Rett og plikt til aktivitet
For en uke siden ble jeg intervjuet av Bergens Tidende om tiltak for å få færre uføre trygdede og flere tilbake til jobb. Vi i Høyre har jobbet mye med spørsmålet de siste årene og har sett på de ulike veiene som til slutt ender opp i uføretygd.
Vi har stilt oss spørsmålet – hvor setter vi inn tiltakene for å snu utviklingen.? Konklusjonene var på flere nivåer, men én ting er felles – hvis vi ikke klarer å holde folk i aktivitet så bidrar systemet rundt våre velferdsordninger til å passivisere folk. Jeg mener vårt system bidrar til sykeliggjøring av folk.
BTs utgangspunkt var et tidligere oppslag om at nordmenn ikke ville ha en del jobber og heller uføretrygdet seg. Jeg mener det ikke er så enkelt, vi kommer alt for sent i gang med tiltak som hjelper. Personer som burde få behandling sitter ofte fast i den økende helsekøen,
– det tar neste 3 år i snitt fra sykemelding til aktiv attføring er på plass.
Jeg mener vi trenger en reform hvor vi fastsetter et prinsipp om rett og plikt til aktivitet for alle som kan. Jeg har gang på gang møtt personer som forteller at de blir passivisert, at motivasjonen mistes på veien. Enten man begynner med sykmelding, sosialhjelp eller arbeidsledighet .
Vi ønsker mer skreddersøm, individuell oppfølging, individuelle aktivitetsplaner. Reaksjonene på intervjuet var mange – det kan leses ut av innleggene under BT-oppslaget.
Én reaksjon står ikke der, men kom rett til meg på mail. Den begynte med ”Tusen takk Erna – endelig en politiker som setter ord på hva problemene egentlig er.”
Bent Are Fikse hadde selv kjent systemet på kroppen. I 6 år gikk han på trygd/attføring , hele tiden var den han som måtte ta initiativ, finne ut om ordninger – og omskoleringen passet i utgangspunktet ikke til hans ryggproblemer. Først når han fikk rehabiliteringsopplegg på Rauland Akademiet fikk han en helhetlig hjelp med fokus på hva han kunne gjøre og hva han ikke kunne gjøre. Da lærte han at han måtte være i bevegelse og ikke sitte stille hele dager.
Han kunne klare en jobb med IT (som han var omskolert til) hvis den ikke ble for stillesittende.
Hvordan få en slik jobb? Han fikk nyss om en ny ordning med lønnstilskudd, og hjalp sitt lokale NAV kontor til å finne frem til ordningen – som de ikke hadde hørt om. SÅ skaffet han seg selv jobb på en skole i Bergen som IT-ansvarlig. Skolen hadde ikke råd til full stilling, men lønnstilskuddet ordnet det.
På fredag var jeg i Bergen og traff Bent sammen med Bergensavisen. ( ikke på nett). Totalt sett har han brukt 10 år på å komme seg tilbake til arbeid. Hadde han blitt møtt av en velferdsorganisering som hadde fokus på aktivitet og individuell skreddersøm så hadde det gått mye raskere.
Ting må henge sammen- Høyres politikk for ”ny sjanse” henger sammen
Basisopplæring for voksne som ikke har så godt skolegrunnlag, rehabiliteringssatsing og ikke minst rett og plikt til aktivitet er viktige elementer for å få færre uføretrygdede og flere tilbake til jobb. Flere av tiltakene Bent til slutt fikk brukt er tiltak Høyre har vært aktive for å få på plass, men enkelt tiltak må inn i en helhet. Den helheten fungerer ikke i dag.
Ikke alle har like stor stå-på evne som Bent. Mange blir enda mer syke av systemet.
For meg ble både mail og møte en hyggelig stund, vi politikere trenger tilbakemelding også når man mener vi har truffet spikeren på hodet.
