Valgfrihet er en del av menneskerettighetene
FNs menneskerettigheter, er ratifisert av Norge gjennom konvensjonene om sivile og politiske rettigheter, samt konvensjonen om økonomisk, sosiale og kulturelle rettigheter, og har blitt en formell del av det norske lovverket gjennom loven om menneskerettigheter fra mai 1999. Disse er utviklet for å ivareta enkeltmennesker og enkeltgruppers rettigheter mot maktsyke og totalitære politikere.
En viktig del av menneskerettighetenes begrunnelse er nettopp betydningen av å kunne begrense flertallets muligheter til å overkjøre et mindretall. Menneskerettighetene setter standarder som ikke kan forbigås av ett flertall, og vi i Norge har tradisjonelt holdt dem veldig høyt. Retten til å få undervisning om egen kultur, språk og religion er en mindretallsrettighet som er essensiell i mange land. I Norge slåss vi ofte for minoriteters rettigheter i andre land. Eksempelvis tibetanernes kamp mot Kinas okkupasjon.
I Norge har vi blant annet Nobels fredspris og Raftostiftelsen (sistnevnte beskjeftiger seg særlig med menneskerettigheter), som ved flere anledninger har gitt priser til dem som slåss for minoriteters rett til skoler med eget språk, kultur og trosopplæring. I et slikt perspektiv er det av mindre betydning at flertallet er demokratisk valgt, det mest betydningsfulle for minoritetene er hvorvidt deres rettigheter blir krenket.
Dagens regjering har i flere saker rotet med viktige prinsipper rundt menneskerettighetene. Først hadde vi den famøse blasfemisaken, hvor regjeringen ønsket å begrense ytringsfriheten, og nå i helgen har SVs landsmøte tatt turen ut på sjanglebrettet ved at de ønsker å forby private skoler, noe flere eksperter mener er i strid med menneskerettighetene. Dette er meget bekymringsfullt og viser at regjeringen ikke tar menneskerettighetene på alvor.
Vi i Høyre mener valgfrihet i seg selv er bra. Retten til selv å velge er bra fordi det er en selv som har best forutsetninger for å bedømme egen situasjon. Vi anerkjenner at ulike mennesker har ulike behov, og at disse behovene best kan dekkes ved at den enkelte selv for velge. Særlig viktig er dette når det gjelder skole. At en liten minoritet knapt to prosent velger et annet tilbud enn den offentlige burde ikke ses på som en trussel, men anerkjennes som en viktig rett i et mangfoldig samfunn. De alternative skolene er et viktig supplement blant annet fordi de skaper dynamikk og fornying. Noe som på sikt også kan styrke den offentlige skolen, gjennom å vise alternative læringsmetoder, innrettninger.
Men viktigst av alt så mener jeg at foreldre og barn skal ha rett til å velge alternative tilbud, noe også menneskerettighene slår fast. Dette baserer jeg blant annet på artikkel 13 i ØSK- konvensjonen (som Norge har ratifisert):
”Konvensjonspartene forplikter seg til å respektere foreldres og, når det er aktuelt, formynderes frihet til å velge andre skoler for sine barn enn dem som er opprettet av offentlige myndigheter, forutsatt at førstnevnte oppfyller eventuelle minstekrav til undervisningsstandard fastsatt eller godkjent av den enkelte stat, og til å sikre sine barn en religiøs og moralsk undervisning som er i samsvar med deres egen overbevisning”
SVs landsmøte vedtak viser med all tydelighet totalitære tendenser og at partiet ikke tar menneskerettighetene på særlig alvor.
