Raskere og bedre behandling av psykiske lidelser

Her om dagen møtte jeg Laurits Bjørdal i Ørsta. Som pårørende mener det er på tide med et løft innen psykisk helse i Norge. Dét er regjeringen enig i.
Her om dagen møtte jeg Laurits Bjørdal i Ørsta. Som pårørende mener han det er på tide med et løft innen psykisk helse i Norge. Dét er regjeringen enig i.

Et løft innen psykisk helse. Det har vært blant regjeringens viktigste mål i helsepolitikken. Nå skal vi ta suksessen med pakkeforløp i kreftomsorgen ett steg videre og innføre det også i psykisk helsevern.

Mange pasienter i psykiatrien opplever et behandlingstilbud som ikke er godt nok. De venter for lenge, de opplever systemet som uoversiktlig – og de får for ofte en behandling som ikke har god nok effekt.

Det vil vi gjøre noe med.

Opp gjennom årene har jeg møtt mange pasienter som har uttrykt både fortvilelse og sorg fordi de ikke kommer seg videre i livene sine. Fordi de møter et helsevesen som enten ikke forstår dem – eller som pasientene ikke forstår.

Jeg har hatt mye å gjøre med Capio Anoreksi Senter i Fredrikstad. Her har jeg møtt unge pasienter og deres pårørende, som har fortalt meg ikke bare om en kamp mot sykdommen. De har også snakket om en kamp mot helsevesenet. Om feilslåtte behandlingsløp, om unødvendig venting, om uklar informasjon.

Én av jentene jeg møtte hadde attpåtil en far som var fastlege. Likevel klarte ikke familien å nå frem. De følte at de måtte slåss for å få den hjelpen som skulle til for å komme seg ut av sykdommens grep.

Psykiske lidelser har ingen høy status i helsevesenet. Det kan ikke være slik lenger. Psykisk sykdom er ofte til like stort hinder, om ikke større, for å mestre livet, for å ta del i lokalsamfunnet, for å være i arbeid – som somatisk sykdom.

Det er altfor mange som ikke får hjelpen tidlig nok og som i for lang tid må kjempe for å komme seg på rett kjøl. Vi vet også at Norge har for høye selvmordstall.

Jeg har engasjert meg for dette i mange år, og her ligger også bakgrunnen for at jeg i forrige stortingsperiode var medlem av helsekomiteen.

Nå er Høyre i regjering. Bent er helse- og omsorgsminister. Vi skal skape pasientens helsetjeneste. Da må vi ha et system som er bedre tilpasset pasientene og deres behov.

Bent Høie gjør en god jobb som helse- og omsorgsminister. Regjeringen skaper pasientens helsetjeneste.
Bent Høie gjør en god jobb som helse- og omsorgsminister. Regjeringen skaper pasientens helsetjeneste.

Derfor vil vi ta et radikalt grep for å gjøre utredningen og behandlingen av psykisk syke pasienter raskere, bedre og mer forutsigbar: Vi skal innføre pakkeforløp innen psykisk helse.

Det skal gjøre noe med de problemene vi stadig hører om. Pakkeforløp er kanskje et litt tungt og fjernt ord, men jeg våger likevel å påstå at det er få ting denne regjeringen gjør, som har mer å si for å gi et bedre liv til de menneskene det gjelder.

Pakkeforløp handler om å involvere fagmiljø og myndigheter i å lage standardiserte opplegg for når pasienter skal få utredning og behandling, og hva innholdet skal være. Det skal baseres på den beste kunnskap. Det skal få slutt på uoversiktlige systemer, farlig lange ventetider og den store variasjonen i kvalitet og innhold i behandlingen av psykisk syke.

Jeg snakket om dette til våre stortingspolitikere og regjeringskolleger her om dagen. Da sa jeg at mer standardiserte utredningsforløp i psykisk helsevern skal bidra til blant annet:

  • at aktuelle pasienter kommer raskere inn til avklaring og undersøkelse
  • at utredning og behandling kommer raskere i gang
  • at vi oppnår mer likeartet utredning og behandling av visse psykiske lidelser på tvers av geografi og behandlingsenheter
  • at pårørende involveres sterkere – og
  • at vi får anledning til helsesjekk av psykisk syke for også å oppdage andre helseutfordringer, for eksempel livsstilsrelaterte.

Vi vet dette vil virke, fordi vi har allerede startet med det samme innen kreftomsorgen. I år innføres hele 28 pakkeforløp for kreftpasienter. Halvparten er allerede i gang, og den andre halvparten innføres senere i høst.

Pakkeforløp innen kreft er så langt en suksess.

Det innebærer at behandlingsforløpet standardiseres med klare tidsfrister og innhold. Pasientene kommer raskere i gang med utredning og behandling – og ordningen gir bedre forutsigbarhet alle parter.

Pakkeforløpene for kreft viser noe viktig: At nye ideer kan gi bedre løsninger for pasientene. Det handler ikke bare om mer penger, men om å jobbe annerledes. Å skape endringer som tar utgangspunkt i pasientens behov, gir resultater.

Jeg husker at enkelte ved innføring av pakkeforløp for kreft var kritiske, og mente dette var en prioritering av kreft foran andre sykdommer. Vi svarte da at tvert imot, erfaringene fra kreftløftet vårt skulle bli en drivkraft og motiverende kilde også på andre områder.

15937750344_e4d0f8e82d_k
I februar møtte jeg pasient Anne Lise Wærhaug og avdelingssjef Jan Erik Berdal ved diagnostisk enhet ved Akershus universitetssykehus. Ahus har gjort en god jobb i forbindelse med innføringen av pakkeforløp for kreft.

Nå viser vi at det var noe vi mente alvor med. Nå skal tilbudet til pasienter med psykiske problemer få det store løftet pakkeforløp også her vil medføre.

Nøyaktig slik vi har sagt fra da vi tiltrådte. At vi vil styrke tilbudet til psykisk syke og rusavhengige. Pasienter som i for mange år ikke har blitt prioritert så høyt som alvorlighetsgraden av lidelsene deres skulle tilsi.

I Ørsta forleden møtte jeg Laurits Bjørdal. 65-åringen har over flere år fått oppleve psykiatrien på nært hold – som pårørende.

Han kom bort til meg utenfor det lokale kjøpesenteret og uttrykte takknemlighet for det regjeringen nå tar til orde for innen psykisk helse.

Laurits, som er aktiv i Landsforeningen for pårørende innen psykisk helse (LPP), hadde også med seg et lite brev hvor han blant annet skrev:

«For oss som er pårørende er det svært gledelig at behandlingen blir like bra og av samme kvalitet uansett hvilken bostedsadresse en har.»

Laurits påpekte at rask og rett behandling er avgjørende, og sa at han for ofte synes behandlingen bærer preg av å være førstehjelp – og at man glemmer det mer langsiktige forløpet.

Han spurte meg også når vi setter i gang, og jeg var selvfølgelig ærlig med ham og sa at vi trenger litt tid – i alle fall ett år.

Han spurte også om kostandsaspektet, fordi han var bekymret at prosjektet ville strande av økonomiske grunner. Da påpekte jeg igjen at dette ikke først og fremst handler om penger, men snarere hvordan vi bruker dem, hvordan vi organiserer oss.

Det dreier seg om nye ideer og bedre løsninger. Slik at vi kan hjelpe folk som både trenger og fortjener det til å mestre sine liv.

Ta vare på hverandre – som vi er

Jeg ble trist da jeg hørte hvilket brev Monica Frøsaker har mottatt. I kveld møtte jeg henne hos NRK.
Jeg ble trist da jeg hørte hvilket brev Monica Frøsaker har mottatt. I kveld møtte jeg henne hos NRK.

Sjikane, hatmeldinger og kroppshets gjør Norge fattigere, mindre og kaldere. Det er ikke et slikt Norge jeg vil ha.

Jeg må si jeg ble opprørt i går. Historien om hvordan Monica Frøsaker, mammaen til Casper på åtte år, har mottatt hatbrev fordi sønnen har Downs syndrom, fikk meg til å stoppe opp og tenke litt.

Ingen foreldre skal måtte finne seg i slikt. Vi skal ikke ha et Norge hvor noen kan tillate seg å sette en standard for hva som er godt nok – en standard alle har med å leve opp til.

Norge må aldri bli et land hvor foreldre eller barn blir sjikanert for fysiske eller psykiske funksjonshemminger, slik jeg skrev på Facebook i går kveld.

Jeg kommer aldri til å godta at folk blir hetset for hvem de er som mennesker.

Vi kan ikke ha det sånn i landet vårt.

Dette er noe jeg har engasjert meg for i hele mitt politiske liv. Og ikke minst etter at jeg ble statsminister.

I fjor inviterte jeg til en rundebordskonferanse med kvinner og jenter hvor hatytringer og -krim stod på agendaen. Dette ble fulgt opp med et innspillmøte, i forbindelse med handlingsplanen mot ekstremisme og radikalisering.

For det går en linje mellom mobbing og trakassering, hets og hatprat, rasisme og diskriminering. Alt dreier seg om angrep mot medmennesker – for hvem de er.

I kveld fikk jeg møte moren til Casper. Vi deltok sammen i både Dagsnytt 18 og Dagsrevyen i NRK. Før sending satt vi sammen i sofaen på Marienlyst og snakket litt.

Jeg beundrer Monicas kraft og viljestyrke – at hun har våget å stå frem. Jeg vet at det må være en stor belastning.

Den formen for trakassering hun har måttet gjennomgå gjør meg trist. Man kan jo forsøke å avfeie det med at det er den som skriver slike brev som har størst problemer. Men det holder ikke. Det er viktig å slå ned på slike ting – hver eneste gang.

Vårt samfunn skal ha plass til alle. Vi skal respektere folk som er annerledes og stille opp for dem.

Foreldre som Monica fortjener en stor takk. Det offentlige strekker ikke alltid til, men Monica og andre i hennes situasjon, de står på dag etter dag.

At de da skal risikere å bli hengt ut, er uakseptabelt.

Gjennom sosiale medier, i pressen, i vennegjenger og på byen utsettes mange for et sterkt press. Om å være perfekte. Om å passe inn.

Moren til Casper fikk hatbrev fordi sønnen ikke er som alle klassekameratene. Andre blir mobbet eller hengt ut fordi de ikke passer inn i kunstige idealer som er skapt med tanke på høyde, bredde, form, fasong og farge.

Det skal ikke være sånn.

Vi trenger barn og unge som sier fra, og voksne som reagerer og handler.

Vi må være klare over at det er mennesker med følelser og hjerter på den andre siden av tekstmeldinger, Facebook-statuser eller anonyme brev.

Det du ikke ville våget å si rett ut til noen, skal du heller ikke si på andre måter

Mobbing er en uting, enten det utspiller seg i skolegården, i sosiale medier, på arbeidsplassen eller på badestranden.

Intervjuene i NRK i kveld ble de siste på TV-skjermen for en tid. Nå står ferien for tur – og dere kommer nok til å høre og se litt mindre til meg enn vanlig.

Jeg håper på litt sol og varme, og noen rolige dager til å lese et par gode bøker.

Ta vare på hverandre i sommerferien.