Trygghet gjennom kunnskap og konkurransekraft
Norge har alle forutsetninger for å håndtere den økonomiske uroen i verden på en god måte. Oljefondet setter oss i den unike posisjonen at staten kan bidra til å stimulere aktiviteten i økonomien og fortsatt ha et stort overskudd på statsbudsjettet. Slik håndterte man den forrige krisen, med bred politisk tilslutning, mens andre land tok opp store lån de nå sliter med å betale.
At vi er i en slik god situasjon skyldes viktige vedtak fattet av både borgerlige regjeringer og arbeiderpartiregjeringer. Oljefondet ble foreslått av Høyres finansminster Arne Skauge i Syse-regjeringen og gjennomført av Sigbjørn Johnsen som finansminister i Brundtland-regjeringen. Handlingsregelen ble vedtatt med bredt flertall i Stortinget i 2001.
Det er ikke eventuelle nye internasjonale økonomiske tilbakeslag på kort sikt som bekymrer meg mest med norsk økonomi. Takket være bred politisk enighet om den økonomiske politikken, moderate lønnsoppgjør og pengepolitikken er vi godt rustet til å håndtere effektene av en ny krise. Derimot mener jeg det er noen grunnleggende utviklingstrekk som gjør at vi må diskutere om vi bruker pengene riktig. Investerer vi dem på en slik måte at fremtidige generasjoner kan få glede av dem, gjennom arbeidsplasser, kunnskap og infrastruktur?
Vi er for tiden i en utrolig heldig økonomisk situasjon, med rekordmye oljepenger til rådighet. Men intet tre vokser inn i himmelen. Oljeinntektene vil synke, og de offentlige utgiftene vil øke når et stadig stigende antall eldre skal ha pleie og pensjon. Dagens prognoser viser at i 2030 vil utgiftene bli større enn inntektene. Det økonomiske uføret deler av Europa nå står oppe i er grunnleggende sett et resultat av en budsjettpolitikk hvor utgiftene over tid har vært større enn inntektene. Skal vi trygge velferden må den langsiktige ubalansen i Norge rettes opp.
Det går et politisk skille i synet på hvordan den ubalansen skal rettes opp. På rødgrønn side har flere tatt til orde for å øke skattene. Høyre mener det blir helt feil vei å gå. Vårt svar er å skape mer, ikke skatte mer.
Denne regjeringen har brukt mer enn dobbelt så mye oljepenger som alle tidligere regjeringer tilbake til 1996 har brukt til sammen. Men en stadig mindre andel av oljepengene har blitt brukt til å styrke Norges kunnskap og konkurransekraft under Jens Stoltenberg.
Det er mange ting som må gjøres for å styrke Norges konkurransekraft. Gjennom moderate og målrettede skattelettelser, satsing på infrastruktur samt forskning og utvikling ville vi lagt et bedre grunnlag for varig velferd og flere trygge arbeidsplasser. Samtidig trenger vi en strategi for systematisk å løfte innovasjonkraft og produktivitet . For å få det til pekte jeg forrige søndag på tre viktige elementer i en fremtidsstrategi for dette i Norge:
• Fornyet og forsterket satsing på kunnskap på alle nivåer, legg hvileskjæret på hyllen.
• Norge må utvikle en strategi for internasjonalisering.
• Mer privat eierkapital, gjennom moderate og målrettede skatteletter og økt såkornkapital.
Sverige har ført en politikk med fokus både på produktivitet og konkurransekraft. Resultatet er at de nå har 120.000 flere sysselsatte i privat sektor enn før krisen. I Norge er vi så heldige å ha høyere sysselsetting enn Sverige totalt sett, men privat sektor har fortsatt ikke hentet seg tilbake til nivået de var på før krisen, målt i antall arbeidsplasser. Veksten er kommet i offentlig sektor. Grafen under er svært illustrerende for forskjellen i utvikling. Fortsetter det slik vil Norge bli akterutseilt av våre naboer, uansett hvor mye olje vi har.
Norge gjør det bedre en Sverige på noen viktige statistikkområder, kanskje særlig på arbeidsledighet. Pga oljeinntektene har vi penger til økt offentlig sysselsetting, men på viktige fremtidsrettede områder viser internasjonale statistikker at Sverige har sterkere konkurransekraft enn oss.
Forrige generasjoner av politikere la grunnlaget for det som i dag gjør at vi har stor handlefrihet og høy velferd. Vår generasjons politikeres ansvar er å sikre at neste generasjon overtar et samfunn med konkurransekraft, og dermed trygge jobber og god velferd.
