Nye utfordringer for barn og unge

Erna og skolebarn med iPad. Foto.

Dagens generasjon er i praksis den første heldigitale generasjonen. Der jeg som ung måtte møte opp på døren eller ringe på fasttelefonen for å få tak i vennene mine, er hele verden nå et tastetrykk unna for dagens unge.

Ungdom bruker og forstår sosiale medier og teknologi på en helt annen måte enn oss som vokste opp før mobiltelefonen og internett var allemannseie. Selv om den teknologiske utviklingen i all hovedsak er positiv og gir oss muligheter vi ikke kjente til for bare noen år siden, byr det også på noen utfordringer.

Tilgjengelig 24/7
For det første gjør digitaliseringen at du er tilgjengelig hele tiden. Du får varsler på telefonen hver gang noen sender en “snap” eller liker et bilde du har lagt ut på Instagram. Det vibrerer i smartklokken din hver gang noen sender deg en melding på Messenger.

Det gjør noe med oss. Det kan gjøre at vi faller ut av samtalen rundt middagsbordet når det skjer noe på mobilen, eller at vi er mer opptatt av å ta det perfekte bildet i stedet for å følge med på det som faktisk skjer.

Men det er jo ikke slik at vi er nødt til å være tilgjengelig hele tiden. I blant må vi skru av varslene på telefonen for å få ro. Det haster ikke å svare på en snap. Det er ikke noe problem om noen må vente en time eller tre for å få svar på meldingen. Her har vi foreldre et særskilt ansvar for å være gode forbilder for våre barn.

Eksponering i sosiale medier
For det andre bidrar sosiale medier til en selveksponering vi ikke har sett tidligere. Ungdom er ekstra sårbare for kroppspress, usunne idealer og mobbing. Særlig unge jent opplever et stort kroppspress. I en SIFO-undersøkelse oppgir 85 % av jentene at de opplever kroppspress. 50 % av jentene mener at det å lese visse blogger skaper kroppspress. Dette påvirker jentenes forhold til egen kropp og selvbilde. Det er usunt og for noen blir det alvorlig.

Selv om dårlig selvbilde ikke er et nytt fenomen blir unge utsatt for press på en helt annen måte i dag. Muligheten til å redigere bildene du legger ut, gjør at unge jenter og gutter kan ende opp med en forventning til hvordan de skal se ut som ikke er i nærheten av det normale.

Forskning viser at 9 av 10 jenter i 16-årsalderen ønsker å endre på kroppen sin. Jentene oppgir også at enkelte blogger har en del av skylden for kroppspresset de opplever. Hva skal vi gjøre når jenter og gutter nede i 10-årsalderen daglig eksponeres for det perfekte liv med et perfekt, gjerne retusjert og operert ytre?

Mitt svar er at vi må ta tilbake det normale. Derfor er jeg veldig glad for at barne- og likestillingsminister Linda Hofstad Helleland har tatt et initiativ overfor bloggerne for å få dem til å forstå hvilken påvirkningskraft de har overfor barn og unge, og hvilke muligheter til har til å være positive og sunne rollemodeller. Det er også viktig å endre seksualundervisningen og gjøre den mer relevant og treffsikker. På den måten Kan vi styrke selvbildet og identitetsutviklingen unge går gjennom i ungdomsskolealderen. Skolen bør gi et riktig bilde av hva som er normalt, og utfordre kroppspresset og de uoppnåelige idealene, og normalisere det normale.

I tillegg må vi gi bedre og raskere hjelp til de som sliter. Mye kan løses igjennom forebygging. Ved at ungdom blir mer bevisste på egne følelser og hvordan man kan og må mestre hverdagen. Derfor har vi styrket skolehelsetjenesten med over en milliard siden 2014. For de som trenger mer hjelp og oppfølging skal vi nå innføre et pakkeforløp for utredning og behandling av barn og unges psykiske helse

Avstanden mellom foreldre og barn
For det tredje så kan digitaliseringen bidra til å øke avstanden mellom foreldre og barn. Vi som ikke har vokst opp i en digitalisert verden, kan ha problemer med å forstå hva barna våre gjør når de bruker sosiale medier. Og ikke minst sette grenser. Men selv om vi ikke har vokst opp med sosiale medier, så har vi et ansvar for å forstå hvordan de fungerer og følge med. Hvis vi ikke gjør det, så vet vi heller ikke hva barna våre utsettes for. Vi må prate mer med barna våre om det som skjer i deres hverdag. Få dem til å forstå at det såkalt perfekte utseendet som de eksponeres for ikke er ekte. At de ikke må operere for å føle seg fin. At et filter er noe som er morsomt og ikke noe du må bruke fordi du ikke er pen nok. Vi må ta tilbake det normale.

Høyres barne- og ungdomspolitikk
Vi vet at Norge er et godt land å vokse opp i. Vi vet også at norsk ungdom trives og er godt fornøyd med livet. Vi er et land med sjenerøse velferdsordninger, høy tillit og små forskjeller. Men samtidig som Norge er et godt land å vokse opp i, vet vi at noen barna trenger hjelp.

Linda Hofstad Helleland lanserer i disse dager en stor satsing på barn og ungdom. Høyres mål for barne- og familiepolitikken er at alle barn skal ha en god og trygg oppvekst. Barna våre er fremtiden og den viktigste innsatsfaktoren for å realisere et bærekraftig velferdssamfunn. Ved å gi dem en god oppvekst, sørger vi for at de har et godt fundament for å gjøre det godt i livet. Jeg ser frem til å jobbe sammen med Linda om dette.

Ja til lekser

Det er mye debatt om vi skal ha lekser eller ikke nå. Jeg har sympati med at mange kan oppleve lekser som frustrerende, uten at det betyr jeg er enig i konklusjonen om at de bør fjernes.

Jeg mener i hvert fall at det er bedre grunner til å ha lekser, enn det er for å kutte dem ut.

For det første: Lekser er et pedagogisk verktøy. Det er opp til den enkelte kommune/skole/lærer å gi lekser. Lekser er ikke lovpålagt. Men når de aller fleste velger å gi det, så er det også et uttrykk for at lærerne og skolene selv mener lekser er et nyttig verktøy for barnas læring. Å frata dem dette verktøyet, syns jeg er et uttrykk for mistillit til en hel yrkesgruppe. Jeg har tillit til at lærerne tar i bruk de pedagogiske verktøyene de mener er viktig og riktig for at elevene lærer det de skal på skolen.

For det andre: Lekser betyr repetisjon og mengdetrening, som gir økt læring. Det vet vi virker. Barn skal ikke lære noe nytt av leksene, de skal øve på ting de allerede har lært på skolen.

For det tredje: Lekser gir foreldre innsikt i barnas mestring og progresjon. Lærerne kan og bør melde tilbake på leksene som leveres, hva som er bra og hva det eventuelt må jobbes mer med. Det er en viktig dialog mellom skole og hjem. Uten den risikerer vi at foreldrenes innsikt i barnas kunnskapsutvikling og støttebehov nærmest reduseres til å bli et tema på halvårlige foreldresamtaler.

For det fjerde: Lekser gir gode arbeidsvaner. Det lærer elevene hvordan de best på egenhånd kan tilegne seg kunnskap. En gjennomgang av forskning fra 2006 sier oss at lekser utvikler elevenes arbeidsvaner, disiplin og evne til selvstendig problemløsning. Jeg mener det er viktig at vi helt fra skolestart gir elevene de verktøyene de trenger for å tenke selvstendig, jobbe selvstendig og kunne selv finne frem til hva som gode kilder og hva som er feilaktige kilder.

Jeg forstår at lekser at kan være frustrerende for både barn og voksne. Hvis både barn og forelder er slitne og leksene vanskelige, så oppstår det lett konflikter. Det tror jeg de fleste av oss har opplevd, enten som barn eller forelder. Hvor mye lekser den enkelte skole gir varier. Det er viktig at leksene må ha et omfang og innhold som ikke trøtter ut elevene. Hvis foreldrene opplever det ikke er tilfelle, så må de prate med lærerne eller skolen. Samtidig må det være lov å si at alt her i livet er ikke lett. Skolens oppgave er ikke å ta bort det som er vanskelig, men å hjelpe til å gjøre det overkommelig. Da skal heller barna få hjelp til å forstå det de syns er krevende. Skolen skal være en arena for mestring, ikke nederlag.

Foreldres holdninger til lekser påvirker barnas holdninger. Hvis foreldrene gir uttrykk for at lekser er noe unødvendig herk, så vil barna mene det samme. Leksene blir ikke en bedre opplevelse for noen av det.

For fri og rettferdig handel

Kommentaren stod på trykk i DN 20.april

Globalisering og en friere verdenshandel har gitt fantastiske resultater. Nå må vi forsvare hva vi har oppnådd.

Handel på tvers av landegrensene har gjort verden rikere, fredeligere, mer demokratisk og tryggere. Vi kan tillate oss å være mer ambisiøse og optimistiske på vegne av verdens utvikling enn vi har vært noen gang før. Derfor må vi forsvare ordningene og institusjonene som har gjort fremgangen hittil mulig.

Da FN vedtok tusenårsmålene i 2000 var ett av dem å halvere andelen mennesker som lever i ekstrem fattigdom innen 2015. Målet ble innfridd i 2010. I et lenger perspektiv har utviklingen vært enda mer utrolig. I 1966 levde halve verden i ekstrem fattigdom. I 2017 var det redusert til 9 %. Fra 1990 til i dag er barnedødeligheten halvert og sult redusert med 40 %.

Tusenårsmålene er erstattet av bærekraftsmålene. De er enda mer ambisiøse. Blant annet skal ekstrem fattigdom og sult utryddes. Rent vann og gode sanitærforhold skal være tilgjengelig for alle. Klimaendringene skal bekjempes.

Felles for alle FNs bærekraftsmål, er at vi trenger en fortsatt god økonomisk utvikling globalt for å nå dem. Det får vi ikke, uten at flere land tar del i verdenshandelen. Hvis vi vil selge vår olje, gass, laks skip og mye annet som verden trenger, så må vi skjønne at verden vil selge sine klær, mobiltelefoner og biler til oss. Vi lager og selger de vi er gode til. Andre lager og selger ting de er gode til. Resultatet er i sum høyere levestandard og flere jobber. Det er en løsning alle land vinner på.

Handel og samarbeid er ikke bare viktig for land som skal løfte befolkningen ut av fattigdom. Det er også viktig for Norge. Vi er ikke rike fordi vi lager alt selv, men fordi vi først og fremst lager og selger ting vi er så gode på at verden er villig til å betale godt for det. Hvis andre land bygger barrierer mot norske varer, som gjør at vi selger mindre – så blir vi fattigere. Og norske arbeidsplasser vil forsvinne.

Derfor er det sterkt bekymringsfullt å lese i DN at representanter for kinesiske myndigheter sier de er klare for handelskrig. Selv om beskjeden er rettet mot USA, ikke Norge, så vil vi kunne bli fanget i kryssilden. Proteksjonistiske tiltak og tollmurer fra én part utløser motreaksjoner fra andre. En global handelskrig er det siste verden – og Norge – trenger. Heldigvis deler mange vår bekymring. Bare de siste ukene har jeg diskutert ønsket om å bevare en fri verdenshandel med ledere som presidentene i Mexico og Colombia og statsministeren i India.

Handelskrig og straffetoll vil føre til svakere økonomisk vekst, i verste fall resesjon. Det gir mer fattigdom og nød. Veien til en mer konfliktfylt verden blir kortere. Det har vi opplevd før. Derfor støtter vi opp om et forpliktende internasjonalt samarbeid og institusjoner som sikrer kjøreregler mellom land fordi vi i det lange løp er best tjent med en verden hvor handelen skjer så fritt som mulig, og hvor konflikter løses rettferdig.

Globalisering og frihandel er ikke problemfritt for enkeltmennesker. De kan oppleve at jobber flyttes og utkonkurreres. Det er lett å forstå at de som opplever negative konsekvenser på kroppen, mener proteksjonisme er å foretrekke. For samfunnet er det likevel flere fordeler enn ulemper. Med en politikk for omstilling, kompetanseheving og trygge sosiale sikkerhetsnett er ikke utfordringene uoverkommelige. Uten skapes det grobunn for sterke strømninger mot globalisering og frihandel.

Behovet for omstillingspolitikk drives ikke bare av endringer som følge av handel mellom land. I Norge vil oljen og gassens betydning for økonomien avta, samtidig som vi utfordres av de samme kreftene som alle andre moderne økonomier, særlig digitalisering, robotisering og klimaforpliktelser. Vi ser det, og handler. Regjeringen har lagt frem en digital strategi for Norge, vi er i gang med å utrede fremtidens kompetansebehov og hvordan utdanningssystemet kan tilpasses. Samtidig vet vi at å lære hele livet blir sentralt fremover. Derfor er vi allerede i gang med å tilrettelegge for at mennesker kan kombinere jobb og familieliv, med å tilegne seg ny og oppdatert kompetanse. Vi arbeider for å kutte klimautslippene samtidig som vi opprettholder økonomisk vekst.

Vi kan ikke stenge verden ute, uten å stenge oss selv ute fra verden. Derfor må vi forsvare avtaler som sikrer oss rettferdige rammevilkår og likebehandling med andre. Alternativet er å bli behandlet ulikt. Det betyr ikke nødvendigvis å bli behandlet bedre enn andre, for å si det forsiktig.

Årets viktigste kveldstur

Statsminister Erna Solberg i Ålesund.Fra toppen av Aksla, med fin utsikt over Ålesund. Foto: NORAD

Lørdag gikk jeg årets viktigste kveldstur, sammen med om lag 5000 sunnmøringer.

Turen symboliserer at vi nå er klar til å løse noen av verdens store utfordringer. Nemlig å utrydde ekstrem fattigdom og redde klimaet.

I Ålesund var stien fra torget og opp til Aksla fylt opp av lysende bokser med hvert sitt bærekraftsmål. Målene retter søkelyset på verdens 17 største utfordringer – som vi skal løse sammen!

Alle verdens land har klart å halvere antall mennesker som lever i ekstrem fattigdom. Derfor har vi satt oss nye mål. 193 land er enige om en ny global handlingsplan for å løse viktige problemer som verdens land og mennesker står overfor – og som bare kan løses i fellesskap.

17 ambisiøse mål ble nedfelt og fikk navnet FNs bærekraftmål, eller verdensmålene om du vil.

Målene er vårt felles veikart for å redusere global fattigdom, for å sikre at flere barn får utdanning og bedre helsetjenester, og at vi sammen skal jobbe for en økonomiske vekst som tar hensyn til miljø og klima.

Bloggen fortsetter etter bildet.

Statsminister Erna Solberg i Ålesund.5000 mennesker var med på kveldsturen i Ålesund. Foto: Statsministerens kontor

Her kan du lese mer om bærekraftsmålene.

FNs generalsekretær har bedt meg være en av lederne for pådrivergruppen. Den skal sørge for at verdene når de ambisiøse målene. Og jeg legger vekt på et sentralt element i arbeidet: Ingen skal utelates. Vi skal nå ut til alle. Og vi har ingen tid å miste hvis vi skal nå målene innen 2030.

Ekstrem fattigdom skal utryddes. Samtidig skal vi bevare klodens bærekraft. Norge vil bidra betydelig, blant annet gjennom oppfølging av Paris-avtalen sammen med EU, klima- og skogsatsingen, og ressurser til globale klimafond.

Selv om Norge er et velutviklet land som allerede ligger godt an til å nå målene følger regjeringen aktivt opp områder hvor også vi har utfordringer. Det gjelder både unge som ikke fullfører utdanning og at mange med ”hull i CV-en” sliter med å komme seg i jobb.

Den største installasjonen i Ålesund er av verdensmål nummer 14: Livet under vann.

Den viser oss all plasten som ødelegger for fiskene, krabbene, havets økosystem. Og den forteller oss hva som må gjøres. Det må blant annet holdes ryddeaksjoner over hele verden. Og bedriftene må slutte å kaste plast-søppel i sjøen.

Bloggen fortsetter etter bildet.

Dette fant dykkerne på havbunnen like utenfor Ålesund sentrum. Foto: Statsministerens kontor

Les også: Hva gjør regjeringen for å hindre plast i havet?

Flere norske selskaper arbeider strategisk med bærekraftsmålene, fordi det er god business. Et av selskapene er Orkla som har forpliktet seg til å nå målene. I starten av mai skal jeg delta på en frokost i regi av selskapet hvor de skal fortelle hvordan det jobber for å oppnå forpliktelsen.

Samtidig vet jeg at selskapet skal utfordre nye selskaper til å forplikte seg til å nå verdensmålene. Det er viktig! Vi trenger næringslivet på lag skal vi klare å skape en bedre verden uten fattigdom og for å skape grønn økonomisk vekst.

Men vi trenger også frivilligheten, idrett og kultur, offentlig sektor og ikke minst: deg og din familie. Målene er globale, men løsningene er ofte lokale og alle kan bidra.

Derfor gjentar jeg takken til alle de som var med å gå kveldstur i Ålesund nylig. De var med på å kaste lys over den aller viktigste jobben vi har. Og jeg inviterer alle til å bidra.

Teknologiens plass i samfunnet

Statsministeren på GirlTechFest 2017. Foto.
Bildet er tatt da jeg besøkte “GirlTechFest” i fjor. Les mer om arrangementet her.

Målet for politikken er å ta vare på det gode i samfunnet vårt og gjøre det enda bedre.

Da må vi klare å opprettholde inntektene våre, sikre konkurransekraften, og samtidig få maksimalt ut av ressursene vi bruker i fellesskap. Teknologien er avgjørende i så måte. Den vil endre mye i årene fremover. Ved å bygge videre på det vi allerede er gode på, kan Norge bli et av Europas mest nyskapende land.

Industriproduksjon ble lenge flyttet til land med mye billig arbeidskraft. Når teknologi blir viktigere for produksjonen enn billig arbeidskraft, endrer det bildet. I Norge kan utviklingen bidra til å flytte produksjon hjem igjen. Her er det muligheter for mange norske bedrifter.

Greier vi det, hvis Norge blir blant de mest nyskapende landene, så vil vi klare omstillingen, skape de nye jobbene og sikre velferden vår. Eller så brålander vi når inntektene fra olje og gass blir mindre.

Jeg tror vi skal klare det, og jeg mener nøkkelen ligger i å bli enda bedre på fire områder hvor Norge allerede er gode.

Det første er kompetanse

Utdanning og kompetanse er nøkkelen til fremtidens verdiskaping. Fordi kravet til kompetanse vil øke enda mer fremover, har kunnskap vært et av regjeringens hovedsatsingsområder fra dag én.

Regjeringen og partene i arbeidslivet har for første gang i historien utarbeidet en Nasjonal kompetansepolitisk strategi, der målgruppen rett og slett er hele den voksne befolkningen.

Gjennom en reform for å lære hele livet, skal vi gjør det enklere å ta utdanning gjennom hele livet og vi skal tilpasse tilbudet bedre til arbeidslivet behov. Ingen arbeidstakere skal oppleve å gå ut på dato.

Det andre er bedriftenes rammevilkår

Gründere, innovasjon og nye arbeidsplasser i små og store bedrifter trenger gode rammevilkår.

Det skal lønne seg å skape nye arbeidsplasser i Norge. Vi endrer skatten på arbeid, overskudd og eierskap i bedriftene og sikrer bedre vilkår for gründere.

Vi prioriterer næringsrettet forskning og forskning på muliggjørende teknologier, som IKT, bioteknologi, nanoteknologi og avanserte produksjonsprosesser. Vi endrer regelverk for å gjøre det mulig å teste ut nye løsninger, som selvkjørende biler

Det tredje er at Norge fortsatt skal være ledende på digitalisering av offentlig sektor

Norsk offentlig sektor er blant de ledende i verden på digitalisering, og nå øker vi tempoet i digitaliseringen enda mer.

Offentlige systemet skal snakke sammen, slik at vi bare skal be innbyggere og bedrifter om informasjon én gang.

Vi vil la nyskapende bedrifter og gründermiljøer være med og utvikle det offentlige tjenestetilbudet.

Derfor har vi innført nøytral moms i staten, slik at momsen ikke skal gjøre det dyrere å kjøpe en tjeneste fra en privat bedrift, enn å produsere den selv.

Vi skal ikke bare spørre om pris på en gitt løsning, men også om nye og bedre løsninger.  Staten skal være en kompetent og ambisiøs kunde som bidrar til å utvikle nyskapende leverandører. Da bidrar vi også til å skape nye innovasjonsmiljøer, nye eksportbedrifter og gode, norske arbeidsplasser.

Det fjerde er at det offentlige skal forvalte data bedre

Det offentlige forvalter en stor mengde data på veiene av innbyggerne. Tilgang på store datamengde gir mulighet for analyse, forskning og utvikling av nye tilbud og tjenester til beste for samfunnet og individet, både i offentlig og privat regi.

Norge er for eksempel i en unik posisjon i verden med det kunnskapsgrunnlaget vi har samlet gjennom helseregistrene og andre kilder til helsedata.

Den største utfordringen er ikke at vi mangler data, men at vi i større grad må utnytte de nye mulighetene til å ta datamaterialet i bruk, samtidig som vi ivaretar personvernet. Det jobber vi med.

For meg handler ikke dette om å ha en politikk for digitalisering, men om å ha en politikk for Norge.