Hvor skal grensen gå?

Foto: Cecilie V. Jensen / Høyre

Ny teknologi utfordrer oss på mange områder.

Bioteknologi gir oss muligheter til å behandle flere og gi bedre verdighet. Samtidig utfordrer  utviklingen oss også på de etiske spørsmålene om hvor grensene går, hva den enkelte skal bestemme og hva samfunnet må bestemme. De siste månedene har flere tema vært løftet:  Både grensene for selvbestemt abort og aktiv dødshjelp.

Står fast på dagens abortlov
For meg er Høyres standpunkt om at det i slike saker er etikken som må styre politikken og ikke teknologien. Selv om vi kan og vet mer er det grenser for hva vi skal ta i bruk. Å lete etter genfeil og sykdommer med tidlig ultralyd er et eksempel på at teknologi og ikke etikken blir styrende for politikk. Derfor er jeg glad for Høyres tydelige nei.  

Høyres sentralstyre vedtok  i begynnelsen av september at vi står fast på dagens abortlov, og avviser alle forslag om å utvide tidsperioden for selvbestemt abort. Når KrF nå sier de er en garantist mot abort opp til 24 uke, så er de altså ikke alene.

Sterk imot aktiv dødshjelp
Det er ikke bare ved livets begynnelse dilemmaene er store , også ved slutten kommer det nye.Norske pasienter er i sin fulle rett til å velge å avslutte eller ikke sette i gang livsforlengende behandling. Et slikt valg kan innebære at man lar livet få en naturlig slutt.

Aktiv dødshjelp innebærer derimot at det offentlige bistår i døden til et menneske som ellers ville vært i live. Samfunnet sier med andre ord at det er et reelt alternativ for den offentlige helsetjenesten å hjelpe deg til å dø. Det er svært problematisk og jeg er sterkt imot.

En sentral del av legeetikken er å verne menneskers helse; helbrede, lindre og trøste. Aktiv dødshjelp, der legen selv tar livet av pasienten, innebærer en dramatisk endring av helsetjenestens formål og verdier. Den norske legeforening og Norsk sykepleierforbund er derfor tydelige i sin motstand mot aktiv dødshjelp.

Tilhengere av aktiv dødshjelp trekker ofte frem at aktiv dødshjelp bør innføres for å hjelpe mennesker som lider av fryktelige smerter, og som uansett skal dø om kort tid. Men ifølge en undersøkelse fra delstaten Oregon i USA, som innførte aktiv dødshjelp i 1997, var det under en fjerdedel som svarte at det å unnslippe lidelse var årsaken til valget de tok. Hele 40 % svarte at årsaken var at de følte seg som en byrde for familie og venner. Det er trist lesing.

Mennesker har en ukrenkelig verdi
Enkelte syke føler seg dessverre som en byrde. Aktiv dødshjelp vil medføre et umenneskelig press på noen som allerede har det tøft nok. De ser jo hvor hardt sykdommen deres går utover deres nærmeste. Og alternativet om at livet deres kan avsluttes ligger der. Men de vil jo egentlig ikke dø.

Slik kan vi ikke ha det. Mennesker har en ukrenkelig verdi, uavhengig av helsetilstand.

Skulle man åpnet for aktiv dødshjelp, melder det seg raskt mange andre vanskelige spørsmål.

Skal barn kunne benytte aktiv dødshjelp? Hvilke lidelser skal kunne kvalifisere for dødshjelp – kun fysisk sykdom, eller også psykisk sykdom? Hva om man har lang forventet levetid, men livskvaliteten er dårlig? Eller skal man få hjelp til å dø om man rett og slett er lei av livet?

Dette er ikke bare retoriske spørsmål. Det er reelle problemstillinger som har dukket opp i samfunn med aktiv dødshjelp. I Nederland har de etter hvert satt en nedre aldersgrense for aktiv dødshjelp på 12 år. I Belgia har de ikke noen aldersgrense i det hele tatt. Nederlands regjering annonserte i 2016 at de skulle legge frem en lovendring som åpnet opp for at eldre, livstrette mennesker også skulle kunne få aktiv dødshjelp. Kriteriene for aktiv dødshjelp har stadig blitt utvidet. Hvor skal grensen egentlig gå?

Vi skal ikke gi opp mennesker
La oss heller ikke glemme at noen kan bli friske av svært alvorlige og smertefulle tilstander. Slik som personer med alvorlig kreft som man ikke trodde skulle overleve, men der nye, innovative medisiner eller behandlingsmåter blir tilgjengelig. Det er en grunnleggende verdi for Høyre å ikke gi opp mennesker, selv når utsiktene er som mørkest.

Menneskers ønske om aktiv dødshjelp må møtes med livshjelp. I livets sluttfase trenger man lindrende behandling og omsorg, og en verdig avslutning på livet.

Regjeringen jobber aktivt med å bedre tjenestene til mennesker i livets siste fase uavhengig av diagnose, alder og andre forhold.

Aktiv dødshjelp bør aldri være svaret.

Feil på feil på feil om sysselsetting fra Støre

Regjeringen i forbindelse den høytidelige åpningen av det 163. Storting.

I dag starter trontaledebatten i Stortinget. Debatten kalles også «opposisjonens debatt». Den innledes første dag av partiene på Stortinget. Som statsminister slipper jeg til på dag to.

For mange kan nok to fulle dager med politisk debatt bli i meste laget. For oss som liker å debattere og er opptatt av politikk er det ett av årets høydepunkt. Debatten er en mulighet til å bli kjente med flere av stortingsrepresentantene, og en mulighet for flere til å vise seg frem.

En god trontaledebatt får frem politiske forskjeller og tydeliggjør alternativene. Akkurat det siste kan kanskje bli litt vanskelig denne gang.

Det som er mindre givende å høre på er opposisjonens årlige fortellinger om hvor galt det går i landet vårt. Med alt. Ofte går det over stokk og stein.

Et favorittema for min motstander, Jonas Gahr Støre, har vært å fortelle oss at sysselsettingen går ned. I valgkampen i fjor ble han arrestert for den påstanden av Faktisk.no.

Til hans forsvar: Det var valgkamp, temperaturen var høy og utviklingen i arbeidsmarkedet hadde nettopp snudd. Men i september var han i gang igjen. Denne gang med en ny vri.

I Dagbladet 18. september stilte han til og med opp med en graf:

Faksimile Dagbladet 18. september.
Faksimile Dagbladet 18. september.

Problemet er bare at hans tall er altfor gamle. Legg merke til hvordan den røde linjen flater ut helt til høyre. Virkeligheten ser imidlertid slik ut:

Kilde: SSB.
Kilde: SSB.

Det har vært en betydelig forbedring det siste året denne regjeringen har styrt. Som figuren viser nærmer vi oss snart nivået fra 2013. Målet er å komme enda høyere, men går altså rett vei. Klart og tydelig.

En skulle kanskje tro at det å bli avslørt med feil tall to ganger gjør at man slutter med slike påstander. Men nei. På NTB i går kunne vi lese følgende:

«Støre legger til at en av de viktigste utfordringene vi står overfor er at en voksende andel av oss står utenfor arbeidslivet. Han poengterer at det ikke nevnes.»

Nei, Støre. Det nevnes ikke fordi det – fortsatt – ikke er slik! Snarere går det enda bedre enn det gjorde da du ble arrestert av faktisk.no i fjor. Se bare på denne grafen fra SSB:

Kilde: SSB.
Kilde: SSB.

Som jeg var inne på over: Det er lett å trå feil i en hektisk politisk debatt. Det gjør jeg også fra tid til annen. Jeg velger å tro at Støre ikke gjør dette bevisst.

Men det som forbauser meg er at Arbeiderpartiet er så lite i kontakt med utviklingen i det norske arbeidslivet. Hadde de hadde mer innsikt i hvordan arbeidslivet fungerer, hadde det vært lett å styre unna slike åpenbare tabber.

Og ikke minst la være å gjøre samme tabbe igjen og igjen – og igjen.

Kjenner man hvordan arbeidslivet fungerer, om vanlige folk har en jobb å gå til og hvordan folk flest har det på jobben, vil man også utvikle en politikk som løser virkelige problemer for virkelig mennesker i arbeidslivet.

På dette punktet har Arbeiderpartiet dessverre en lang vei å gå. Det er nok mer slik at de forsøker å fremstille arbeidslivet slik at det passer med deres gammeldagse politikk.

Jeg håper på en edruelig og saklig trontaledebatt de kommende to dagene. Noen tøffe slag hører med i politisk debatt. Det bidrar til å skape interesse og tydeliggjøre alternativene.

Men det er nok best å holde seg til fakta.

Det kan være greit å ha med seg følgende huskeregel når en hører på opposisjonens beskrivelser av det norske samfunnet de kommende dagene: Er det for galt til å være sant, så er det også det: Faktisk helt galt.