Små forskjeller er et gode
Norge er et samfunn med små forskjeller, det er et gode vi må jobbe for å ta vare på. Det finnes nemlig ingen garantier for at det vil bli slik også fremover. Flere internasjonale undersøkelser har påpekt en utvikling hvor globaliseringen gir mindre forskjeller mellom land, men hvor forskjellene øker blant borgerne i det enkelte land – særlig i Europa. Vi kan få en utvikling som minner mer om den amerikanske, hvor velstandsveksten er ekstremt ujevnt fordelt.
Fordi Høyres visjon er et samfunn med muligheter for alle må vi bekjempe at folk faller utenfor arbeidslivet, og at folk flest sakker akterut i velstandsutviklingen. Vi vil aldri godta at omstendighetene rundt et barns fødsel kan bli en livstidsdom for sosial og materiell nød
Velferdsstatens viktigste oppgave er å ruste flest mulig til å stå på egne ben, mestre livet sitt og kunne bruke talentene sine. Derfor er et godt utdanningssystem og et samfunn som gir trygghet for din helse og din økonomi viktigst.
I det samfunnet vi jobber for, er det dine anlegg, evner og interesser som avgjør din fremtid – ikke dine foreldre, din hudfarge, din etnisitet eller hvilken bostedsadresse du er født i. Du skal ha trygghet for at du får hjelp når du trenger det. Flest mulig må få muligheten til å stå på egne ben, og ikke bli passivisert.
Det offentlige skal sørge for gode tjenester til alle, men må ikke utføre alle oppgavene selv. Ideelle og private aktører bidrar til mangfold, innovasjon og valgfrihet for brukerne. Høyre mener det offentlige skal finansiere og ikke minst kvalitetssikre tjenester – uavhengig av om tjenesteproduksjonen skjer i offentlig eller privat regi.
Jens Stoltenberg og resten av Arbeiderpartiet advarer mot denne politikken. Mottoet er åpenbart at angrep er det beste forsvar, og fremfor å vinne velgerne med egen politikk, skal man skremme dem vekk fra Høyres. Blant annet forsøker AP å ta monopol på ”den norske modellen”, og advarer til stadighet mot at sentrale trekk som små forskjeller i samfunnet vil forsvinne hvis Høyre kommer i regjering.
Angrepene er interessante, fordi mens AP regjerer og sier de beskytter modellen er det blitt satt ny rekord i antall mennesker som kjøper private helseforsikringer for å slippe den offentlige køen, og det har blitt flere fattige barn.
Dette bidrar til å skape reelle klasseskiller i Norge. Jeg finner ingen glede i at det er den reelle effekten av APs politikk. Jeg gleder meg derimot over at avstanden mellom fattig og rik fortsatt er forholdsvis liten i Norge. Det mener jeg er bra.
Små forskjeller i samfunnet er ikke først og fremst er en sosialdemokratisk eller konservativ verdi. Det er en nordisk verdi. Det henger sammen med vår historie og vår samfunnsutvikling.
Relativt små forskjeller er en del av limet i de nordiske samfunnene. Det skal vi holde fast ved, og vi skal holde fast ved de sosiale ordningene som gjør at det er slik. For eksempel at de som tjener mest, også skal bidra mest til fellesskapet. Helsevesenet skal være offentlig finansiert, og god behandling skal ikke avhenge av lommeboken. Skolen skal være offentlig finansiert. Dette er ordninger som bidrar til vår konkurransedyktighet, og som gjør at folk tør å satse.
Når venstresiden vil redusere forskjeller til kun å handle om å være for eller mot formueskatt går de glipp av det store bildet: En god skole; trygge jobber; trygghet for at du får behandlingen du trenger når du trenger den – dette er det sikreste fundamentet for å unngå for store forskjeller. For å sette det litt på spissen: I gamle kommunistdiktaturet var den økonomiske elendigheten ganske jevnt fordelt – svært få hadde noe formue å snakke om, men de var ikke velferdssamfunn av den grunn.
De største forskjellene i Norge i dag, er mellom de som står i og utenfor arbeidslivet. De som får ta del i velstandsveksten, og de som ikke gjør det. Derfor skremmes jeg av at Norge nå har 800.000 mennesker som står helt eller delvis utenfor arbeidslivet, og at de får følge av stadig flere.
Skillet vil vokse seg større og sterkere hvis vi ikke går løs på utfordringen i dag.
Internasjonal konkurranse vil øke. Mange flere mennesker verden over vil få stadig høyere utdannelse. Det vil bli økt konkurranse, ikke bare om arbeidsplassene for ufaglærte, men også for faglærte og høyt utdannede. Det må vi møte med god politikk.
Høyre vil heve kvaliteten i skolen, gjøre det mer lønnsomt å jobbe og redusere skatten på norske arbeidsplasser. I kampen mot fattigdom og forskjeller er det ingen jobb som er viktigere enn å få folk inn i arbeid. Høyre kjemper for arbeidslinjen, ikke stønadslinjen, fordi arbeidslinjen er eneste måten å sikre at flest mulig får ta del i velstandsutviklingen.
Derfor må vi begynne med innholdet og prioriteringene i skolen. Norsk skole reproduserer sosiale forskjeller. Når utenforskapet går i arv, da er vi virkelig i trøbbel. Da kan vi snakke om et virkelig delt samfunn.
Vi vet at mennesker som ikke har grunnleggende lese- og skriveferdigheter, og som ikke har fullført sin videregående utdanning, er overrepresentert på statistikken over de som havner på varig stønad og trygd.
Fordi den viktigste jobben er å hindre at flere mennesker faller utenfor, må vi også prioritere det viktigste først i skolen. Høyre vil prioritere ned frukt, og prioritere opp bedre lærere. Høyre vil prioritere ned regjeringens feilslåtte modell for leksehjelp, og prioritere opp flere timer i basisfagene. Høyre vil vekk fra en yrkesfaglig utdanning som krever at en som vil bli snekker, må lære seg teorien som skal til for å studere til litteraturviter.
Skolen skal ruste våre barn for en fremtid i arbeidslivet, og gi muligheten til å stå på egne ben. Slik bruker vi skolen til å kjempe mot utenforskap og sosiale forskjeller.
Vi må gi norske arbeidsplasser mer konkurransedyktige betingelser sammenlignet med deres utenlandske konkurrenter. De siste årene har Norge mistet konkurransekraft år for år. Vi har fått mange nye jobber i offentlig sektor, men mistet mange i privat sektor. På lang sikt kan vi ikke ha en ubalanse i hvor arbeidsplassene skapes.
Et samfunn hvor vi fortsatt har små forskjeller krever at vi får flere fra trygd til arbeid. Det krever at vi ruster våre barn for å stå i et fremtidig arbeidsliv som vil stille høye krav til kunnskap og kompetanse. Og det krever at vi har et levedyktig næringsliv som skaper gode jobber å gå til.
Den jobben er Høyre bedre i stand til å gjøre enn Arbeiderpartiet. Derfor vil også vår politikk på sikt føre til mindre forskjeller.
