Europas felles ansvar

Migrants
Flyktninger i havsnød hjelpes om bord i det norske skipet Siem Pilot i Middelhavet. Dette bildet ble tatt på tirsdag. (Foto: NTBscanpix)

Drømmen er en lysere fremtid i Europa, men veien er ofte både lang og farlig. De dramatiske bildene rører oss alle.

Alle som er foreldre forstår mødrene og fedrene som vil ha barna sine ut av Syria – eller andre områder hvor hverdagen kjennetegnes av uro, krig og konflikt.

Vi lar oss alle prege av de sterke bildene vi ser, de gripende historiene vi hører.

Vi leser om rekordhøye tall. En strøm av flyktninger og migranter som kommer til Europa.

Men det handler ikke først og fremst om sifre. Det dreier seg om enkeltmennesker. Foreldre som vil det beste for sine barn, sine familier.

Regjeringen følger utviklingen tett. For få uker siden besøkte kollega Vidar Helgesen den greske øyen Lesbos. Han forteller at det var overveldende å se og møte barn, kvinner og menn som nettopp hadde ankommet Europa etter en lang og strabasiøs reise.

Bare i løpet av den ene natten han var der kom det over 1000 flyktninger. Det gjorde sterkt inntrykk å snakke med nyankomne syrere i et provisorisk mottakssenter.

Hellas har allerede mange problemer å takle. Mottakssystemet i et land som sliter økonomisk fra før, klarer ikke å håndtere alle som kommer. Forholdene i midlertidige mottak er vanskelige, særlig på øyene.

De aller fleste flyktningene vil videre til andre europeiske land, og forlater gresk territorium så snart de kan.

Flere europeiske land opplever et økende press. Tilstrømmingen har steget dramatisk i løpet av sommeren – en stor felles europeisk innsats må til. Det er avgjørende å bidra til at flyktningene som kommer til Europa møtes med verdighet og medmenneskelighet.

Regjeringen har kommet med en lang rekke ulike tiltak for å støtte de landene som mottar svært mange flyktninger, til redningsoperasjonen i Middelhavet og ikke minst til å bekjempe de humanitære krisene som tvinger mennesker på flukt.

For det er alvor. Tysklands forbundskansler Angela Merkel beskrev nylig situasjonen som mer bekymringsfull enn euro-krisen og de politiske utfordringene i Hellas.

Det vi opplever i Europa setter samarbeidet mellom landene under press. Som Schengen-medlem er vi del av et område med felles yttergrense og indre reisefrihet. Schengen-avtalen er imidlertid ikke opprettet for å regulere innvandring.

Vi trenger en samordnet europeisk innsats. Jeg forventer at europeiske ledere blir enige om en felles politikk og felles virkemidler.

Norge tar ansvar og er blant landene i Europa som tar imot flest overføringsflyktninger. I nærområdene til Syria er vi også blant de aller største bidragsyterne.

Det er lett å lete etter symboler for at Norge skal gjøre mer, men det er ingen grunn til å skamme seg over at vi gjør for lite.

Samtidig som vi er med og gjør vår del av jobben, er det avgjørende at alle i Europa bidrar. Derfor er debatten om det europeiske systemet så viktig. Vi må sørge for at vi har systemer som er bærekraftige over tid.

Enkelte har tatt til orde for at vi skal sette Dublin-avtalen ut av spill. Hovedregelen er at den staten som mottar en asylsøknad blir ansvarlig for å realitetsbehandle den. Hvis asylsøkeren søker om beskyttelse i et annet land som også omfattes av avtalen, sendes han eller hun vanligvis tilbake til det landet søkeren allerede er registrert i. Det er imidlertid ingen grunn til at vi skal slutte å returnere folk til land som tar imot færre enn Norge.

Norge bidrar for å lette situasjonen for landene som er utsatt for størst migrasjonspress, blant annet Italia og Hellas. Vi overfører ressurser til EUs grensekontrollbyrå Frontex og støtter deres operasjoner. Vi bidrar blant annet til sjøoperasjonen Triton med skipet «Siem Pilot», og Redningsselskapet har stilt med redningsskøyten «Peter Henry von Koss» til Poseidon utenfor Hellas. Begge gjør en stor innsats – og til sammen har skipene reddet over 6000 personer.

Vi bidrar også betydelig gjennom EØS-midlene, blant annet til Hellas. 21 millioner euro av EØS-midlene til landet er blitt brukt til å styrke asylsaksbehandlingen og andre migrasjonstiltak. Vi skal nå bidra blant annet til å bygge et nytt asylsenter på Lesbos, hvor mange migranter kommer i land. Vi har også åpnet for å omdisponere ytterligere 5 millioner euro til dette hvis greske myndigheter er enige. I tillegg bruker vi seks millioner kroner på å sende eksperter fra Flyktningrådets beredskapsstyrke Norcap.

Den totale norske humanitære støtten til Syria og nabolandene blir på 1,25 milliarder kroner i år. Støtten går blant annet til mat, helse, husly, utdanning, vann og sanitære tjenester.

I en situasjon med store flyktningestrømmer på grunn av krig og konflikt må vi være villige til å både hjelpe i nærområdene og her hjemme.

Jeg vil nok en gang poengtere at regjeringen vil gjennomføre Syria-avtalen. I 2014 satte Solveig Horne rekord i antall bosatte på ett år sammenlignet med hva den rød-grønne regjeringen klarte. Denne satsingen fortsetter og vi skal klare å bosette Syria-flyktningene som kommer til Norge.

I Dagbladet i går kunne vi lese om Mazen Almaanee som er utdannet tannlege fra Syria og England, og som sammen med sin familie vil starte et nytt liv hos oss. Han ønsker å være et forbilde for andre flyktninger. Syriske flyktninger tilfører Norge menneskelige ressurser. I all diskusjon om byrdefordeling og flyktningekvoter, skal vi ikke glemme dette.

Blogg_Lesbos1
Statsrådkollega Vidar Helgesen på den greske øyen Lesbos.

Det vil komme flere. Men det er viktig for meg at vi skal integrere dem godt.

Samtidig må vi huske at de største utfordringene fortsatt er i Syrias nærområder. FNs appeller om hjelp er på langt nær innfridd. Den store tilstrømningen av syriske flyktninger til Europa vi nå ser skyldes blant annet at nærområdenes behov for hjelp fra verdenssamfunnet ikke blir møtt.

Mange av flyktningene Vidar møtte på den greske øyen var slitne. Stemningen var samtidig rolig – de virket lettet over endelig å ha ankommet Europa.

De var klare på at Hellas og Lesbos kun var et stopp på veien videre til et bedre liv uten krig og konflikt. Det gjorde sterkt inntrykk på min kollega å se med egne øyne båter som flyktningene hadde blitt reddet fra i nattemørket.

Båten på bildet ved siden av er beregnet for 15 personer, men det norske redningsmannskapet talte over 50 da de berget dem samme natt. Det illustrerer menneskesmuglernes råskap og kynisme.

Europa har en viktig jobb å gjøre. Norge bidrar.

Høyres fem punkter for en bedre omsorg

Blogg_omsorg1
Kitty Helene (89) er fornøyd med tilbudet på Fyllingsdalen sykehjem – fremfor alt takket være dyktige ansatte.

I løpet av livet blir mange av oss pleietrengende. Gode omsorgstjenester dreier seg ikke bare om varme hender, men også kloke hoder. Vi i Høyre har satt oss ambisiøse mål for å bedre omsorgen i Norge.

Når jeg reiser rundt omkring i landet besøker jeg ofte sykehjem, omsorgsboliger og lignende institusjoner. Jeg setter pris på muligheten til å snakke med både beboere og ansatte om hverdagen deres.

I helgen ble jeg tatt varmt imot på Fyllingsdalen sykehjem i hjembyen min Bergen. Lokalene er nye og fine, og tilbudet er bredt og variert. Sykehjemmet består av et korttids- og rehabiliteringssykehjem, samt et demenssenter.

På rehabiliteringsenheten snakket jeg blant annet med Kitty Helene, som vanligvis bor hjemme. 89-åringen hadde imidlertid falt i trappen, og etter opphold på sykehus får hun nå hjelp til å komme tilbake til hverdagen i Fyllingsdalen. Hun var full av lovord om oppfølgingen og de gode, kunnskapsrike ansatte.

For et par uker siden var jeg på Manglerudhjemmet i Oslo. Her klarte ordfører Fabian å få selv en Brann-supporter til å bli med på å åpne en Vålerenga-sportsbar. Men jeg var faktisk ikke vanskelig å be, for tiltaket er utmerket. Hjemmet har også en butikk hvor beboerne kan handle, de har egen restaurant hvor pårørende også kan bli med – og de har attpåtil en spa-avdeling.

Blogg_omsorg2
Trivsel og hverdagsglede er viktig i omsorgen. På Fyllingsdalen sykehjem fikk beboerne servert nybakt sjokoladekake.

Når man bor på sykehjem, er det ikke bare pleien og den medisinske oppfølgingen som skal være god. Dagene skal også fylles med innhold. Med trivsel. Det var fint å se hvordan man helt tydelig lykkes med dette mange steder.

Omsorg er noe av det mest betydningsfulle kommunene driver med. Det offentlige er viktigst for dem med størst behov for hjelp og oppfølging – og vi skylder dem å strekke oss langt for å skape et så godt tilbud som mulig.

Noe jeg også ser på reisene mine er at kvaliteten i omsorgstjenestene varierer mye. I noen kommuner blir jeg rett og slett imponert, mens jeg i andre ser rom for bedring. Vi mangler også en nasjonal standard for å måle kvalitet.

Det går imidlertid riktig vei de aller fleste steder. Det som var nymotens løsninger ute på sykehjemmene da jeg var kommunalminister fra 2001 til 2005, er nå gjerne standard. Det har vært en rivende utvikling.

Samtidig har mange av de ansatte i omsorgen fått veldig kompliserte oppgaver. De yter tjenester som spenner fra hverdagsrehabilitering i hjemmet til avansert lindrende behandling i livets sluttfase. Kommunene har svært mangfoldige oppgaver, noe som stiller krav til bredde i kompetansen.

Jeg vil understreke at jeg setter svært stor pris på jobben alle de ansatte i sektoren gjør, enten de er faglært eller ikke. Vi i Høyre ønsker imidlertid å bidra til at de som ikke har fagutdanning, får det. Slik vil vi kunne gi brukerne et bedre tilbud.

Høyre i regjering er godt i gang med å skape pasientens helsetjeneste. Også omsorgen skal løftes. Derfor legger vi frem en helhetlig pakke med fem konkrete mål:

1)      Høyre vil tilby grunn- og videreutdanning til 15 000 helsefagarbeidere og videreutdanning til 15 000 sykepleiere frem til 2020. Kompetanse er avgjørende for å sikre en god omsorg. I dag er det 34 000 ansatte i sektoren uten formell kompetanse.

2)      Høyre vil bygge ut kapasiteten i omsorgen i takt med behovene. Økt statlig støtte har økt utbyggingstakten etter regjeringsskiftet. Høyre vil at staten skal ta ansvar for å bidra til at kommunene kan møte behovet. Samtidig skal kommunene føre liste over de som venter på omsorgsplass, slik at det blir åpenhet om reelle behov.

3)      Høyre vil ta vare på verdigheten gjennom størst mulig valgfrihet så lenge som mulig. Høyre vil i kommunene legge til rette for at eldre i størst mulig grad skal få bestemme over eget liv og bosituasjon, og hvem som utfører de tjenestene de trenger – for eksempel gjennom fritt brukervalg i hjemmetjenesten.

4)      Høyre vil at eldre skal få hjelp til å mestre livet. Personer med behov for omsorg skal få hjelp til å leve selvstendige liv og bo hjemme så lenge de kan. Høyre vil i kommunene satse på hverdagsrehabilitering og omsorgsteknologi.

5)      Høyre vil etablere en trygghetsstandard for god omsorg. Et slikt verktøy vil hjelpe sykehjem og kommuner til å forbedre kvaliteten i omsorgen. Behandling med verdighet, mer aktivisering og økt kvalitet vil sikre et liv med mening, også i de årene man er avhengig av andres omsorg.

Blogg_omsorg4
Terje Olsen er sykepleier og Høyres ordførerkandidat i Nordreisa.

Vi står nå midt i en lokal valgkamp. Valget 14. september er viktig, fordi det dreier seg om de nære tingene – hverdagen til folk. Om trygghet når du står opp om morgenen, uansett i hvilken fase av livet du måtte være i.

En helse- og omsorgstjeneste som tar vare på hver og en av oss på en verdig måte.

I Nordreisa kommune har vi en sykepleier på toppen av listen. Terje Olsen har jobbet mange år i omsorgen, både ute blant pasienter og som leder, og vet hvor viktig det er med en ny nasjonal trygghetsstandard. Han mener det ikke skal være opp til hver enkelt institusjon hvordan brukerne skal ha det.

«Det trenges en kompetansemobilisering. Middelmådigheten må ikke få rå. Til syvende og sist handler dette om hvordan vi tar vare på folk. Om respekt. Det er selvsagt viktig med nok ansatte i omsorgen, men vi politikere må også sørge for at vi er i stand til å få frem det beste i folk», sier Terje.

Jeg kunne ikke sagt det stort bedre selv.