Ansvar for Libya
Mens resten av verden jobbet for å få til et FN-mandat for en flyforbudssone over Libya, strittet den norske regjeringen mot. Det kan ikke Stoltenberg ro seg unna.
Det er med noe undring jeg registrerer hvordan statsministeren svarer på kritikken fra blant annet Høyre om at regjeringen har opptrådt feigt og fomlete i sin håndtering av Libya-spørsmålet. Han sier til NTB at:
– Det ville ha vært et brudd med norsk utenrikspolitikk om vi hadde gått inn for bruk av militærmakt uten forankring i folkeretten og FN.
Det har Stoltenberg rett i, men det har svært lite med saken å gjøre. Høyre har aldri tatt til orde for noe annet enn en flyforbudssone under FN-mandet. Det vi har tatt til orde for, og som regjeringen ikke har tatt til følge, er at Norge skulle arbeide aktivt innad i FN for å få til et vedtak av typen Sikkerhetsrådet i går kveld kom frem til.
At regjeringen motarbeidet dette kommer ikke Stoltenberg seg unna. Da jeg i spørretimen på onsdag spurte utenriksministeren om Norge støttet og ville være blant pådriverne for et FN-mandat som innebar flyforbud svarte han at vi ” har vært blant dem som har funnet grunn til å advare” mot dette.
Dagen i dag må være ganske pinlig for Støre og for Regjeringen. Først forsøkte han å bløffe folk ved å konsekvent si at regjeringen ”ikke utelukket flyforbudssone”. Når han ble presset i Stortinget, måtte han innrømme at Norge internasjonalt har advart mot militær bistand til demokratiforkjemperne. Begrunnelsen var altså mangel på ”analyse”. Når FN omsider treffer den rette beslutningen, som Norge altså har motarbeidet, blir den hyllet av Støre som ”historisk”. Fra onsdag morgen til torsdag kveld er det vel ingen som har registrert at det har kommet noen fundamental ny ”analyse” som Støre har vært så opptatt av.
Når dette nå forhåpentligvis ender godt så kan man oppsummere at verdenssamfunnet, etter lang tids nøling og unødvendig tap av liv, heldigvis gjorde det rette til slutt. Norges standpunkt har selvfølgelig ikke så mye å si i det store bildet. Men mange nasjoner har i det minste gjort det de har kunnet – påvirket og argumentert for sitt syn om et vedtak i Sikkerhetsrådet – for å redde folk fra en gal manns bomber og kanoner.
«The responsibility to protect» ble utformet etter folkemordene i Rwanda, og i 2005 ble doktrinen vedtatt med sterk støtte fra Norge. Formålet er at det internasjonale samfunnet skal kunne gripe inn og stoppe regimers overgrep mot sin egen befolkning, uten å bli hindret av nasjonens suverenitet. Nå når FN for første gang bruker doktrinen til å hindre Gaddafis slakting av sivile i Libya viser det seg at Utenriksministeten og Regjeringen dessverre har motarbeidet tiltaket som er ment å hindre de brutale angrepene på sivile.
