Et bedre helsevesen
Norge har et stort potensial for å levere bedre helsetjenester enn i dag. Vi er i verdenstoppen når det gjelder bruk av penger på helse pr innbygger. Resultatene står imidlertid ikke i forhold til innsatsen. I den ferskeste rapporten fra Health Consumer Powerhouse rangeres den norske helsetjenesten bare som nr 10 i Europa, etter Sverige og Danmark som bruker mye mindre penger på helse pr innbygger.
Vi har flere leger, sykepleiere og sykehussenger enn i andre land, men likevel ikke et godt nok tilbud. Dette skyldes ikke at norske leger og sykepleiere ikke løper fort nok, tvert i mot. Årsaken er først og fremst strukturelle problemer og organisatorisk svikt. Jeg mener det er viktig å huske at denne svikten rammer enkeltmennesker, for dem merkes svikten sterkt og det er viktigere enn belastningen på offentlige budsjetter.
I fjor hadde jeg et møte med en ung jente fra Bergen som ble rammet av et system hvor de mastodontiske skrivebordsmodellene ofte ikke samsvarer godt med virkeligheten. Denne jenten var absolutt ikke ressurssvak, men opplevde systemet som for vanskelig.
Hun hadde fått ryggproblemer og skulle til utredning for å fastslå hva problemet var. Problemet var at skulle hun til utredning i Bergensområdet måtte hun stå på venteliste i mange måneder. Ved hjelp av fritt sykehusvalg kunne riktignok denne ventetiden reduseres ved å reise til et annet sted i landet, men skrivet fra sykehusvesenet gjorde det ikke klart for henne at det var et alternativ, eller hvordan hun skulle benytte seg av det.
I mellomtiden risikerte hun at ryggplagene ble forverret, og i verste fall kunne ventetiden medføre permanent uføretrygding. Vi vet nemlig at det er mindre enn 50 prosent sjanse for å komme tilbake til fulltidsjobb i den jobben du er sykemeldt fra ved mer enn 12 ukers fravær. Og mindre enn 17 prosent sjanse etter ett år. At de fleste ikke vet om den statistikken gjør det ikke mindre sannsynlig at de kan bli en del av den. Det gjaldt også for denne jenten som ønsket å bli kvitt plagene sine og komme tilbake i heltids arbeids og en normal, smertefri hverdag. Dessverre holdt systemet henne tilbake.
At vi er organisert slik at helsekronene utnyttes ineffektiv og på en måte som øker sannsynligheten for at folk blir permanent uføretrygdede går ikke i lengden. Det har skapt et 3/4-samfunn hvor den siste fjerdedelen er utenfor arbeidslivet og hvor utgiftene til Folketrygden, primært helsetjenester og sosiale stønader spiser hver tredje krone av statsbudsjettet. Og utviklingen går fortsatt feil vei.
Dette viser at den nye helseministeren fra Bergen, Anne-Grete Strøm-Erichsen står foran betydelige utfordringer. Hun skal sørge for å rette opp strukturelle og organisatoriske problemer i helsevesenet, uten å miste enkeltmenneskene som påvirkes av strukturene av syne – for hvis det skjer vil mange pasienter fortsatt stå med luen i hånden i møte med byråkrati og administrasjon.
Samhandlingsreformen skal være det politiske svaret, men i sin nåværende form vil den ikke være god nok. Det mest kjente og mest åpenbare hinderet er dagens kommunestruktur. Man setter ikke noen med sertifikat for småfly til å lande en jumbojet, men det er det regjeringen nå gjør hvis de ikke foretar strukturelle grep før reformen settes ut i live.
Skulle man løse dette, og det håper jeg vi gjør, så vil det fortsatt gjenstå en rekke grep som må gjøres for at Høyre med god samvittighet skal kunne gi reformen sin tilslutning.
En detaljert gjennomgang av alle kan bli omstendelig, men i stikkordsform betyr det blant annet: Aksept for offentlig kjøp av helsetjenester fra private tilbydere for å redusere helsekøen. En forpliktende plan med konkrete mål for å ruste opp den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Det må komme et vesentlig løft i kommunenes kompetanse og kvalitet. Vi trenger flere kommunale sykepleiere, og ser på en kompetansepott som hever lønnen for høytutdannede kvinner i omsorgsyrkene som løsningen. Et kompetanseløft for de ufaglærte er også nødvendig. Forskning på og fagutvikling i den kommunale helse- og omsorgstjenesten er nødvendig for å gjøre det mer faglig attraktivt å jobbe der samt å forbedre kvaliteten.
Høyre vil ikke gå med på å sende fastlegene rundt på sykehjem og andre steder i kommunene flere dager i uken. Dette vil føre til at eldre møter uengasjerte leger, og at andre pasienter vil få økt ventetid for legetime. Vi vil ha egne, dedikerte sykehjemsleger, og fastleger som er mer tilgjengelige for pasientene.
Til sist mener vi det er avgjørende at kvaliteten i sykehusene og spesialisthelsetjenesten styrkes. Sykehus må styres med kvalitetskrav, ikke bare gjennom økonomiske krav. Høyre vil ikke delta i en konkurranse om å bevilge mest mulig penger, vi mener fokus må være på resultatet man oppnår. Det må utvikles nye kvalitetsindikatorer og resultatene må offentliggjøres. Høyre ønsker også krav om kvalitetssertifisering av alle sykehus, for å bidra til bedre og tryggere helsetjenester.
Når Stortinget nå skal behandle skissen til reform, håper jeg vi møter en lyttende statsråd, med evne til å justere kursen. Dette er ikke en reform for en 4 års periode, men en kursstaking for en lang periode fremover. Eksperter og brukere påviste i forrige uke på et helseseminar i regi av Høyre mange viktige feilgrep i Stortingsmeldingen. Målene er vi nok enig om, men regjeringen har ikke truffet med virkemidlene – så Anne Grethe Strøm-Erichsen bør lytte til innvendingene og forhandle med oss andre om forbedringer.
