Kvalitet i omsorgen
Jens Stoltenberg skriver i DN 21. mai om arbeidsmiljøloven og vetoretten til fagforeningene sentralt. Argumentasjonen er for så vidt velkjent: Det er viktig av hensyn til den norske modellen at den sentrale vetoretten beholdes, og fordi så mange søknader innvilges er dagens system godt nok.
Jeg mener at denne argumentasjonsrekken har noen åpenbare svakheter. Den tar ikke hensyn til at når søknader ikke innvilges, på tvers av de lokale ønskene og behovene, så rammes pasienter, pårørende og de ansatte lokalt. Bak enkelttilfellene skjuler det seg mennesker. Deres behov burde settes høyere enn systemet. Spørsmålet om hvordan ordningen påvirker kvaliteten i omsorgen går Stoltenberg ikke inn på.
Media har gjennom flere eksempler belyst hva mer fleksibel turnus kan bidra med i helse- og omsorgssektoren: Pasienter som tas av sterk medisinering, pårørende som opplever dramatisk forbedret livskvalitet, ansatte som går fra deltid til heltid og får redusert sykefravær.
Dette er ikke tilfeldigheter, det er også dokumentert gjennom forskning. Det er heller ikke spesielt vanskelig å forstå hvorfor effektene på pasienter og brukere er så positive. Mennesker med stort behov for stabilitet og trygghet får færre personer å forholde seg til, og opplever færre vaktskifter. De kan dermed knytte tettere bånd og opparbeide større tillit.
Ingen bestrider de positive resultatene som mange har opplevd, men mange bestrider at flere skal få muligheten til å organisere seg på samme måte, uten å få en sentral godkjenning. Når vi samtidig vet at flere ikke sender søknader inn til fagforeningen sentralt fordi de vet at det vil bli gitt avslag, så er dagens ordning åpenbart heller ikke så uproblematisk som man ønsker å fremstille det.
At man mener hensynet til fagforeningsledelsen i Oslo er viktigere enn hensynet til pasienter, pårørende og de ansatte lokalt er et ærlig standpunkt, men det viser en mistillit til at man best kan vurdere de lokale behovene på lokalt hold.
Høyre vil styrke de ansattes innflytelse, nettopp ved å la de ansatte selv ta avgjørelsen lokalt om mer fleksibel turnus. Stoltenberg innrømmer jo at slike ønsker ikke etterkommes i alle tilfeller, og det er jo fordi fagbevegelsen sentralt sier nei på tvers av de lokale ønskene.
Vi tror at ansatte har et genuint ønske om å gjøre det som er best for pasienter og pårørende, og vi tror at de er i god stand til å vurdere hva som er egnede turnusordninger for å ivareta behovene for både seg selv og pasientene.
Når de ikke får denne muligheten så er det en bremsekloss på å utvikle flere gode tilbud gjennom fleksible turnuser. Resultatet blir ganske enkelt mindre kvalitet i omsorgen.
