Vi kan hjelpe
Liberia er gjort kjent for nordmenn flest ved at landets president Ellen Johnson Sirleaf og fredsaktivist Leymah Gbowee høsten 2011 mottok Nobels Fredspris i Oslo. Landet har vært preget av krig i over to tiår før den sivile ikke-voldelige motstanden førte til forhandlinger, fredsavtale og demokratiske valg. Tross sin fattigdomm viser Liberia medmenneskelighet og gir hjelp til tusener av flyktninger fra nabolandet Elfenbenskysten. Det skulle bare mangle at ikke vi i Norge, med verdens høyeste levestandard, også skulle hjelpe de i nød.
I høst besøkte jeg flyktningleirer i Liberia for å gjøre opptak til TV2s Artistgalla. Dette er en innsamlingsaksjon hvor inntektene går til Flyktninghjelpens arbeid for barn på flukt fra krig og konflikt. Krigen i Liberia er over, men landet sliter med gjenoppbygging, inkludering og forsoning. Samtidig kommer det i dag det tusenvis av menn, kvinner og barn på flukt fra nabolandet, Elfenbenskysten, hvor en brutal borgerkrig herjer. Totalt er over en million ivorianere på flukt. I Liberia har mange funnet en form for trygghet ved å søke husly hos fremmede mennesker som tar vare på dem eller søkt tilflukt i flyktningleirer.
De voldelige urolighetene har pågått i Elfenbenskysten i over et år nå, men konflikten har pågått siden 2002. Krigen blusset opp etter at den sittende presidenten nektet å gå av etter å ha tapt presidentvalget november i fjor. Prisen betales av uskyldige sivile og rammer i særdeleshet av barna. De ankommer flyktningleirene i hundretalls – mange av dem alene eller sammen med søsknene. Foreldrene er trolig drept, men svært få vet noe sikkert. Det er hjerteskjærende. På globalt nivå er over 22 millioner barn på flukt. Disse barna har alle odds mot seg og mange kjemper en daglig kamp for å overleve.
Millioner av mennesker er på flukt, og Norge er en viktig og stor aktør i verdens nødhjelpsarbeid. Dette skyldes ikke bare at staten er en stor bidragsyter, men også fordi vi har en frivillig giverglede i Norge. I tillegg til norsk støtte mottar organisasjonene støtte og store bidrag fra mange andre land. Det forplikter organisasjoner som Røde Kors, Kirkens Nødhjelp og Flyktninghjelpen til å bruke pengene til det beste for mennesker i nød. Etter hva jeg har erfart gjør de akkurat det. Når krisen inntreffer og humanitære katastrofer oppstår fungerer organisasjonene godt. De gir trygghet, tak over hodet og midlertidig hjelp til konflikten eller katastrofen er over.
Under borgerkrigen i Liberia var nesten en million liberiere flyktninger i Elfenbenskysten. Nå er 160.000 fra Elfenbenskysten flyktninger i Liberia. Alle de fire landene i regionen, Liberia, Elfenbenskysten, Sierra Leone og Guinea henger tett sammen og har opplevd flyktningstrømmer mellom seg på grunn av interne kriser og konflikter. Dette gjør landene avhengige av hverandre da hvert enkelt land kan påføre sine naboland en rekke problemer. 14 år med barnesoldater og systematisk voldtekt ble brukt i krigføringen har medført en voldsspiral i Liberia som særlig rammer kvinner og barn. Derfor er det avgjørende at når man i tidligere borgerkrigsherjede land får i gang økonomisk vekst og jobbskaping tidlig. Med store menger av arbeidsledige menn med soldaterfaring kan krigen lettere blusse opp. Eller som i Elfenbenskysten hvor tidligere barnesoldater fra Liberia rekrutteres som leiesoldater fordi de ikke har jobb i hjemlandet.
Derfor må den kortsiktige nødhjelpen gå over til verdiskapende bistand, slik at folk gis muligheten til å på fredelig og lovlig vis forsørge seg og sine familier. Men vi må også være kritiske hva type bistand som gis. Ikke all bistand har bidratt til vekst. Det kan faktisk gis for mye penger til enkelte land – for mye ukritisk bistand kan skape et usunt avhengighetsforhold som tar fokus vekk fra reell og bærekraftig verdiskapning.
Norge har internasjonalt et omdømme som en fredsnasjon og påkjemper for humanitært arbeid. Det har vi opparbeidet oss gjennom tiår under skiftende regjeringer. Dette engasjementet må videreføres uavhengig av hvem som sitter i regjering. Men det vil selvfølgelig være forskjeller. Høyre ønsker å konsentrere mere av bistandsmidlene på færre land, og vi vil i større grad fokusere innsatsen på de fattigste landene i Afrika.
Samtidig må vi erkjenne at bistand alene ikke kan skape varig velferdsutvikling. Globalisering og internasjonal frihandel er som regel langt kraftigere utviklingsmotorer enn bistand, men dette har i liten grad preget norsk bistandspolitikk. Å bedre utviklingslandenes muligheter til å delta i den globale økonomien er en forutsetning for å bringe mennesker ut av fattigdom på varig basis. Handel og økonomisk vekst er de sterkeste drivkreftene for å hente mennesker varig ut av fattigdom. Det er viktig å huske på at drivkraften ligger hos det enkelte mennesket. Den drivkraften må bistand stimulere, ikke kvele.
I Liberia så jeg et inspirerende eksempel på hva kreativitet og skaperevne kan bety. I en flyktningleir var det en mann som hadde livnært seg som kunstner i Elfenbenskysten. Som flyktning hadde han ikke annet å gjøre enn å oppholde seg i leiren, helt inntil en gutt i naboteltet hadde brukket benet og måtte få gips. Etter at benet var behandlet var det igjen ubrukt gips som denne kunstneren spurte om han kunne få. Denne brukte han til å lage en dalmatiner som han dekorerte med sorte prikker fra sotet i bålet sitt. De ansatte i leiren ble så imponert over gipshunden at de sørget for å skaffe han mer gips å bruke. Noen måneder senere hadde han skapt en hel dyrepark av gips der barn i leiren kunne leke. I tillegg lagde han mindre gipsfigurer som han solgte til hjelpearbeidere og andre besøkende. Selv ikke etter å ha blitt drevet på flukt, søkt ly i en leir midt i jungelen og leve på et eksistensminimum av mat var nok til å stoppe denne mannens skaperevne. Mennesket er skapende vesener. Derfor må vi også gi alle, også fattige og fordrevne, muligheter til å bruke sine evner til å forsørge og realisere seg. Nødhjelp og bistand skal ikke bare hindre død og nød, men også skape liv og velferd.
