Forutsigbar stat=flere boliger

Det finnes ingen quick-fix på utfordringen med økende boligpriser. Vi kan ikke lovfeste, subsidiere, rasjonere, regulere eller skatte oss bort fra grunnleggende markedsmekanismer: Etterspørselen øker mer enn tilbudet, og dermed øker prisene. Det skjer særlig som følge av at Norge opplever en sterk grad av urbanisering og vekst i de store byområdene.

De fire store byområdene i Norge; Stor-Oslo, Bergensregionen, Stavangerregionen og Trondheimsområdet står alle ovenfor en kraftig urbanisering, og dermed økt press på boliger. De neste 20-25 årene vil innbyggertallene i disse byområdene vokse med over 30 % ifølge prognosene.

Ikke bare boligprisene blir presset av den utviklingen, det samme blir samferdselsårene. Dagens tempo i boligbygging, veibygging og utbygging av kollektivnettet holder ikke tritt med de demografiske endringene som ligger foran oss. Uten å klargjøre nye arealer for bygging, og å knytte dem sammen med eksisterende infrastruktur og samferdsel, vil de grunnleggende utfordringene innenfor samferdsel og boligmarkedet ikke løses.

Det er mye som kan og bør gjøres innenfor bolig- og samferdselspolitikken. Men to ting er i for liten grad fremhevet i diskusjonen så langt. For det første trenger vi bedre og raskere planprosesser. Statlige sektorinteresser må kunne overstyres av overordnede hensyn. Staten må være en aktør som garanterer for forutsigbarhet og gjør det mulig for byregionene å planlegge langsiktig. I dag forsinker staten planprosesser og bidrar ikke til nødvendig forutsigbarhet. For det andre må staten sørge for å betydelig øke sitt økonomiske bidrag til utbygging av kollektivnettet og gjøre finansieringen mer forutsigbar for regionene enn i dag. Manglende mulighet til å planlegge for gode kollektivløsninger er en hyppig grunn til at planer stopper opp.

Det kanskje mest slående eksempelet finner vi i Stavangerregionen. Rogaland fylkeskommune gikk for vel 10 år siden sammen med 10 kommuner på Jæren for å lage en langsiktig plan for byutvikling. I Sandnes øst og bybåndet sør fra Sandnes og nedover Jæren ble det planlagt boliger for mer enn 70 000 nye innbyggere. Målet var bærekraftig planlegging som avveide hensyn til jordvern, miljø og samferdsel. Det ble lagt til rette for høyverdige kollektivtilbud og gjorde mulig å starte planlegging av bybane. Et fantastisk eksempel til etterfølgelse som også ble bifalt og vedtatt av statlige myndigheter. Til tross for dette blir planen, når den nå skal realiseres, møtt med innsigelser av jordvernhensyn. Den rødgrønne regjeringen har nemlig kommet med nye retningslinjer, og med bakgrunn i disse fremmes det nå innsigelser mot en plan som allerede er godkjent av Kongen i statsråd. Resultatet er at det blir færre boliger, det blir mindre kollektivutvikling, mindre miljøvennlig og ikke en avlastning av regionen som nødvendig.

I Bergen sliter man med innsigelser på en rekke byggeprosjekter. I Oslo er det usikkerhet om statlig bidrag til kollektivutbyggingen. Regjeringen legger på den ene siden press på byene for å bygge flere boliger og bedre kollektivtilbud, men på den annen siden legger staten hindringer i veien for at byene skal få gjort det.

Kommunene er arealplanleggere, fylkene har ansvar for kollektivtrafikken og statens ulike etater har innsigelses- og forsinkelsesmuligheter for det meste. Vi må gjøre slutt på oppstykkingen av ansvar, fordi det blir en formidabel bremsekloss for utviklingen.

Problemstillingen er ikke ny. Som kommunalminister la jeg frem en storbymelding som skulle svare på flere av utfordringene storbyene har, inkludert hvordan få bedre offentlig koordinering rundt store utbyggingsprosjekter. En av idéene var å etablere en samarbeidsarena på tvers av forvaltningsnivåene for å løfte opp vanskelige utviklingssaker, se helheten og gi signaler nedover for at prosessene skulle gå raskere. Dette var meningen å tre i kraft 1.1.2006 – men ble lagt i en skuff av den rødgrønne regjeringen.

Storbyutfordringene er så store at de må behandles annerledes enn vanlige planprosesser. Vi må kunne løfte areal- og kollektivplaner som spesialprosjekter, hvor statens bidrag er forutsigbare og langsiktige. Jeg er åpen for å diskutere hvordan, men at vi må frigjøre mer areal til boliger og koble dette sammen med god infrastruktur og et sterkt kollektivtilbud er hevet over enhver diskusjon. Hvis ikke vil byene bli kvalt av sin egen vekst, og dermed vil byregionene som økonomiske motorer stoppe opp. Dette burde engasjere også LO og NHO, ettersom en slik utvikling vil ha alvorlige konsekvenser for norske arbeidsplasser og norsk næringsliv.

Denne kronikken stod på trykk i Dagens Næringsliv 23. januar 2012

10 Replies to “Forutsigbar stat=flere boliger”

  1. Jeg har en teori om at en del av kommunene i bynære strøk ikke egentlig ønsker å satse på noen storstilt utbygging fordi det nettopp vil føre til at boligprisene går ned. Går boligprisene ned vil de som alt har boliger tape på det og neppe prise lokalpolitikerne for valget, og kommunen risikerer i tillegg økte utgifter fordi den tiltrekker seg mindre kjøpesterke huseiere. Og jeg mistenker at situasjonen ikke kommer til å bli bedre med Samhandlingsreformen som gir kommunen enda større ansvar for helseutgifter, for det er unektelig sånn at helse er det som skiller klinten fra hveten på boligmarkedet. Er du ung og ikke del av arbeidsmarkedet skal du ha vært veldig heldig med valget av foreldre eller partner for å komme inn på markedet over hodet.

    Hva tenker du om det, Erna?

    1. Hei!
      Jeg tror ikke dette er motivet til de fleste lokalpolitikerne, tvert i mot tror jeg man ønsker å få opp boligbyggingen. Det er svært få kommuner som ikke har et uttalt ønske om å få flere innbyggere. Først og fremst tror jeg innflyttingsveksten har vært høyere enn man har planlagt for og så har man de lange plaprosessene som også betyr at utbygginger forsinkes mye.

      1. Jeg tenker i utgangspunktet på mitt eget lille hjørne av Norge. Man ønsker innflytting, ja. Man ønsker utbygging, ja. Men man ønsker ikke hvem som helst. Man ønsker (barne-)familier med utdanning. En drøy time nord for Oslo finnes det mye plass å bygge på og det bor allerede mange pendlere her, men jeg ser ikke spor til vilje til å sette i gang massiv utbygging av den grunn. Ja, noe handler om jordvern, men om man virkelig ville kunne man lagt ut mange flere tomter.

        Og der er jeg enig med deg, det er staten det står på. Kommunene alene kan ikke håndtere en massiv vekst.

  2. Jeg tenker at mindre aktører må komme på banen og at bankene må være villige til å låne penger til mindre firmaer og ikke bare prioritere sine gamle store kunder. I dag hindres utbyggingen av gode konkurenter fordi bankene ikke vil låne penger til en kommende konkurent til sin nåværende kunde som de har lånt mye penger til og vil ikke risikere at denne gode kunden skal komme i vanskeligheter.
    En annen ting som må komme på banen det er tilbakebetaling av moms til alle boliger og i starten til vanskeligstilte personer. På denne måten vil en også få vekk det meste av svart arbeide. Det er også viktig at planleggingen av utnyttelse av arealene blir klargjordt fra kommune og fylkes sin side før entreprenører kommer inn i bilde. Er usikkerheten borte for utbyggerne kan de presse prisen ned.

    1. Takk for kommentar. Jeg var ikke klar over at det var utbyggere som hadde problemer med bankfinansiering på boligprosjekt. Det antæs jo i allefall i de større byene å være en solid sikkerhet. Tror du det er et utbredt problem?

  3. Det er haarreisende hva hus og leiligheter koster i Norge og spesielt rundt Oslo

  4. Litt på siden, men er det kke lurt å flytte de siste dagers kommentarer og krangler med Frp inn i lukkede rom for å bli enige om et rammeverk, heller enn å svekke grunnlaget for et samarbeid gjennom offentlig diskusjon? Lissepasning til Ap / rødgrønne som alltid snakker om borgerlig kaos. Ser at H må fremstå ryddig og troverdig men jeg er sikker på at velgerne stoler på at Høyre tar ansvar for en god økonomisk politikk – og at det viktige for en sterk og solid regjering i 2013 er et sterkt Høyre!

  5. Det er jo EØS avtalen som hindrer husbanken i å gi rimlige lån til vanlige folk som ønsker seg en vanlig bolig, som gir en vanlig husleie og vanlig standar. For 2,3 tiår siden var det veldig enkelt å få husbanklån hvis du ønsket å bygge deg en vanlig bolig, kalt husbankhus med hudbabkstandar. Den som ville bygge seg “slott” måtte gå til andre banker. Den periode ble det bygd mange boliger til vanlige folk. EØS hindrer husbanken, for de sier husbanken skal ikke konkurere med private banker, de skal bare gi lån til spesielle formål. Ok. Hvis 1.gangs etablere blir grupert som “spesielle formål” kan de få lån i husbanken, og EØS regelen gjelder. Vi må få fart på boligbyggingen igjen, vanlige folk må få seg bolig.

    1. Nei, det er ikke EØS avtalen, det er et bredt flertall på Stortinget som er enig om at offentlige støtteordninger til bolig skal gå til personer med spesielle behov, boligsosial bygging i kommunene og en mye bedre bostøtteordning. I tillegg har vi Startlånsordningen til ungdom. Det er idag ikke vanskelig å få byggelån og rentenivået er lavt, da er det etter min mening riktig at vi konsentrerer innsatsen om de som har størst problemer med å komme inn i boligmarkedet.

Comments are closed.