Ernas blogg -

15/08/2018

Ingen 43-timers uke

Mitt mål er at vi skal unngå å måtte jobbe mer i fremtiden, samtidig som vi bevarer et bærekraftig velferdssamfunn.

I går holdt jeg et foredrag for norske journalister som først og fremst handlet om den økonomiske bærekraften til velferdssamfunnet. Der pekte jeg på beregninger som viser at for å bevare et økonomisk bærekraftig velferdssamfunn, må vi få flere i jobb.

Veldig forenklet så pekte jeg på følgende: Hvis vi ikke lykkes med å få flere i jobb, og ønsker å ha råd til gode velferdstjenester også i fremtiden, må de som er i arbeid jobbe flere timer i uken enn i dag. Finansdepartementet har regnet seg frem til at det i 2060 er snakk om 43 timers arbeidsuker, hvis vi ikke gjør noe for å få flere i jobb og/eller øker produktiviteten i offentlig sektor. Men det skal vi.

At vi skal gjøre noe var selve poenget i foredraget mitt: Vi handler, nettopp for å unngå at de som er i arbeid, må jobbe flere timer i uken. Dette er en stor og viktig problemstilling som ansvarlige politikere er nødt til å kunne diskutere på et saklig grunnlag, uten å aktivt gå inn for å misforstå hverandre.

Fordi vi ikke ønsker at arbeidstiden skal øke, jobber regjeringen for å få flere inn i arbeidslivet og for at vi kan få mer velferd med mindre ressurser. Den gode nyheten er at andelen av oss som jobber, faktisk er økende, etter at pilene har pekt i feil retning i nesten ti år.

At pilene nå peker riktig retning skyldes mange ting. Blant annet handler det om tiltak for å hindre at folk som starter på sosiale ytelser fordi de er syke eller arbeidsledige, til slutt handler på varige stønader og aldri kommer tilbake i arbeidslivet. Altså må vi stille krav om aktivitet til mennesker som ikke er for syke til å jobbe. Og de som er syke, må få bedre oppfølging for å forhindre at sykdommen utvikler seg til noe som gjør at de faller varig ut av arbeidslivet. I tillegg handler det om gode ordninger for å hjelpe folk å få en kompetanse som gjør at de kommer seg inn i arbeidsmarkedet.

Å få flest mulig i arbeid er viktig av to årsaker: For det første av hensyn til velferdssamfunnets økonomiske bærekraft, men også fordi det er avgjørende for å bevare et samfunn med små forskjeller. Det siste er et viktig element i den sosiale bærekraften i samfunnet vårt.

Den økonomiske bærekraften utfordres på sikt av følgende:

En større andel av befolkningen blir pensjonister. Det betyr at det er færre yrkesaktive per pensjonist, som skal betale for pensjonene. Mens det i 1970 var 10 personer i alderen mellom 20-66 som skulle betale pensjonen for to personer over 67 år, vil 10 personer i 2060 måtte betale pensjonen til mer enn fire personer.
Aktiviteten i olje- og gassektoren vil ikke skape like store verdier og like mange arbeidsplasser i fremtiden.
Oljefondets verdi, relativt til størrelsen på offentlige utgifter, vil gå ned.

Derfor må vi få flere i arbeid og vi må løse oppgaver på en smartere måte. Regjeringen jobber mye med dette. Blant annet så har vi:

Økt satsingen på forskning og utvikling knyttet til teknologi. Slik at det kan jobbes smartere og skapes større verdier.
Satt noen av landets smarteste hoder til å hjelpe oss å forstå hvilken kompetanse arbeidstakerne trenger i fremtiden, slik at vi kan bygge et utdanningssystem som gir dem den nødvendige kompetansen. Vi er allerede i gang med å bygge et arbeidsliv som skal sikre at ingen går ut på dato, fordi det er mulig å lære hele livet.
Forhandlet frem en ny offentlig tjenestepensjon, som bedrer insentivene til å stå lenger i arbeid også for ansatte i offentlig sektor.
Stilt krav om aktivitet for unge sosialhjelpsmottakere, slik at de ikke ender på varig trygd.

Men målet vårt er å få gjort mer. Vi ønsker blant annet å:

Få flere kvinner over i heltidsstillinger.
Sikre bedre integrering av innvandrere, slik at de også deltar i arbeidslivet – helst på lik linje med befolkningen for øvrig.
Legge til rette for at eldre som kan og ønsker å jobbe lenger, gjør det.
Øke andelen som fullfører videregående.
Ha en inkluderingsdugnad, hvor privat og offentlig sektor samarbeider om å gi mennesker med hull i CVen en mulighet i arbeidslivet.

Dette er ikke dekkende for alt vi har gjort eller ønsker å gjøre, men det gir et bilde av bredden av tiltak vi jobber med.

Utgangspunktet vårt for å få flere i arbeid er godt. Prognosene tilsier at vi vil oppleve økt økonomisk vekst og større behov for arbeidskraft fremover. Under forrige økonomiske opptur gikk mesteparten av jobbene som ble skapt til utenlandsk arbeidskraft. Denne gangen må vi jobbe sammen for at en større andel går til de som står utenfor arbeidslivet. Da styrker vi både den sosiale og økonomiske bærekraften i velferdssamfunnet vårt.

04/07/201804/07/2018

EØS sikrer norsk velferd

Faller EØS-avtalen bort, vil ledigheten øke, verdiskapingen synke og velferden svekkes.

EØS-avtalen dreier seg om mer enn handel og markedsadgang. Avtaleverket sikrer oss like rettigheter som forbrukere når vi handler varer og tjenester. Det gjør at vi fremfor 31 ulike nasjonale regelverk om en vare eller tjeneste, har ett. Noe som er forenklende for både næringsliv og forbrukere.

Den gir også norske borgere rettigheter til å bo, reise, jobbe, studere og få helsehjelp i EØS-området. Det er EU som har sikret at tidligere sjokkregninger på mobilbruk på ferie nå er historie, ikke mobilselskapene.

Gjennom avtalen får vi tilgang til EUs indre marked. Dermed utvides hjemmemarkedet til norske bedrifter fra fem til 500 millioner personer, og fra i underkant av 300.000 til over 26 millioner foretak. Vi eksporterte varer og tjenester til EØS-området for nærmere 280 milliarder kroner i 2017.

Cirka 80 prosent av all vår eksport går til EØS-området. EØS-avtalen gir norske bedrifter rett til å delta i offentlige anskaffelser i det indre marked. Disse anskaffelsene har en verdi på cirka 420 milliarder euro per år. Europa er også det viktigste markedet for norsk skipsfart.

Dersom EØS-avtalen faller bort, vil vår handelsrelasjon med EU bygge på handelsavtalen med EF fra 1973 og WTO. Handelsavtalen fra 1973 er en gammeldags handelsavtale med et svært begrenset virkeområde. Den regulerer bare handel med produkter – i praksis industrivarer.

De generelle WTO-bestemmelsene gir også norske forbrukere og bedrifter vesentlige dårligere vilkår enn EØS-avtalen.

I praksis betyr det at norsk næringsliv vil møte helt andre barrierer i Europa. For eksempel vil over 200 vogntog med sjømat som daglig passerer grensen til EU, bli gjenstand for EUs veterinærkrav og full grensekontroll.

Alle varepartier som skal inn i EU må få utstedt helsesertifikater. Det vil gi økte kostnader og ventetid. Norske bedrifter vil ikke kunne delta i offentlige anskaffelser.

Skjer dette, vil konsekvensene for norsk næringsliv være katastrofale. Norge er et lite land som har bygget sin velferd på handel med andre land. I en tid med reell fare for handelskrig blir derfor en avtale med vårt suverent største marked enda viktigere.

Det så vi da Europakommisjonens president Jean-Claude Juncker sa at Norge ikke vil rammes av en straffetoll på stål og aluminium, som kan ilegges andre land utenfor EU.

EØS-avtalen kan falle bort på to måter. Enten ved at Norge sier den opp, eller ved at vi ved å si nei til rettsakter fra EU gjennom reservasjonsretten, opplever at hele EØS-avtalen eller området det gjelder settes ut av spill. Det vil ha større konsekvenser enn at ting forblir som i dag.

At Norge sier opp EØS er lite sannsynlig. Jeg er mer bekymret for at det er sterkere tendenser til politisk bevegelse i retning av å bruke reservasjonsretten.

Erfaringene fra brexit så langt tilsier at hvis vi legger ned veto, vil det få store konsekvenser. EU aksepterer ikke at Storbritannia plukker noen rettigheter som de ønsker, samtidig som de ikke vil akseptere de plikter som følger med.

Et forpliktende samarbeid innebærer både rettigheter og plikter – dette gjelder også for Norge.

Derfor bekymrer det meg at ulike partier er i bevegelse om EØS. Flere partier har varslet motstand mot EUs fjerde jernbanepakke og planene om et felles europeisk arbeidsmarkedsbyrå. Jernbanepakken er et godt eksempel på hva slags Europa vi har takket være EU.

Mens man tidligere bevisst bygget jernbanen for at det skulle være vanskelig å kjøre tog mellom land, av frykt for militær invasjon, vil man nå gå motsatt vei. Effekten blir at tog kan konkurrere med fly som et effektivt reisemiddel på kontinentet, på en helt annen måte enn før. Noe som vil bidra til lavere utslipp av klimagasser.

Derfor skal man blant annet implementere standardiserte tekniske løsninger. Den andre delen av jernbanepakken handler om å avholde konkurranse ved kjøp av offentlige persontransporttjenester. I Norge har vi erfaring med dette på Gjøvikbanen.

Transportøkonomisk institutt konkluderte allerede i 2010 med at det ga lavere kostnader for det offentlige og bedre tilbud til passasjerene, uten at det gikk på bekostning av de ansattes lønns- og arbeidsbetingelser.

Et felles europeisk arbeidsmarkedsbyrå kan bli et godt bidrag til å bekjempe grensekryssende arbeidslivskriminalitet. Likevel er det varslet motstand også mot dette.

Tidligere var det bred konsensus om at EØS var en stolpe i norsk politikk. Nå kan den være i ferd med å rives opp. Partiene som bidrar til det, står i praksis for en politikk som vil svekke jobbene og velferden

10/06/201810/06/2018

Nye utfordringer for barn og unge

Erna og skolebarn med iPad. Foto.

Dagens generasjon er i praksis den første heldigitale generasjonen. Der jeg som ung måtte møte opp på døren eller ringe på fasttelefonen for å få tak i vennene mine, er hele verden nå et tastetrykk unna for dagens unge.

Ungdom bruker og forstår sosiale medier og teknologi på en helt annen måte enn oss som vokste opp før mobiltelefonen og internett var allemannseie. Selv om den teknologiske utviklingen i all hovedsak er positiv og gir oss muligheter vi ikke kjente til for bare noen år siden, byr det også på noen utfordringer.

Tilgjengelig 24/7
For det første gjør digitaliseringen at du er tilgjengelig hele tiden. Du får varsler på telefonen hver gang noen sender en “snap” eller liker et bilde du har lagt ut på Instagram. Det vibrerer i smartklokken din hver gang noen sender deg en melding på Messenger.

Det gjør noe med oss. Det kan gjøre at vi faller ut av samtalen rundt middagsbordet når det skjer noe på mobilen, eller at vi er mer opptatt av å ta det perfekte bildet i stedet for å følge med på det som faktisk skjer.

Men det er jo ikke slik at vi er nødt til å være tilgjengelig hele tiden. I blant må vi skru av varslene på telefonen for å få ro. Det haster ikke å svare på en snap. Det er ikke noe problem om noen må vente en time eller tre for å få svar på meldingen. Her har vi foreldre et særskilt ansvar for å være gode forbilder for våre barn.

Eksponering i sosiale medier
For det andre bidrar sosiale medier til en selveksponering vi ikke har sett tidligere. Ungdom er ekstra sårbare for kroppspress, usunne idealer og mobbing. Særlig unge jent opplever et stort kroppspress. I en SIFO-undersøkelse oppgir 85 % av jentene at de opplever kroppspress. 50 % av jentene mener at det å lese visse blogger skaper kroppspress. Dette påvirker jentenes forhold til egen kropp og selvbilde. Det er usunt og for noen blir det alvorlig.

Selv om dårlig selvbilde ikke er et nytt fenomen blir unge utsatt for press på en helt annen måte i dag. Muligheten til å redigere bildene du legger ut, gjør at unge jenter og gutter kan ende opp med en forventning til hvordan de skal se ut som ikke er i nærheten av det normale.

Forskning viser at 9 av 10 jenter i 16-årsalderen ønsker å endre på kroppen sin. Jentene oppgir også at enkelte blogger har en del av skylden for kroppspresset de opplever. Hva skal vi gjøre når jenter og gutter nede i 10-årsalderen daglig eksponeres for det perfekte liv med et perfekt, gjerne retusjert og operert ytre?

Mitt svar er at vi må ta tilbake det normale. Derfor er jeg veldig glad for at barne- og likestillingsminister Linda Hofstad Helleland har tatt et initiativ overfor bloggerne for å få dem til å forstå hvilken påvirkningskraft de har overfor barn og unge, og hvilke muligheter til har til å være positive og sunne rollemodeller. Det er også viktig å endre seksualundervisningen og gjøre den mer relevant og treffsikker. På den måten Kan vi styrke selvbildet og identitetsutviklingen unge går gjennom i ungdomsskolealderen. Skolen bør gi et riktig bilde av hva som er normalt, og utfordre kroppspresset og de uoppnåelige idealene, og normalisere det normale.

I tillegg må vi gi bedre og raskere hjelp til de som sliter. Mye kan løses igjennom forebygging. Ved at ungdom blir mer bevisste på egne følelser og hvordan man kan og må mestre hverdagen. Derfor har vi styrket skolehelsetjenesten med over en milliard siden 2014. For de som trenger mer hjelp og oppfølging skal vi nå innføre et pakkeforløp for utredning og behandling av barn og unges psykiske helse

Avstanden mellom foreldre og barn
For det tredje så kan digitaliseringen bidra til å øke avstanden mellom foreldre og barn. Vi som ikke har vokst opp i en digitalisert verden, kan ha problemer med å forstå hva barna våre gjør når de bruker sosiale medier. Og ikke minst sette grenser. Men selv om vi ikke har vokst opp med sosiale medier, så har vi et ansvar for å forstå hvordan de fungerer og følge med. Hvis vi ikke gjør det, så vet vi heller ikke hva barna våre utsettes for. Vi må prate mer med barna våre om det som skjer i deres hverdag. Få dem til å forstå at det såkalt perfekte utseendet som de eksponeres for ikke er ekte. At de ikke må operere for å føle seg fin. At et filter er noe som er morsomt og ikke noe du må bruke fordi du ikke er pen nok. Vi må ta tilbake det normale.

Høyres barne- og ungdomspolitikk
Vi vet at Norge er et godt land å vokse opp i. Vi vet også at norsk ungdom trives og er godt fornøyd med livet. Vi er et land med sjenerøse velferdsordninger, høy tillit og små forskjeller. Men samtidig som Norge er et godt land å vokse opp i, vet vi at noen barna trenger hjelp.

Linda Hofstad Helleland lanserer i disse dager en stor satsing på barn og ungdom. Høyres mål for barne- og familiepolitikken er at alle barn skal ha en god og trygg oppvekst. Barna våre er fremtiden og den viktigste innsatsfaktoren for å realisere et bærekraftig velferdssamfunn. Ved å gi dem en god oppvekst, sørger vi for at de har et godt fundament for å gjøre det godt i livet. Jeg ser frem til å jobbe sammen med Linda om dette.

14/05/201822/05/2018

Ja til lekser

Det er mye debatt om vi skal ha lekser eller ikke nå. Jeg har sympati med at mange kan oppleve lekser som frustrerende, uten at det betyr jeg er enig i konklusjonen om at de bør fjernes.

Jeg mener i hvert fall at det er bedre grunner til å ha lekser, enn det er for å kutte dem ut.

For det første: Lekser er et pedagogisk verktøy. Det er opp til den enkelte kommune/skole/lærer å gi lekser. Lekser er ikke lovpålagt. Men når de aller fleste velger å gi det, så er det også et uttrykk for at lærerne og skolene selv mener lekser er et nyttig verktøy for barnas læring. Å frata dem dette verktøyet, syns jeg er et uttrykk for mistillit til en hel yrkesgruppe. Jeg har tillit til at lærerne tar i bruk de pedagogiske verktøyene de mener er viktig og riktig for at elevene lærer det de skal på skolen.

For det andre: Lekser betyr repetisjon og mengdetrening, som gir økt læring. Det vet vi virker. Barn skal ikke lære noe nytt av leksene, de skal øve på ting de allerede har lært på skolen.

For det tredje: Lekser gir foreldre innsikt i barnas mestring og progresjon. Lærerne kan og bør melde tilbake på leksene som leveres, hva som er bra og hva det eventuelt må jobbes mer med. Det er en viktig dialog mellom skole og hjem. Uten den risikerer vi at foreldrenes innsikt i barnas kunnskapsutvikling og støttebehov nærmest reduseres til å bli et tema på halvårlige foreldresamtaler.

For det fjerde: Lekser gir gode arbeidsvaner. Det lærer elevene hvordan de best på egenhånd kan tilegne seg kunnskap. En gjennomgang av forskning fra 2006 sier oss at lekser utvikler elevenes arbeidsvaner, disiplin og evne til selvstendig problemløsning. Jeg mener det er viktig at vi helt fra skolestart gir elevene de verktøyene de trenger for å tenke selvstendig, jobbe selvstendig og kunne selv finne frem til hva som gode kilder og hva som er feilaktige kilder.

Jeg forstår at lekser at kan være frustrerende for både barn og voksne. Hvis både barn og forelder er slitne og leksene vanskelige, så oppstår det lett konflikter. Det tror jeg de fleste av oss har opplevd, enten som barn eller forelder. Hvor mye lekser den enkelte skole gir varier. Det er viktig at leksene må ha et omfang og innhold som ikke trøtter ut elevene. Hvis foreldrene opplever det ikke er tilfelle, så må de prate med lærerne eller skolen. Samtidig må det være lov å si at alt her i livet er ikke lett. Skolens oppgave er ikke å ta bort det som er vanskelig, men å hjelpe til å gjøre det overkommelig. Da skal heller barna få hjelp til å forstå det de syns er krevende. Skolen skal være en arena for mestring, ikke nederlag.

Foreldres holdninger til lekser påvirker barnas holdninger. Hvis foreldrene gir uttrykk for at lekser er noe unødvendig herk, så vil barna mene det samme. Leksene blir ikke en bedre opplevelse for noen av det.

27/04/201827/04/2018

For fri og rettferdig handel

Globalisering og en friere verdenshandel har gitt fantastiske resultater. Nå må vi forsvare hva vi har oppnådd.

Handel på tvers av landegrensene har gjort verden rikere, fredeligere, mer demokratisk og tryggere. Vi kan tillate oss å være mer ambisiøse og optimistiske på vegne av verdens utvikling enn vi har vært noen gang før. Derfor må vi forsvare ordningene og institusjonene som har gjort fremgangen hittil mulig.

Da FN vedtok tusenårsmålene i 2000 var ett av dem å halvere andelen mennesker som lever i ekstrem fattigdom innen 2015. Målet ble innfridd i 2010. I et lenger perspektiv har utviklingen vært enda mer utrolig. I 1966 levde halve verden i ekstrem fattigdom. I 2017 var det redusert til 9 %. Fra 1990 til i dag er barnedødeligheten halvert og sult redusert med 40 %.

Tusenårsmålene er erstattet av bærekraftsmålene. De er enda mer ambisiøse. Blant annet skal ekstrem fattigdom og sult utryddes. Rent vann og gode sanitærforhold skal være tilgjengelig for alle. Klimaendringene skal bekjempes.

Felles for alle FNs bærekraftsmål, er at vi trenger en fortsatt god økonomisk utvikling globalt for å nå dem. Det får vi ikke, uten at flere land tar del i verdenshandelen. Hvis vi vil selge vår olje, gass, laks skip og mye annet som verden trenger, så må vi skjønne at verden vil selge sine klær, mobiltelefoner og biler til oss. Vi lager og selger de vi er gode til. Andre lager og selger ting de er gode til. Resultatet er i sum høyere levestandard og flere jobber. Det er en løsning alle land vinner på.

Handel og samarbeid er ikke bare viktig for land som skal løfte befolkningen ut av fattigdom. Det er også viktig for Norge. Vi er ikke rike fordi vi lager alt selv, men fordi vi først og fremst lager og selger ting vi er så gode på at verden er villig til å betale godt for det. Hvis andre land bygger barrierer mot norske varer, som gjør at vi selger mindre – så blir vi fattigere. Og norske arbeidsplasser vil forsvinne.

Derfor er det sterkt bekymringsfullt å lese i DN at representanter for kinesiske myndigheter sier de er klare for handelskrig. Selv om beskjeden er rettet mot USA, ikke Norge, så vil vi kunne bli fanget i kryssilden. Proteksjonistiske tiltak og tollmurer fra én part utløser motreaksjoner fra andre. En global handelskrig er det siste verden – og Norge – trenger. Heldigvis deler mange vår bekymring. Bare de siste ukene har jeg diskutert ønsket om å bevare en fri verdenshandel med ledere som presidentene i Mexico og Colombia og statsministeren i India.

Handelskrig og straffetoll vil føre til svakere økonomisk vekst, i verste fall resesjon. Det gir mer fattigdom og nød. Veien til en mer konfliktfylt verden blir kortere. Det har vi opplevd før. Derfor støtter vi opp om et forpliktende internasjonalt samarbeid og institusjoner som sikrer kjøreregler mellom land fordi vi i det lange løp er best tjent med en verden hvor handelen skjer så fritt som mulig, og hvor konflikter løses rettferdig.

Globalisering og frihandel er ikke problemfritt for enkeltmennesker. De kan oppleve at jobber flyttes og utkonkurreres. Det er lett å forstå at de som opplever negative konsekvenser på kroppen, mener proteksjonisme er å foretrekke. For samfunnet er det likevel flere fordeler enn ulemper. Med en politikk for omstilling, kompetanseheving og trygge sosiale sikkerhetsnett er ikke utfordringene uoverkommelige. Uten skapes det grobunn for sterke strømninger mot globalisering og frihandel.

Behovet for omstillingspolitikk drives ikke bare av endringer som følge av handel mellom land. I Norge vil oljen og gassens betydning for økonomien avta, samtidig som vi utfordres av de samme kreftene som alle andre moderne økonomier, særlig digitalisering, robotisering og klimaforpliktelser. Vi ser det, og handler. Regjeringen har lagt frem en digital strategi for Norge, vi er i gang med å utrede fremtidens kompetansebehov og hvordan utdanningssystemet kan tilpasses. Samtidig vet vi at å lære hele livet blir sentralt fremover. Derfor er vi allerede i gang med å tilrettelegge for at mennesker kan kombinere jobb og familieliv, med å tilegne seg ny og oppdatert kompetanse. Vi arbeider for å kutte klimautslippene samtidig som vi opprettholder økonomisk vekst.

Vi kan ikke stenge verden ute, uten å stenge oss selv ute fra verden. Derfor må vi forsvare avtaler som sikrer oss rettferdige rammevilkår og likebehandling med andre. Alternativet er å bli behandlet ulikt. Det betyr ikke nødvendigvis å bli behandlet bedre enn andre, for å si det forsiktig.

Del denne siden:

Del denne siden:

Del denne siden:

Del denne siden:

Del denne siden: