En trygg fremtid for Norge!


I 2060 er tenåringene på Kuben videregående skole i Oslo nesten 70 år. Hva tenker de om fremtiden? Hvordan ser Norge ut når de blir voksne og hvilke muligheter og utfordringer vil de møte?

Finansministeren og jeg fikk en spennende prat med elevrådet på Kuben i går da vi la frem regjeringens perspektivmelding. Meldingen angår i aller høyeste grad dagens unge. Derfor var det fint å få muligheten til å snakke om fremtiden med ungdommene på Kuben.

Perspektivmeldingen er viktig fordi den gir oss muligheten til å løfte blikket og diskutere de lange linjene i utviklingen av Norge. Det gir oss bedre grunnlag for å ta riktige valg i dag. Slik trygger vi jobbene, bygger velferden og bevarer Norge som et godt land å leve i. Selv om bilde over viser noen av de utfordringene vi akkurat nå står overfor er Norge godt rustet til å møte fremtiden

Perspektivmeldingen har et grunnleggende optimistisk budskap. Den er tydelig på at Norge er godt rustet til å møte fremtiden. Mange er i arbeid, flere enn i de fleste andre land. Vi har store naturressurser og solide statsfinanser. Et godt utdanningssystem gjør at vi har flinke arbeidsfolk. Ressursene er jevnere fordelt enn i de fleste andre land.

Perspektivmeldingen gir også grunn til optimisme fordi den viser de mange mulighetene vi har til å gjøre landet vårt bedre. Et eksempel er ny teknologi, som gir oss mange muligheter til å lage bedre velferdstjenester og skape nye, spennende arbeidsplasser.

Ny teknologi kan være med på å reindustrialisere landet vårt

Industrimeldingen ( https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/norge-skal-bli-gronnere-smartere-og-mer-nyskapende/id2547101/ )som regjeringen også la frem i gå, beskriver hvordan ny teknologi endrer norsk industri slik vi kjenner den. Hvis vi med utgangspunkt i høykompetente norske ansatte klarer å utnytte mulighetene dette gir kan vi i årene fremover stå foran en reindustrialisering av Norge.

Samtidig er det noen utfordringer vi må løse på veien. Ny teknologi kan også føre til at eksisterende arbeidsplasser forsvinner. Tenk for eksempel på hva selvkjørende biler kan gjøre med jobbene i drosjenæringen eller de som kjører lastebil.

Derfor er det så viktig at vi fortsetter å forbedre utdanningssystemet slik at det setter de som mister jobben i stand til å finne seg nytt arbeid. Vi kan ikke stoppe den teknologiske utviklingen, men vi skal sørge for at norske arbeidsfolk er rustet til å møte endringene.

En annen utfordring er at vi kommer til å bli mange flere eldre. Det er grunnleggende positivt at vi lever lengre, men det kommer til å kreve mye av oss når vi skal gi mange flere en god og verdig eldreomsorg og betale for pensjonene deres.

Mine tre favoritt-tall

Det står mye mer i perspektivmeldingen om både mulighetene og utfordringene Norge står overfor i årene som kommer. Du kan lese mer om det her ( https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/trygger-norge-for-fremtiden/id2547077/ )Meldingen er skrevet av finansdepartementet og de er veldig glad i tall, så den er også full av tall og analyser. På pressekonferansen trakk jeg frem tre av mine favoritter blant alle tallene:

Det første tallet er 6 millioner. 6 millioner tonn CO2. I 2014 sa Miljødirektoratet at utslippene av klimagasser i 2020 ville ligge 8 millioner tonn over målet Stortinget har satt. Nå er dette gapet redusert med 6 millioner tonn. Med de nye anslagene vil utslippene i 2020 være tilbake omtrent på 1990-nivå. Dette viser at regjeringens politikk for grønn omstilling av norsk økonomi gir resultater. Samtidig vil klimakravene skjerpes i årene som kommer. Derfor må vi fortsette arbeidet med å redusere utslippene.

Det andre tallet er 5 milliarder. 5 milliarder kroner. Det er beløpet finansdepartementet anslår at vi hvert år fra 2030 må øke inntektene eller redusere utgiftene med for å balansere statsbudsjettet. Finansdepartementet kaller dette for finansieringsgapet.

Årsaken til dette gapet er at utgiftene i staten om ti til femten år begynner å vokse mer enn inntektene. Pensjonsutgiftene vil vokse sterkt. Samtidig kan vi ikke basere oss så mye som før på oljepenger fra Statens pensjonsfond.

5 milliarder kroner er mye penger. Men perspektivmeldingen viser at det er fullt mulig å betale denne årlige «ekstraregningen». Og da er vi kommet til det siste tallet.

Det tredje tallet er 3 milliarder. 3 milliarder kroner. Det er det finansieringsgapet reduseres med hvis arbeidsinnsatsen blir ti prosent høyere enn prognosene tilsier nå. Da vil finansieringsgapet være «bare» 2 milliarder per år og ikke 5. Det er flere måter vi kan gjøre det på. En måte er å øke antall timer vi jobber, for eksempel ved at flere jobber heltid. En annen er at vi alle må være forberedt på å stå lengre i jobb. Uansett kommer vi ikke utenom at vi må få flere inn i arbeidslivet.

At flere jobber mer og lengre er ikke den eneste måten vi kan dekke den årlige «ekstraregningen» på. Vi kan for eksempel få mer igjen for innsatsen. At vi blir mer produktive. Det er viktig både i offentlig og privat sektor. For å dekke «ekstraregningen» er det spesielt viktig i offentlig sektor. Da må vi være åpne for nye ideer og bedre løsninger, som for eksempel når regjeringen gjennomfører en kommunereform.

Det må skapes flere jobber

Perspektivmeldingen viser at vi har gode muligheter til å utvikle Norge videre som et godt og trygt land å leve i. Men den slår tydelig fast at vi må lykkes godt særlig på tre hovedområder hvis vi skal få til dette:

1. Vi må videreutvikle et trygt arbeidsliv med lav ledighet og høy sysselsetting. Det må skapes flere jobber.

2. Velstandsveksten må nå frem til alle.

3. Vi må få mer igjen for innsatsen, både i private og offentlige virksomheter.

 

Skal vi klare dette kan vi ikke føre en politikk som tar Norge i revers. Alternativet til at vi endrer oss er ikke at ting blir uforandret. Hvis vi ikke endrer oss vil tjenestene bli dårligere og velferden svekkes.

Vi har alle muligheter til å lykkes, men det krever at vi fører en aktiv politikk som tar Norge fremover.

 

Når demens snur opp ned på hverdagen

Eli har Alzheimer. Det ser man ikke utenpå.

Derfor satser regjeringen sterkere på mer kunnskap og bedre behandling av sykdommer som rammer hjernen.

bloggen sin forteller Atle om hvordan kona Eli begynte å glemme ting. Først små ting, deretter større.

61 år gammel fikk hun diagnosen Alzheimer.

Blogginnleggene til Atle har gjort inntrykk på meg. Han setter ord på noe mange ikke klarer å forestille seg:

Hvordan det er å føle at man til dels mister sin kjæreste og bestevenn, midt i livet – brått, på grunn av demens.

Demens4
Eli og Atle har vært kjærester siden ungdomsårene.

I snart 50 år har de vært sammen. Atle setter ord på sin egen hverdag – mange kjenner seg nok igjen.

Han kaller henne gullhjertet sitt, og skriver om den felles veien inn i det ukjente.

I et intervju med Nettavisen forteller Atle om hvordan mange andre i tilsvarende situasjon sender e-post og takker ham for å dele de små glimtene fra hverdagen.

I dag har omtrent 70 000 mennesker diagnosen demens i Norge. Bak dem sitter familie og venner.

I fremtiden vet vi at enda flere av oss kommer til å få demens.

39 prosent av nordmenn over 50 år oppgir Alzheimer som sykdommen de er mest redd for å få. Ifølge den aktuelle studien fra Universitetet i Tromsø i enda større grad enn kreft.

Samtidig vet vi at én av tre rammes av hjernesykdom i løpet av livet.

Det er mange.

Helse- og omsorgsdepartementet har derfor – for første gang – bedt Helsedirektoratet utarbeide en statusrapport om hjernehelse. Målet er å se feltet samlet.

Etter en bred prosess med fagmiljøer og brukere, blant annet med Hjernerådet, har helse- og omsorgsminister Bent Høie nå fått konklusjonene. Rapporten er et viktig steg på veien til økt kunnskap og forbedret livskvalitet for denne pasientgruppen.

IMG_3136
Toppmøte om hjernehelse med fagfolk, forskere og pasienter i regjeringens representasjonsbolig sist uke.

På et toppmøte forrige uke kunne Bent og jeg offentliggjøre at regjeringen nå vil lage en egen strategi for hjernehelse, for slik å utvikle bedre tjenester for de aktuelle pasientgruppene.

Det gjelder nemlig mange: Hjernesykdommer rammer én av tre mennesker i løpet av livet.

Alzheimers sykdom er en av lidelsene. Torsdag sist uke skrev Atle dette på bloggen sin om kona Eli:

«Du vil knapt merke det når du ser henne. Nå bruker vi all vår tid på å spre det vi lærer om å leve med Alzheimer. Sykdommer som rammer vår hjerne gjør noe med vår mentale helse. Tenk på det når du møter noen på gata, kanskje har de en sykdom du ikke ser.  Sier du hei og gir bort et smil så sprer du glede hos noen som føler seg ensom i sitt sinn.»

For regjeringen er det viktig å sikre at hvert eneste menneske med demens opplever å få et meningsfylt og godt tjenestetilbud. For litt over et år siden la vi derfor frem Demensplan 2020.

Planen ble ikke laget i et møterom med kun medisinske eksperter, politikere og helsepersonell. Snarere ble den til i tett samarbeid med personer med demens og deres pårørende. Regjeringen arrangerte dialogmøter ulike steder i landet og ba om innspill.

Demens2
Eli og Atle er mye på tur sammen.

Mange mennesker med demens fortalte at de ønsket å delta mer, både i samfunnet og i avgjørelser som angår dem selv. De fortalte at fysisk og sosialt aktivitetstilbud var viktig.

Selv om man får en diagnose, må man fortsatt få lov til å være et helt menneske. Man må kunne ha aktive og meningsfulle dager – og få delta på aktiviteter som er tilpasset sin egen alder og interesser.

Atle skriver på bloggen at det i begynnelsen var litt ubehagelig for Eli og ham å bevege seg i det offentlige rom, men at det har blitt lettere etter at han begynte å blogge.

Han forteller at han vil skape bevissthet om dem av oss som faller litt utenfor normalen.

Det er mange pårørende og mennesker med demens som forteller om det samme. Det er beklageligvis fortsatt noen som opplever at det er skam knyttet til demens.

Vi trenger større åpenhet og forståelse.

Demens3
Atle legger ut mange flotte natur- og hverdagsbilder på bloggen sin. Tusen takk for utlån av bilder til dette innlegget.

Samtidig er viktig å huske at vi er kommet lenger enn for bare noen år siden, da man trodde at ”glemsel” var en normal konsekvens av å bli gammel.

I dag vet vi at demens er en sykdom. Vi vet at den ikke bare rammer eldre. Og vi vet at mennesker med demens ønsker å ta del i samfunnet og ikke bli plassert på sidelinjen.

Og vi vet ikke minst at bak hver eneste person som rammes, sitter det nære og kjære som opplever tap, sorg og smerte.

Likevel trenger vi fortsatt å lære mer, både i helse- og omsorgstjenesten – og i samfunnet for øvrig.

Takk til Atle, Eli og alle andre som bidrar.

Noen og 80 år er strengt tatt ingen alder lenger: Slik vil vi sikre eldre bedre tjenester

IMG_2914

Det er for store forskjeller i kvaliteten på tjenestene til eldre. Derfor starter vi arbeidet med en reform. Målet er at alle eldre skal få bedre hjelp og støtte til å mestre livet.

Mange av oss gruer oss til å bli gamle. Det er ulike grunner til det.

Noen er redde for at hukommelsen skal svikte.

Noen for at de ikke skal klare å løpe like fort som før.

At de ikke skal se maskene i strikketøyet eller notene til koret de synger i.

Men vi vet at mange også er redde for å bli pleietrengende. For at de ikke skal få den hjelpen de trenger.

Og for at hjelpen de får, ikke skal være av høy nok kvalitet. At den ikke skal være verdig.

Høyre, FrP, KrF og Venstre har de siste tre årene tatt store og viktige steg for å skape pasientens helsetjeneste. En jobb som aldri ville vært mulig uten de tusenvis av fantastiske ansatte i sektoren.

Fra fremleggelsen av reformen sammen med Siv og Bent.

Nå er det brukerens omsorg vi for alvor retter søkelyset mot.

Jeg besøker ofte sykehjem og andre institusjoner for eldre. Det er oppløftende å se hvor godt tilbud det gis mange steder.

Men slik er det ikke overalt.

Andre steder klager folk.

Det kan være på maten. Helsehjelpen. At det er for lite aktivitet og fellesskap. At sammenhengen i tjenestene mangler.

Det er for store forskjeller mellom kommuner. Og det er for store forskjeller innad i kommuner.

Mange har prøvd å løse det. Men ingen har lykkes helt. Derfor må vi tenke annerledes.

Vi må jobbe på nye måter, og vi må fortsette å åpne for nye ideer og bedre løsninger.

Vi begynner også å få bedre kunnskap om variasjoner i helse- og omsorgstjeneste­tilbudet.

Dette reiser spørsmålet om:

  • Hvordan vi kan utjevne kvalitetsforskjeller mellom kommuner,
  • mellom ulike deler av tjenestene i den enkelte kommune –
  • og mellom ulike brukergrupper?

Det er lagt fram en rekke tiltak og virkemidler i de meldinger og planer som allerede er vedtatt.

Gjennom­føringen av disse må danne noe av hovedfundamentet for reformarbeidet.

Les mer her: Ny reform skal gi eldre bedre tjenester

Målet med reformen skal være:

  • flere gode leveår der den aldrende befolkningen beholder god helse lengre og i større grad mestrer eget liv, samtidig som de har trygghet for riktig hjelp til helse- og sosialbehov til rett tid.
  • pårørende som ikke sliter seg ut, og som kan ha en mer jevn innsats for sine nærmeste og kan oppleve også denne tiden som verdifull
  • reduksjon av unødvendig og uønsket variasjon i kvaliteten i tjenestene

Arbeidet skal ha fire hovedstolper:

  1. Fellesskap,
  2. aktivitet,
  3. mat og
  4. helsehjelp.

Hvis vi må øke bevilgninger, endre lovverk eller finansiering av helse- og omsorgstjenesten for å få bedre tjenester til eldre, vil vi selvsagt vurdere det.

Regjeringen tar sikte på å legge frem reformen i form av en stortingsmelding neste vår og innføre den fra 2019.

Mange av de gode løsningene finnes i eldreomsorgen allerede. Men det er et problem at mye av det gode arbeidet ikke er satt i system.

I adventen fikk jeg være med og spise middag på beboerne på Bjørkelia bokollektiv på Gjøvik.

Til bords på Bjørkelia på Gjøvik. Sykepleier Mohsen serverer.

Middag til middagstid. Sykepleier Mohsen Jamei  hadde ideen. Han la frem forslaget til sjefene sine. Han begrunnet det faglig.

De hadde troen på ham og initiativet ble en suksess.

Stadig flere kommuner gjør det samme. De lytter. Og de lærer.

Og det er ikke bare på Gjøvik de eldre går opp i vekt av å spise middag til vanlig tid. De sover også bedre, er mer aktive og trenger mindre medisiner.

For noen uker siden var jeg på besøk på Vea sykehjem på Karmøy – hvor jeg også var i 2013. Der bidrar en ordning med langturnus til ro og forutsigbarhet. Den gjør både beboerne og de ansatte mer fornøyde.

God stemning på Vea sykehjem på Karmøy.

Hjemme i Bergen besøkte jeg en eldre kvinne som på sine yngre dager hadde vært tannlege. Så ble hun syk.

En aktiv hverdag ble snudd til at hun ble liggende mest i sengen. Hun klarte ikke en gang å dusje.

Kvinnen fikk hjelp gjennom prosjektet hverdagsrehabilitering, initiert av det borgerlige byrådet. Et tverrfaglig team hjalp henne på bena.

Resultatet: Hun fikk tilbake følelsen av å mestre egen hverdag.

Noen og 80 år er jo strengt tatt ingen alder lenger.

Jeg har nevnt tre eksempler. Ett fra Gjøvik, ett fra Karmøy, ett fra Bergen.

Landet vårt er langt. Og det er rikt på ideer og initiativer. Jeg føler meg trygg på at det finnes flere slike løsninger i kommunene.

Vi må bare finne dem. Og vi må sørge for at de blir tatt i bruk i hele landet.

«Leve hele livet» har vi kalt reformen. Det skal ikke være slik at livet og gleden ved livet skal stoppe når vi blir gamle og kanskje trenger litt hjelp.

I mai inviterer vi til det første store innspillsmøtet. Jeg gleder meg til å høre mer fra dem som har skoene på.

Tidligere reformer har handlet om systemer. Denne handler om mennesker.

Det som er viktigst i livet. Fellesskap, aktivitet, god mat og helsehjelp.

Vi kan ikke leve med at det viktigste svikter når vi trenger det mest.

Det vi i dag tar for gitt, må enkelte kvinner fortsatt kjempe for. Også i Norge

Tvangekteskap
På Stortingets talerstol i 1997, da jeg tok opp kampen mot tvangsekteskap. Foto: NTB scanpix

I morgen feirer vi 8. mars – den internasjonale kvinnedagen.

Vi er kommet langt her i Norge. Likevel opplever kvinner fortsatt barrierer på enkelte områder.

Vi er ikke fullt likestilt.

Et år har for meg 365 kvinnedager. Men når vi markerer den internasjonale dagen, er vi forpliktet til å ha fokus på de deler av samfunnet hvor vi fortsatt har lengst vei å gå.

Snart 20 år etter at jeg for første gang tok til orde for det i Stortinget, skal vi i morgen legge frem en handlingsplan som er viktig for mange kvinner.

For meg er det en milepæl når regjeringen jeg leder kan legge frem «Retten til å bestemme over eget liv – handlingsplan mot negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse».

Det er noe jeg har vært opptatt av i hele mitt politiske liv – og dessverre en problemstilling som fortsatt er aktuell.

Og det til tross for at likestilling og likeverd mellom kvinner og menn i utgangspunktet er helt grunnleggende i vårt samfunn.

En av de største utfordringene – i Norge og globalt – er at kvinner og jenter utsettes for vold i nære relasjoner.

Tvangsekteskap og kjønnslemlestelse er alvorlige former for en slik kjønnsbasert vold. En annen utfordring er negativ sosial kontroll.

Det finnes unge i Norge i dag som lever med et ekstremt sosialt press, trusler og vold. Fordi familien eller miljøet rundt dem forutsetter at de oppfører seg på en bestemt måte.

At barn og unge ikke får treffe egne valg om hvem de vil være venner med, være sammen med og i ytterste konsekvens, hvem de skal gifte seg med.

Da jeg tok opp problemstillingen i Stortinget i 1997, ble engasjementet mitt avvist som «markeringsbehov».

Enkelte sa at problemene jeg viste til «ville gå over».

Andre forsøkte å ta tematikken til inntekt for en enda mer restriktiv innvandringspolitikk.

Jeg mener i dag – som den gang – at problemene må møtes med tydelige standpunkt mot, arbeid for å stoppe det og hjelp til dem som blir rammet, og ikke konflikt og fordømmelse.

Det er grunnleggende for meg at alle kvinner skal ha kontroll over eget liv og seksualitet. Uansett hvor de kommer fra.

Mange av disse utfordringene kommer imidlertid aldri opp i dagen. De ties i hjel i hjemmene.

Jeg husker godt hvordan mange i det offentlige hjelpeapparatet måtte vedgå at de rett og slett ikke var klare over hvor vanskelig mange kvinner hadde det.

Jeg frykter at det til dels fortsatt er slik.

Når ungdommer føler seg fanget i krysspresset mellom å bruke sin valgfrihet i Norge til å gjøre det de ønsker, og forventningene til foreldre, slekt og andre nærstående – skal vår lojalitet alltid være til ungdommenes egne valg.

Vi trenger derfor instrumenter alle involverte kan bruke, slik at både kommuner, politi og andre kan bidra.

Nå blir rettsvernet styrket. Den forebyggende innsatsen løftes. De som ikke ser noen annen utvei enn å bryte med familien, vil med den nye handlingsplanen få bedre hjelp med å takle et nytt liv.

Når vi nå feirer 8. mars skal vi naturligvis også være opptatte av de utfordringene som angår flest, som heltidsstillinger, å tette lønnsgapet i arbeidslivet, ansvarsfordelingen i hjemmet, kampen mot vold.

Samtidig skal vi ikke glemme at mange kvinner ennå ikke har oppnådd enkelte av de tingene vi i dag tar for gitt.

Og mange av disse kvinnene lever i vårt eget samfunn, her i Norge.

Jeg kommer til å fortsette å heve stemmen for dem. På kvinnedagen og gjennom resten av året.

Norge – en verdensledende havnasjon. Nå og i fremtiden

FullSizeRender-44

Verden er i endring. Det påvirker også Norge. Vi må møte endringene med å satse der vi er best og der vi kan bli best. Les mer om våre fem punkter for hvordan Norge kan skape flere nye jobber i de blå næringene. 

Hver eneste dag går hundretusenvis av nordmenn til en arbeidsplass i de havbaserte næringene.

  • Norge er en av verdens største produsenter av olje og gass.
  • Vi er en av verdens største og mest avanserte skipsfartsnasjoner.
  • Vi er verdens nest største eksportør av fisk og sjømat.
  • Vi har en leverandørindustri i verdensklasse.
  • Og vi er helt i front når det gjelder havforskning og ansvarlig forvaltning av havets ressurser.

Våre havnæringer har stått for teknologibølgen som la grunnlaget for det moderne Norge.

Nå er det vår generasjons tur til å føre stafettpinnen videre.

Vi skal være best på hav, også i fremtiden. 

FullSizeRender-45
Fra lanseringen av havstrategien i Bergen sammen med næringsminister Monica Mæland og stortingsrepresentant Torill Eidsheim.

Vi skal være landet folk som vil lære mer om havet ser til. Landet de klokeste hodene med kunnskap om havet vil jobbe i. Landet hvor investorene vil legge igjen pengene sine.

En spisset satsing på havnæringene vil være et strategisk riktig valg av Norge. Vi kan ikke bli best på alt, men kan være fremst der vi allerede er gode. Og vi må sørge for ikke å miste posisjoner vi har.

Derfor har regjeringen utarbeidet en havstrategi som skal gi oss retning og fart. 

Les mer: Regjeringen vil skape flere blå jobber

Her er våre fem hovedpunkter for hvordan vi vil videreutvikle våre tre sterke næringer innen olje og gass, maritim og fiske- og havbruk, og skape helt ny næringsaktivitet:

  1. Økt kunnskap om havet
    I Norge finner vi den fremste kompetansen om havet og dets ressurser. Regjeringen satser allerede mer på havforskning enn Norge tidligere har gjort. I år har vi øremerket en milliard til havforskning. Dette er en prioritering vi skal fortsette med. Skal vi ta i bruk havet må vi ha solid kunnskap om hva som finnes der og hvordan vi kan bruke og høste bærekraftig. Derfor vil vi blant annet skaffe mer kunnskap om økosystemene i kystsonen og styrke den geologiske kartleggingen i nordområdene.
  2. Økt innovasjon i næringslivet
    Havnæringene er blant de mest høyteknologiske i landet. Å videreutvikle havnæringene krever både ny teknologi,og høy innovasjon i bedriftene. Muligheter til å teste ut nye løsninger i fullskala har vært en flaskehals. Demo2000-programmet har vært avgjørende for å få fram ny petroleumsteknologi. Nå oppretter vi en egen demonstrasjons- og piloteringsordning for de maritime og marine næringene. Vi har tro på at det ligger flere vekstmuligheter i tettere samarbeid mellom havnæringene. Derfor vil vi styrke næringsrettet forskning på tvers av maritim, marin og petroleumsindustri.
  3. Høste og dyrke nye arter
    Havet rommer store mengder fisk og andre arter som vi i dag ikke høster. Lysprikkfisk og sjøpølse kan bli en del av framtidens fiskeri. Vi vil kartlegge potensialet med sikte på å utvikle konsesjonsordninger for nye arter. Norge er gode på lakseoppdrett. Å sette i gang oppdrett av nye arter er kostbart. Derfor vil regjeringen igangsette en kartlegging som kan gi næringen kunnskapsgrunnlag for nye satsinger.
  4. Bygge Norge som global merkevare
    Mange av fremtidens grønne løsninger ligger i havet. Norge er allerede langt fremme, om ikke aller fremst, på miljøteknologi innen skipsfart. Vi har verdens første el-fiskebåt. Vi vil bygge en havøkonomi som kan være verdensledende med sterke næringer som tiltrekker seg internasjonale investorer. Havet skal være vårt Silicon Valley.
  5. Regulering av nye næringer
    Det høres kanskje litt kjedelig ut, men det er svært viktig at myndighetene sørger for forutsigbare rammebetingelser. Regelverket legger grunnlaget for sameksistens mellom næringer og må ta høyde for ny næringsutvikling. Her er det behov for en gjennomgang. Økt aktivitet krever også godt kartverktøy. Både næringsdrivende og myndigheter trenger kunnskap for å plassere aktiviteten der det er smartest.

Det er bokstavelig talt et hav av muligheter.

Men vi har også sett at menneskelig aktivitet kan være en trussel mot livet i havet. Hvalen som strandet med magen full av plast har vært en vekker for mange av oss. Forsøpling av verdenshavene er et stort, globalt problem.

Les mer: Penger til tiltak mot forsøpling av havet

IMG_2111
Lanseringen av havstrategien fant sted om bord i forskningsskipet Dr. Fridtjof Nansen – naturligvis med saltvann på vinduene.

Økt næringsaktivitet behøver likevel ikke å stå i motstrid til rene og sunne hav. Et sentralt poeng i OECDs analyse av havøkonomien er at potensialet for vekst blir størst dersom den er bærekraftig. Derfor må økt bruk gå hånd i hånd med økt kunnskap.

Mange globale utfordringer krever globale løsninger. Norge skal være en pådriver for å sikre balansen mellom bruk og vern av havressursene. 

Regjeringens havmelding som kommer senere i vår blir en naturlig oppfølging av havstrategien. Den tar for seg havets rolle i norsk utenriks- og utviklingspolitikk.

Les mer: Vil styrke maritim konkurransekraft

Om 13 år vil vi være 8,5 milliarder mennesker på jordkloden.

Mennesker som trenger mat, medisiner, energi og transport. Mange av løsningene ligger i havet.

Havnasjonen Norge kan og vil ta en internasjonal lederrolle i utviklingen. 

Løsninger som binder landet sammen: Derfor satser vi så kraftig på samferdsel

fullsizerender-40

Å bygge landet for fremtiden. Det er det arbeidet med ny nasjonal transportplan handler om.

Norge er et land med lange avstander, høye fjell og dype daler.

Vi er også et land der det bor folk overalt, og der folk skaper verdier der de bor.

Det er disse verdiene vi lever av i dag.

Og vi skal leve av dem i fremtiden.

fullsizerender-41
For noen er fergeturen en kjærkommen anledning for å strekke litt på beina. For andre er den et hinder i hverdagen.

Jeg er mye på reise rundt i landet. Er det noe jeg får høre stort sett overalt – fra stort sett alle jeg snakker med, er det hvor viktig samferdsel er.

Om det er hos bonden i Folldal, på skipsverftet på Møre, fiskemottaket på Senja eller ingeniørkontoret i Sandvika, så har alle ett felles ønske:

Bedre fremkommelighet og trygg ferdsel for folk og varer.

Samferdsel har vært en av de viktigste sakene i denne perioden for Høyre, FrP, KrF og Venstre. Vi bygger landet. Vi har økt bevilgningene til vei og jernbane fra om lag 40 milliarder til over 60 milliarder siden vi overtok.

Det er store tall. Et løft på 50 prosent monner.

Én av hovedprioriteringene har vært å gjøre noe med forfallet på de veiene og jernbaneskinnene vi allerede har.

For første gang på tiår har forfallet blitt redusert. Fordi de fire partiene har prioritert det. 

Hele landet har nytt godt av den enorme satsningen. Veiene og jernbanen er i bedre stand nå enn ved regjeringsskiftet.

img_2514
Pressekonferanse om Nasjonal transportplan med Siv, Trine, Knut Arild og Ketil på Oslo S torsdag formiddag.

Denne uken har jeg, sammen med Siv, Knut Arild, Trine og Ketil presentert enigheten om en ramme for en ny nasjonal transportplan for Norge.

Enigheten er basert på vårt felles mål om å bygge landet.

Verdier må skapes før de kan deles, og verdiskapingen må stimuleres i hele landet. Da er samferdsel helt avgjørende. 

Nasjonal transportplan er den overordnede planen for hva vi skal bygge i Norge. Tidligere gjaldt den for 10 år om gangen, men er nå utvidet til 12 år, med en perspektivhorisont til 2050.

Det har vært viktig for samarbeidspartiene å se de lange linjene, og investere for fremtiden – ikke bare for nåsituasjonen.

Vi er enige om at det de neste 12 årene skal brukes om lag 1000 milliarder kroner på samferdsel – en billion kroner.

Det vil gi oss bedre veier, raskere jernbane, tryggere kyststripe, et godt tilbud i luftfarten og et mer tilgjengelige kollektivtilbud.

fullsizerender-42
I et land med så store avstander som Norge spiller luftfarten en viktig rolle.

Vi er ikke enige om alt ennå, men vi er enige om et overordnet nivå og om mange viktige satsinger.

Og så har vi allerede presentert noen enighetspunkter – blant annet:

  • Stad skipstunnel vil gi sikker ferdsel i én av de mest værharde skipsleiene i landet.
  • Flystripen i Bodø fornyes og flyttes for å gi mulighet til å bygge en helt ny bydel midt i fylkeshovedstaden i Nordland.
  • Etter over 100 år med planlegging kortes reisen Bergen-Oslo ned med én time når Ringeriksbanen står klar.
  • Det legges opp til tidenes satsing på jernbane som år for år vil forbedre tilbudet særlig på Østlandsområdet betydelig.
  • Trønder- og Meråkerbanen elektrifiseres slik at klimautslipp fra dieseltog kuttes og farten kan økes.

For å nevne noen eksempler …

Samferdselspolitikk handler ofte om store tall, brede veier og lange tunneler.

Samferdsel dreier seg imidlertid egentlig om hverdagen til hver og en av oss.

fullsizerender-43
God fremkommelighet over hele landet er avgjørende.

For en småbarnsfamilie som skal få hverdagslogistikken til å gå i hop, betyr hyppigere bussavganger at henting og levering går raskere og enklere. De får mer tid sammen, og mindre tid på farten.

Når en som har studert ute skal velge hvor man skal bosette seg i landet – for eksempel om man vil bli boende der man studerte eller velge å flytte hjem – kan nettopp samferdselsløsningene være avgjørende for om man får seg jobb i det området.

Gode veier, broer og tunneler knytter både folk og områder sammen. De gjør det mulig å bo et sted og jobbe et annet.

En prioritet for Høyre har vært å utvide bo- og arbeidsmarkedsregionene, å gjøre hverdagen enklere for alle. Vi prioriterer de reisene folk tar hver dag og hver uke, over de reisene man tar et par ganger i året.

img_4914
I den nye transportplanen ligger et stort løft for jernbanen. Viktig også for å styrke og binde bo- og arbeidsmarkedsregioner sammen.

For en bedrift betyr det at de får bedre tilgang på den kompetansen og arbeidskraften de trenger, fordi flere bor i pendleravstand og kan jobbe der.

En annen prioritet har vært å styrke trafikksikkerhet.

Å kjøre på veiene våre skal være sikkert, slik at man kommer seg raskt frem og trygt hjem. Møtefrie veier, styrket vedlikehold, en nyere kjøretøypark og effektive tiltak rettet mot målgrupper som er mer utsatt enn andre er viktig.

Heldigvis er dette prioriteringer som alle fire partier deler. Transportplanen er derfor full av tiltak for å understøtte det.

Den endelige planen kommer før påske. Det er mye å se frem til.

Vi skal bygge landet videre for fremtiden.

Et trygt Norge i en utrygg tid

Statsminister Erna Solberg (t.
Med forsvarsminister Ine Eriksen Søreide på sikkerhetskonferansen i München. Foto: NTB scanpix

Det er lett å forstå at mange føler uro. I en mer usikker sikkerhetspolitisk situasjon, trenger vi fasthet, forutsigbarhet og et styrket forsvar.

Denne helgen deltar jeg på den sikkerhetspolitiske konferansen i München.

Konferansen i Bayern i Tyskland er en tidlig anledning til nyttige samtaler og diskusjoner med den nye politiske ledelsen i USA.

Det er også en anledning til å diskutere utfordringer og store saker dette året: forholdet til Russland, et NATO-toppmøte i løpet av våren og vår felles bekjempelse av ISIL.

Jeg møter ofte folk som gir uttrykk for uro og engstelse over verdens tilstand. De siste ukene har demonstrert at vårt sikkerhetspolitiske omland fortsatt er usikkert. Kampene i Øst-Ukraina har tatt seg opp. Etterretningstjenesten og Politiets sikkerhetstjeneste har i sine nylig fremlagte årlige vurderinger særlig pekt på truslene vi står overfor i det digitale rom, fra aktører utenfor landets grenser som har som mål å påvirke det norske samfunnet.

Norge ønsker et godt naboforhold til Russland. Naboskapet er en konstant og viktig faktor i norsk utenrikspolitikk. Vi opprettholder kontakt – også på politisk nivå – i saker av felles interesse, som nordområdene. Derfor er det uheldig at to stortingsrepresentanter nylig ble nektet visum til Russland.

Den siste måneden har kamphandlingene i Øst-Ukraina tatt flere liv enn på lenge. Russlands militære tilstedeværelse og støtte til opprørerne i Øst-Ukraina fortsetter dessverre. For Norge er det viktig at Europa fortsetter å stå samlet bak reaksjonene på de russiske folkerettsbruddene overfor nabolandet Ukraina, så lenge Russland ikke oppfyller sine forpliktelser i henhold til Minsk-avtalene.

For Russlands naboland bidrar konflikten til stor uro. Norge vil delta i NATOs nye konsept for forsterket fremskutt nærvær, såkalt enhanced Forward Presence (eFP). Vi vil delta med 200 soldater i Litauen i seks måneder nå i 2017, i samarbeid med Nederland og Tyskland. Slik bidrar vi til alliansens evne til å avskrekke konflikt og forsvare allierte, samtidig som vi styrker et allerede tett militært samarbeid med viktige europeiske allierte. Samtidig skal Norge lede en av NATOs stående maritime styrker i hele 2017. Vi styrker vårt eget forsvar og alliansen gjennom tydelige budsjettøkninger og nødvendig reform.

Men det finnes også andre trusler enn de tradisjonelt militære. PST og E-tjenesten har nylig lagt frem sine vurderinger. Vår evne til å forsvare et åpent og demokratisk samfunn er avhengig av at flest mulig er bevisste på truslene vi står overfor. Begge organisasjonene peker i sine vurderinger på den økende faren for cyberangrep og utnyttelse av sårbarheter i det digitale rom. Det er nylig kommet frem flere eksempler på at norske institusjoner har vært utsatt for datainnbrudd. Regjeringen har styrket både etterretningstjenestens og PSTs muligheter til å motarbeide trusler i det digitale rom, og vil komme med en stortingsmelding om IKT-sikkerhet. Regjeringen har også til vurdering et forslag fra Lysne II-utvalget om å etablere et såkalt «digitalt grenseforsvar», som vil styrke etterretningstjenestens evne til å avdekke skadelig datatrafikk fra utenlandske aktører. Men fordekt påvirkningsvirksomhet, som ofte spres via tradisjonelle og sosiale medier, er vanskelig å avdekke og bekjempe. Først og fremst krever den kanskje et kritisk blikk på den informasjonen vi leser og ikke minst den vi deler.

På flere områder føles verden mer uforutsigbar enn før. Det skal være valg i land som står oss nært, og hvor krefter som tar til orde for mindre samarbeid og mer proteksjonisme har medvind. Den nye amerikanske administrasjonen har inntatt posisjoner vi ikke nødvendigvis er enige i. Samtidig er betydningen av det transatlantiske samarbeidet minst like viktig som før i et krevende sikkerhetspolitisk bilde.

For Norge er dette bekymringsfulle trender. Vi må legge til rette for omstilling og ta vare på dem som taper på globalisering. Men proteksjonisme er feil medisin. Folkeretten har sikret vår trygghet og vår velferd. Regjeringen arbeider målrettet for å bevare åpne markeder, sikre brede internasjonale løsninger og styrke multilaterale institusjoner.

I møte med denne nye virkeligheten skal vi stå fast på våre verdier og ivareta norske interesser. Vi skal styrke vår egen evne til å ivareta vår sikkerhet – alene og sammen med nære allierte. Slik gjør vi Norge tryggere, selv i en utrygg tid.