet. Den gir mindre rom for fornyelse, og dårligere fleksibilitet. Derfor ønsker vi oss et større mangfold, med mer valgfrihet. Nettopp for å oppnå mer fornyelse og fleksibilitet. Fortsatt finansiert av det offentlige.

Det er forskjell på hvordan Høyre og Arbeiderpartiet vil finansiere velferden. Mens Arbeiderpartiets talsmenn har tatt til orde for å skatte mer, har Høyre sagt vi må skape mer.

Jeg går mer enn gjerne i en konstruktiv debatt med Stoltenberg om utfordringene for velferdsstaten. Både hvordan den skal organiseres, og hvordan den skal finansieres. Men jeg har en innstendig oppfordring til Stoltenberg og andre rødgrønne politikere: La oss gjøre det med ærlige argumenter og fakta, ikke stråmenn og skremmebilder. Nettopp fordi det finnes reelle forskjeller mellom partiene trenger vi ikke konstruere dem.

Jeg vil i hvert fall gi velgerne det de ønsker seg: En ærlig debatt som viser de faktiske alternativene. Fri for skremmebilder og stråmenn. Det tror jeg velgerne vil belønne.