Færre ledige og flere i jobb

Det viktigste for et bærekraftig velferdssamfunn er at flere jobber. De siste dagene har det kommet flere meldinger som viser vi er på rett kurs.

  • I slutten av november meldte SSB at ledigheten falt
  • I dag, 1. desember meldte Nav om den laveste ledigheten på 9 år
  • SSB melder om at de fremover forventer lavere ledighet, økende sysselsetting

Hvis det nå lykkes å øke andelen sysselsatte, har vi snudd en trend som har vært nedadgående i nesten ti år. Det vil styrke den økonomiske bærekraften i velferdssamfunnet og gjøre at færre mennesker blir stående på utsiden av arbeidslivet, noe som vil gi færre fattige og mindre sosiale forskjeller.

Fremover blir det viktig å fortsette arbeidet med gode rammevilkår for næringslivet, en finanspolitikk som ikke forverrer konkurransesituasjonen og å digitalisere og modernisere slik at vi frigjør ressurser til viktige oppgaver.

Sammen med politikk for mer kunnskap og kompetanse, enten det er tidlig innsats i skolen eller å lære hele livet, så legger vi grunnlaget for at flere er kvalifisert til jobbene som kommer med økt økonomisk vekst. Det er det tryggeste fundamentet for et bærekraftig velferdssamfunn.

Kampen for et trygt arbeidsliv

Kommentaren stod på trykk i DN 18. november.

Jeg vil ha et trygt og ryddig arbeidsliv, med plass til alle. Når arbeidslivskriminaliteten blir mer internasjonal, må de europeiske landene samarbeide tettere for å stoppe de useriøse aktørene. 

De fleste av oss har det trygt og godt på jobb. Men ikke alle. Noen jobber uten sikkerhetsutstyr, blir snytt for lønn og rett til sykepenger og bor kummerlig. Ofte er det sårbare mennesker uten jobb, familie eller et sted å bo, som blir oppsøkt av kriminelle miljøer med løfte om gull og grønne skoger. Og det er nettopp det det er – tomme løfter som aldri blir innfridd.

Arbeidslivskriminalitet undergraver verdier vi setter høyt. De kriminelle aktørene er en destruktiv kraft. De utnytter sårbare mennesker, seriøse bedrifter taper oppdrag – og samfunnet mister inntekter som kunne vært brukt på skole, helse og velferd.

Arbeidslivskriminalitet kan dreie seg om alt fra skatte- og avgiftssvindel, korrupsjon, konkurskriminalitet, hvitvasking, valutasmugling og menneskehandel; til trygdesvindel, bruk av falsk identitet, brudd på lønns- og arbeidsvilkår og bruk av ulovlig arbeidskraft. Erfaringen er at denne typen kriminalitet er blitt mer omfattende og sterkere organisert enn tidligere. Sakene berører ulike nasjonale myndigheter, og har ofte internasjonale forgreninger. I mange tilfeller snakker vi om kriminelle nettverk med virksomheter som flytter seg hurtig fra land til land, og som dermed blir vanskelige å oppdage for nasjonale kontrollmyndigheter. Kampen mot kriminelle aktører i arbeidslivet er derfor en felles utfordring, som går på tvers av sektorer og landegrenser. For å bekjempe uvesenetmå vi lage regler som står seg i møte med den nye virkeligheten.

Fredag deltok jeg på det europeiske toppmøtet “Social Summit for Fair Jobs and Growth” i Gøteborg, et møte som kom i stand etter initiativ fra EU-kommisjonens president Jean-Claude Juncker og den svenske statsministeren Stefan Löfven. Det er positivt at EU-landene er opptatt av hvordan vi kan sikre bedre arbeidsvilkår for arbeidstakere i Europa. I forkant av møtet sendte Norge en rapport med våre innspill til hvordan innsatsen mot arbeidslivskriminalitet kan styrkes. For selv om Norge ikke er medlem av EU, er vi avhengige av et nært samarbeid med alle medlemslandene for å løse felles utfordringer.

Norge har gode erfaringer med internasjonalt samarbeid på dette feltet. Vi deltar aktivt i den nye europeiske plattformen mot svart arbeid, og det norske arbeidstilsynet inngår i disse dager samarbeidsavtaler med arbeidstilsynene i Litauen, Polen, Bulgaria og Romania. Det skal gjennomføres felles tilsyn og utveksling av inspektører mellom landene. Vi ønsker å lære av hverandre, og å bli bedre til å utveksle informasjon..

Et styrket samarbeid mellom offentlige kontrolletater er en av hovedpilarene i regjeringens strategi mot arbeidslivskriminalitet. Politiet, Skatteetaten, NAV og Arbeidstilsynet jobber nå tettere og langt mer koordinert enn tidligere, i syv samlokaliserte sentre rundt om i landet. Tallene viser at strategien gir resultater; på landsbasis ble det i fjor gjort felles kontroller i 3 200 virksomheter – over dobbelt så mange som året før. 94 kriminelle aktører er stoppet og flere kriminelle er sendt ut av landet. Et av forslagene jeg legger frem for EU-landene er å vurdere om det også på europeisk nivå kan være hensiktsmessig med en samlet, felles strategi mot arbeidslivskriminalitet. Eksempler på andre områder vi tror egner seg godt for et tettere, europeisk samarbeid inkluderer økt samhandling mellom landenes kontroll- og tilsynsmyndigheter, mer og bedre informasjonsdeling, felles informasjonstiltak og ikke minst strengere ID-kontroll av grensekryssende arbeidstakere. Bruk av falske ID-dokumenter er både en sikkerhetsrisiko og en kilde til arbeidslivskriminalitet og menneskehandel. Derfor er det viktig å sikre at personer kun kan opptre med én identitet innenfor Europa.

Norge ønsker å invitere et annet europeisk land til å delta i et pilotprosjekt om operativt samarbeid mot arbeidslivskriminalitet, der myndigheter som politi, skatt, trygd og arbeidstilsyn deltar. Ved at kontrollmyndighetene i ett land deltar i et praktisk samarbeid med tilsvarende myndigheter i et annet land, kan vi samarbeide om kontroller, utveksle inspektører, dele erfaringer med hverandre og ikke minst utarbeide felles informasjonstiltak. Slik kan vi bekjempe de kriminelle aktørene på tvers av landegrenser.

Menneskene er målet

Foto: Thor Hakon Ulstad

Denne talen holdt jeg på IBMs digitaliseringskonferanse “Watson Summit” den 16.11. 

Teknologien endrer ikke det overordnede målet, eller våre grunnleggende behov, men den endrer forutsetningene for å komme dit.

Det er jo sånn at vi politikere sier noe av det samme for øyeblikket. Vi sier at teknologien vil endre vårt samfunn i årene fremover.

Vi ser robotisering, 3D-print og nye materialer, sensorteknologi, tingenes internett, stordata og kunstig intelligens.

Alt dette vil komme til å påvirke oss på måter vi ikke helt har oversikten over i dag. Det som er viktig å huske er at noen ting endrer seg og noen ting kommer til å være mer konstant. Men det er mange som frykter fremtiden for øyeblikket. Det er noe som vi politikere må ta på alvor. Vi må være med på å bruke de nye mulighetene, men også sortere i problemstillingene.

Vi kan få tjenester og opplevelser vi foreløpig knapt kan forestille oss, og gjøre alt tilgjengelig hvor som helst, når som helst.

Vi vil få fantastiske muligheter til å løse store utfordringer i samfunnet. Vi kommer til å få selvkjørende biler, og intelligente trafikksystemer kan for eksempel spare mange liv i trafikken, fjerne køene for godt og redusere klimautslippene.

Digitalisering gir store muligheter for oss i offentlig sektor for å effektivisere og gjøre ting enklere, både i privat næringsliv og offentlig sektor.

Det betyr at vi vil kunne tilby bedre tjenester og samtidig bruke skattepengene mer effektivt. Det er en fordel. Og selv om vi vil bruke teknologi til å utføre mange oppgaver som folk gjør i dag føler jeg meg trygg på at det uansett vil være mange nye oppgaver vi kan løse fremover og nye jobber som kan skapes.

Jeg mener Norge er godt rustet til å utnytte mulighetene ny teknologi gir.

Vi har høy kompetanse, konkurransedyktige bedrifter og et godt utbygd velferdssystem, og vi er blant de landene i verden som har tatt den digitale teknologien mest i bruk allerede. Vi har erfaring med å være et høykostland, der konkurransen må vinnes med andre midler enn stor innsats av arbeidstimer. Det gjør at vi har et godt utgangspunkt. Så kan vi alltid stille spørsmålet har vi et godt nok tempo i vårt samfunn til å dra nytte av de utfordringene og mulighetene som kommer.

Land som baserer sin økonomi på eksport med stor innsats av billig arbeidskraft, vil kunne møte større utfordringer, når helt nye typer produksjon blir automatisert eller forsvinner helt ut av tradisjonelle fabrikker. Da blir det vanskelige for de landene som har sin forretningsmodell på arbeidsintensiv arbeidskraft, og det kommer til å gi større globale problemer.

I Norge kan utviklingen gi muligheter for å flytte produksjon hjem igjen. Som vi før har flyttet ut, fordi det har vært for dyrt. Når Norsk Titanium på Eggemoen printer skreddersydde flydeler i titan akkurat når kunden skal ha dem, sparer de både lagerplass og transporttid, samtidig som den avanserte produksjonen gir arbeidsplasser her i Norge istedenfor i et lavkostland. Her er det muligheter for mange norske bedrifter – hvis vi klarer å omstille oss og ta mulighetene i bruk.

For vi må også erkjenne at digitalisering og automatisering vil være krevende, både for mange enkeltmennesker, og for oss som samfunn.

Når arbeidsplasser endres og fjernes er det ofte vanskelig. Vi vil få utfordringer mot personvernet og vi vil få nye sikkerhetsutfordringer. Vi vil bli stilt overfor utfordringer og vanskelige valg.

For å holde oss til selvkjørende biler: Er vi klare for at arbeidsplasser i transportsektoren forsvinner? Kanskje i løpet av 20-30 år. Særlig hvis miljøgevinstene blir store. Trafikksikkerheten blir bedre. Det mange mennesker som jobber med dette området.

Er vi klare for at alle bevegelser i trafikken registreres og overvåkes til enhver tid, og hvordan sikrer vi oss godt nok mot feil, sabotasje og hacking? Det er mange usikkerhetsmomenter i dette.

Det er et viktig poeng for meg at teknologi ikke et mål i seg selv.

Målet for politikken er å ta vare på det gode samfunnet vårt og gjøre det enda bedre for menneskene som bor i dette samfunnet. Da må vi klare å opprettholde inntektene våre, sikre konkurransekraften, og samtidig få maksimalt ut av ressursene vi bruker i felleskapet.

Vi må gjøre det i en verden der teknologien raskt endrer forutsetningene for nesten alt.

Da nytter det ikke å være middels gode.

Enten klarer vi å skape de nye jobbene og blir et av Europas mest nyskapende land i løpet av de neste ti årene. Eller så brå-lander vi når inntektene fra olje og gass blir mindre.

Som politikere er vår jobb å spørre oss hvilke konsekvenser dette får for de grunnleggende forholdene i samfunnet. Vi må tenke nytt på noen områder, samtidig er det mye vi allerede gjør riktig i Norge.

En ting vi er gode på i Norge, er samarbeid. Det er en styrke vi skal bygge videre på.

For å bli en digital vinner må vi samarbeide enda bedre mellom stat, kommune og privat sektor. Mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. Altså trepartssamarbeidet i arbeidslivet.

Da kan vi både utvikle enda bedre offentlig velferd og samtidig legge grunnlaget for nye eksportnæringer og arbeidsplasser i Norge.

Også på andre områder ligger løsningen i å bygge videre på ting vi allerede er gode på. Jeg vil nevne fire av dem her.

Det første er kompetanse.
Utdanning og kompetanse er nøkkelen til fremtidens verdiskaping. Det er ikke noe nytt, at en Høyre-leder sier det. Det er sånn at velstandsveksten som gjorde dagens samfunn mulig var bygget på kunnskap, forskning og innsatsen til en høyt utdannet befolkning. Det kommer også til å gjelde fremtidens samfunn.

Derfor har kunnskap vært et av regjeringens hovedsatsingsområder fra dag én.

Kravet til kompetanse vil øke enda mer fremover.

Det betyr at vi er nødt til å sørge for at flere arbeidstakere som har behov for oppdatering av kunnskap og utdanning innenfor nye områder, får det også etter at de har etablert seg i arbeidslivet. Vi må ha et godt grunnlag fra utdanningssystemet vårt i bunn, også med kunnskap om ny teknologi, kunnskap om programmering, hvordan man bygger alle disse nye tingene. Men også hvordan det påvirker samfunnet.

Evne til kritisk tenkning og kildekritikk blir viktigere, når informasjonstilfanget er nærmest ubegrenset og det kan være vanskelig å skille mellom seriøse og useriøse avsendere.

Ufaglærte, faglærte og akademikere må sikres mulighet til å oppdatere seg og få ny kompetanse gjennom hele yrkeslivet.

Regjeringen og partene i arbeidslivet har for første gang i historien utarbeidet en Nasjonal kompetansepolitisk strategi, der målgruppen rett og slett er hele den voksne befolkningen.

Vi skal sørge for at vi tilpasser tilbudet bedre til arbeidslivets behov. Ingen arbeidstakere skal oppleve å gå ut på dato. Det er målsetningen til denne regjeringen.

Det andre er bedriftenes rammevilkår.
Det er heller ikke nytt at en Høyre-leder argumenterer for satsing på kunnskap og gode rammevilkår for bedrifter. Det skaper ikke akkurat sensasjon og overskrifter. Men det blir ikke mindre viktig av den grunn.
Mange norske arbeidsplasser forsvinner som følge av teknologisk utvikling, lavere oljepris og andre endringer, men teknologien gir også muligheter til å skape nye.
Da må vi sikre gode vilkår for gründere, innovasjon og nye arbeidsplasser i små og store bedrifter.

Derfor endrer vi skatten på arbeid, overskudd og eierskap i bedriftene og sikrer bedre vilkår for gründere. Det skal lønne seg å skape nye arbeidsplasser i Norge.

Vi prioriterer næringsrettet forskning og forskning på muliggjørende teknologier, som IKT, bioteknologi, nanoteknologi og avanserte produksjonsprosesser. Et lite hjertesukk om når jeg besøker universiteter og andre utdanningsinstitusjoner; kjempefint at vi har en internasjonalisert universitetsstruktur i Norge, men vi må ha flere nordmenn som også går de tunge veiene. Flere som har tenkt å bli, og bidra til det norske arbeidslivet og samfunnslivet fremover. På tunge realfagsområder.

Vi endrer regelverk for å gjøre det mulig å teste ut nye løsninger, som selvkjørende biler. Et kontinuerlig arbeid med revisjon av regelverk og sikkerhetstiltak i lys av ny teknologi vil være normalen fremover. Alt dette må vi gjøre enda mer av. Det er en utfordring for oss politikere å henge med på regelverket når teknologien går så raskt.

Regjeringen har også etablert en egen strategiprosess sammen med partene i arbeidslivet for økt digitalisering på tvers av næringer og bransjer.

Det tredje er at Norge fortsatt skal være ledende på digitalisering av offentlig sektor.
Vi gjennomfører en rekke reformer for å gjøre Norge klart for fremtiden.

En grunn til det er at vi må sikre at vi har tilstrekkelig store og solide fagmiljøer i både staten og kommunene for å kunne digitalisere, sikre gode tjenester til alle og håndtere nye utfordringer.

Det sender vel ikke sjokkbølger gjennom forsamlingen at en statsminister fra Høyre jobber for en bedre og mer effektiv offentlig sektor heller, men det er altså enda viktigere når teknologien endrer seg.

Vår offentlige sektor er blant de ledende i verden på digitalisering, og nå øker vi tempoet i digitaliseringen enda mer. De fleste av dere syns sikkert vi er alt for treige, men vi skårer faktisk veldig høyt på digitalisering.

Vi skal beholde ledertrøyen og sikre både innbyggere og næringsliv et digitalt tjenestetilbud i verdensklasse.

Vi har gitt alle departementer frist ut dette året på å planlegge hvordan alle egnede tjenester skal gjøres tilgjengelig digitalt.

Vi har innført obligatorisk leder- og teknologiopplæring for alle ledergrupper i departementene og alle topplederne i de statlige etatene.

Noe av det viktigste vi gjør er å lage felles komponenter og standarder på stadig flere områder. Vi bygger nå en solid og moderne digital grunnmur for det offentlige Norge.

Dette er forutsetningen for at offentlige systemer skal snakke sammen, for at vi bare skal be innbyggere og bedrifter om informasjon én gang. Og så er det viktig at vi samarbeider med privat sektor.

Vi vil la nyskapende bedrifter og gründermiljøer være med å utvikle det offentlige tjenestetilbudet. Vi tror ikke at innovasjon skjer ofte nok, og godt nok, hvis det skal skje i offentlige kontorer, uten samarbeid med andre.

Derfor har vi innført nøytral moms i staten, slik at momsen ikke skal gjøre det dyrere å kjøpe en tjeneste fra en privat bedrift, enn å produsere den selv.

Vi har endret innkjøpsregelverket og endrer nå måten staten gjør innkjøp på.

Vi skal ikke bare spørre om pris på en gitt løsning, men også om nye og bedre løsninger. Slik at staten også er med på å drive innovasjonen fremover.

Da bidrar vi også til å skape nye innovasjonsmiljøer, nye eksportbedrifter og gode, norske arbeidsplasser.

Det fjerde er at det offentlige skal forvalte data bedre.
Det offentlige forvalter en stor mengde data på vegne av innbyggerne.

Tilgang på store datamengde gir mulighet for analyse, forskning og utvikling av nye tilbud og tjenester til beste for samfunnet og individet, både i offentlig og privat regi.

Norge er i en unik posisjon i verden med det kunnskapsgrunnlaget vi har samlet gjennom helseregistrene og andre kilder til helsedata. Vi har i mange år vært flinke til å samle data og bruke dem til forskning.

Den posisjonen må vi jobbe godt for å beholde fremover.

Bedre utnyttelse av helsedata kan gi store gevinster både for den enkelte pasient og for helsetjenesten. Det hjelper oss også til å forstå hva som påvirker helsen i befolkningen, og til å planlegge framtidens behov for helsetjenester.

Den største utfordringen er ikke at vi mangler data, men at vi i større grad må utnytte de nye mulighetene til å ta datamaterialet i bruk.
Dette jobber vi med nå.

Flere sykehus har startet prosjekter for å prøve ut hvordan maskinlæring og kunstig intelligens kan bidra til bedre bruk av helsedata.

Vi skal lære av prosjektene og finne ut hvordan sektoren kan bruke teknologien bedre og bredt.

Målet er å endre IKT-systemene på sykehus fra å være et lager for pasientinformasjon til beslutningsstøtte for pasientbehandling.

Dette må vi klare uten å gå på akkord med personvernet. Det er en utfordring. Det er ikke nødvendigvis slik at bedre bruk av data gir dårligere personvern. Det finnes ingen garanti for vern av personlige opplysninger i dårlig og lite bevisst bruk og lagring av data. God forvaltning av data handler også om å sørge for at uvedkommende ikke har tilgang, at opplysninger som skal slettes faktisk blir slettet og at opplysningene brukes riktig.

På mange områder oppstår personvernutfordringene helt uavhengig av hva det offentlige gjør – og må uansett håndteres. Mange av oss registrerer for eksempel store mengder personlige helsedata gjennom bruk av sensorer og apper fra ulike kommersielle tilbydere i dag, og alle har vel ikke like god oversikt over hvor disse dataene lagres og hvordan de kan bli brukt til enhver tid.

Fremover styrker vi enkeltpersoners rettigheter til egne data gjennom ny personvernlovgivning. Samtidig må vi jobbe med helsevesenets muligheter til å ta imot og bruke denne typen data, og å kunne bruke det til pasientens beste. Det du deler med helseappen din burde det også være mulig å dele med legen hvis du ønsker det.

For å oppsummere…

Teknologien endrer ikke det overordnede målet, eller våre grunnleggende behov, hverken som individer eller samfunn. Men den endrer forutsetningene for å komme dit.

For å ta vare på det gode samfunnet vårt og gjøre flere ting raskere må vi opprettholde inntektene, sikre konkurransekraften, og få maksimalt ut av ressursene vi har. Det krever at vi omstiller oss, at vi utnytter mulighetene teknologien gir og tar tak i utfordringene den skaper.

For meg handler ikke dette om å ha en politikk for digitalisering, men om å ha en politikk for Norge, for fremtiden og hvordan vi sørger for at vi klarer å skape det bærekraftige velferdssamfunnet som jeg håper på at vi kan gi til våre barn og barnebarn. Det dreier seg om at vi er med på toget om teknologi, men aldri slipper fokuset på menneskene og innbyggerne i Norge, som er det viktigste for politikken i dette samfunnet.

Takk for meg.

Streng, rettferdig og forutsigbar asylpolitikk

Det har den siste tiden pågått en debatt om man skal stanse uttransportering av personer over 18 år til Afghanistan. Jeg mener det vil være uklokt. Det er ikke faglige holdepunkter for å stanse returene, det bryter med praksis i ande europeiske land og vil gjøre norsk asylpolitikk mindre forutsigbar – og dermed mindre rettferdig.

Migrasjonspolitikk har av naturlige grunner fått stor oppmerksomhet de siste årene, særlig etter den store tilstrømningen til Europa i 2015.

Vi baserer vår politikk på fire søyler, som også er relevante når vi diskuterer SVs nylige forslag om å stanse alle returer til Afghanistan:

  1. Vi må skille mellom flyktninger og andre migranter. For å bevare asylinstituttet og for å bevare evnen og viljen til å ta imot mennesker med beskyttelsesbehov i våre samfunn, så må vi gjøre en vurdering av hvem som har genuint behov for vår beskyttelse. De som ikke har det, må vi være villige til å returnere.
  2. De som har behov for vår beskyttelse skal bosettes og integreres raskt, slik at de kan bli likeverdige deltakere i vårt samfunn og vår ø Vår regjering har kraftig økt bosettingen og styrket innsatsen for integrering i kommunene.
  3. Vi må prioritere arbeidet med retur av asylsøkere som ikke har behov for beskyttelse. Det er viktig både for, som i pkt. 1, å bevare asylinstituttet. Men det er også viktig for å unngå at det norske samfunnet får store grupper som ikke har papirer og rettigheter i vårt samfunn, og som derfor blir sårbare for utnyttelse. Vi vil ha ordnede forhold på arbeidsmarkedet, ikke en stor svart økonomi med mennesker uten rettigheter. Norge har siden 2011 lagt ekstra stor innsats i returer, og denne regjeringen har også prioritert det arbeidet svært hø I fjor ble 409 returnert til Afghanistan med tvang, 203 returnerte frivillig.
  4. Vi må arbeide internasjonalt for å motvirke årsakene til migrasjon. Norge har i mange år bidratt til den internasjonale koalisjonen i Afghanistan. Nå bidrar norske styrker til å mentorere antiterrorpolitiet i Kabul. I tillegg er Afghanistan et av landene som mottar mest norsk bistand, 700 millioner kroner i å

Dette handler ikke om vi skal ta imot flyktninger fra Afghanistan eller ikke. Afghanere med behov for beskyttelse vil få det i Norge, uavhengig av alder.

Spørsmålet er om vi skal si at så lenge man kommer fra Afghanistan, så vil vi ikke sende dem tilbake. Jeg har stor forståelse for at mange synes det er krevende at vi sender unge afghanere tilbake til et land med sikkerhetsutfordringer.

Men det gjøres grundige vurderinger av den enkeltes behov for beskyttelse. De som returneres er de som UDI og UNE etter individuelle vurderinger finner ikke har behov for beskyttelse i Norge. Ungdom som ikke har behov for beskyttelse, men som norske myndigheter mener ikke har tilstrekkelig omsorgstilbud i Afghanistan, får midlertidig beskyttelse i Norge inntil de er myndige.

Det skal imidlertid mye til før den generelle sikkerhetssituasjonen i et land anses så alvorlig at enhver retur til et land eller et område vil være i strid med norsk lov og våre internasjonale forpliktelser.

UDI og UNE baserer seg særlig på faktainformasjon fra Landinfo. Landinfo er et faglig uavhengig organ som har markert seg både i inn- og utland med sin kompetanse, og deres rapporter brukes som kilde av utlendingsmyndighetene i mange land. De fleste rapportene til Landinfo samt deres retningslinjer om kilde- og informasjonsanalyse er offentlig tilgjengelig, slik at alle kan se hvordan de arbeider.

UDI og UNE vurderer situasjonen i de enkelte områdene av Afghanistan nøye, og vurderer fortløpende om det på denne bakgrunn er behov for endringer i praksis.

UDI har opplyst at de senest i forrige uke hadde en grundig gjennomgang av sikkerhetssituasjonen i Afghanistan ut fra den landinformasjonen som foreligger, men de har ikke funnet grunn til å endre sine tidligere vurderinger. Risikoen for sivile vurderes ikke som høy nok til at UDI kan erklære hele landet som utrygt.

Konsekvensen av en eventuell returstans vil bli at Norge har en mer liberal politikk enn Sverige, Tyskland og andre europeiske land. Det kan bidra til at flere afghanske asylsøkere kommer til Norge. Det kan også bety at afghanere som allerede oppholder seg ulovlig i andre europeiske land finner Norge mer attraktivt og at det kommer afghanske borgere hit fra hele Europa.

Jeg er også bekymret for at om Stortinget skulle gått inn i de konkrete sikkerhetsvurderingene i denne saken, så senkes terskelen for å gjøre det igjen senere. Skal vi opprettholde et forutsigbart og rettferdig asylsystem bør sikkerhetvurderingene gjøres av fagekspertisen, ikke basert på politisk skjønn.

For flere år siden var asylpolitikken i mye større grad gjenstand for politisk styring i saker som gjaldt enkeltpersoner og enkeltland. Det gjorde den kaotisk og uforutsigbar. Det er god grunn til at vi gikk bort fra politisk skjønnsmessige vurderinger og overlot enkeltvurderinger til ekspertisen.

Norge trenger å ha en streng, rettferdig og forutsigbar asylpolitikk. En skjønnsmessig overprøving av faglige vurderinger fordi man har et politisk ønske om oppmykning for én enkelt gruppe, er det motsatte av strengt, rettferdig og forutsigbart. Og det er uklokt.

Kamp mot plast i havet

I Norge lever vi ved og med havet. I utallige generasjoner var havet vårt viktigste matfat, vår viktigste transportåre og ikke minst vår viktigste arbeidsplass.

Men selv om havet kan føles uendelig stort, så er det også sårbart. For havet er i ferd med å bli menneskehetens største søppelplass. Hvert år dumpes åtte millioner tonn plast ut i havet. Det er som om en søppelbil lastet stappfull av plast dumper hele lasten ut i havet – hvert minutt, hele døgnet, hele året. Og om vi fortsetter som nå, vil det være mer plast enn fisk i havet i 2050.

Konsekvensene er skremmende. Ett eksempel er den utsultede og syke hvalen som ble funnet døende i vannkanten på Sotra utenfor Bergen. I magen hadde den 30 plastposer, sjokoladepapir og annet plastsøppel. Men også i resten av verden ser vi at mer og mer fisk er fulle av plast. Et annet skrekkeksempel er videoen av et gigantisk «hav av plastikk» i Karibien.

Dette er en gigantisk, global utfordring som vi ikke har annet valg enn å løse. For en Regjering som har løftet Hav og havnæringer som en av våre viktigste satsinger fremover er det helt avgjørende. Vi får ikke realisert den rekken av jobber og nye bedrifter vi ser for oss uten at vi løser plastforurensningen av havene.

Heldigvis, er arbeidet i gang.

For å løse problemet, så må vi tenke både lokalt og globalt.

Lokalt her i Norge er vi egentlig ganske flinke til å ikke kaste plastsøppel i havet. Men noe plast havner i havet likevel. Ett eksempel er alle småbåtvrakene som ligger langs hele kysten vår, og som sakte brytes ned til små plastbiter. Nå har vi startet en helt ny ordning der man får 1000 kr for å levere inn slike på godkjente mottakssteder, og bare i oktober ble 1000 slike båtvrak levert inn.

Det er mange andre eksempler:

  • Miljødirektoratet gir penger til f.eks. idrettslag og andre foreninger som vil rydde opp på strendene våre. Budsjettet til dette har firedoblet seg fra 2016-2017 til 60 millioner kroner.
  • Organisasjonen Hold Norge Rent, som har en sentral rolle i å koordinere det frivillige ryddearbeidet på strendene våre, fikk i år en million kroner i økt støtte. I fjor deltok over 18000 personer i Hold Norge Rents landsomfattende ryddekampanje, og i nesten 900 kilometer strandlinje ble ryddet.
  • Fishing for Litter er et prosjekt der fiskere som får søppel i garnet når de fisker, kan levere dette søppelet gratis i havner. Gjennom dette prosjektet ble det i 2016 levert inn 48 tonn avfall.
  • Vi bevilget 27 nye millioner til byggingen av et oljevernsenter i Lofoten/Vesterålen, som vil få en sentral rolle i oppryddingsarbeid i nord.
  • Vi vil også opprette en egen tilskuddsordning for kommuner som vil gjennomføre tiltak mot marin forsøpling og spredning av mikroplast.
  • I tillegg: etter planen vil varehandelen i Norge fra nyttår betale inn 50 øre per plastpose som selges i Norge til et miljøfond. Til sammen blir det omtrent 400 millioner kroner til fondet, som bl.a. skal brukes til opprydningstiltak, og til forskning på mer miljøvennlig plast.

Men for å virkelig ta grep om utfordringen med plast i havet, så må vi også jobbe internasjonalt, fordi mye av plasten som skyller på land i Norge kommer fra andre land – fra så langt borte som Asia og Afrika. Og i tråd med at vi har sagt at hav og bærekraft skal være en av våre viktigste utenrikspolitiske satsinger så er vi i gang.

  • Norge har lansert et eget bistandsprogram mot marin forurensning og mikroplast på 150 millioner kroner. Dette skal blant annet brukes til opprydning, men det viktigste er at det skal brukes til å forbedre søppelhåndtering i land som virkelig bidrar med store mengder plastforsøpling.
  • Vi har også gitt ti mill. kroner til FNs miljøprogram, og deres arbeid mot marin forsøpling, og 5 mill. kr til Verdensbankens arbeid mot plastforurensning i Indonesia – der mye av plastsøppelet i havet kommer fra.
  • Så jobber vi med å sette plastforsøpling høyt på agendaen både i FN, i EU, i Nordisk ministerråd og i en lang rekke andre viktige internasjonale organisasjoner.

Arbeidet mot plastforsøpling i havet er nå i gang for alvor. Men det vil ta tid, og det vil koste. Men det er også et arbeid der vi alle kan bidra, og det trenger ikke å være vanskelig.

  • Det handler om å ikke kaste plast i naturen.
  • Ser du en plastbit når du er ute på tur, så putt den i lomma og kast den i en søppelkasse.
  • Eller du kan gjøre som Sindre og meg, og bli med på den store strandryddedagen, som arrangeres hver vår.

Det håper jeg du blir med på!