Nei til rasisme og fremmedfrykt!

Fylkeslegen i Oslo og Akershus har slått fast at Ali Farah ble offer for diskriminering da han ble forlatt av helsepersonell i Sofienbergparken. Det er en svært alvorlig konklusjon. I tillegg sier han at handlemåten kan forstås med rasistiske overtoner, og ber Helsetilsynet vurdere påtale i saken. 

På mitt kontor henger et bilde som jeg fikk på introduksjonskurset i Trondheim. Det er et bilde av en gutt. På bildet står det: ”Ett menneske, ikke en representant for en hel kultur”. Jeg synes det sier mye.  

Rasisme og fremmedfrykt skal ikke forekomme i vårt samfunn. Men vi vet at holdningene er der likevel. Det som skjedde i Sofienbergparken var dramatisk, og tilfeldigvis godt dokumentert av tilskuerne. Derfor har det gått sterkt inn på oss. Samtidig legges jobbsøknader gang på gang nederst i bunken fordi søkeren heter Ibrahim i stedet for Ivar. Det burde gå minst like sterkt inn på oss. 

I Høyre er vi opptatt av å behandle hvert enkelt menneske som et selvstendig individ, uavhengig av kjønn, rase, legning eller religion. Vi vil ha et samfunn som gir muligheter for alle. 

Vi burde derfor alle benytte Ali Farah-saken til å gå i oss selv. Er vi forutinntatte i møte med andre mennesker? Setter vi personer i bås uten å se individet? Som politikere må vi også ta et særskilt ansvar. Vi må passe på at vi hele tiden uttaler oss slik at vi ikke skaper grobunn for rasisme og fremmedfrykt. 

I min tid som kommunalminister, under den forrige regjeringen, fikk vi på plass en del formelle verktøy. Vi utarbeidet en lov om etnisk diskriminering, vi utformet en handlingsplan med en rekke konkrete tiltak mot diskriminering, og vi omorganiserte likestillingsombudet til også å omfatte etnisk diskriminering. Dette er viktige tiltak mot fremmendfiendtlige uttrykk, men ikke noe vi kan lene oss tilbake på. Episoden i Sofienbergparken viser oss at vi alle må slåss mot hverdagsrasismen – hver dag.  

For noen år siden hadde vi en ungdomskampanje mot rasisme og fremmedfrykt. Alle partiene stilte seg bak kampanjen og elevene ved skolene våre satte saken på dagsorden. Jeg mener det nå er tid for en ny ungdomskampanje, og vil invitere de andre partiene til å være med på dette viktige arbeidet. Rasisme og fremmedfrykt har ingen plass i vårt samfunn. Hvert menneske er unikt og har krav på å bli behandlet som et individ. Det er noe vi jevnlig må minne hverandre på. 

Om særaldersgrensene, igjen

Jeg takker for mange kommentarer, spesielt til innlegget om særaldresgrensenes urimelighet.

Siden mange av dere har argumentert for at noe fysisk arbeid er tyngre enn annet og derfor bør ha lavere arldersgrenser, vil jeg si at jeg faktisk er enig i at man skal kunne gå av ved tidligere tidspunkt i enkelte yrkesgrupper – særlig av helsemessige årsaker. Problemet med særaldresgrensene er at det i stor grad utvikler seg til å bli en regel at man slutte, og ikke at man kan slutte. Abrahamsensaken viser jo dette, når en av våre erfarne politifolk blir bedt om å slutte og ikke blir tilbudt å stå lengre i jobb. Et problem er at arbeidsgiver (staten) ikke spør om man vil stå lengre, en annen ting er at det blir økonomisk veldig lite lønnsomt å fortsette med det man er mest kvalifisert for.

Jeg var nylig på Ringsaker lensmannskontor som leide inn igjen pensjonert politifolk for 80 kroner timen fordi det er det de maksimalt har lov til å betale. Vi flytter i dag god politifaglig kompetanse fra politiarbeid til annet arbeid. Jeg synes ikke det er god bruk av god kompetanse. Vi må derfor finne mer fleksible løsninger for dette. Jeg skjønner at grupper som har fremforhandlet gode ordninger vil kjempe for disse. Men kanskje vi kan finne gode mellomløsninger som gjør at politi og annet ikke mister kompetansen?

Er du enig med deg selv, Jens?

På folkemøtet i Bergen denne uken var statsministeren usedvanlig uklar i sine uttalelser om valgfrihet. Jens Stoltenberg mente at private innslag i omsorgssektoren var bra. Valgfrihet var han for. Det var markedstenkningen han var motstander av.

Men hva mener du egentlig, Jens?

Et kommunalt sykehjem og et privat sykehjem drives jo etter nøyaktig de samme grunnprinsippene. De som jobber der er utdannet ved de samme utdanningsinstitusjonene, de må forholde seg til de samme utfordringene i hverdagen og hendene deres er like varme og omsorgsfulle uansett hvor man jobber.

Alle som jobber på et sykehjem må prioritere tiden sin, forholde seg til beboerne med den samme verdighet og respekt uansett hvor lønnslippen kommer fra. Det er uansett kommunen som finansierer og har ansvaret for tjenesten.

Forskjellen på Høyre og Arbeiderpartiet er at Jens Stoltenberg vil ha valgfrihet for de som har råd til å kjøpe seg helprivate tjenester, mens jeg vil ha valgfrihet for alle – uavhengig av størrelse på lommeboken.

Når det kommer til valgfrihet og private løsninger har Arbeiderpartiet alltid stått på bremsen. 

Problemet til Ap er at partiet bruker all tiden sin på å bekjempe private som yter god, populær og flott omsorg – i stedet for å bruke kreftene på å skape en god offentlig omsorg.

    ·       Ap har bekjempet private sykehus. Nå vokser sykehuskøene.

    ·       Ap har bekjempet privat rehabilitering. Nå vokser rehabiliteringskøene.

    ·       I Trondheim la de ned de beste private sykehjemmene. Nå har pårørende startet geriljaaksjon mot situasjonen i eldreomsorgen.

Som Ap-ordføreren sa om de private sykehjemmene før hun stengte dem: ”Det er fint at de eldre har det bra der, men det er ikke det som er poenget!”

Men hva er poenget, hvis ikke det er at de eldre skal ha et best mulig tilbud?

Ap-styrte Askøy kommune har skjønt det. Nedre Eiker, der Ap har styrt i 100 år, har skjønt det. Odvar Nordlie mener det samme. Miljøvernminister Helen Bjørnøy mente det samme før hun ble miljøvernminister. Til og med Jens Stoltenberg mente det samme for seks-syv år siden! Da advarte han mot ”å gjøre private alternativer til et spørsmål om ideologi, og mot å holde fast ved løsninger som ikke fungerer.” Jeg kunne ikke sagt det bedre selv!

Spørsmålet er om Jens Stoltenberg er enig med Ap-ordføreren i Trondheim, eller det han selv sa for seks-syv år siden?

Jøss – er det lokalvalg i år??

I dag våknet jeg til Åslaug Hagas stemme – og det var faktisk ganske ok!

Åslaug har nemlig sett seg lei på at rikspolitikken har overtatt debatten i media. Kolberg og Stoltenberg fryder seg over å ”kjøre” Frp på ugjennomtenkte forslag i forhold til barnehager og barnetrygd – f.eks at Frps politikk vil sikre mer i barnetrygd til en polsk snekker som jobber i Norge enn han ville hatt i inntekt hjemme i Polen.

Frp på sin side er mest opptatt av å snakke om at vi trenger et nytt direktorat i Oslo til å styre sykehjemmene. Nok en gang er det et rikspolitisk spørsmål, norske kommunestyrer har intet de skulle ha sagt om saken. For min del tror jeg heller ikke et sekund på at vi får flere og bedre ansatte i omsorgen bare av å opprette nok et byråkrati.

I kommune-Norge er Høyre og Ap jevnstore – vi styrer begge kommuner med nær 40 prosent av landets innbyggere. Men for Jens Stoltenberg er det lettere å gyve løs på Frp enn å få oppmerksomhet om de lokalpolitiske skillene mellom oss.

Høyre går til valg på kvalitet i omsorgen. Svaret er tiltak som hver kommune må sette i verk for f.eks å sikre mer etter- og videreutdanning til sine ansatte.

Høyre går til valg på kunnskap i skolen. Svaret er bl.a at kommunestyrene må ta i bruk den kunnskapen vi nå har om resultatene på hver enkelt skole for å sette i verk lokale tiltak som kan gi elevene en enda bedre skolegang.

Statsministeren liker ikke slike debatter. De blir for konkrete for ham. Det er lettere å snakke med Frp om ting som uansett ikke kan løses av de folkevalgte som 10. september velges inn i kommunestyrer og fylkesting. Lørdag slipper han imidlertid ikke unna – da møtes vi til debatt i Trondheim. Jeg gleder meg!

Særaldersgrensenes urimelighet!

Med stort press i arbeidsmarkedet følger en del utfordringer. Mangel på arbeidskraft gjør det bekymringsfullt at ikke staten står i bresjen for å beholde gode og kompetente arbeidstakere så lenge som mulig. Også hensynet til arbeidstakeren selv tilsier at reglene bør mykes opp og at individuelle vilkår bør spille en større rolle.

Gjennom særaldersgrenser og AFP-ordningen har det dannet seg en ny norm for avgang. Bare tre av ti i arbeideryrker er fremdeles yrkesaktive i staten etter fylte 62 år. Sett i lys av de overnevnte utfordringer, gir disse tallene grunn til uro.  Dersom det ikke lykkes å snu utviklingen med tidlig avgang vil det undergrave både hovedmålet i det inngåtte pensjonsforliket og fremtidens velferd. 

Abrahamsensaken viser også særaldersgrensenes urimelighet fra en annen innfallsvinkel enn den vi er vant med: Abrahamsen vil fortsette å jobbe i politiet, men har ikke fått tilbud om å fortsette utover sine 57 år. Systemet med særaldersgrenser tar altså overhodet ikke hensyn til den enkelte arbeidstagerens ønsker, arbeidsevne mv., og er nok et eksempel på at mange av de velferdsordningene vi har i samfunnet i dag bidrar til å holde mennesker utenfor arbeidslivet.

 

For en politifullmektig eller lensmann er pensjonsalderen i utgangspunktet 70 år.  Grunnet den såkalte 85-årsregelen (summen av antall år i jobb og egen alder blir 85) kan de gå av med full pensjon ved fylte 67 år. Dette tilsvarer jo da også den ordinære pensjonsalderen i folketrygden. For en politibetjent derimot er pensjonsalderen i utgangspunktet 60 år, men grunnet 85-års regelen vil de kunne gå av ved fylte 57 år. Ifølge FAFO var imidlertid gjennomsnittlig pensjonsalder i politi- og lensmannsetaten ifølge FAFO 54,7 år i år 2000.

 

I forbindelse med behandlingen av seniormeldingen våren 2007 fremmet Høyre følgende forslag: ”Stortinget ber Regjeringen fremme en lovsak for Stortinget med det siktemål å fjerne lovbestemte særaldersgrenser for grupper. Stortinget ber Regjeringen videre om å gjøre det nødvendige arbeid for at aldersgrenser i arbeidslivet i fremtiden skal baseres på individuelle forhold.”

 

Det er mange grunner til at vårt forslag kom på bordet.

 Av hensyn til den enkelte spesielt, og av hensyn til samfunnet generelt sett, blant annet mangelen på arbeidskraft, er det viktig å ikke skjære alle under en kam og lovfeste en aldersgrense som i utgangspunktet er unaturlig lav.  Mange av dem som fratrer sin stilling ved oppnådd særaldersgrense, fortsetter å arbeide i omtrent samme omfang som tidligere, men i andre stillinger. En undersøkelse av Midtsundstad (2005) viste at drøyt 50 prosent av de pensjonerte innen politi og forsvar med en særaldersgrense på 60 år, var i arbeid. Dette viser at mange arbeidstakere som har gått av ved særaldersgrense, fortsatt har arbeidsevne. Innen politiet er det også slik at mange av de som går av for særaldersgrensen, siden ”leier seg tilbake” til politiet. Dette fører til at arbeidskraften blir dyrere. En prinsipiell uholdbar side ved systemet er dessuten at det bygger på en forestilling om at grupper av arbeidstagere, sett under ett, ikke kan fortsette i arbeid ut over en gitt alder. Et slikt system tar overhodet ikke hensyn til at det er store individuelle variasjoner når det gjelder fysisk og psykisk styrke. Høyre mener at det i fremtiden må være slik at det er arbeidets art og risiko, og ikke en bestemt alder, som avgjør behovet for tidligpensjonering. Det er viktig for den enkelte, men også viktig for hele samfunnet.