Ja til lekser

Det er mye debatt om vi skal ha lekser eller ikke nå. Jeg har sympati med at mange kan oppleve lekser som frustrerende, uten at det betyr jeg er enig i konklusjonen om at de bør fjernes.

Jeg mener i hvert fall at det er bedre grunner til å ha lekser, enn det er for å kutte dem ut.

For det første: Lekser er et pedagogisk verktøy. Det er opp til den enkelte kommune/skole/lærer å gi lekser. Lekser er ikke lovpålagt. Men når de aller fleste velger å gi det, så er det også et uttrykk for at lærerne og skolene selv mener lekser er et nyttig verktøy for barnas læring. Å frata dem dette verktøyet, syns jeg er et uttrykk for mistillit til en hel yrkesgruppe. Jeg har tillit til at lærerne tar i bruk de pedagogiske verktøyene de mener er viktig og riktig for at elevene lærer det de skal på skolen.

For det andre: Lekser betyr repetisjon og mengdetrening, som gir økt læring. Det vet vi virker. Barn skal ikke lære noe nytt av leksene, de skal øve på ting de allerede har lært på skolen.

For det tredje: Lekser gir foreldre innsikt i barnas mestring og progresjon. Lærerne kan og bør melde tilbake på leksene som leveres, hva som er bra og hva det eventuelt må jobbes mer med. Det er en viktig dialog mellom skole og hjem. Uten den risikerer vi at foreldrenes innsikt i barnas kunnskapsutvikling og støttebehov nærmest reduseres til å bli et tema på halvårlige foreldresamtaler.

For det fjerde: Lekser gir gode arbeidsvaner. Det lærer elevene hvordan de best på egenhånd kan tilegne seg kunnskap. En gjennomgang av forskning fra 2006 sier oss at lekser utvikler elevenes arbeidsvaner, disiplin og evne til selvstendig problemløsning. Jeg mener det er viktig at vi helt fra skolestart gir elevene de verktøyene de trenger for å tenke selvstendig, jobbe selvstendig og kunne selv finne frem til hva som gode kilder og hva som er feilaktige kilder.

Jeg forstår at lekser at kan være frustrerende for både barn og voksne. Hvis både barn og forelder er slitne og leksene vanskelige, så oppstår det lett konflikter. Det tror jeg de fleste av oss har opplevd, enten som barn eller forelder. Hvor mye lekser den enkelte skole gir varier. Det er viktig at leksene må ha et omfang og innhold som ikke trøtter ut elevene. Hvis foreldrene opplever det ikke er tilfelle, så må de prate med lærerne eller skolen. Samtidig må det være lov å si at alt her i livet er ikke lett. Skolens oppgave er ikke å ta bort det som er vanskelig, men å hjelpe til å gjøre det overkommelig. Da skal heller barna få hjelp til å forstå det de syns er krevende. Skolen skal være en arena for mestring, ikke nederlag.

Foreldres holdninger til lekser påvirker barnas holdninger. Hvis foreldrene gir uttrykk for at lekser er noe unødvendig herk, så vil barna mene det samme. Leksene blir ikke en bedre opplevelse for noen av det.

For fri og rettferdig handel

Kommentaren stod på trykk i DN 20.april

Globalisering og en friere verdenshandel har gitt fantastiske resultater. Nå må vi forsvare hva vi har oppnådd.

Handel på tvers av landegrensene har gjort verden rikere, fredeligere, mer demokratisk og tryggere. Vi kan tillate oss å være mer ambisiøse og optimistiske på vegne av verdens utvikling enn vi har vært noen gang før. Derfor må vi forsvare ordningene og institusjonene som har gjort fremgangen hittil mulig.

Da FN vedtok tusenårsmålene i 2000 var ett av dem å halvere andelen mennesker som lever i ekstrem fattigdom innen 2015. Målet ble innfridd i 2010. I et lenger perspektiv har utviklingen vært enda mer utrolig. I 1966 levde halve verden i ekstrem fattigdom. I 2017 var det redusert til 9 %. Fra 1990 til i dag er barnedødeligheten halvert og sult redusert med 40 %.

Tusenårsmålene er erstattet av bærekraftsmålene. De er enda mer ambisiøse. Blant annet skal ekstrem fattigdom og sult utryddes. Rent vann og gode sanitærforhold skal være tilgjengelig for alle. Klimaendringene skal bekjempes.

Felles for alle FNs bærekraftsmål, er at vi trenger en fortsatt god økonomisk utvikling globalt for å nå dem. Det får vi ikke, uten at flere land tar del i verdenshandelen. Hvis vi vil selge vår olje, gass, laks skip og mye annet som verden trenger, så må vi skjønne at verden vil selge sine klær, mobiltelefoner og biler til oss. Vi lager og selger de vi er gode til. Andre lager og selger ting de er gode til. Resultatet er i sum høyere levestandard og flere jobber. Det er en løsning alle land vinner på.

Handel og samarbeid er ikke bare viktig for land som skal løfte befolkningen ut av fattigdom. Det er også viktig for Norge. Vi er ikke rike fordi vi lager alt selv, men fordi vi først og fremst lager og selger ting vi er så gode på at verden er villig til å betale godt for det. Hvis andre land bygger barrierer mot norske varer, som gjør at vi selger mindre – så blir vi fattigere. Og norske arbeidsplasser vil forsvinne.

Derfor er det sterkt bekymringsfullt å lese i DN at representanter for kinesiske myndigheter sier de er klare for handelskrig. Selv om beskjeden er rettet mot USA, ikke Norge, så vil vi kunne bli fanget i kryssilden. Proteksjonistiske tiltak og tollmurer fra én part utløser motreaksjoner fra andre. En global handelskrig er det siste verden – og Norge – trenger. Heldigvis deler mange vår bekymring. Bare de siste ukene har jeg diskutert ønsket om å bevare en fri verdenshandel med ledere som presidentene i Mexico og Colombia og statsministeren i India.

Handelskrig og straffetoll vil føre til svakere økonomisk vekst, i verste fall resesjon. Det gir mer fattigdom og nød. Veien til en mer konfliktfylt verden blir kortere. Det har vi opplevd før. Derfor støtter vi opp om et forpliktende internasjonalt samarbeid og institusjoner som sikrer kjøreregler mellom land fordi vi i det lange løp er best tjent med en verden hvor handelen skjer så fritt som mulig, og hvor konflikter løses rettferdig.

Globalisering og frihandel er ikke problemfritt for enkeltmennesker. De kan oppleve at jobber flyttes og utkonkurreres. Det er lett å forstå at de som opplever negative konsekvenser på kroppen, mener proteksjonisme er å foretrekke. For samfunnet er det likevel flere fordeler enn ulemper. Med en politikk for omstilling, kompetanseheving og trygge sosiale sikkerhetsnett er ikke utfordringene uoverkommelige. Uten skapes det grobunn for sterke strømninger mot globalisering og frihandel.

Behovet for omstillingspolitikk drives ikke bare av endringer som følge av handel mellom land. I Norge vil oljen og gassens betydning for økonomien avta, samtidig som vi utfordres av de samme kreftene som alle andre moderne økonomier, særlig digitalisering, robotisering og klimaforpliktelser. Vi ser det, og handler. Regjeringen har lagt frem en digital strategi for Norge, vi er i gang med å utrede fremtidens kompetansebehov og hvordan utdanningssystemet kan tilpasses. Samtidig vet vi at å lære hele livet blir sentralt fremover. Derfor er vi allerede i gang med å tilrettelegge for at mennesker kan kombinere jobb og familieliv, med å tilegne seg ny og oppdatert kompetanse. Vi arbeider for å kutte klimautslippene samtidig som vi opprettholder økonomisk vekst.

Vi kan ikke stenge verden ute, uten å stenge oss selv ute fra verden. Derfor må vi forsvare avtaler som sikrer oss rettferdige rammevilkår og likebehandling med andre. Alternativet er å bli behandlet ulikt. Det betyr ikke nødvendigvis å bli behandlet bedre enn andre, for å si det forsiktig.

Årets viktigste kveldstur

Statsminister Erna Solberg i Ålesund.Fra toppen av Aksla, med fin utsikt over Ålesund. Foto: NORAD

Lørdag gikk jeg årets viktigste kveldstur, sammen med om lag 5000 sunnmøringer.

Turen symboliserer at vi nå er klar til å løse noen av verdens store utfordringer. Nemlig å utrydde ekstrem fattigdom og redde klimaet.

I Ålesund var stien fra torget og opp til Aksla fylt opp av lysende bokser med hvert sitt bærekraftsmål. Målene retter søkelyset på verdens 17 største utfordringer – som vi skal løse sammen!

Alle verdens land har klart å halvere antall mennesker som lever i ekstrem fattigdom. Derfor har vi satt oss nye mål. 193 land er enige om en ny global handlingsplan for å løse viktige problemer som verdens land og mennesker står overfor – og som bare kan løses i fellesskap.

17 ambisiøse mål ble nedfelt og fikk navnet FNs bærekraftmål, eller verdensmålene om du vil.

Målene er vårt felles veikart for å redusere global fattigdom, for å sikre at flere barn får utdanning og bedre helsetjenester, og at vi sammen skal jobbe for en økonomiske vekst som tar hensyn til miljø og klima.

Bloggen fortsetter etter bildet.

Statsminister Erna Solberg i Ålesund.5000 mennesker var med på kveldsturen i Ålesund. Foto: Statsministerens kontor

Her kan du lese mer om bærekraftsmålene.

FNs generalsekretær har bedt meg være en av lederne for pådrivergruppen. Den skal sørge for at verdene når de ambisiøse målene. Og jeg legger vekt på et sentralt element i arbeidet: Ingen skal utelates. Vi skal nå ut til alle. Og vi har ingen tid å miste hvis vi skal nå målene innen 2030.

Ekstrem fattigdom skal utryddes. Samtidig skal vi bevare klodens bærekraft. Norge vil bidra betydelig, blant annet gjennom oppfølging av Paris-avtalen sammen med EU, klima- og skogsatsingen, og ressurser til globale klimafond.

Selv om Norge er et velutviklet land som allerede ligger godt an til å nå målene følger regjeringen aktivt opp områder hvor også vi har utfordringer. Det gjelder både unge som ikke fullfører utdanning og at mange med ”hull i CV-en” sliter med å komme seg i jobb.

Den største installasjonen i Ålesund er av verdensmål nummer 14: Livet under vann.

Den viser oss all plasten som ødelegger for fiskene, krabbene, havets økosystem. Og den forteller oss hva som må gjøres. Det må blant annet holdes ryddeaksjoner over hele verden. Og bedriftene må slutte å kaste plast-søppel i sjøen.

Bloggen fortsetter etter bildet.

Dette fant dykkerne på havbunnen like utenfor Ålesund sentrum. Foto: Statsministerens kontor

Les også: Hva gjør regjeringen for å hindre plast i havet?

Flere norske selskaper arbeider strategisk med bærekraftsmålene, fordi det er god business. Et av selskapene er Orkla som har forpliktet seg til å nå målene. I starten av mai skal jeg delta på en frokost i regi av selskapet hvor de skal fortelle hvordan det jobber for å oppnå forpliktelsen.

Samtidig vet jeg at selskapet skal utfordre nye selskaper til å forplikte seg til å nå verdensmålene. Det er viktig! Vi trenger næringslivet på lag skal vi klare å skape en bedre verden uten fattigdom og for å skape grønn økonomisk vekst.

Men vi trenger også frivilligheten, idrett og kultur, offentlig sektor og ikke minst: deg og din familie. Målene er globale, men løsningene er ofte lokale og alle kan bidra.

Derfor gjentar jeg takken til alle de som var med å gå kveldstur i Ålesund nylig. De var med på å kaste lys over den aller viktigste jobben vi har. Og jeg inviterer alle til å bidra.

Teknologiens plass i samfunnet

Statsministeren på GirlTechFest 2017. Foto.
Bildet er tatt da jeg besøkte “GirlTechFest” i fjor. Les mer om arrangementet her.

Målet for politikken er å ta vare på det gode i samfunnet vårt og gjøre det enda bedre.

Da må vi klare å opprettholde inntektene våre, sikre konkurransekraften, og samtidig få maksimalt ut av ressursene vi bruker i fellesskap. Teknologien er avgjørende i så måte. Den vil endre mye i årene fremover. Ved å bygge videre på det vi allerede er gode på, kan Norge bli et av Europas mest nyskapende land.

Industriproduksjon ble lenge flyttet til land med mye billig arbeidskraft. Når teknologi blir viktigere for produksjonen enn billig arbeidskraft, endrer det bildet. I Norge kan utviklingen bidra til å flytte produksjon hjem igjen. Her er det muligheter for mange norske bedrifter.

Greier vi det, hvis Norge blir blant de mest nyskapende landene, så vil vi klare omstillingen, skape de nye jobbene og sikre velferden vår. Eller så brålander vi når inntektene fra olje og gass blir mindre.

Jeg tror vi skal klare det, og jeg mener nøkkelen ligger i å bli enda bedre på fire områder hvor Norge allerede er gode.

Det første er kompetanse

Utdanning og kompetanse er nøkkelen til fremtidens verdiskaping. Fordi kravet til kompetanse vil øke enda mer fremover, har kunnskap vært et av regjeringens hovedsatsingsområder fra dag én.

Regjeringen og partene i arbeidslivet har for første gang i historien utarbeidet en Nasjonal kompetansepolitisk strategi, der målgruppen rett og slett er hele den voksne befolkningen.

Gjennom en reform for å lære hele livet, skal vi gjør det enklere å ta utdanning gjennom hele livet og vi skal tilpasse tilbudet bedre til arbeidslivet behov. Ingen arbeidstakere skal oppleve å gå ut på dato.

Det andre er bedriftenes rammevilkår

Gründere, innovasjon og nye arbeidsplasser i små og store bedrifter trenger gode rammevilkår.

Det skal lønne seg å skape nye arbeidsplasser i Norge. Vi endrer skatten på arbeid, overskudd og eierskap i bedriftene og sikrer bedre vilkår for gründere.

Vi prioriterer næringsrettet forskning og forskning på muliggjørende teknologier, som IKT, bioteknologi, nanoteknologi og avanserte produksjonsprosesser. Vi endrer regelverk for å gjøre det mulig å teste ut nye løsninger, som selvkjørende biler

Det tredje er at Norge fortsatt skal være ledende på digitalisering av offentlig sektor

Norsk offentlig sektor er blant de ledende i verden på digitalisering, og nå øker vi tempoet i digitaliseringen enda mer.

Offentlige systemet skal snakke sammen, slik at vi bare skal be innbyggere og bedrifter om informasjon én gang.

Vi vil la nyskapende bedrifter og gründermiljøer være med og utvikle det offentlige tjenestetilbudet.

Derfor har vi innført nøytral moms i staten, slik at momsen ikke skal gjøre det dyrere å kjøpe en tjeneste fra en privat bedrift, enn å produsere den selv.

Vi skal ikke bare spørre om pris på en gitt løsning, men også om nye og bedre løsninger.  Staten skal være en kompetent og ambisiøs kunde som bidrar til å utvikle nyskapende leverandører. Da bidrar vi også til å skape nye innovasjonsmiljøer, nye eksportbedrifter og gode, norske arbeidsplasser.

Det fjerde er at det offentlige skal forvalte data bedre

Det offentlige forvalter en stor mengde data på veiene av innbyggerne. Tilgang på store datamengde gir mulighet for analyse, forskning og utvikling av nye tilbud og tjenester til beste for samfunnet og individet, både i offentlig og privat regi.

Norge er for eksempel i en unik posisjon i verden med det kunnskapsgrunnlaget vi har samlet gjennom helseregistrene og andre kilder til helsedata.

Den største utfordringen er ikke at vi mangler data, men at vi i større grad må utnytte de nye mulighetene til å ta datamaterialet i bruk, samtidig som vi ivaretar personvernet. Det jobber vi med.

For meg handler ikke dette om å ha en politikk for digitalisering, men om å ha en politikk for Norge.

Arbeid er den viktigste frigjøringskampen

I dag har jeg besøkt «Sisters in business» på Ikea, et prosjekt som gir innvandrerkvinner et nettverk og jobbtrening.
I dag har jeg besøkt «Sisters in business» på Ikea, et prosjekt som gir innvandrerkvinner et nettverk og jobbtrening.

Altfor mange kvinner er ikke på den viktigste arenaen for integrering og likestilling. Når kun 44,6 % av kvinnelige flyktninger jobber, har vi et stort potensial til å få flere i arbeid og dermed øke likestillingen.

Hvis vi får flere innvandrerkvinner i arbeid vil det blant annet føre til:
•  Bedre integrering og bedre levekår
•  Økonomisk kontroll og selvstendighet
•  Mer likestilling i hjemmet
•  Et større sosialt nettverk gjennom hverdagsintegrering på arbeidsplassen
•  Bedre norskferdigheter
•  Utvidet kjennskap til det norske samfunnet
•  Et bedre innblikk i kvinners rettigheter i Norge
•  Positive ringvirkninger for kommende generasjoner

Tiden er kommet for å ta opp igjen en av frigjøringskampene kvinnebevegelsen kjempet for på 1970-tallet – nemlig muligheten til å kombinere lønnet arbeid og familie. Jeg synes dette er den viktigste likestillingskampen i Norge akkurat nå. Vi må kjempe for friheten til minoritetskvinnene i landet vårt, og vi må ta opp kampen sammen med dem. Negativ sosial kontroll kan også ramme kvinner som vil jobbe.

FNs femte bærekraftsmål er global likestilling – styrke alle kvinner og jenter. For meg betyr dette at alle skal ha muligheter og frihet til å treffe egne valg. Ingen bærekraft uten økt likestilling! Utdanning og yrkesdeltakelse er en viktig nøkkel til et mer likestilt samfunn. Derfor unner jeg alle minoritetskvinner i Norge en større plass i arbeidslivet, slik at de kan få realisert sine drømmer, evner og ambisjoner. Jeg ønsker også at de skal få utfordre seg selv, og få gleden av å fremstå som gode forbilder for sine døtre og sønner.

Når kvinner er i lønnet arbeid blir de mer likestilt i hjemmet og de oppnår økt kontroll i eget liv. Det kan for eksempel gi kvinner muligheten til å tre ut av dysfunksjonelle forhold preget av psykisk eller fysisk vold, eller rett og slett en mer rettferdig fordeling av husarbeidet i familien.

Den psykiske helsen blir også bedre av å komme ut i arbeidslivet. Kvinnene blir en del av hverdagsintegreringen på jobb og får et større sosialt nettverk. Det hjelper spesielt de som har følt på ensomhet. En plass i arbeidslivet har også god effekt på norskferdighetene når kvinnene kan trene på å snakke norsk med kollegaer.

Fra besøket hos Sisters in business og IKEA. Her med ordfører i Asker Lene Conradi, Ass. varehussjef Beate Hagen og medgründer av Sisters in business, Farzaneh Aghalo.

Jeg vil hylle alle de modige kvinnene som kjemper for ytringsfriheten, et liv uten kjønnsdiskriminering og friheten til å velge selv. Men denne frigjøringskampen må kjempes av flere enn minoritetskvinnene. Vi må endre holdninger og engasjere fedre, brødre og mannlige ledere i arbeidet, for å styrke jenters og kvinners stilling. Vi må støtte, motivere og bygge opp selvtilliten til kvinnene som ønsker inntektsgivende arbeid.

Arbeidsgiverne må komme sterkere på banen. Jeg vil ha dem med på en inkluderingsdugnad som bidrar til at flere mennesker med utenlands-klingende navn får en plass i arbeidslivet vårt. For arbeid er en effektiv og god form for inkludering. Samtidig må vi anerkjenne at det finnes barrierer for å komme ut i jobb, som mange kvinner med minoritetsbakgrunn fortalt meg at de sliter med. Det handler om språk, manglende formell kompetanse og andre kvalifikasjoner etterspurt i arbeidslivet.

Samtidig skal vi jobbe videre for likestilling i minoritetsmiljøer, ved å blant annet styrke frivillige organisasjoner som bidrar til integrering av minoritetskvinner i det norske samfunnet. Vi vil også jobbe for å kvalifisere flere til inntektsgivende arbeid, og å styrke språkopplæringen for at flere kvinner med minoritetsbakgrunn skal kunne delta i arbeidslivet.

Til alle kvinner, gratulerer med kvinnedagen! Jeg sender noen ekstra tanker til alle kvinner med minoritetsbakgrunn som kjemper hverdagens små og store likestillingskamper. Dere imponerer meg! Jeg heier på dere. Lykke til videre med bevegelsen dere skaper i samfunnet.