Stråmenn og skremmebilder

Det er flere årsaker til Høyres fremgang fra bunnivået i 2009 og til i dag. Én av dem er at vi tok på alvor det velgerne har sagt lenge: De er lei av politikere som bare krangler, legger skylden på hverandre og tegner skremmebilder av hverandres politikk.

Derfor valgte vi å i mindre grad aktivt oppsøke konfliktsaker med andre partier. Vi ville heller være mindre synlige i media en periode, men da heller være mer synlig med våre forslag og vår politikk. Det tok tid, men det gav resultater.

Komplett fravær av konfliktsaker er naturlig nok ikke mulig. Det er opposisjonens rolle å være kritisk til posisjonen, og den journalistiske dekningen baserer seg også på kritiske kommentarer fra opposisjonen. Slik skal det være.

Men vi svikter vårt ansvar som politikere ovenfor velgerne hvis kritikk ovenfor hverandre er det eneste vi har å bidra med. Uansett om vi sitter i posisjon eller opposisjon. Vi svikter særlig hvis kritikken ikke baserer seg på de faktiske forhold. I politikken ser vi ofte at man tegner opp et bilde av en motdebattant som enten er overdrevet, karikert eller rett og slett feilaktig. I stedet for å angripe den motstanderen man faktisk har, angriper man en annen – som man selv har skapt, og som er langt verre enn den virkelige. Det er dette som kalles stråmannsargumentasjon. Partier som velger slike taktikker gjør nok også seg selv en bjørnetjeneste. Å undervurdere velgerne lønner seg ikke.

Jeg advarte mot debattformen i en tale til Høyres stortingsgruppe, og påpekte også at Høyres sjel ligger i velferdspolitikken. Reaksjonene lot ikke vente på seg. Helga Pedersen slo til med Arbeiderpartiets nye mantra ”Skattekutt er velferdskutt” og en lang liste over forferdeligheter som ville komme med Høyre i regjering. Hvor listen var tatt fra vet jeg ikke, for det var ikke hentet fra Høyres programmer, forslag i Stortinget eller våre budsjetter. Kristin Halvorsen kunne fortelle at velgerne ikke vet sitt eget beste, og tror for godt om Høyre. Underforstått: De har ikke skjønt hvor forferdelige vi er.

De rødgrønne mener at høye skatter er den beste måten å sikre velferden. Jeg mener det vil svekke den på sikt. Høyre mener at vi må skape mer, ikke skatte mer. Våre forslag om mindre skatt, mer satsing på samferdsel, skole, forskning og innovasjon samt modernisering av staten handler nettopp om å gi oss rom for å trygge varig velferd. Skattelette er virkemiddelet, velferd er målet.

For all del, mitt mål med kronikken er ikke å få mindre fokus på Høyres politikk. Jeg forventer at de rødgrønne vil angripe oss, og at de er genuint uenige i vår politikk. Hvis AP vil bidra til gratis pr for våre løsninger ved å snakke om dem må de gjerne gjøre det. Problemet er bare at AP ikke diskuterer Høyre, men en teoretisk og lett udefinert høyreside som vil ruinere velferden i Norge og skape ”amerikanske tilstander” i helsevesenet.

Det er forståelig hvorfor de gjør det. En slik motstander er tross alt mye enklere å drive valgkamp mot enn én hvor de må forholde seg til fakta.

For fakta er at Høyre i hele sin historie har vært med å bygge velferden, ikke rive den ned.

Høyre-regjeringer har gjort mye for å styrke velferden. Regulering av arbeidstider for barn og ungdom ble fremmet av Høyre i 1890. Vi innførte sykeforsikring i 1894. Vi fattet vedtak om alderstrygden i 1923. Folketrygden kom i 1967, under en Høyreregjering. På 80-tallet åpnet vi samfunnet og gjorde det lettere å få hverdagen til å henge sammen for familiene. En styrking av den personlige velferden.

Også sist vi satt i regjering gjorde Høyre mye vi kan være stolte av. Vi reduserte helsekøen. Rusmisbrukernes interesseorganisasjoner sa at med vår regjering hadde de aller svakeste i samfunnet endelig fått en plass ved bordet. Norge fikk ros av FN for at det ble færre fattige barn i Norge. Var det å rasere velferden, eller å styrke den?

I boken “Hamskifte – den norske modellen i endring” utgitt av FAFO, skriver forfatterne: “Ulike regjeringer har nærmest tatt del i et kappløp om å bygge ut den offentlige velferden og bekjempe fattigdom og ulikhet.”

Én av forfatterne er for øvrig Gudmund Hernes. Med sin fortid som statsråd for Arbeiderpartiet kan han vanskelig anklages for å ha en høyrevridd agenda

Det er forskjell på for eksempel velferdspolitikken til Høyre og Arbeiderpartiet. Høyre mener velferdssamfunnet aldri vil nå et punkt hvor det offentlige kan gjøre alt alene. En god offentlig velferd gir et godt tilbud til mange. Men den svikter ofte dem som har spesielle behov. Den skaper ikke valgfrihet. Den gir mindre rom for fornyelse, og dårligere fleksibilitet. Derfor ønsker vi oss et større mangfold, med mer valgfrihet. Nettopp for å oppnå mer fornyelse og fleksibilitet. Fortsatt finansiert av det offentlige.

Det er forskjell på hvordan Høyre og Arbeiderpartiet vil finansiere velferden. Mens Arbeiderpartiets talsmenn har tatt til orde for å skatte mer, har Høyre sagt vi må skape mer.

Jeg går mer enn gjerne i en konstruktiv debatt med Stoltenberg om utfordringene for velferdsstaten. Både hvordan den skal organiseres, og hvordan den skal finansieres. Men jeg har en innstendig oppfordring til Stoltenberg og andre rødgrønne politikere: La oss gjøre det med ærlige argumenter og fakta, ikke stråmenn og skremmebilder. Nettopp fordi det finnes reelle forskjeller mellom partiene trenger vi ikke konstruere dem.

Jeg vil i hvert fall gi velgerne det de ønsker seg: En ærlig debatt som viser de faktiske alternativene. Fri for skremmebilder og stråmenn. Det tror jeg velgerne vil belønne.

Dette er ikke et valg mellom skattelette eller velferd

Regjeringspartiene presenterte i dag sitt forslag til forpliktende samarbeid, et såkalt Soria Moria 2. På bakgrunn av presentasjonen kan vi konkludere med at Ap sier Nei til EU, og forøvrig var dette et selvtilfreds gjesp fra de rødgrønne (en karakteristikk som også TV2s politiske redaktør Stein Kåre Kristiansen bruker).

Jeg inviterte i etterkant av regjeringspartienes presentasjon til pressekonferanse på Høyres Hus (Du kan se bilder på Flickr), hvor jeg gav uttrykk for at partilederne ikke fremførte noen nye tanker eller planer for fremtiden. Bare kjente besvergelser. Dokumentet som regjeringspartiene presenterte fremsto som rene avskjedssøknaden.

Du kan lese hele min kommentar på høyres hjemmeside.  I videoskjermbildet under kan du se mine kommentarer til Jens Stoltenberg og Kristin Halvorsens beskyldninger.