Ingen 43-timers uke

Mitt mål er at vi skal unngå å måtte jobbe mer i fremtiden, samtidig som vi bevarer et bærekraftig velferdssamfunn.

I går holdt jeg et foredrag for norske journalister som først og fremst handlet om den økonomiske bærekraften til velferdssamfunnet. Der pekte jeg på beregninger som viser at for å bevare et økonomisk bærekraftig velferdssamfunn, må vi få flere i jobb.

Veldig forenklet så pekte jeg på følgende: Hvis vi ikke lykkes med å få flere i jobb, og ønsker å ha råd til gode velferdstjenester også i fremtiden, må de som er i arbeid jobbe flere timer i uken enn i dag. Finansdepartementet har regnet seg frem til at det i 2060 er snakk om 43 timers arbeidsuker, hvis vi ikke gjør noe for å få flere i jobb og/eller øker produktiviteten i offentlig sektor. Men det skal vi.

At vi skal gjøre noe var selve poenget i foredraget mitt: Vi handler, nettopp for å unngå at de som er i arbeid, må jobbe flere timer i uken. Dette er en stor og viktig problemstilling som ansvarlige politikere er nødt til å kunne diskutere på et saklig grunnlag, uten å aktivt gå inn for å misforstå hverandre.

Fordi vi ikke ønsker at arbeidstiden skal øke, jobber regjeringen for å få flere inn i arbeidslivet og for at vi kan få mer velferd med mindre ressurser. Den gode nyheten er at andelen av oss som jobber, faktisk er økende, etter at pilene har pekt i feil retning i nesten ti år.

At pilene nå peker riktig retning skyldes mange ting. Blant annet handler det om tiltak for å hindre at folk som starter på sosiale ytelser fordi de er syke eller arbeidsledige, til slutt handler på varige stønader og aldri kommer tilbake i arbeidslivet. Altså må vi stille krav om aktivitet til mennesker som ikke er for syke til å jobbe. Og de som er syke, må få bedre oppfølging for å forhindre at sykdommen utvikler seg til noe som gjør at de faller varig ut av arbeidslivet. I tillegg handler det om gode ordninger for å hjelpe folk å få en kompetanse som gjør at de kommer seg inn i arbeidsmarkedet.

Å få flest mulig i arbeid er viktig av to årsaker: For det første av hensyn til velferdssamfunnets økonomiske bærekraft, men også fordi det er avgjørende for å bevare et samfunn med små forskjeller. Det siste er et viktig element i den sosiale bærekraften i samfunnet vårt.

Den økonomiske bærekraften utfordres på sikt av følgende:

  • En større andel av befolkningen blir pensjonister. Det betyr at det er færre yrkesaktive per pensjonist, som skal betale for pensjonene. Mens det i 1970 var 10 personer i alderen mellom 20-66 som skulle betale pensjonen for to personer over 67 år, vil 10 personer i 2060 måtte betale pensjonen til mer enn fire personer.
  • Aktiviteten i olje- og gassektoren vil ikke skape like store verdier og like mange arbeidsplasser i fremtiden.
  • Oljefondets verdi, relativt til størrelsen på offentlige utgifter, vil gå ned.

Derfor må vi få flere i arbeid og vi må løse oppgaver på en smartere måte. Regjeringen jobber mye med dette. Blant annet så har vi:

  • Økt satsingen på forskning og utvikling knyttet til teknologi. Slik at det kan jobbes smartere og skapes større verdier.
  • Satt noen av landets smarteste hoder til å hjelpe oss å forstå hvilken kompetanse arbeidstakerne trenger i fremtiden, slik at vi kan bygge et utdanningssystem som gir dem den nødvendige kompetansen. Vi er allerede i gang med å bygge et arbeidsliv som skal sikre at ingen går ut på dato, fordi det er mulig å lære hele livet.
  • Forhandlet frem en ny offentlig tjenestepensjon, som bedrer insentivene til å stå lenger i arbeid også for ansatte i offentlig sektor.
  • Stilt krav om aktivitet for unge sosialhjelpsmottakere, slik at de ikke ender på varig trygd.

Men målet vårt er å få gjort mer. Vi ønsker blant annet å:

  • Få flere kvinner over i heltidsstillinger.
  • Sikre bedre integrering av innvandrere, slik at de også deltar i arbeidslivet – helst på lik linje med befolkningen for øvrig.
  • Legge til rette for at eldre som kan og ønsker å jobbe lenger, gjør det.
  • Øke andelen som fullfører videregående.
  • Ha en inkluderingsdugnad, hvor privat og offentlig sektor samarbeider om å gi mennesker med hull i CVen en mulighet i arbeidslivet.

Dette er ikke dekkende for alt vi har gjort eller ønsker å gjøre, men det gir et bilde av bredden av tiltak vi jobber med.

Utgangspunktet vårt for å få flere i arbeid er godt. Prognosene tilsier at vi vil oppleve økt økonomisk vekst og større behov for arbeidskraft fremover. Under forrige økonomiske opptur gikk mesteparten av jobbene som ble skapt til utenlandsk arbeidskraft. Denne gangen må vi jobbe sammen for at en større andel går til de som står utenfor arbeidslivet. Da styrker vi både den sosiale og økonomiske bærekraften i velferdssamfunnet vårt.

EØS sikrer norsk velferd

Faller EØS-avtalen bort, vil ledigheten øke, verdiskapingen synke og velferden svekkes.

EØS-avtalen dreier seg om mer enn handel og markedsadgang. Avtaleverket sikrer oss like rettigheter som forbrukere når vi handler varer og tjenester. Det gjør at vi fremfor 31 ulike nasjonale regelverk om en vare eller tjeneste, har ett. Noe som er forenklende for både næringsliv og forbrukere.

Den gir også norske borgere rettigheter til å bo, reise, jobbe, studere og få helsehjelp i EØS-området. Det er EU som har sikret at tidligere sjokkregninger på mobilbruk på ferie nå er historie, ikke mobilselskapene.

Gjennom avtalen får vi tilgang til EUs indre marked. Dermed utvides hjemmemarkedet til norske bedrifter fra fem til 500 millioner personer, og fra i underkant av 300.000 til over 26 millioner foretak. Vi eksporterte varer og tjenester til EØS-området for nærmere 280 milliarder kroner i 2017.

Cirka 80 prosent av all vår eksport går til EØS-området. EØS-avtalen gir norske bedrifter rett til å delta i offentlige anskaffelser i det indre marked. Disse anskaffelsene har en verdi på cirka 420 milliarder euro per år. Europa er også det viktigste markedet for norsk skipsfart.

Dersom EØS-avtalen faller bort, vil vår handelsrelasjon med EU bygge på handelsavtalen med EF fra 1973 og WTO. Handelsavtalen fra 1973 er en gammeldags handelsavtale med et svært begrenset virkeområde. Den regulerer bare handel med produkter – i praksis industrivarer.

De generelle WTO-bestemmelsene gir også norske forbrukere og bedrifter vesentlige dårligere vilkår enn EØS-avtalen.

I praksis betyr det at norsk næringsliv vil møte helt andre barrierer i Europa. For eksempel vil over 200 vogntog med sjømat som daglig passerer grensen til EU, bli gjenstand for EUs veterinærkrav og full grensekontroll.

Alle varepartier som skal inn i EU må få utstedt helsesertifikater. Det vil gi økte kostnader og ventetid. Norske bedrifter vil ikke kunne delta i offentlige anskaffelser.

Skjer dette, vil konsekvensene for norsk næringsliv være katastrofale. Norge er et lite land som har bygget sin velferd på handel med andre land. I en tid med reell fare for handelskrig blir derfor en avtale med vårt suverent største marked enda viktigere.

Det så vi da Europakommisjonens president Jean-Claude Juncker sa at Norge ikke vil rammes av en straffetoll på stål og aluminium, som kan ilegges andre land utenfor EU.

EØS-avtalen kan falle bort på to måter. Enten ved at Norge sier den opp, eller ved at vi ved å si nei til rettsakter fra EU gjennom reservasjonsretten, opplever at hele EØS-avtalen eller området det gjelder settes ut av spill. Det vil ha større konsekvenser enn at ting forblir som i dag.

At Norge sier opp EØS er lite sannsynlig. Jeg er mer bekymret for at det er sterkere tendenser til politisk bevegelse i retning av å bruke reservasjonsretten.

Erfaringene fra brexit så langt tilsier at hvis vi legger ned veto, vil det få store konsekvenser. EU aksepterer ikke at Storbritannia plukker noen rettigheter som de ønsker, samtidig som de ikke vil akseptere de plikter som følger med.

Et forpliktende samarbeid innebærer både rettigheter og plikter – dette gjelder også for Norge.

Derfor bekymrer det meg at ulike partier er i bevegelse om EØS. Flere partier har varslet motstand mot EUs fjerde jernbanepakke og planene om et felles europeisk arbeidsmarkedsbyrå. Jernbanepakken er et godt eksempel på hva slags Europa vi har takket være EU.

Mens man tidligere bevisst bygget jernbanen for at det skulle være vanskelig å kjøre tog mellom land, av frykt for militær invasjon, vil man nå gå motsatt vei. Effekten blir at tog kan konkurrere med fly som et effektivt reisemiddel på kontinentet, på en helt annen måte enn før. Noe som vil bidra til lavere utslipp av klimagasser.

Derfor skal man blant annet implementere standardiserte tekniske løsninger. Den andre delen av jernbanepakken handler om å avholde konkurranse ved kjøp av offentlige persontransporttjenester. I Norge har vi erfaring med dette på Gjøvikbanen.

Transportøkonomisk institutt konkluderte allerede i 2010 med at det ga lavere kostnader for det offentlige og bedre tilbud til passasjerene, uten at det gikk på bekostning av de ansattes lønns- og arbeidsbetingelser.

Et felles europeisk arbeidsmarkedsbyrå kan bli et godt bidrag til å bekjempe grensekryssende arbeidslivskriminalitet. Likevel er det varslet motstand også mot dette.

Tidligere var det bred konsensus om at EØS var en stolpe i norsk politikk. Nå kan den være i ferd med å rives opp. Partiene som bidrar til det, står i praksis for en politikk som vil svekke jobbene og velferden