Erna Solberg på besøk i Egypt
Jeg har kommet hit på et uhyre interessant tidspunkt. Den nye administrasjonen i Washington, krigen på Gaza og det israelske valget er alle faktorer som alene ville endret forholdene i regionen – når de nå sammenfaller synes det som om de fleste kort er kastet opp i luften på nytt.
Dette innlegget postes altså fra Kairo, hvor jeg har startet mitt besøk. Byen har nesten 20 millioner innbyggere, og har i flere tusen år vært et av regionens største sentra for politikk, kultur og historie. I dagens situasjon spiller Egypt en nøkkelrolle i Midtøsten – både i kraft av å være en moderat regional stormakt, og ikke minst gjennom sitt meget aktive og konstruktive diplomati i Israel-Palestina-konflikten. Både i forkant av krigen på Gaza, i forhold til avslutningen av krigen og i arbeidet med å skape en ny langsiktig våpenhvile i etterkant sitter Egypt i en nøkkelposisjon og har den sentrale rollen som mellommann og mekler.
Besøket her har vært meget interessant. I går møtte jeg Amre Moussa, generalsekretæren i Den Arabiske Liga. Moussa er tidligere utenriksminister i Egypt, og leder en organisasjon som omfatter de 22 arabiske landene fra Nord-Afrika til den Persiske Gulf. Samtalene med Moussa dreide seg i stor grad om konflikten og mulighetene for en løsning, men også den utfordringen som ligger i splittelsen mellom moderate og radikale krefter i den arabiske verden. Både i sin tilnærming til Israel og ellers ser man klarere tegn til intern maktkamp og uenighet. Pan-Arabismen som preget landene fra 1960 til 1990-tallet synes steindød, og Moussa uttalte selv i fjor at «det arabiske skip er i ferd med å synke». Dette skaper enda nye utfordringer i arbeidet med å skape en helhetlig fredsløsning som omfatter hele regionen.
Søndag var viet møter med Egypts utenriksminister, Aboul Gheit, og utenrikskomiteen i parlamentet. Egypterne har lagt ned en stor og meget konstruktiv innsats i å løse konflikten. Allerede på onsdag møtes de palestinske faksjonene i Kairo for å starte forhandlingene om en mulig samlingsregjering. Samtidig er Egypt en av Israels få venner i regionen, og fremstår som realistiske i sin tilnærming til å finne en løsning. Men stemningen er pessimistisk – Israels fokus på å koble frigivelsen av den fangede soldaten Gilad Shalit med spørsmålet om en varig våpenhvile på Gaza slo ned som en bombe i Kairo forrige uke.
Egypterne, som har lagt ned mye prestisje i denne saken, er meget skuffet. Valgresultatet i Israel bidrar heller ikke til noen optimisme.Likevel har jeg registrert at det kan være en betydelig forskjell på fredsbudskapet og oppfatningen av hvilke grep som må tas: utfordringene knyttet til Hamas rolle, terrorisme og den israelske befolkningens behov for sikkerhet avfeies som underordnede faktorer, mens øyeblikkelige og omfattende innrømmelser kreves av Israel. Den gamle frasen om at standpunktet avhenger av hvor du står stemmer også her.
Det gjør den nok også i Israel, og blant Palestinerne – noe jeg dessverre regner med få se utover i uken.
