Krystallnatten – hva kan vi lære?

Natt til i dag, fra 9. til 10. november, var det 74 år siden Krystallnatten i Tyskland og Østerrike. Det er verd en liten ettertanke i en uke hvor flere medieoverskrifter har vært knyttet til fremveksten av mer ekstremisme i Norge. Vi trenger en diskusjon om hvordan vi skal bekjempe ekstremisme og styrke holdningsarbeidet her hjemme.

For 74 år siden brukte de tyske nazistene en ung polsk jødes drap på en tysk ambassadeansatt i Paris til å regissere massive voldelige angrep på jøder og jødisk eiendom. Mer enn 1400 synagoger og forsamlingshus ble rasert. Butikker, leiligheter og gravsteder ble ødelagt. I løpet av kort tid ble flere hundre jøder drept og omtrent 30.000 jøder arrestert og sendt i konsentrasjonsleirer.

Krystallnatten er sett på som overgangspunktet fra diskriminering av jøder til den systematiske forfølgelsen som ledet til Holocaust.

Holocaust var konsekvensen av det mest ekstreme synet på menneskeverd vi har opplevd i moderne tid. Det er en humanismens mørkeste punkt, og må aldri bli plassert som en historisk hendelse vi kan legge bak oss. For nazistenes syn på jøder var ekstremvarianten av en mangeårig karikerende, fordømmende og negativ omtale av dem – også i Norge.

Når vi nå diskuterer hvordan vi skal stoppe fremveksten av ekstremisme – om den er islamistisk, anti- islamistisk, nynazistisk eller venstreradikal – er det viktig med både målrettede tiltak mot de som er i rekrutteringssonen, men også bredt holdningsskapende arbeid.

Et viktig tiltak er å sikre at historien om jødeforfølgelsene, menneskesynet de hadde og konsekvensene av dem, blir gjenfortalt og opplevd av hver ny generasjon av ungdommer i Norge. Dette gjelder ikke minst barn av innvandrere.

Jeg har selv opplevd hvordan små eksempler i historiene fra konsentrasjonsleirene gir den gjenkjennelsen til eget liv, som er nødvendig for å flytte lærdommen fra teori til en følelse som treffer under huden. Før sommeren fulgte jeg min datters klasse på tur til konsentrasjonsleirene Auschwitz og Sachsenhausen. Jeg så hvordan synet av en koffert fra en liten gutt som ble sendt rett i gasskammeret og haugene av hår som var barbert av før man ble gasset for å lage tekstiler for salg – krøp rett under huden på ungdom med brødre på samme alder. Ledsaget av en guide med evne til å omsette de brutale bildene til refleksjon om menneskeverd, diskriminering og omtanke for andre, så jeg en gruppe ungdomsskoleelever som fikk en helt annen forståelse.

Mange skoleklasser tar en slik reise, mens andre hverken har økonomi eller foreldre som kan stille opp. Det finnes heldigvis alternativer, og for eksempel i Oslo kan man besøke vårt Holocaustsenter eller det jødiske museet for å lære mer.

Høyre foreslo i Stortinget i fjor forsterkede tiltak mot ekstreme holdninger. Ett av forslagene var å lage et minnesmerke for 22.juli i tilknytning til Regjeringskvartalet som kunne være et undervisnings- og besøkssenter som et ledd i å bekjempe ekstremisme og vold. Jeg tror fortsatt det er en god idé. Det viktigste er uansett at historien ikke glemmes. De vonde minnene er vårt beste bolverk mot nye former for ekstremisme.