Forsoning, ikke hevn, blir arven fra Nelson Mandela
Nyhetssendingene melder at et av verdens absolutte forbilder snart kan ha nådd livets slutt. Man kan håpe på noe annet, men på et tidspunkt vil dessverre tiden renne ut. Nelson Mandela har vært verdens sterkeste moralske leder både før og etter han slapp ut av fengselet på Robben Island.
Like viktig som hans 27 årige fengselsopphold og motstandskamp mot apartheid, har vært hans budskap om fred og forsonings. Det Sør-Afrikanske systemskiftet kunne blitt blodig og hevnfylt, men under Mandelas ledelse valgte man forsoning, sannhetskommisjon og ikke hevn.
Det representerer de ideene og prinsippene Mandela utviklet for ANC i sin fengselsperiode. For meg var antiapartheid-politikken en viktig del av mitt politiske og internasjonale engasjement.
I 1984 bodde jeg noen dager på ANCs skole i Morogoro i Tanzania. Bakgrunnen var et felles nordisk Operasjon Dagsverk som i 1985 skulle samle penger til å bygge Yrkesskole i tilknytning til den allerede etablerte internatskolen.
Skolen vi bodde på huset mange ungdommer som hadde måtte flykte fra Sør-Afrika i årene etter Soweto-studentdemonstrasjonene. Noen var barn av landflyktige ANC-ledere. Det var barn og ungdommer som hadde opplevd å se venner bli skutt, eller at de selv eller andre hadde blitt brutalt slått under politiforhør. Hele livet var levd med opplevelsen av å være mindre verdt enn den hvite befolkningen.
Det kunne blitt en grobunn for hat og hevntanker. Derfor var det imponerende å se hvordan skolen gjennom rollespill og samtaler bygget forståelsen av at man sloss mot Apartheidsystemet og ikke den hvite befolkningen. Helt fra de minste barna til 18-19 åringene. Der ble Nelson Madelas ord brukt, hans eksempel fremhevet og grunnlaget for forsoningsarbeidet lagt.
Den gangen satt han fortsatt på Robben Island, men samtidig preget han hele den generasjon som sto i første linje mot Apartheidregimet på 80-tallet, ungdommene. For en politisk aktiv ungdom i Norge som meg, så ble nettopp denne identifikasjonen med studentdemonstrasjonene og aksjonene sterk. Ungdom på min alder utfordret et undertrykkende og rasistisk system.
Derfor fortsatte jeg mitt engasjement. Da jeg ble stortingsrepresentant ble jeg raskt med i den norske parlamentarikerkomiteen som arbeidet mot Apartheidsystemet. Det var et internasjonalt nettverk av slike komiteer i de fleste vestlige land. Heldigvis var endringene på gang da.
Det er 23 år siden Nelson Mandela ble satt fri og 19 år siden han ble president. Få mennesker som har fått politisk makt har med en slik klokskap forvaltet sin maktposisjon. Spenningen og retningsvalgene er store i Sør- Afrika idag, la oss alle håpe at det er arven fra Nelson Mandela som fortsatt styrer landets utvikling.
