Obama som frelseren?

Obama mener, Obama vil, Obama forstår, Obama løser dette. Å sitte flere timer i en stor kongresshall og høre taler etter taler snakke om hvor fantastisk alt blir med Obama minner meg om å høre vitnesbyrd om Jesus på evangeliske møter.

Etter en stund blir det en strøm av usannsynlighet og meget fremmed for en europeisk politiker. Og det er betydelig lengre mellom gode punchlines og gode taler enn jeg hadde forventet. Selvfølgelig med unntak av både Bill Clinton og Joe Biden i går. Den enorme mottakelsen Bill Clinton fikk i går var selvfølgelig først og fremst en hyllest til ham, men jeg kunne ikke fri meg fra følelsen av at  den også kom av ett oppdemmet behov for å ha noe å juble for etter timer med senatorer, ”vanlige” mennesker med fler som talte uten å skape entusiasme.  Støynivået i salen overdøvet nesten talerne tidvis.

Likevel skaper den voldsomme ”Obama løser alt som er vanskelig”-retorikken forventninger som han ikke lett vil kunne møte som president. Det var nok også derfor Madeleine Albright, tidligere utenriksminister for Clinton, understreket så voldsomt behov for å ha noen klare prioriteringer å bli målt på, f.eks på utenriksområdet. Et annet viktig poeng som ble understreket var at prosessen rundt utnevnelser i USA medfører at det ofte tar et halvt år før man har fått staben på plass etter et presidentvalg.  Det tar tid før en ny administrasjon blir effektiv.

Likevel foregår det mange interessante og mer edruelige debatter rundt konventet, bl.a på det internasjonale ledermøtet som jeg deltar i. I går morges var temaet ”Hvordan gjenvinne USAs rolle og respekt i verden”. Her fikk nok også en del av de demokratiske tilstedeværende noen motforestillinger til deres bilde av verden. Den kjente TV-reporteren Tom Brokow ledet et panel som  bl.a. pirket i den demokratiske troen på at  bare Bush forsvinner som president og Obama blir valgt, så vil f.eks europere ta større ansvar internasjonalt, stille med flere styrker i Afghanistan og USA vil få mer gjennomslag i FN osv.

I mai var jeg også i USA da hørte litt av samme temaet, men da rettet mot oss europere. Det retoriske spørsmålet var ” Hva skal europerne gjøre når de ikke lengre kan gi skylden på Bush?”
En understreking av at uansett hvem som blir valgt som president, så får vi en president i USA som vil ha sterkere fokus på å arbeide gjennom internasjonale organisasjoner, men de vil begge stille større krav til oss. Så hva vil SV si når også president Obama vil ha norske soldater i Sør-Afghanistan?

Jeg synes det er grunn til å tenke over disse spørsmålene. Vi krever et mer samarbeidsvillig USA, men vil vi bidra i samarbeid for internasjonale løsninger selv?

Forfatter: Erna Solberg

Statsminister i Norge og partileder i Høyre.