Et løft for yrkesfagene

Jeg har i dag presentert Yrkesfagsløftet til Høyre. Slik Høyre løftet den teoretiske kunnskapen på allmennfagene og i grunnskolen gjennom Kunnskapsløftet vil vi nå heve den teoretiske kunnskapen på yrkesfagene.

Ikke gjennom å lage mer teori. Men gjennom å gjøre eksisterende teori knyttet til utøvelsen av det yrket man utdanner seg til. Det er viktigere for en mekaniker å bruke engelsktimene på å forstå fagengelsken som ligger til grunn for manualene de skal lese på jobben enn det er med diktanalyse.

Jeg innser dette ikke høres ut som noe nytt. Mange politiske partier har sagt det en god stund. De fleste sier i sitt partiprogram noe langs linjene av at ”teorien på yrkesfag må yrkesrettes mer”. I det ligger det en innrømmelse av at vi i dag lærer bort mye som ikke er relevant.

Når man leser forskningsrapporter hvor elever kan fortelle at de skriver eventyr om hvordan hus bygges fremfor å bygge dem – da skulle det bare mangle politikerne innrømmer det.

Det ingen har gjort foreløpig er å ta konsekvensene av hva vi vet og foreslå konkrete tiltak for hvordan det skal endres.

I dag ble det slutt på det. Som første parti har Høyre levert forslag til en helhetlig og radikal kursomlegging av yrkesfagene.

Vårt utgangspunkt er at veien til gode fagarbeidere går ikke via studiekompetanse. Respekten for yrkesfaglig utdannelse og kompetanse som et verdifullt selvstendig studie må gjenreises. Samtidig skal vi ha flere ordninger for de som på et senere tidspunkt finner ut at de ønsker å ta høyere utdanning og må opparbeide seg generell studiekompetanse.

Helt konkret ser planen vår for gjennomføring ut som følger:

Fag og teori må henge bedre sammen

1) Høyre vil ha egne læreplaner for yrkesfagene i den videregående skolen. Innholdet og undervisningen i fellesfagene norsk, matematikk, engelsk og naturfag skal knyttes direkte opp til det aktuelle studieprogram og det utvikles nye eksamener for disse.

2) Høyre vil lage et rekrutteringsprogram for å motivere erfarne fagfolk til å skaffe seg pedagogisk tilleggskompetanse og bli lærere i yrkesfag.

Tillate flere opplæringsmodeller

3) Høyre vil utvide tilbudet om praksisbrev til å bli en nasjonal ordning. Praksisbrev er en enda mer praktisk rettet yrkesutdanning enn fagbrev og svennebrev og er en alternativ vei til fagopplæring.

4) Høyre vil tillate alternative opplæringsløp som for eksempel opplæringsprogrammer i bedrift for elever.

5) Høyre vil at elever i hele landet skal ha tilbud om Tekniske og Allmenne fag (TAF). TAF er en modell som gir både fagbrev og studiekompetanse gjennom teoretisk opplæring i skole kombinert med praktisk opplæring i bedrift.

6) Høyre vil endre privatskoleloven og tillate bransjedrevne opplæringsløp i hele eller deler av yrkesfagene og stimulere til nye samarbeidsmodeller mellom bransjeorganisasjoner og den offentlige skolen.

Senere spesialisering og kompetanseheving:

7) Høyre vil beholde dagens krav til generell studiekompetanse. Voksne som har fullført yrkesfag og som vil gå videre til høyere utdanning, skal gis tilbud om påbygningskurs uten øvre aldersgrense.

8) Høyre vil videreutvikle fagskoletilbudet og ser disse skolene som et godt alternativ til annen høyere utdanning for fagfolk som ønsker videre spesialisering i faget sitt.

9) Høyre vil gjøre det mulig å kombinere fagskoleutdanning med teori som kvalifiserer til høyere utdannelse og utvikle flere muligheter for spesiell studiekompetanse innen flere fag (Y-veien).

De rødgrønne uten retning i miljøpolitikken

”Å høre Jens Stoltenberg snakke om miljøpolitikk etter dette, blir som å høre Taliban snakke om kvinnefrigjøring”, sa komikeren Knut Nærum i ”Nytt på nytt” sist fredag i en kommentar om debatten rundt den rødgrønne regjeringens fjerning av avgiftsfritaket for biodiesel. Dette var selvsagt en spissformulering i et humorprogram, men det var likevel treffende. Det skal nemlig bli svært vanskelig for dagens regjering å presentere seg som særlig miljøvennlig etter avgiftsøkningen på biodiesel.

Kun få uker før det viktige klimatoppmøte i København legger Regjeringen frem et forslag som vil gjøre det vanskeligere å redusere klimagassutslippene i Norge. Er det dette de rødgrønne regjeringspartiene mener når de snakker om Norge som et ”miljøpolitisk foregangsland”?

Regjeringen har med forslaget om å fjerne avgiftsfritaket brutt det forliket den inngikk med Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre i januar 2008 der det blant annet het at ”partene er enige om at det skal utvikles sterkere og mer effektive virkemidler som vil bidra til å redusere utslippene på transportområdet utover de tiltak som allerede er satt i verk.” Vil fjerning av avgiftsfritaket for biodiesel bidra til å redusere klimagassutslippene innen transport? Videre het det i klimaforliket at ”partene er enige om å arbeide videre med den grønne omleggingen av kjøretøyrelaterte skatter/avgifter og annen regulering som påvirker veitrafikken og fremmer lavutslipps- og nullutslippsalternativer.” Uansett hvilken begrunnelse Regjeringen har for å fjerne avgiftsfritaket, noen grønn omlegging av avgiftsystemet er det neppe.

I 12. time har statsminister Jens Stoltenberg forsøkt å ”sukre pillen” gjennom å love sende på høring et forslag om å øke omsetningspåbudet av biodrivstoff fra 2,5 til 3,5 prosent og sikre at minst fem prosent av omsatt diesel er biodiesel. Dette er faktisk mindre enn det som det allerede er enighet om. I klimaforliket fra 2008 står det at Regjeringen skal sende på høring et forslag om at andelen biodrivstoff innen 2009 (senere utsatt til 2010) skal være 5 prosent. Det Stoltenberg her lover er altså mindre enn det han allerede har forpliktet seg til i klimaforliket. Det kan ikke kalles noen innrømmelse.

Transportsektoren står for om lag en tredjedel av de norske klimagassutslippene. Det er vanskelig å se for seg at vi kan nå våre klimaforpliktelser uten en kraftig omlegging av bruken av fossilt drivstoff for kjøretøy. Økt bruk av biodrivstoff, herunder biodiesel, vil, sammen med økt bruk av el-biler og andre biler med lave utslipp, være viktige faktor i en slik omlegging.

I sin begrunnelse for å fjerne avgiftsfritaket for biodiesel viser Regjeringen blant annet til negative konsekvenser av enkelte typer biodrivstoff i forhold til at det kan gå utover matproduksjon, og at klimagevinsten for noen typer biodrivstoff er usikker. Jeg har ingen problemer med å se disse innvendingene. Det er ikke nødvendigvis slik at dagens biodrivstoff (1. generasjons biodrivstoff) er den endelige løsningen på utslipp fra bil. Men at det er denne typen drivstoff som nå er i markedet, som er distribusjonsklar og kan brukes nå. Vi kan alle drive teoretiske diskusjoner om de beste fremtidsløsningene, men CO2 utslippene er her og vi må begynne å gjøre noe nå. Det beste må ikke bli det godes fiende. Dessuten er den biodiesel som det er planer om å produsere på Follum 2. generasjons biodiesel basert på avfall fra skogen, og som derfor ikke går på bekostning av verdens matproduksjon. Norske Skogs planer på Follum kan være starten på å utvikle en industri for produksjon av 2. generasjons biodrivstoff i Norge, og skape mange grønne arbeidsplasser. Denne satsingen er i fare som følge av Regjeringens nei til fortsatt avgiftsfritak.

Selv om biodiesel kommer langt bedre ut miljømessig enn tradisjonell fossil diesel, er det ikke til å komme utenom at den med dagens oljepris er dyrere å produsere. Det er lite realistisk å tro at dieselkundene vil betale et par kroner mer pr. liter diesel av ren klimaidealisme. Derfor behøver biodiesel avgiftsfritaket fra autodieselavgiften for å være konkurransedyktig i forhold til fossilt drivstoff. Uten avgiftsfritaket vil ikke biodiesel ha noen muligheter i dagens norske drivstoffmarked.

Saken er ekstra merkelig sett i lys av at før siste stortingsvalg reiste miljøvernminister Erik Solheim og daværende næringsminister Sylvia Brustad til Norske Skog sin fabrikk på Follum og lanserte Regjeringens 100 millioner kroners satsing på miljøteknologi i Norge. Kun uker senere presenterer den samme regjeringen i statsbudsjettet et forslag som sparker bena unna det norske hjemmemarkedet for produktet som Norske Skog skal produsere på Follum.

Dette er et godt eksempel på regjeringens manglende forutsigbarhet i miljøpolitikken. Hvordan skal Norske Skog og andre bedrifter forholde seg til en regjering i løpet av få uker endrer rammebetingelsene så dramatisk?

Dessverre er ikke denne saken enestående. Vi har en regjering som siden den tiltrådte i 2005 har endret rammebetingelsene for fornybar kraftproduksjon hvertfall tre ganger. Nå har den omsider inngått en intensjonsavtale med Sverige om et felles marked for såkalte grønne sertifikater for elektrisk kraft basert på fornybare energikilder fra 2012. Men ingen ennå vet hvem som får delta i et slikt marked, og med de erfaringer man hittil har gjort med de rødgrønne vil nok de fleste som planlegger å investere i ny fornybar kraftproduksjon sitte på gjerdet i en god stund ennå.

Et annet eksempel er rederibeskatningen, der Regjeringen over natten i 2007 og med tilbakevirkende kraft ga norske rederier en ekstra skatteregning på 20 milliarder kroner.

Hvordan kan seriøse næringsutøvere, enten det er i Norges Skog, kraftnæringen, rederinæringen eller næringslivet forøvrig stole på denne regjeringen? Hvem vil investere i miljøvennlig drivstoff eller annen fornybar energiproduksjon når rammebetingelsene endrer seg i ett sett?

Veto mot Datalagringsdirektivet?

Personvernet i Norge har de siste årene blitt stadig mer presset. Bruken av kameraovervåkning i det offentlige og private rom har vokst. Det registreres og lagres mye informasjon om personers reisemønster eksempelvis gjennom Flexus og autopass. Sensitive helseopplysninger har blitt gjort mer tilgjengelige. Høyre har også presset regjeringen til å snu i andre personvernspørsmål, f.eks at svar på elevundersøkelser i skolen skulle lagres på personnummer – her var det ment at elevene skulle svare på spørsmål om egen seksuelle legning, religiøse og etniske tilhørighet sammen med en rekke andre personlige forhold.

Dette er problemstillinger Høyre har vært opptatt og som vi har fremmet konkrete forslag for å gjøre noe med.
Datalagring, registre, og hele vår bruk av internett stiller oss overfor nye personvernsutfordringer. Anonymiteten gir frihet som er bra, men bidrar óg til at kriminalitet kan begås. Personvernet til andre krenkes av slike kriminelle handlinger. I løpet av de siste 20 årene er det utviklet helt nye arenaer for kriminalitet. Møte- og treffsteder som gir frihet for overvåkingssamfunn gir både heroiske demokratiforkjempere rom, samtidig som terrorplanleggere kan kommunisere uten vitner. Mitt poeng med dette er at saken om datalagring er komplisert og vanskelig. De som forsøker å tegne ett svart-hvitt bilde av hva dette står om, enten de er for eller mot, overser mange spørsmål.
I tillegg til å ta stilling til saksinnholdet så må vi også ta stilling til konsekvensene et nei vil ha for vårt samarbeid med EU både gjennom EØS og de mange andre avtalene vi har. For eksempel innenfor kriminalitet.

Høyre skal ha en særdeles grundig prosess fremover, og første steg er å få full klarhet i hva en implementering av datalagringsdirektivet betyr i praksis. I dag er det mange påstander både fra tilhengere og motstandere som det er nødvendig å få ryddet opp i for å kunne føre en ryddig og faktabasert debatt.
Derfor har vi sendt en rekke spørsmål til statsministeren som vil danne grunnlaget for Høyres videre vurderinger i saken. De lyder som følger:

  • Hvilke konsekvenser vil det få å gå fra lagringsadgang til lagringspåbud?
  • Hvilke endringer vil direktivet kunne få for rettstilstanden i Norge?
  • Hvilken myndighet skal ha rett til å hente ut lagret materiale?
  • Hva kreves for kjennelse som gir tilgang til lagrede data? Hvor alvorlige forbrytelser skal en person være mistenkt for?
  • Hvor lang lagringstid vil Regjeringen foreslå?
  • Hvor stor er risikoen for hackervirksomhet?
  • Hvilke kontrollmekanismer skal hindre misbruk av trafikkdata?
  • Vil Regjeringen ha én sentral lagringsenhet eller flere?
  • Hvordan vil direktivet påvirke Norges mulighet til å bekjempe kriminalitet?
  • Hvordan vil et norsk veto påvirke Norges forhold til politisamarbeidet i EU?
  • Hva vil være konsekvensene for EØS-samarbeidet ved et veto?
  • Hvordan vil direktivet påvirke konkurransesituasjonen i IKT-sektoren?
  • Hva vil konsekvensene være for ytringsfriheten, kildevernet for journalister og aktivisters behov for rettssikkerhet?
  • Hvordan vurderer Regjeringen direktivet i forhold til EMK?

Svarene vil være helt avgjørende for den videre prosessen i Høyre. Vi mener alvor med at det kan bli aktuelt å bruke reservasjonsretten. Personvernet er en kjernesak for Høyre. Hvis Regjeringen f.eks. ikke legger opp til gode nok kontrollmekanismer, kan ikke Ap regne med Høyre

Et bedre helsevesen

Norge har et stort potensial for å levere bedre helsetjenester enn i dag. Vi er i verdenstoppen når det gjelder bruk av penger på helse pr innbygger. Resultatene står imidlertid ikke i forhold til innsatsen. I den ferskeste rapporten fra Health Consumer Powerhouse rangeres den norske helsetjenesten bare som nr 10 i Europa, etter Sverige og Danmark som bruker mye mindre penger på helse pr innbygger.

Vi har flere leger, sykepleiere og sykehussenger enn i andre land, men likevel ikke et godt nok tilbud. Dette skyldes ikke at norske leger og sykepleiere ikke løper fort nok, tvert i mot. Årsaken er først og fremst strukturelle problemer og organisatorisk svikt. Jeg mener det er viktig å huske at denne svikten rammer enkeltmennesker, for dem merkes svikten sterkt og det er viktigere enn belastningen på offentlige budsjetter.

I fjor hadde jeg et møte med en ung jente fra Bergen som ble rammet av et system hvor de mastodontiske skrivebordsmodellene ofte ikke samsvarer godt med virkeligheten. Denne jenten var absolutt ikke ressurssvak, men opplevde systemet som for vanskelig.

Hun hadde fått ryggproblemer og skulle til utredning for å fastslå hva problemet var. Problemet var at skulle hun til utredning i Bergensområdet måtte hun stå på venteliste i mange måneder. Ved hjelp av fritt sykehusvalg kunne riktignok denne ventetiden reduseres ved å reise til et annet sted i landet, men skrivet fra sykehusvesenet gjorde det ikke klart for henne at det var et alternativ, eller hvordan hun skulle benytte seg av det.

I mellomtiden risikerte hun at ryggplagene ble forverret, og i verste fall kunne ventetiden medføre permanent uføretrygding. Vi vet nemlig at det er mindre enn 50 prosent sjanse for å komme tilbake til fulltidsjobb i den jobben du er sykemeldt fra ved mer enn 12 ukers fravær. Og mindre enn 17 prosent sjanse etter ett år. At de fleste ikke vet om den statistikken gjør det ikke mindre sannsynlig at de kan bli en del av den. Det gjaldt også for denne jenten som ønsket å bli kvitt plagene sine og komme tilbake i heltids arbeids og en normal, smertefri hverdag. Dessverre holdt systemet henne tilbake.

At vi er organisert slik at helsekronene utnyttes ineffektiv og på en måte som øker sannsynligheten for at folk blir permanent uføretrygdede går ikke i lengden. Det har skapt et 3/4-samfunn hvor den siste fjerdedelen er utenfor arbeidslivet og hvor utgiftene til Folketrygden, primært helsetjenester og sosiale stønader spiser hver tredje krone av statsbudsjettet. Og utviklingen går fortsatt feil vei.

Dette viser at den nye helseministeren fra Bergen, Anne-Grete Strøm-Erichsen står foran betydelige utfordringer. Hun skal sørge for å rette opp strukturelle og organisatoriske problemer i helsevesenet, uten å miste enkeltmenneskene som påvirkes av strukturene av syne – for hvis det skjer vil mange pasienter fortsatt stå med luen i hånden i møte med byråkrati og administrasjon.

Samhandlingsreformen skal være det politiske svaret, men i sin nåværende form vil den ikke være god nok. Det mest kjente og mest åpenbare hinderet er dagens kommunestruktur. Man setter ikke noen med sertifikat for småfly til å lande en jumbojet, men det er det regjeringen nå gjør hvis de ikke foretar strukturelle grep før reformen settes ut i live.

Skulle man løse dette, og det håper jeg vi gjør, så vil det fortsatt gjenstå en rekke grep som må gjøres for at Høyre med god samvittighet skal kunne gi reformen sin tilslutning.

En detaljert gjennomgang av alle kan bli omstendelig, men i stikkordsform betyr det blant annet: Aksept for offentlig kjøp av helsetjenester fra private tilbydere for å redusere helsekøen. En forpliktende plan med konkrete mål for å ruste opp den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Det må komme et vesentlig løft i kommunenes kompetanse og kvalitet. Vi trenger flere kommunale sykepleiere, og ser på en kompetansepott som hever lønnen for høytutdannede kvinner i omsorgsyrkene som løsningen. Et kompetanseløft for de ufaglærte er også nødvendig. Forskning på og fagutvikling i den kommunale helse- og omsorgstjenesten er nødvendig for å gjøre det mer faglig attraktivt å jobbe der samt å forbedre kvaliteten.

Høyre vil ikke gå med på å sende fastlegene rundt på sykehjem og andre steder i kommunene flere dager i uken. Dette vil føre til at eldre møter uengasjerte leger, og at andre pasienter vil få økt ventetid for legetime. Vi vil ha egne, dedikerte sykehjemsleger, og fastleger som er mer tilgjengelige for pasientene.

Til sist mener vi det er avgjørende at kvaliteten i sykehusene og spesialisthelsetjenesten styrkes. Sykehus må styres med kvalitetskrav, ikke bare gjennom økonomiske krav. Høyre vil ikke delta i en konkurranse om å bevilge mest mulig penger, vi mener fokus må være på resultatet man oppnår. Det må utvikles nye kvalitetsindikatorer og resultatene må offentliggjøres. Høyre ønsker også krav om kvalitetssertifisering av alle sykehus, for å bidra til bedre og tryggere helsetjenester.

Når Stortinget nå skal behandle skissen til reform, håper jeg vi møter en lyttende statsråd, med evne til å justere kursen. Dette er ikke en reform for en 4 års periode, men en kursstaking for en lang periode fremover. Eksperter og brukere påviste i forrige uke på et helseseminar i regi av Høyre mange viktige feilgrep i Stortingsmeldingen. Målene er vi nok enig om, men regjeringen har ikke truffet med virkemidlene – så Anne Grethe Strøm-Erichsen bør lytte til innvendingene og forhandle med oss andre om forbedringer.

Burde presentert et budsjett for nyskapning og nytenkning

Norge er et godt land å bo i. Det vil det være også etter dette budsjettet. Men statsbudsjetter er mer enn bare økte eller reduserte bevilgninger på forskjellige budsjettposter neste år. En regjering skal måles blant annet på summen av effektene av budsjettene de leverer, og hva det betyr hvis man løfter blikket og ser noen år frem i tid.

Derfor vil jeg ikke bruke mye tid på å si noe om at budsjettet sannsynligvis bidrar til økt rente, at inntektene stuper, og at regjeringen pøser på med oljepenger.

Budsjettet viser at vi har en regjering som er i ferd med å gå tom for ideer. Derfor forsøker den fortsatt å løse problemene med å bruke mer penger, selv om det aldri var en særlig god idé i utgangspunktet. Og det til tross for at det nå var forventninger om at den ville stramme inn. Den burde ha forsøkt å lette presset mot eksportnæring, industri og øvrig privat sektor.

Høyre mener tiden nå er inne for å prioritere de store oppgavene for fremtiden slik at vi kan sikre varig velferd. Kunnskap, infrastruktur, helse og bedre rammevilkår for det næringslivet som velferden hviler på burde være der regjeringen satset sterkest.

Jeg mener at hvis vi ikke nå fokuserer på nyskapning og nytenkning slik at vi skaper nye verdier og får mer igjen for de pengene som brukes svekker vi grunnlaget for den varige velferden. Norge har fantastiske muligheter, men vi må utnytte dem.

Derfor vil Høyre at staten skal samarbeide med private, blant annet om å redusere helsekøene og bygge mer og bedre vei raskere. Vi vil få flere fra stønad og trygd til arbeid og aktivitet. Offentlig sektor kan administrere mindre og moderniseres mer. Næringslivet kan bruke mindre tid og ressurser på byråkrati og skjemavelde, og mer på forskning og innovasjon.

Skal vi sikre den varige velferden må vi ha mer nyskapning og nytenkning. Vi kan ikke bare spre pengene tynt utover alle budsjettpostene. Den eksplosive veksten i utgiftene til helse, stønad og trygd må bremses, næringslivet må få bedre vilkår og vi må investere betydelig i kunnskap, forskning og infrastruktur.

Det kan gjøres, men da må vi våge å tenke nytt. Høyre vil vise hvordan i sitt alternative budsjett.