Baksiden av medaljen
Hvert år tar over 500 mennesker livet sitt i Norge. 70 prosent er menn, mange av dem unge. Skal vi få ned tallene må vi ha større åpenhet og mer forebygging.
Den siste tiden har flere stått frem med sterke historier om selvmordsforsøk og kjærester som aldri kom hjem. Tilbake sitter etterlatte med mye smerte, fortvilelse, og følelse av håpløshet og sorg. Selvmord og selvskading har store konsekvenser for enkeltmennesker, pårørende og samfunnet.
Årsaken til selvmord har vært kilde til studier i århundrer. Som ung sosiologistudent var boken «Selvmordet» fra 1897, skrevet av sosiologiens far Émile Durkheim, obligatorisk lesing for meg. Lærdommen står seg nok selv i dag: Følelse av avmakt og manglende mestring i et samfunn i rask endring gir negative tanker som kan føre til selvmord.
Vi er heldige som bor i et ressurssterkt og godt samfunn der de fleste har det bra. Baksiden av medaljen kan være at i et land med høy velstand er opplevelsen av å ikke mestre en kilde til håpløshet. Men når vi sliter med tunge tanker er det avgjørende å dele dem med noen.
33 år gamle Oddvar Vignes valgte å fortelle om sin egen vei mot selvmordsforsøk etter å ha lest en artikkel i A-magasinet om unge menn som tar livet sitt. Tilsynelatende lykkes de med alt, men selv føler de seg utilstrekkelig. Der pårørende og lesere satt igjen med mange spørsmål sa Vignes at han kjente seg igjen.
Et av de spørsmålene mange pårørende stiller seg er om de kunne gjort noe. Det er viktig å si at det kunne de sjeldent. Vignes forteller selv hvordan han planla sitt eget selvmord i detalj for å unngå å bli oppdaget. Hans åpenhet om egen historie har skapt engasjement og har allerede hjulpet mange.
Større åpenhet er et viktig mål for regjeringens handlingsplan mot selvmord og selvskading som ble lagt frem denne uken. Skal vi redusere omfanget av selvmord og selvskading er det avgjørende at flere oppsøker hjelp når de trenger det. I min nyttårstale sa jeg at de fleste av oss kjenner noen som har psykiske problemer, men at vi ikke alltid vet hvem de er. Psykiske helseproblemer kan være vanskelig å snakke om. Derfor er åpenhet et sentralt verktøy.
Vi vet at selvskading forekommer hyppig, særlig blant unge mennesker. Om lag en av ti 15-17 åringer i Norge rapporterer at de har gjort selvmordsforsøk eller skadet seg selv en eller flere ganger. Vi vet at dette er tause rop om hjelp. Likevel kommer relativt få av dem i kontakt med helse- og omsorgstjenestene. En viktig grunn kan være skamfølelse. Med større åpenhet reduserer vi stigmaene som oppleves av de som har psykiske helseutfordringer, slik at flere klarer å be om hjelp tidlig. Men vi må også stille spørsmål om vi er flinke nok til å fange opp signalene?
Handlingsplanen inneholder tiltak for at helsepersonell og andre som jobber mot barn og unge skal få økt kompetanse til å oppdage personer som sliter. Slik kan vi gi bedre hjelp og oppfølging. Helsepersonell må våge å stille spørsmål og se etter tegn til selvskading. Derfor må vi løfte kompetansen både i tidlig identifisering, utredning og behandling, og til å håndtere egne reaksjoner. Når unge mennesker våger å søke hjelp, er det viktig at de blir møtt på en god og kompetent måte.
Det er også viktig å sikre etterlatte god krisehjelp og sorgstøtte for å forebygge alvorlige traumatiske etterreaksjoner og psykiske lidelser. Derfor er det viktig å styrke tilgangen til sorgstøtte og likemannsarbeid. Regjeringen vil derfor støtte et viktig prosjekt i regi av Landsforeningen for etterlatte ved selvmord (LEVE) som i samarbeid med de regionale ressurssentre om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging skal etablere et prosjekt for utvikling av sorgstøttetilbud, basert på likemannsstøtte.
Hver enkelt av oss kan også bidra til å få ned antallet selvmord og selvskadetilfeller. Oppfordringen på Verdensdagen for psykisk helse var: «Se hverandre – gjør en forskjell».Kvinner har nok fremdeles har lettere enn menn for å snakke om vanskelige ting i tunge studenter, og det er kanskje en forklaring på hvorfor så mange flere menn enn kvinner begår selvmord. Derfor håper jeg vi alle – også unge menn – kan bli flinkere til å snakke sammen når vi ikke har det bra.
