Når barn må bli voksne
I dag har jeg holdt et innlegg på en konferanse i regi av Barns Beste. Konferansen handlet om barn som pårørende, og jeg møtte mange ungdommer som har vært i situasjonen at de i altfor ung alder har måttet bli omsorgspersoner for voksne.
Slike møter gjør alltid stort inntrykk, og er en påminnelse om at det er viktig at velferdssamfunnet er best for dem som trenger det mest. Blant dem som trenger velferdssamfunnet mest, er definitivt barn som kastes inn i rollen som omsorgspersoner for voksne.
”God dag, jeg er et barn” er tittelen på en bok om barn som pårørende av Åse Sundfærs. Hun beskriver hvordan barn må ta kontakt med offentlige tjenester for at foreldrene skal få hjelp.
Barn i minoritetsfamilier opplever at de i tillegg må være tolker og kontaktpersoner mot det norske hjelpeapparatet, når mamma eller pappa ikke snakker norsk. Det er spesielt vanskelig når foreldre eller søsken er alvorlig syke, og det er mange vanskelige og alvorlige samtaler som skal tas.
Noen sier at barn er de svakeste blant oss. Men noen av de barna som er pårørende, er de sterkeste. De bærer voksenverdens bekymringer og ansvar på sine skuldre. Noen ganger bærer de også byrden av samfunnets forsømmelser. Mange av dem kan bli for sterke.
For barn skal få være barn. Også når mamma eller pappa blir syk. Også når foreldrene ikke snakker norsk. Det er vårt ansvar å sørge for det. Det er vårt ansvar å sørge for at disse barna ikke bærer for tungt. Da må vi ha et sikkerhetsnett som fanger dem opp. Men først og fremst må vi se dem.
Reidar Hjermann har uttalt at det er de enkleste og mest banale ting som ikke blir gjort for å sikre barn en god barndom. Når foreldre er syke, eller satt ut av spill på annen måte, sier det seg selv at vi som samfunn må være den storfamilien barna trenger, nå som vi lever i en tid der farmor og farfar ikke lenger bor på andre siden av tunet. Jeg synes dette gir oss et viktig perspektiv på det ansvaret vi alle har som medmennesker.
Som politikere har vi et spesielt ansvar for å sørge for et sikkerhetsnett når familien og andre rundt barna ikke kan ta vare på dem. Når vi erkjenner svikt, kan vi også gjøre bedre.
Og det er absolutt ting som kan bli bedre.
Sykehus bør ha egne barneansvarlige som følger opp pasienters mindreårige barn når det er behov for det. Noen helseforetak har en tilfredsstillende ordning med dette, andre har det ikke. Som oftest er det et rent ressurspørsmål. Derfor vil Høyre øke bevilgningene til barneansvarlige med 5. milloner kr i revidert nasjonalbudsjett i juni.
Barn har behov for god informasjon om foreldres sykdom. Det betyr klart og tydelig språk, men også på et språk de forstår. Derfor må helsetjenesten i større grad bruke tolk ved behov, enn det den gjør i dag.
Vi vet at barn og unge som er pårørende, har behov for bedre støtte til å takle de belastningene de opplever. Barn som lever i familier med rusproblemer og psykiske problemer, har en særlig høy risiko for å få psykiske problemer. Det er veldig menneskelig og forståelige at vi blir syke når vi opplever store belastninger med kronisk bekymring og omsorgssvikt.
Vi må sørge for bedre hjelp og støtte i de offentlige velferdstjenestene. Hvis du har ørebetennelse eller må fjerne noen sting, er det lett å få en rask time hos fastlegen. Hvis du har angst og depresjon, er det mye vanskeligere å få hjelp. Barn og unge venter lengst på hjelp i psykisk helsevern, ca to og en halv måned i snitt.
Derfor ønsker Høyre å styrke helsestasjonene for ungdom, styrke helsesøstertjenesten i kommunene og etablere fastpsykologer på linje med fastleger i kommunene – for å styrke det psykiske helsetilbudet.
Vi må sørge for at helsetjenesten gir et likeverdig tilbud til barn i ulike familier med ulik bakgrunn, uavhengig av språk og kulturelle barrierer. Det må bli slutt på at barn må være voksne, fordi det offentlige hjelpetilbudet svikter.
