Verdighet krever handling, ikke bare nye lovregler.

Problemet i omsorgstjenesten er ikke mangel på lovverk, det er daglige brudd på lovverket som er problemet. Verken eldre eller unge får den gode omsorgen de har krav på. En verdig eldreomsorg kan ikke skapes gjennom en viljeserklæring. En verdig eldreomsorg kan bare skapes gjennom målrettet arbeid, økte bevilgninger, strukturelle reformer og fokus på kompetanse og kvalitet i omsorgssektoren. Det finnes ingen snarveier.

Regjeringen, Krf. og Venstre la i går frem et lovforslag og en forskriftsendring som de kalte verdighetsgaranti. Jeg er blitt spurt av enkelte hvorfor Høyre ikke var med på dette. Da må vi spole tilbake til kommunevalget i 2007, og den påfølgende politiske høsten.
I kommunevalgkampen holdt Høyre fokus på valgfrihet og kvalitet i hele den kommunale omsorgstjenesten, både for eldre og yngre mottakere av hjelp. Krf lanserte en verdighetsgaranti. Da Stortinget behandlet regjeringens Omsorgsmelding på høsten, måtte en motvillig Sylvia Brustad forhandle med opposisjonen fordi Jens hadde lovet det i valgkampen.

Vårt utgangspunkt var å få en forpliktende handlingsplan for å forbedre omsorgstjenesten med konkrete mål for utbygging av sykehjemsplasser og omsorgsboliger og rekruttering av og kompetanseheving for fagfolk. Det var utgangspunktet til Venstre og Krf og, men det ville ikke regjeringen. Vi brøt, de ble og begrepet Verdighetsgaranti var det mest konkrete som kom ut av det.

Verdighetsgarantien er symbolpolitikk. Hvis du har en garanti på en TV du har kjøpt, får du pengene tilbake hvis den ikke fungerer. I verste fall kan du gå rettens vei for å få det du har krav på. Slik er det ikke med verdighetsgarantien. Eldre pleietrengende kan ikke slå i bordet med verdighetsgarantien og kreve bedre omsorg. Det er ikke en verdighetsgaranti, det er et verdighetsønske.

Innholdsmessig er det og lite som skiller denne “garantien” fra den kvalitetsforskriften som Ingjerd Schou laget som sosialminister i 2003. Men la meg slå det fast – det er ingenting gale med verdighetsgarantien, men den løser ingenting heller.

Det er konkret handling og målbare ambisjoner som må til.

Høyre vil ha en god omsorg!
Hvis vi skal sørge for en verdig omsorg, må vi få flere plasser og bedre kvalitet i omsorgstilbudet. Vi må også satse mer på avlastningsplasser, slik at det er mulig for pårørende å ta seg av sine nærmeste uten å slite seg helt ut. Høyre har foreslått mange tiltak for å rekruttere flere sykepleiere og leger til omsorgstjenesten. Vi har også foreslått et kunnskapsløft for de tusenvis av ufaglærte som gjør en formidabel innsats, men som står overfor krevende oppgaver og stort ansvar.

Vi har også foreslått å styrke kompetansen og de medisinske tilbudet i sykehjemmene, slik at de kan behandle syke eldre der, og ikke må sende dehydrerte og demente eldre frem og tilbake til sykehuset som pakkepost.

Høyre har i alle sin alternative statsbudsjett de siste tre årene foreslått å øke bevilgningene til kvalitetstiltak i omsorgstjenesten med ca 250 mill kr utover regjeringens forslag. Dette omfatter også bedre tilbud om omsorg ved livets slutt (samt rekruttering av flere fagfolk, kunnskapsløft osv).

Pasientene må få bedre mulighet for å leve, ikke bare overleve. Pasientene må få bedre tilbud om opptrening slik at de kan mestre hverdagen etter et slag, et fall eller et hjerteinfarkt. Mange eldre stues bort ¨på sykehjem, fordi de ikke får opptrening slik at de kan bo hjemme så lenge som mulig. Bedre rehabilitering vil være en god investering i bedre livskvalitet for pasientene, og samtidig sikre god bruk av samfunnets ressurser ved å redusere behovet for sykehusinnleggelser og omsorgstjenester.

Bedre rehabilitering har vært Høyres fremste satsingsområde innenfor helsebevilgningene de siste årene.

Vi trenger alle gode krefter i eldreomsorgen!

I Aftenposten kunne vi onsdag lese om Kathrine Evensen, leder for et privatomsorgsfirma i Skien, som rett før jul i fjor fikk en sjokkmelding fra Skatt Sør, da etaten forlangte etterbetaling av nærmere 1 million momskroner.

Begrunnelsen, kan vi lese, var at Evensen ikke hadde noen formell avtale med kommunen. Det hjalp ikke at alle brukerne som fikk hjelp hadde kommunalt vedtak på at de hadde krav på hjelp – en hjelp kommunen ikke hadde kapasitet til å gi.

Eksempelet er dessverre svært illustrende for regjeringens private allergi – hvor ideologi er viktigere enn å gi eldre mennsker den hjelpen de har krav på. Imotsetning til regjeringen mener jeg at vi trenger alle de gode krefter vi kan få i kampen for en bedre eldreomsorg, uavhengig av om de er private eller offentlige. Vi trenger flere personer som Kathrine Evensen, ikke færre.

Ikke overraskende var hennes første tanke å legge ned, ettersom marginene for mange private omsorgsfirmaer slett ikke er store, og et millionkrav ville føre til konkurs. Dersom hun ikke hadde bestemt seg for å ta opp kampen med regjeringen, så hadde alle ansatte mistet jobben og færre eldre hadde fått et godt tilbud. Heldigvis bestemte Evensen seg for å sloss og vant frem i klagenemda. Riktignok synes jeg det er usigelig trist at Kathrine Evensen måtte bruke masse tid på å bekjempe urettferdig statlig byråkrati, fremfor å bruke kreftene sine på å tilby bedre eldreomsorg (kanskje til og med tilby en ekstra arbeidsplass eller to). Jeg kan love at dersom Høyre kommer i regjering så vil vi spille på lag med de som arbeider med eldreomsorg, ikke mot, uavhengig av om de jobber i privat eller offentlig sektor!

Jeg synes denne saken er et lysende eksempel på at hendene er like varme i privat som offentlig sektor, og at dersom vi legger til rette for likebehandlig mellom begge sektorene så vil vi øke tilbudet, valgmuligheten og kvaliteten i eldreomsorgen. At mange av de ansatte var uføretrygdede, men som gjennom Evensen sitt firma fikk muligheten til å bruke sin restarbeidskraft, er rett og slett et glimrende praktisk eksempel på godt arbeidsmiljø i privat sektor.

Jeg håper virkelig at regjeringen tar til fornuften og ikke omgjør beslutningen til klagenemden. Kathrine Evensen er en av dem som ønsker å bidra slik at det skinner av eldreomsorgen – spørsmålet er om Jens Stoltenberg ønsker å la henne få lov til nettopp det!